Spekkfingeren- alle fangstfolks skrekk, og dens nifse hemmelighet

av Trygve Hjorth- Johannesen
(Arbeidermagasinet 1939)

Under et Nordlands-ophold i min tidligste ungdom stiftet jeg for første gang bekjentskap med ”spekkfingeren”. Eller rettere sagt med tomrommet etter den.

Vi pleide være nokså mange til bords. Deriblant en 40-årig fangstmann, en furet og værbitt sjømannstype, som kunde fortelle de eventyrligste ting fra selfangerferdene til Kvitsjøen og Vesterisen. Helt fra sekstenårsalderen hadde han hver eneste vår holdt til der oppe i pakkisen. Så snart det lysnet av vår etter mørketiden skulde han atter ut til sel-feltene.

Denne karen hadde imidlertid et par høist besynderlige uvaner. 

Når han spiste f. eks. brukte han alltid bare høire hånd. Den venstre holdt han i lomma.

Men pussigere enda var når han en sjelden gang trakk den vestre op av bukselommen, så gjorde han øiblikkelig en røiskattsmidig bevegelse med den høyre. Klasket den over venstre handa som om han var smekket til en mygg. Og lot den bli liggende der under resten av samtalen. Til å begynne med trodde jeg jo at det bare var en eller annen grufull tatovering som han ønsket å skjule. En ungdomsforvillelse i skikkelse av en tremaster for fulle seil, eller en naken kvinnefigur innrammet av hjerte og anker. Men smått om senn kom jeg under funn med den virkelige sam­menhengen. Det var det gapende tomrommet etter en amputert ”spekkfinger” som han ved disse kamuflasjeforsøkene ønsket å undra de andres blikk.

Senere forfalte han for­resten selv at han høist egenhendig hadde foretatt amputasjonen, med en gan­ske alminnelig barberkniv, og uten noen som helst form for bedøvelse.

I tre, fire måneder hadde den groteskt opsvulmne peke­fingeren plaget og hindret ham i hans arbeid som fangstmann borte på Øst-Grønland. Og skulde jeg først tro hans egne ord så var det jo lett å begripe at denne forheksede fingeren måtte ha vært vond å slepe på. For det første smertet den verre enn noen hverdagslig verkefinger, iallfall i den første tiden. Natt etter natt lå han våken og ynket sig. Og for det annet så den så avskrekkende fæl ut at til og med han selv mistet appetitten bare ved synet av den: blå-grød i farven, og så diger og uformelig at den godt kunde ha tilhørt selveste trolluhyret i diktet om Dyre Vaa:

– det var en hanskefinger av ull

   som lå der på Dyres tofte!

– På Sunnmørs-kanten treffer en stadig vekk på slike nifse, luftige spor etter forhenværende spekkfingre. Naturlig nok forresten. Det er jo fra disse fingre. Naturlig nok forresten. Det er jo traktene at langt den største delen av vår fangstbefolkning rekrutteres.

Derfor er det jo også nesten en selv­følge at vårt lands eneste virkelige spe­sialist på spekkfingerområdet er å fin­ne nettop i Ålesund, – doktor Aksel F. Mathiesen, dermatolog, tidligere hvalfangstlæge på flere Sydishavtokter, selv en lidenskapelig fisker, riktignok bare med stang og flue, og kjent av det brede publikum som en av våre mest underholdende og mest temperaments­fulle radiokåsører.

Og så faller det jo nærmest av sig selv at jeg nytter et Ålesundsophold til å be doktor Mathiesen orientere litt om denne likeså gåtefulle som hyppige og plagsomme yrkessykdommen, alle selfangeres skrekk og mareritt, årsaken til så megen pine og så meget invaliditet, til arbeidsløshet og van-sir, og til komplekser. Det er nemlig ikke bare gjennom sin utstrakte praksis som læge i fangstmennenes hjemby at dr. Mathiesen har erhvervet sitt inngående kjennskap til denne yrkeslidelsen. Men han er også, så vidt jeg vet, den første læge som i det hele tatt har viet spekkfingeren en grundig vitenskapelig undersøkelse. Altså ubetinget samtidens første autoritet på dette høist spesielle område.

Hvad er egentlig en spekkfinger? spør jeg doktor Mathiesen en ettermiddag jeg opsøker ham på hans kontor. Og beredvillig, tålmodig, elskverdig stiller han straks en pen liten brøkdel av sin viten og sine erfaringer til disposi­sjon:

– ”Spekkfingeren”, svarer han – er en typisk yrkessyk­dom som er ytterst fryktet, av fangstfolkene. Og det med rette også. For i de aller fleste til­feller fører den til ukelang arbeidsudyktighet midt i den travleste fangsttiden, eller iallfall til sterkt nedsatt arbeidsevne. Hvil­ket jo igjen kan be­ty den reneste øko­nomiske katastrofe for fangstmannen. Hans arbeid er jo et utpreget sesongyrke. Den tapte tid får sig aldri vinne tilbake igjen! Og når dertil kommer at lidelsen ofte kan være overmåte smertefull og dessverre også altfor hyppig fører til at hele fin­geren må amputeres, er det ikke noe rart i at det står en nifs og ufyselig respekt av denne spekkfingeren.

– Ikke minst blandt hvalfangerne naturligvis?

 – Her kommer De innpå et av de meste interessante punktene i hele spekkfingerhistorien! Så underlig det enn høres er saken nemlig den at blandt våre tusener av hvalfangere er spekkfingerlidelsen absolutt ukjent. Til tross altså for at disse karene ofte i månedsvis så å si daglig har med spekk å gjøre. Dette hadde jeg rikt høve til å konstatere den gangen da jeg i 1916–19 var hvalfangstlæge nede i Sydishavet. Blandt et mann­skap på elleve hundre mann påtraff jeg ikke et eneste tilfelle av spekkfinger. Og etter at jeg i 1925 for alvor optok arbeidet med å studere denne den gangen så altfor lite påaktete erhvervssykdommen, har jeg stadig stått i korrespondanse med en rekke hvalfangstlæger. Alle sammen bekrefter at spekkfingeren er helt ukjent på hvalfeltene. Det samme gjør de mange undersøkelsene som jeg i de forløpne årene har foretatt på landstasjonene.

– Men hvordan er det med eskimoene, f. eks. på Grønland? De ernærer sig jo hovedsakelig av selfangst.

– Ja, – og det til og med uten noen sinne å tenke på desinfeksjon av hendene etter å ha flådd og spekket selen! Allikevel er spekkfingersykdommen helt og holdent ukjent blandt dem. Hvad det nå kan komme av. Men personlig har jeg den hypotesen at denne uimottageligheten må skyldes en nedarvet eller erhvervet immunitet. Nei, det er nok utelukkende blandt våre selfangere at spekk­fingeren optrer. Når f. eks. torskefiskerne på Lo­foten og Finnmark, eller her inne på Borgundfjordfisket, i ny og ne påstår at de har fått sig en spekkfinger så er de nok i feil gate. Det de i tilfelle har fått viser sig oftest å være en alminne­lig såkalt ”panaritium” eller en ”tendovaginitis”, som overhodet ingen ting har å gjøre med den lidelsen, som ganske sikkert helt og holdent er spesifikk for selfangerne. Men blandt dem optrer den da til gjengjeld hyppig nok, dessverre.

– Kan man få den av alle sorter sel?

– Høist sannsynlig. Og ikke bare oppe på selfangstfeltene i Kvitsjøen, Nordisen og Vesterisen. Jeg kan således nevne at en fjordfisker som i 1932 skjøt en storkobbe i en av Finnmarksfjor­dene, ikke langt fra hjemmet, og som flådde dyret, fikk en typisk spekkfinger. Men ellers har alle de bortimot halvannethundre spekkfingerpatienter som jeg har hatt til behandling i de siste tretten årene, fått sin lidelse under fangsten enten av den alminnelige grønlandssel (Phoa groenlandica) eller av klappmys (Cystophora cristata). Sykdommen optrer altså nesten utelukkende blandt en befolk­ning, som nå for tiden overveiende rekrutteres fra Møre og Finnmark fylker, og som fortrinsvis re­presenterer aldersklassen fra 18 til 25 år, med andre ord den kraftigste ungdomsalder. Gjennomsnitlig kan en regne med at omkring ett tusen mann årlig deltar i selfangsten. Og da Sunnmøre yder den største mannskapskontingenten er det jo for så vidt naturlig nok at det har falt i min lodd som praktiserende læge her i Ålesund å samle et relativt stort materiale blandt mitt klientell om denne like så plagsomme som fryktete yrkessykdommen.

– Hvorfor kalles denne sykdommen egentlig for spekkfinger?

– Først og fremst fordi den utelukkende loka­liserer sig til fingrenes bløte deler, til deres ledd og ben. Og dernest fordi den angrepne fingeren virkelig antar et spekkliknende utseende. Og ende­lig fordi den gjengse opfatningen er at den optrer i tilslutning til arbeidet med spekk.

– Og nå er det altså virkelig lykkes å få spekkfingerens ufyselige gåte løst, engang for alle?

– Bare delvis, – men heldigvis tør jeg nok si at vi er kommet et meget godt stykke på vei mot gåtens endelige løsning. Når det dessverre ennå hviler litt av usikkerhetens slør over denne yrkessykdommens diagnose, og over det vi kaller dens æthiologi og patogenese, dens opståen, så skyldes det et par omstendigheter som jeg gjerne kan nevne for Dem. Først og fremst fordi vi strengt tatt ikke har materiale nok til å bygge en helt sikker vitenskapelig teori på. Riktignok er spekk­fingeren som jeg jo allerede har nevnt en relativt hyppig foreteelse! Men på den annen side er det neppe tvil om at lidelsen i adskillige tilfeller over­hodet ikke blir diagnostisert. Sykdommen er jo slett ikke nevnt engang i de bøkene som de medi­sinske studerende bruker under studiet sitt, og finnes merkelig nok heller ikke omtalt i de al­minnelig brukte håndbøkene! Derfor er det jo i grunnen mer enn forståelig at sykdommen særlig blandt yngre og helt nybakte læger er noenlunde ukjent. De kan lett komme til å forveksle den med andre lidelser, som f. eks. de to sykdommene som jeg nevnte for Dem isted, nemlig panaritium og tendovaginitis. Hertil kommer at selfangerne jo gjerne bor i landdistriktene, eller ute i øygarden, hvor det ofte kan være mange mil til nærmeste læge. Dette vanskeliggjør selvsagt vårt arbeid med å følge sykdommen i dens utvikling. Og så er det jo ikke alltid at de stadig omflakkende fangst­folkene nettop er det som vi læger pleier å kalle ”pålitelige patienter” heller da! Hvad vi naturlig­vis heller ikke godt kan bebreide dem, – fangst­området for sel er jo i virkeligheten umåtelig, og ligger i fjerne farvann, krever oftest ukelange reiser. Snart er han borte i Østerisen, snart ved Jan Mayen-feltet, snart langt av lei helt borte i Vesterisen, – de fjerne farvannene ved drivisen lang? Grønlands østkyst! Derfor hender det nok dessverre rett som det er at vi læger bare ser vår spekkfingerpatient en eneste enkelt gang. Han er kanskje nettop blitt avmønstret her i Ålesund. Og nytter naturligvis anledningen til straks å opsøke en læge med spekkfingeren sin. Men så får han kanskje allerede samme kvelden tilbud om å bli med ut på en ny fangstferd. Har ”tur”, som sunnmøringen sier, altså ”flaks”, – og vips, så er han forsvunnet, for kanskje aldri mer å vise sin igjen!

Og endelig må De jo ikke glemme at vi læger bare får se spekkfingeren først etter at den alle­rede er blitt manifest, eller ”moden” som man po­pulært sier. Derfor mener iallfall jeg personlig at man sannsynligvis neppe vil få full klarhet over spekkfingerlidelsens årsak, sykdommens inkuba­sjonstid og dens første kliniske symptomer, med mindre man hadde høve til å følge med en selfangerskute ut på fangstfeltet og studere sykdom­men på selve åstedet, altså under arbeidet i fangst­perioden.

– De nevnte sykdommens ”inkubasjonstid”, – det er altså med andre ord godtgjort at spekkfingerlidelsen er en infeksjonssykdom?

– Ja, det kan det neppe råde tvil om. Både i sin såkalte ”debut” og i hele sitt forløp er den en typisk infeksjonssykdom, som optrer i tilslut­ning til det vi i medisinen kaller en primærinsult og hvis senere forløp er mer eller mindre kronisk.

– Hvad forståes det med det De kaller en primærinsult?

– F. eks. et skjæreår som fangstmannen pådrar sig enten under flåingen, spekkingen eller kjøttingen. Eller primærinsulten kan opstå fra stikk av en wire under arbeidet med å bringe dyrene eller skinnene ombord i skuta. Praktisk talt i alle de spekkfingertilfellene som jeg har hatt høve til å undersøke og behandle, altså omkring halvannet hundre, har iallfall jeg for mitt vedkommende kunnet påvise arr eller merke etter det som vi i den medisinske terminologi kaller ”den primære vaeneration”, – altså sykdommens ”innfallsport”, kan vi gjerne si.

– Spekkfingeren kunde med andre ord helt undgåes dersom fangstfolkene brukte våtter eller skinnhansker under sitt arbeid med spekket?

– Høist sannsynlig. Iallfall kan man vel trygt påstå at antallet av tilfeller vilde gå meget be­tydelig ned hvis karene alltid passet på å vise denne forsiktigheten! Men det er kanskje ikke alltid så lett å ”være føre var”. Selv om man aldri så mye har fullt greie på den faren man utsetter sig for. Selfangsten er jo en typisk sesongfangst. Oftest foregår den under et voldsomt jag, i et helt forrykende tempo! Som De vel vet, er det i begynnelsen av februar, eller en gang i første halvdel av denne måneden, at selfangerne vanligvis setter kursen nordover for å fangste i Nordisen eller Kvitsjøen. Den første mars tar fangsten sin begynnelse, og konsentreres om ungselen. Derfor er det jo at selve fangstsesongen blir så kort. For som De vet, så dier jo selungen moren bare de første ti eller fjorten dagene etter fødselen. Selmoren er riktignok alltid helt rørende glad i ungen sin, – så lenge di-ingen varer, vel å merke! Men så snart den korte dieporioden er slutt, og ungen altså kan stå egne ben, eller egne loffer, så snur moren ryggen til og overlater avkommet helt til sig selv. Det er imidlertid dette tidspunktet som selfangeren på død og liv må komme i forkjøpet! Straks ungen er blitt forlatt av moren – eller selv har forlatt henne – følger den naturligvis sitt in­stinkt, og plomper ut i sjøen. Og så farvel! Derfor gjelder det selvsagt for fangstfolkene å nå frem til selens yngleplasser på isen så vidt betids at de overrasker selmødrene midt under diegivningen, helst mens ungene er sånn noenlunde helt nyfødte, – da er jo ”ungselskinnet” som De vet absolutt mest verdifullt. Og her er vi altså tilbake til spekk­fingeren igjen, – til de omstendigheter som frem­kaller ”primærinsulten”! De spurte om hvorfor selfangeren ikke var forsiktig og forutseende nok til å beskytte nevene sine med våtter under fangstarbeidet. Det er nok i høieste grad uforsiktig av ham å undlate å ta denne forholdsregelen, det er både sant og visst, – og så altfor mange av våre kjekke fangstfolk har nok dessverre måttet bøte både med en og med to fingre bare for denne undlatelsessyndens skyld! Men under den voldsomme påkjenningen, midt i den ”store dyreskjelven” under det såkalte ungfangstmyrderiet, når de styrter avgårde fra koss til koss, svingende sin ”hakapik”, den lange stangen med jernpiggen i, som de bruker til å slå ungfangsten ihjel med – med et velrettet slag i selungens hode,– under dette hektiske jaget blir de gjerne så varme og kommer sånn i sved at de etterpå ikke orker å arbeide med våtter eller skinnhansker på. Og det er her faren lurer, under flåingen, som gjerne finner sted umiddelbart etter at selungene er blitt avlivet med hakapiken. Under selve nedslaktingen kommer jo fangstmannen slett ikke i direkte be­røring med selen. Men desto mer under flåingen. Selen legges på ryggen på isen, og med en kort og skarp, temmelig bredbladet kniv, flenger fangst­mannen et behendig lengdesnitt på selskrottens bukside, fra kjaken og helt ned til halen. Hvoretter dyret i forrykende fei bokstavelig talt skrelles ut av spekklaget, så at både spekket og skinnet føl­ges ad mens den blodrykende kjøttskrotten blir liggende igjen på isen. Under denne heseblesende prosedyren holder fangstmannen kniven i høire hånd mens han med venstre tar et kraftig tak i skinn- og spekklaget. Og så er det altså at ulyk­ken ofte er ute! Under dette hektiske opspilte flåingsarbeidet hender det rett som det er at fangstmannen skjærer sig med kniven, særlig i venstre ring-, peke- eller langfinger. Og så, ja så er altså primærinsulten der! Når han tross alt, tross at han kanskje under normale omstendig­heter er helt opmerksom på faren for den skjebne­svangre infeksjonen. Allikevel har han slengt våttene fra sig under dette risikable arbeidet, så skyldes det ikke bare ophisselsen, men også den rent fysiske omstendigheten at det står en helt sjenerende hete fra den varme dyreskrotten og det hett strøm­mende blodet, – tross kulden som kanskje kan være både sine tyve og sine tredve grader! Også under den senere avspekking som foregår om­bord, og ”kjettingen” – begge prosesser avvikles i et rasende tempo! – hender det nok glatt vekk at spekkniven skjener og glir bort i venstre hånds fingre, og det til tross for at det alltid bare er de absolutt dyktigste, besindigste og mest trenete karer blandt mannskapet som blir satt til dette ytterst krevende arbeid.

Under spekkingen av gammelselen kommer for øvrig et nytt moment til.

Spekkeren skal nemlig også her fjerne lofferne, eller sveivene, som de kalles i fangstspråket. Dette foregår på den måten at han fra skinnsiden gjør et to tommer langt snitt med kniven like ved den ene sveiven. Gjennom dette snittet fører han så venstre hånds peke- og langfinger, eller lang- og ringfingeren, mens han med peke og tommel­fingeren griper om skinnkanten. Kniven føres nå, fra spekksiden, så å si helt i blinde mot det lagete hullet, – og da skal det jo egentlig ikke så svært mye til før ulykken er der, og en av de fingrene som er stukket inn i snitthullet blir rispet!

– Men etterpå da, når fangstmannen er falt til ro igjen og opdager at han har fått denne skjebnesvangre primærinsulten, – da må han vel i all fornufts navn hurtigst mulig sørge for å få såret eller rispet forsvarlig desinfisert!

– Naturligvis! Og sånn i sin alminnelighet er da våre fangstfolk ytterst omhyggelige med å få slike sår vasket, renset og desinfisert, – så snart tid og råd er, vel å merke! Men ofte kan det nok dessverre trekke ut både i sju lange og sju breie før guttene får høve til å tenke på sårene sine. Og da kan det ofte være for sent. Men heldigvis. Etter hvert som kjennskapet til spekkfingeren, til dens årsak og den opståen, blir mer og mer kjent er det jo stadig flere skippere som etter endt økt, eller iallfall etter endt arbeidsdag, går sin daglige runde for nøie å granske mannskapets hender og fingre. Og opdager han selv det aller minste rift i huden sørger han naturligvis omgående for å få såret penslet med jodd, eller forsynt med et spiritusomslag. Forutsatt at han da har sprit ombord selvfølgelig,– men dessverre, det er det nok ikke alltid han har.

– Men det burde da virkelig være påbudt!

 – Ja, selvfølgelig, men det faktiske forhold er nok dessverre at denne nødvendige spriten snarere er forbudt enn påbudt! Iallfall det forbundet med en urimelig masse strev og formaliteter å få det nødvendige minimumskvantum sprit med om­bord på fangstskutene. Jeg kan gjerne fortelle Dem en liten episode som tydelig nok viser stats­myndighetenes forståelse av profylaksens betyd­ning. Av hvor overordentlig viktig det er å søke å forebygge spekkfingersykdommens opståen, med andre ord utruste hvert eneste selfangerfartøi med et tilstrekkelig kvantum ren sprit, til desinfisering av sår som fangstfolkene pådrar sig under arbei­det. Det var her for en syv-åtte år siden. En selfanger lå nettop startklar, tiden var knapp og noen anledning til høitidelig brevskriving var det altså ikke. Derfor telegraferte jeg likeså godt min forespørsel til Sosialdepartementet om dette ishavsfartøiet kunde få lov til å medføre fem liter spiritus consentratus på grunn av de foruroligende mange tilfeller av spekkfingre som skutas mann­skap hadde hatt på sin forrige ishavstur. Det varte og det rakk før jeg fikk svar, – men langt om lenge kom et avslag, med henvisning til paragraf den eller den, i den eller den resolusjon. Derimot blev det elskverdigst gitt tillatelse til at skuta fikk medta et par flasker – konjakk! Nå, helt bort­sett fra at selfangerne på dette tidspunkt allerede i flere uker hadde vært oppe på fangstfeltet, kan­skje sågar på hjemtur alt – med friske tilfeller av spekkfingre ombord – så var det jo ikke akku­rat konjakk de trengte til de profylaktiske for­holdsreglene! Det er vaskesprit som må til, – og ikke drammer!

– Har man bragt på det rene hvor sykdomsspirene, det eventuelle virus, skriver sig fra hos selen, – er det blodet eller er det spekket som er så farlig?

– Det rår en viss uenighet om dette for øvrig ytterst betydningsfulle spørsmål. Heller ikke kan det sies noe helt bestemt om hvorvidt sykdoms­stoffet skriver sig fra ungselen eller fra gammel­selen. Blandt mitt klientell er det ikke så få som utelukkende har arbeidet med ungselen og ikke engang er kommet i berøring med gammelsel. Jeg har også hatt tilfeller, hvor sykdommen bare kan være blitt overført under klappmyssjakten, idet disse mannskaper under fangstingen borte i Vesterisen overhodet ingen befatning har hatt med sel. Hvad ”ungfangsten” angår, de nyfødte eller bare et par uker gamle selungene, så har man så vidt jeg har bragt i erfaring aldri funnet noen påvise­lige infeksjoner eller sår i huden deres. Det er imidlertid mer enn man kan si om gammelselen! Den fremviser ofte meget tydelige hudaffeksjoner og skulde altså for så vidt forutsettes å være den farligste. Men som sagt, det er neppe tvil om at også ungselen kan forårsake spekkfingerlidelsen. Dette punkt er for øvrig av største viktighet. Man­ge fangstfolk har nemlig den bestemte opfatningen at det bare er gammelselen de må ta sig i akt for. Den vakre, skinnende hvite og nyfødte selungen betrakter de som uskyldigheten selv!

Til slutt ennå en liten iakttagelse, som både fangstfolk og læger har gjort utallige ganger, og som tydelig viser hvor hemmelighetsfull denne spekkfingerlidelsen fremdeles er.

Hvis en ishavsskute har ”hatt kul”, gjort en riktig storfangst, flåes dyrene på fangstfeltet og slenges ombord, mens selve spekkingen foregår på hjemstedet.

Nå hender det imidlertid bare ytterst sjelden at en fangstmann får spekkfinger etter å ha deltatt spekkingen på hjemstedet. Og det er jo mulig at dette kan tyde på at det eventuelle virus ikke har stor levedyktighet, da jo hjemreisen fra fangst­feltet i våre dager, med de maskindrevne skutene, ofte ikke tar mer enn en fire-fem dager.

– Det skulde altså tyde på at det virkelig dreier sig om levende sykdomsspirer, og ikke som man tidligere antok et ”giftstoff”?

– Nettop! Ptomainer er det nok neppe. Det dreier sig nok høist sannsynlig om et hittil ukjent virus, som dog sikkert vil bli funnet av vitenskapen før eller senere. Men selv om det altså fremdeles hviler adskillig hemmelighetsfullhet over denne med rette så fryktete yrkessykdommen har lægevitenskapen allikevel konstatert to viktige ting, – for det første at del bare er arbeidet med selen som gir årsak til sykdommen, og for det annet at den altså ved omtenksom forsiktighet godt lar sig fore­bygge. Og del er jo egentlig ikke så lite, bare det!