Spitsbergen – ekspedisjonen 1923. Et intervju med Adolf Holel

Spitsbergen – ekspedisjonen 1923

Spitsbergen – ekspedisjonen 1923

Et intervju med Adolf Hoel

Aftenposten 12/9-1923

Docent Adolf Hoel er netop vendt tilbake fra årets Spitsbergen-ekspedition. Vi treffer docenten i hans kontor på Univer­sitetet og spør:

– Hvordan er De fornøiet mod turen?

– Jo, det hele har forløpet storartet. Det var det gunstigste vær for alle salgs undersøkelser og arbeider. På Bjørnøen drev tre topografiske partier og en astro­nom sine opmålinger og undersøkelser. Det kart, som nu findes er tat op i 1898, av svensker og komplettert av tyskere i 1899-1900, og må nærmest betraktes som skisser. Bjørnø-selskabet har selv tat op karter av havnen og grubeområdet. Med henblikk på driften av kulforekomster, som endnu ikke er i drift, har vi foretat opmålinger etc. for, når tiden er inde, at man da kan gå i gang med anlæg av transportbaner osv.

–   Hvordan er de nye forekomster beskaffent?

– Ved de boringer vi har foretat har det vist sig, at der er to tykke lag med kul – et på 1.20 meter og et andet på 1.50 meter. Hvis vi får bevilgninger næste år, er det vor mening å undersøke disse kulfeltes utstrekning og deres forekomster.

– Og arbeidene på Spitsbergen?

Der har vi drevet landmålingsarbeider på en del mindre gjenstående områder fra tidligere år og foretat kartlægning av de indre grener av Isfjorden. Målet for de siste ekspeditioner har vært å få kartlagt hele vestkysten, – et mål vi nu omtrent har nådd. Lodninger har vi væsentlig utført på grundt vandt under 20 meters dybde. Det var et meget langvarig arbeide, som ble vanskeliggjort i høi grad av de mange grunder, båer og skjær og holmer. Særlig var det svært å få det utført på den sydlige del av området, som ligger 20 kilometer fra land. Vi har også loddet op en fjord – St. Johns Bay – som ikke tidligere har vært loddet. Vi fandt under vore arbeider flere nye ankerplasser, som vil få betydning for skibsfarten. Ved Sydkap og utenfor Torells bræ fandt vi flere nye seileder, som skibene ikke før har kjendt noget til og som kan brukes. Før har båtene holdt sig i betydelig avstand fra land.

De oceanografiske undersøkelser bragt for dagen, at vandet var temmelig varmt ved Spitsbergens kyster i år. Vi målte op til 5 graders varmt vand.

– Den videre bearbeidelse av stoffet?

– Ja, den vil bli foretat i vinter. Vore faste ingeniører vil konstruere kartene, det oceanografiske materiale vil bli bearbeidet av professor Helland-Hansen i Bergen, hydrografene vil selv bearbeide sit stof. Kaptein Hermansen, som i vinter er ansat ved ekspeditionen vil ta sig av arbeidet med isforholdene. Han skal gjennemgå de journaler som kaptein Sverdrup i vinter samlet på ishavsskutene. De geologiske samlinger blir undersøkt av en specialist osv. Mine videnskabelige medarbeidere på ferden har vært for den hydrografiske avdelings vedkommende kommandørkaptein R. von Krogh, kaptein A. Hermansen, kaptein L. Hagerup, chef for «Farm», løitnant E. Kjær og løitnant K. Thorkelsen. Landmålingen er blit utført av ing. A. Koller, ingeniør W. Solheim, ingeniør B. Luncke og ingeniør Jacob  Sartorius. Astronom dr. H. Henie. Det geologiske arbeide under ekspeditionen er blit utført av docent Werenskiold og berginge­niør A. K. Orvin.

– Der ble jo også sat op endel nye seilmerker av ekspeditionen?

– Ja, på fire forskjellige steder: to på Forlandsøerne, et stort på ni meter i form av en avkortet pyramide på Vogel Huk og et på Ankerpynten på syd­siden av Kings Bay.

– Hvordan var kultrafikken på Spitsbergen?

 – Den begyndte usedvanlig tidlig i år – den 9de mai. Ellers pleier den første kulbåt å gå fra i slutten av juni eller i begynnelsen av juli. Store Norske skal i år skibe 120000 tonn, Kings Bay-selskabet 90000, det svenske selskab 80000 tonn, et hollandsk 30000 og et engelsk-russisk 700 tonn.

– Hvordan var isforholdene der oppe i år?

– Ualmindelig gunstige. Kulbåtene har ikke sett is i år. Den lå svært langt borte fra alfarvei. Først på 81de grad traf man is. De stadige østlige og nordøstlige vinder drev den bortover mot Grønlans kyst. En dag, vi befandt os på 80 grader 35 minutter, traf vi på is. Så var vi borte i to dager fra stedet. Da vi kom tilbake, var isen totalt forsvundet. Den had­de da gjort en fart av fem norske mil i den tid.

– Hvad er det å si om den situation, «Conrad Holmboe» er kommet i?

–I og for sig er der den vanske­lig nok, sier docenten. Den er råket borti et veldig isbelte. Men fartøiet er sterkt og solid. Det er ikke noget iveien for at besetningen kan komme uskadt gjennem. Efter hvad de siste mel­dinger går ut på, er det fuldt berettiget å sende en undsetningsekpedition etter skuten. Jeg så det fartøi i Tromsø som skal undsette «Conrad Holmboe». Det var det beste man kan få. Og skipperens navn og utmerkede kjendskap til isforholdene etc., borger for en heldig utførelse av opgaven.

– Apropos: Hammer og hans flyvninger på Spitsbergen. Var det ikke så, at docenten skulde få overlatt de fotografier, han tok under flyvningene der?

– Jo. Der ble jo foretat en række imponerende flyvninger over områder, som ikke tidligere har vært befart, og mange av disse billeder kan bli til megen nytte for os. Særlig endel foto­grafier av Isfjorden, som ble tat etter speciel avtale med mig. De vil vi forsøke å bruke under utarbeidelsen av vore karter.

– Hvilke er de viktigste opgaver, man nu bør ta fat på un­der ekspeditionens videre virke?

– Noget, som er av stor vik­tighet, er kartlægning av overgangene fra Isfjorden og Bell Sund til nord- og østlandet. Det hænder ofte, at fartøiet forliser her. Og det vil da være en stor lettelse for besetningene å ha karter å gå efter.

 – Kjentskapet til Spitsber­gen, er ikke det ganske overfladisk blandt os nordmænd i almindelighet?

– Jo. Det er sikkert. I år var den svenske handelsminister Wohlin der oppe. Ingen av vore statsråder i sittende regjeringer har gjestet øen. Ræstad var der oppe i år, og han var forbauset over de muligheter landet byr på, og ble slåt av det skjønnhet. Mange flere burde reise dit, både statsråder og andre.