Snelandets uskrevne lov

av John Giæver
Arbeiderbladet 27/4 1938

En mann stuper sig i sjøen fra en av kaiene her i Oslo. La ham være syk eller sulten eller ulykke­lig på annet vis. Radioen beretter muligens om hendelsen. Ja, kanskje var det noen som savnet ham. Da er det efterlysning første dagen. Var han ensom, da får vi bare høre om funnet av liket av en ukjent mann.

Hvis du som leser dette, hvis du visste at mannen var så nedfor, hvis du visste at du kunde hjelpe ham! Hadde du gjort det da?

Det er forunderlig i grunnen. Så mange er ulykkelige. Så mange kunde hjelpe. Men det er slik at enhver tenker på sig selv.

På sjøen er det så at hvem som helst våger livet når hvem som helst er i fare. I Arktis er det også slik.

For å holde oss til polarstrøkene: Det er en helt selvsagt ting at vi hjelper hverandre der oppe. Ikke bare når noen er i livsfare eller nød. Nei, i stort og smått, i fare som i savn – ja, om så bare med et kilo sukker hvis det trenges. Et kilo sukker er ikke meget; men ikke mange her i Oslo tilbyr dig en pose når du mangler den. I Arktis vil alle gjøre det. Og har en fangst­mann bare et kilo sjøl, så gir han dig halvparten minst. Det er ikke noe å takke for heller, for du vilde gjort akkurat det samme.

Her hjemme har vi så mange trykte lover og så få av de uskrevne. Men snelandet har ingen trykte og én uskrevet. Meget sjelden hender det at denne eneste blir overtrådt.

Kommer du til et hus eller en hytte i Arktis, og du trenger det, da er det din rett å gå inn og ta ophold der. Er eieren hjemme, så vil han by dig den beste maten han har. Man vil ta sig av bikkjene dine og gi dig sin siste cigarett. Om natta skal du ligge i køia hans, mens han legger sig på gulvet i sove­posen. Og han vil spørre dig om det er noe du trenger videre på tu­ren – og gi dig det. Dette vil han gjøre mot venn eller fiende, kjent eller fremmed. Tilbyr du ham pen­ger, vil han be dig ryke og reise. Men gud nåde den som misbruker den arktiske gjestfriheten! Han vil ikke lenge leve i landet. Drept blir han jo ikke; men han vil snart finne ut at klimaet er usundt. Enkelte snyltere har gjort slike erfaringer.

 

Midtvinters et år lå jeg alene i stasjonen på Kapp Herschel på Øst-Grønland, og i lange tider hadde jeg ikke hatt kjøttflisa i hu­set. Man klarer sig jo lenge med saltfisk og sild. De nærmeste na­boene mine var de danske konkur­rentene på Sandodden, ca. 30 km. vestpå. Og annen juledag kom to av dem på besøk – hver med en frossen moskussteik på ryggen. En slik steik kan veie sine 25 kg. eller mer. Mørkt var det naturligvis, og danskene er ikke rare skiløperne. Så de to karene var bra utmaset da de kom. Egentlige venner var vi jo ikke heller. Men de visste at jeg trengte kjøttet.

På Svalbard gikk det en vin­ter rykter om at en fangstmann lå syk øst ved Storfjorden. Og syssel­mannen sjøl la i vei tvers over lan­det for å undersøke saken. Alene på svarte vinteren. På hjemveien blev han syk og så matlens at han måtte ete rått spekk. Siden lå han syk resten av vinteren. Men Helge Ingstad hadde jo vært fangstmann sjøl. Han kjente loven og fulgte den – selvfølgelig.

 

Den velsignede radioen sender iblandt et ispust nordover og får polarmenneskene til å fryse in­nerst i sjelen: En handelsmann i Tromsø hadde vinteren 1913 sendt to mann på vinterfangst i Isfjorden på Svalbard. Provianten var så lu­sen at karene holdt på å svelte ihjel utpå nyåret. Så måtte de begi sig til den amerikanske gruben i Adventfjorden for å be om hjelp. Det var imidlertid blitt almindelig at dårlig rustede fangstfolk blev nødt til å berge sig til Longyear City. Amerikanerne sa åpent at rederiene i Norge simpelthen regnet med den­ne lumpne besparelsen. For de betalte aldri regningene. Denne gan­gen telegraferte vinterchefen til re­deren og spurte om han garanterte for beløpet. Folkene hans var i nød; men uten garanti fikk de like­vel ingenting. Rederen svarte: Hvor stor fangst har de? Det sies at amerikaneren telegraferte tilbake: Go to hell. I will give the coals for a splendid fire! (Dra til helvete. Jeg vil levere kull til en storslagen opfyring.) Og karene fikk jobb ved anlegget for resten av vinteren.

Men det var altså den arktiske og den civiliserte mentaliteten som tørnet ihop.

I Arktis er det selvsagt ingen forskjell på folk. Om du har adelig familievåben eller nedstammer i like linje fra Harald Haarfagre, så hjel­per det pokker så lite, om du ikke kan bake skikkelige brød. Og kan du ikke stoppe strømpene dine sjøl eller lappe komagene, så får du fryse på beina inntil du lærer det. I sne­landet er det slik at en mann vur­deres efter det arbeidet han utfører. Og bare det.

Vel, det finnes snyltere som prø­ver å få andre til å arbeide for sig der nord også. Ja, jeg har truffet enkelte latrygger som har utviklet en rent ophøiet snedighet for å undgå anstrengelser. Men et rykte fikk de og juling attpå. Skulde man håndheve denne enkle paragraf her hjemme, vilde det bety borgerkrig. Hvad en fangstmann måtte besidde av smartness, får han anvendelse for når han fanger rev.

 

Dengang jeg var nybegynner der nord, kom jeg en kveld til en av Henry Rudi sine hytter. På en hylle lå det to lette og luftige fransk­brød. I mer enn et halvt år hadde jeg ett mine egne cementbrød med rårand og panserskorpe. Jeg spiste et av Henry sine brød om kvelden og det andre til frokost. La to av mine mursteiner i stedet og drog videre. En måned senere kom Hen­ry på besøk.

– Du er så ny, sa han, at du kanskje ikke vet at slikt ikke går an. Men nu er jeg altså kommet for å lære dig den simple kunst å bake ditt daglige brød.

Mens deigen gikk, lærte han mig dessuten å sy en såle under mine daglige komager.

Det hender at en overvintrer blir grepet av en slags sykelig trang til å eie mer av en ting enn han har bruk for. I den civiliserte verden er denne trangen grunnlaget for menneskenes hele tilværelse. Men i Arktis betrakter vi slike anfall som en mildere form for sinnssyke. Be­handlingen er like enkel som den er effektiv. For å ta et eksempel:

 

En av gutta på Nordøst-Grønland hadde en vinter vært uten karabinkroker til hundeselene. Jeg skal ikke engang forsøke å forklare hvad det kan bety av ergrelser og strev – for en lite opfinnsom fyr. Stiv­frosne knuter på tamper som snurrer sig, et fordømt gordisk problem å sysle med alle døgnets tider. Re­sultatet var et anfall av en vanvittig trang til å eie flest mulig karabinkroker. Og da sommerskibet kom, så karen snittet til å stjele hele be­holdningen som var bestilt op. At krokene var kommet, visste vi, men borte var de. Utpå vinteren kom en av oss andre på besøk til denne karen – og der hang hele knippet av kroker simpelthen som pynt på veggen. Undskyldninger? Nei, det nytter aldri å prøve med svada. Heller ikke slår man en syk mann. Man ser på krokknippet og sier in­genting. Holder absolutt kjeft. Sier intet og svarer ikke. Så blir kro­kene fordelt og det hele glemt. Men i tiden efterpå er det nødvendig å bremse på mannens gavmildhet. Å, det svir slikt. Og helbredelsen er meget varig.

Ja, inderlig enfoldig reagerer man i landene nordom Ishavet.

Mange ber hjemme er så kloke at de forstår alt. Og man har da sagt mig at menneskene der nord er så avhengig av hverandre at de der­for lever efter sosialistiske prinsip­per. Som om vi ikke er avhengig av hverandre her hjemme! Kan du f. eks. bake brød eller sy en bruk­bar bukse eller vaske den ukentlige skitt av skjorten din? Nei vel! Ny­ter du aldri ufortjent godt av an­dres arbeid? Ikke? Vel, da er du altså enten for real eller ikke smart nok.

Nei! En dertil egnet videnskapsmann drog til Svalbard for å un­dersøke luften der. Og ban fant akkurat to basiller pr. kubikkmeter luft. Hvilket vil si at luften i Ark­tis er smittefri og sund. Det har hendt at syke mennesker er blitt helbredet der nord.

Slik er det. Landet er sundt og det kreves sundhet på alle om­råder.

Jeg har første gang til gode å møte en fangstmann som er blitt rik av arbeidet sitt – om jeg enn vet om mange som enkelte vintrer har tjent bedre enn mangen grosserer. Og det heter jo at alle polarmennesker er noen forskrekkelige ødeland som destillerer resultatet av års slit og savn på noen måneder. Uten å tenke på morgendag og alderdom.

Nå ja, alderdom oplever nu de færreste av dem. Slik er snelandet nådig mot sine.

Men en fangstmann kommer hjem. En mann som ikke vet annet enn å stole på allverden og hjelpe dem han mener trenger det. Han kommer hit hvor luften oser av van­vittig havesyke, hvor smartness er en dyd og hvor det er noen milli­oner basiller av ymse slag pr. kubikkmillimeter. Og han renser sig til raka fant før han klarer å til­passe sig i heksedansen. Så står han der naken og fremmed og snapper efter ren luft, og folk flirer av ham fordi han var så ufattelig enfoldig.

Og jaggu var han bra dum også; men han blir heldigvis aldri klokere denne klodens sikreste sosialist. Han bare rømmer tilbake til landet med den ene uskrevne loven. Lite vet han om politikk og han har liten bruk for religion. Når han kom­mer hjem til sin hytte, fryser han de medbragte lusene ut av klærne og smitten ut av sjel og legeme. Og er bare et enkelt, almindelig men­neske. Den fattigste og rikeste mann på jorden.