Spitsbergen og de kapitalistiske interesser

av Werner Werenskiold
(Dagbladet 20/7 19229

Finanskomiteen har nu avgitt sin innstilling om statens forhold til de norske selskapers kulldrift på Spitsbergen og Bjørnøya. Ko­miteens flertall slutter sig helt til proposisjonen. Hvad går da denne ut på? Dette spesifiseres for de fire selskaper som der er tale om der foreslåes at statens finansielle forhold til selskapene ordnes, og dessuten visse andre foranstaltninger. Det er nødven­dig å dokumentere disse punkter.

Der foreslåes: «1. Å støtte de fortsatte rasjonelle undersøkel­ser av kullforekomster på Bjørnøya og av spørsmålet om transportordning og havnean­legg, og å foreta det nødvendige for vedlikehold og tilsyn av an­legg og gruber m. v.

2. Å for­berede statens endelige stilling til aktieselskapet og dets eiendommer til foreleggelse for kommende års storting» o. s. v. Altså ikke et ord om drift. Dertil får depar­tementet ingen bemyndigelse, ei heller nogen anvisning på, hvor fra i tilfelle pengene skulde tas. Den eneste foranstaltning, som departementet finner nødvendig er «et visst tilsyn og vedlikehold», men med størst mulig sparsom­het.

Det eneste selskap er Kings Bay. Her foreslåes:

1. Å støtte fortsatte rasjonelle undersø­kelser av kullforekomstene på øen og av den praktiske gjennem førbarhet av oljeutvinningen, og å foreta det nødvendige for vedlike­hold og tilsyn av anlegg og gru­ber.

2. Å forberede statens en­delige stilling» osv. – Altså in­gen drift her heller. Så har vi A/S De Norske Kulfelter Spitsbergen, som er konkurs. Her foreslåes naturligvis heller i ingen drift.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani har et udmerket moderne anlegg, og alting er ferdig til stordrift. Her er der «ennu ikke truffet nogen ordning forsåvidt angår kommende vinter sesongs drift, og der vil antagelig heller ikke kunne bli bragt nogen ordning i stand forinnen man ser hvorledes den nu pågående drift forløper». – Dette vil praktisk talt si det samme som at der ikke skal være nogen drift til vinteren. Det lar sig nemlig ikke gjøre å organisere vinterdrift på Spits­bergen, når man ikke vet om det skal bli til noget, før senhøstes. Man kan ikke engagere folk og slutte kontrakter på leveranse av proviant og annen utrustning og så kanskje i siste øieblikk få be­skjed om, at det ikke blir til no­get allikevel.

Finanskomiteen slutter sig til proposisjonen, men er om mulig ennu mer reservert – komiteen synes å være i tvil om, hvorvidt «kulldrift på Bjørnøya eller Spitsbergen overhodet er å an­befale», åpenbart fordi der «ennu ikke er ført bevis for at kulldrif­ten på Bjørnøya og Spitsbergen kan antas å gi et økonomisk re­sultat». Andre som har satt sig inn i saken mener det motsatte. Det nødvendige bevis skulde man efter komiteens mening få ved å nedlegge driften et års tid, og så la næste storting avgjøre saken. En ganske original måte å prøve lønnsomheten på.

Komiteen konkluderer allikevel med at «det bør ligge i landets in­teresse at disse kullfelter ikke blir overdradd fremmede rettssubjek­ter, og at regjeringen treffer å danne forføininger, som måtte an­ses påkrevet, forat saken kan ligge fyldigst mulig utredet for næ­ste års storting».

Komiteen innstiller på: «Kon­gen bemyndiges til:

1. Å foreta de skritt, som er påkrevet av hensyn til statens in­teresser i Bjørnøen A/S, Kings Bay Kul Comp., A/S De Norske Kulfel­ter Spitsbergen og Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, der­under til å foreta nærmere under­søkelser av kullfeltenes utstrekning og innhold ved de to førstnevnte selskapers gruber og 2) å utrede de hertil nødven­dige utgifter o. s. v.

Man kunde kanskje ville prøve å fortolke dette som om der alli­kevel kanskje skulde være fortsatt drift i grubene. Men enhver tvil vil falle bort, når man ser kom­munistenes særforslag. Hornsrud og Krogh sier: «Spørs­målet om en fortsatt drift av grubene på Spitsbergen og Bjønn­øya bør efter vår mening under de nuværende forhold ikke bare sees under den synsvinkel om drif­ten kan bli lønnende eller ikke. Sålenge forholdene ute i verden er så ustabile som nu, er det der­for av stor betydning å trygge landet såvidt gjørlig også på dette felt, selv om det skulde med­føre en del ekstrautgifter for sta­ten. Vi anser derfor den fortsatte drift – også i undersøkelsesperioden – for ønskelig.» – Videre peker de på hvilke følger en ned­leggelse vil ha for arbeidsløsheten i Nord-Norge, og den risiko man typer ved å si op alle de folk som nu er utdannet på dette spesielle felt. Hornsrud og Krogh konkluderer med: «Vi finner det derfor ønskelig at regjeringen ikke alene får bemyndigelse til å foreta de forannevnte undersøkel­ser av kullfeltene, men at den og så bemyndiges til i undersøkelses­perioden å holde driften i gang i den utstrekning som almene inter­esser krever. Vi tillater oss der­for å stille følgende tilleggsfor­slag til nytt punkt II i beslutnin­gen: «samt til å holde driften ved like i den utstrekning almene in­teresser krever.»

Dette vil altså ikke komiteens flertall gå med på, og resulta­tet av denne dokumentasjon er ugjendrivelig det, at departement og komité er enige om, at der in­gen kulldrift skal være på Spits­bergen iår. Staten må da vare­ta sine interesser på den måte, at anlegg, kaier, taugbaner og gru ber forfaller, de flinke folk spre­des for alle vinder, og det hele går fanden i vold. – Dette er konsekvensene av komiteens for­slag, uten snak og fortolkning. Man kan nemlig ikke nedlegge og begynne på igjen med en kull grubedrift i stor stil på Spitsber­gen, omtrent som man stenger landhandlerbua i middagshvilen. Man må være klar over delte.

Spørsmålet har ikke noget med partipolitikk å gjøre; forsåvidt er det merkelig, at kommunistene fremhever de nasjonale hensyn, som gjør at vi bør ofre noget for landets sikring; mens komiteens venstremedlemmer bare tenker på lønnsomhetsprinsippet. La oss der­for ikke snakke om partipolitik­ken. – Så er det de privatkapitalistiske interesser. Fri og bevar oss for dem! Jeg har dessverre, kan jeg kanskje si, ikke nogen ka­pitalistisk interesse hverken på Spitsbergen, Bjønnøya eller noget annet sted i verden, så jeg kan uttale mig ganske fritt om disse spørsmål.

Saken er at selskapene skylder mange millioner til banker, som selv er i klemme, og vil ha sine penger igjen. Rent økonomisk vil både banker og aktionærer stå sig på, at grubene blir solgt til utlandet. Det er jo en utvei som departementet også antyder flere i ganger. Det er derfor ikke først og fremst av hensyn til selskapene, at jeg interesserer mig for Spitsbergengrubene, men fordi jeg – som de fleste andre folk i landet – mener at det er et spørsmål av den aller største betydning for Norge, at vi kan gjøre oss uav­hengige av utlandet med kullforeningen. Men ber treffer vi på andre interesser, skjulte, men ster­ke krefter, – det er importørene av engelsk kull, som taper til­svarende i innkomster, eftersom landet gjør sig fri for deres formynderskap. Disse folk optrær ikke offentlig, innen det ser ut til at de har vunnet slaget allikevel.