Print Friendly, PDF & Email

Skjørbuk

D

Skjørbuk

av John Giæver

Arbeidermagasinet 1939

Det er forferdelig å tenke på alle de lidelser som kunde vært undgått bare ved å spise noen never rå erter. Skjørbuken har vært spøkel­set i polartraktene fra de eldste tider. I usle hyt­ter, i skibsrum og skumle lugarer, i telt og mange slags underlige hus har menn ligget og råtna i levende livet. Smerter har de hatt. Angst har martret dem. Slappe og elendige har de ligget i de møkkete køiene, ofte i sine egne ekskrementer. Den minste bevegelse voldte uutholdelig pine. Ten­nene løsna og datt ut, og gummene svelte så hele kjeften snart ble til et råttent og smertende sår. Og et slikt vrak av et menneske i opløsning stank sjølsagt aldeles grufullt. Vi vet nå at kroppen faktisk døde stykkevis. Livsfunksjonene slutta, og dermed tok koldbrann til å herje.

Vi vet nå at skjørbuk skyldes mangel på E-vitamin, som altså fins i frukt, grønsaker, rått kjøtt, hjerne og lever av dyr o. s. v. Før vi visste om dette med vitaminene, hadde nok polarmenneskene en anelse om botemidler. De spiste kokkare, en arktisk plante. Men når den ikke kunde skaffes vinterstid, grov de fram mose og andre planter, som de dels laget te av, dels åt rå. Og noe hjalp det vel.

 Til de siste tider har den grusomme misforståelsen holdt sig, at bevegelse virka helbredende. Man­gen dausjuk fangstmann er blitt dradd ut av køya av kameratene sine og tvunget til å springe rundt huset i timevis. Denne mosjonen foregikk natur­ligvis under hyl og jammer, bønn og sverging. For den måtte påføre offeret de skrekkeligste smerter. Det var gjort i den beste mening. Men det er fælt å lese om slike tragedier, nå vi vet at mosjonen bare gjorde galt verre. Rolig sengeleie er nemlig en betingelse for helbredelse.

I dag behøver ingen å få skjørbuk. Vi vet hvad slags proviant som inneholder vitaminene, og hvor­dan den må behandles for at vitaminene ikke skal ødelegges. Og så langt er vi kommet de aller siste åra, at vi kan få kjøpt vitaminer i tablett form i hvert apotek. Men ett er å vite. Noe annet er å praktisere kunnskapen.

Så sent som i 1928 hadde norske fangstfolk skjørbuk på Østgrønland. Efter den tid har vi vel hatt en snev av den noen hver, men mer latent. Vi hadde riktig proviant og ferskt kjøtt rikelig, men vi brukte den nok galt. Nå er alle folka våre, der vest iallfall, forsynt med tabletter av ascorbinsyre. Siste vinter redda disse tablettene livet til en danske som lå for skjørbuk. Danskene skulde ikke sende så mye velsmakende hermetikk med kara sine. Det er for lettvint å varme op slikt skitt. Indirekte har hermetikk drept mange mennesker i Arktis.

I fjor kom en nordmann hjem fra overvintring storsjuk av beri-beri. Den sjuken skyldes mangel på et annet vitamin, og den arter sig mye likt skjørbuken. Det er ellers rimelig å tro at folk kan ha lidd av denne sjuken også, men den har gått for skjørbuk. Denne karen ble fort helbredet med gjær. Altså skal man bruke gjæret brød (og ikke bakepulver). Det er enkelt nok med den utmerkete og billige tørrgjæren vi får her i landet. Slik gjær er dessuten medisin mot beri-beri, og den er fin å spise. 

Det er vel verd å merke sig at skjørbuk aldri har forekommet nå noen norsk polarekspedisjon. Det vitner om ”fornuftig” matstell. At Nansen og Johansen greide sig på isvandringa si og etterpå på Frans Josefs Land, det er imidlertid noe jeg ofte har grubla over!

De fleste har lest om skjørbuk, men mest beret­ninger fra folk som fant lika. Altså resultatene. Jeg skal derfor ikke fortelle om slike som har dødd. Det er så altfor mange. Men en som sjøl døde kan jeg la fortelle om hvordan det var. Føler du dig så ”vårslapp” i mars, da kan du gjerne vite at skjørbuk begynner med slik slapphet. Hos dig går det over snart, men han som døde kunde ikke skaffe sig den maten som hjelper dig uten at du vet det. Han kunde heller ikke kjøpe sig en vel­smakende medisin.

Først skal vi imidlertid se på hvad en østerriksk polarforsker skrev om proviant omkring 1865. Mye av det han sier or riktig i teorien. Bare de hadde levd etter den. Sitronsaft er bra mot skjørbuk, sier han, men den saften de hadde var kokt og verdiløs. Ellers spiste de mye kavring, salt kjøtt o. s. v. Og på sledeturene gjaldt det å bengle i sig mest mulig av sterk te. Når det var kaldt spiste de minst mulig av pemmikan, fett, mel, erter og røika kjøtt. Altså det de helst burde spist. Ferskt kjøtt er ut­merket, heter det, men da skal man jo kunne skaffe det.

Når det er kaldt i teltet om natta, skal man drikke brennevin heter det. Litt – skriver han, men mye drakk de. For det var svinkaldt ofte. De arme folka vasset i dypsnø uten ski, – drog sledene sjøl, – åt fettfattig og dårlig hermetikk og kav­ring, – lå sammen våte og svette i en stor sovepose. Når det så ble for jævlig ut på natta, halte de fram en flaske rum eller helst mer og drakk for å bli varme. En annen polarforsker (Parry, 1827) trakk hele 150 kg. konsentrert rum med på sledene, og drakk hver en dråpe. Folka måtte slite i bakrus hver eneste dag, – på den mest idiotiske kost. Østerrikeren sier at de var bra nedfor når de kom tilbake til skibet, og en del døde av skjørbuk også. Men det er rent eventyrlig at noen overhodet kom levende fra det. Enn si at de klarte å dra sig milevidt fram og opdage nytt land. For det gjorde de. Trass i at de var utstyrt stikk mot enhver for­nuft. Fett og sukker skulde de nettop ha spist. Brennevin er gift på sledeturer.

Hermetikken deres var ”boiled beef”. Altså utkokt, tørt kjøtt uten kraft. Og det er i krafta vitaminene fins.

Men det var han som døde og førte dagbok helt til slutt: Skipper Sivert Tobiesen fra Tromsø. Det er major Gunnar Isachsen som har skuffet fram dagboka og gitt den ut, – ”En ishavskippers saga”.

I 1872 ble Tobiesen fast i isen ved Novaja Semlja med seilskuta si, «Freya». Han var bare rusta for sommertur. Syv av mannskapet drog straks sørover med en båt og ble berga av samojeder. De levde ilag med dem hele vinteren. To­biesen, sønnen Jakob og 2 mann til ble ombord i skuta. Tobiesen-kara døde av skjørbuk. De an­dre to ble tatt op av et russisk fangstfartøi i august 1873.

Da de fire kara tok til med overvintringen hadde de proviant for 3 uker. Det var sønnen Jakob som førte dagboka.

Høsten utover skjøt de en del bjørn og sel. Kjøt­tet ble salta. Rev skjøt de og spiste. De pusla med ymse småarbeid ombord. Lugarene var fuktige slik at køyklærne ofte ble gjennomvåte.

Den 7. desember skriver Jakob at alle er friske og raske, men to dager etterpå har Sivert ”fått sin sedvanlige hudsyke. Innvortes or han aldeles frisk, men det er blott huden som blir om og sår på grunn av den mat som han nå er nødt til å spise. Gud med oss.”

Så er de lenge ”friske og raske”, men ut i fe­bruar tar de til å skrante. De blir ”noe utilpass”, og Sivert får ”rose i den høire fot”.

Den 5. mars heter det: I dag er far dessverre meget dårlig, og foten er hovnet op særdeles meget, det ser nesten ut for oss som om døden skulde ha utkåret ham til sitt bytte.

9. mars har Sivert fått en rødblå flekk på skinnebenet. De aner ikke at det er skjørbuk han lir av. Jakob skriver om rosen og gikt i begge beina, hodepine og kraftløshet, verk og pine i alle lemmer og ingen matlyst. De koppsetter foten, men blodet er levret og stygt. Når de banker på leggen, er som å ”pikke på en vissen kålrabi”.

Gutten håper på bedring og tror å merke framgang, men faren er klar over at han må dø. Det går fort nedover med ham, og den 13. april er ”tannkjøttet svulmet så overmåte meget, at det ligger som et dekke over tennene”. Noen dager senere setter det inn med krampe, og den 29. april opgir Sivert Trobiesen ånden.

 Farens død tar hardt på Jakob. Han skriver ikke dagboka før 24. mai. Da har han skjørbuk sjøl og er klar over at han også må dø. Boka hans slutter også den dagen med et hjerteskjærende trøstebrev til mora.

Bestmann Ole P. Moe overtar journalen. Om Jakob skriver han: ”Først er legger og lår besatt med bitte små røde prikker, så tett som mulig kan være, og nå begynner det å bli store gule og blå pletter, og det tykkeste av lårkjøttet er bløtt som vannposer, og tannkjøttet er begynt å gå i forråtnelse.” Gutten er så dårlig at ”han med stor anstrengelse neppe kan snu sig ved egen hjelp.”

Den 6. juni skriver Jakob sjøl et lite stykke i journalen for å klage over en av kara som ikke vil hjelpe ham når det trenges. ”Halvt avmektig skriver jeg disse linjer.” Men dagen etter ber han Moe skrive at E. E. nå er blitt snild og hjelpsom. Noen dager senere tar de to kara til å grave en grav i land, for de venter døden hver dag. Det lukter fælt av den syke. Ansiktet er hovna op og “munnen er bare blod og sår.” Ellers har begge de andre fått symptomene på sykdommen nå, og de greier knapt å få liket av Sivert i grava.

Til slutt lå Jakob i villelse i flere døgn, men da­gen før han døde ble han rolig. Leppene og mun­nen var da helt svart og kroppen mest bare skinn og bein. Den 5. juli var det slutt, og den 7, begrov kameratene ham ved sia av faren og sang et vers av salmen ”Hvor hastig svinner livets dage.”

Men neste dag fant folka de første fugle-egga. Senere fant de flere. De skjøt teist og måser. Ferskt kjøtt! Allerede den 13. juli følte de sig ”friske og raske.” Dermed var de to berga.

Her skal bare tilføies at noen kilo erter opbløtt i vatn og spist rå vilde ha berga alle sammen. Men slikt visste ingen den gang. Og derfor hendte det altfor ofte at folk døde som fluer på over­vintringer. Det var ”i de gamle, gode dager”.