Skituren Moskva-Oslo i 1927

Skituren Moskva–Oslo i 1927

av Vladimir Savin

Vi Menn nr. 10 1967

De fire russiske skiløperne sitter i sofaen. Fra venstre: Boris Dementyev, Alexander Nemukhin, Dimitri Vasiliev og Vlademir Savin.

I Sovjet-Russland i 1920-åra under gjenoppbyggingen av landet etter borgerkrig og intervensjon, ble det fra statlig hold langt vinn på å fremme fysisk fostring, og det ble opprettet forskjellig idrettssammenslutninger og holdt konkurranser.

På den tiden var jeg selv aktiv langrennsløper og deltok stadig i konkurranser, men i langrenn lå vi sovjetrussere beklagelig langt etter de utenlandske toppløperne.

Særlig kan jeg huske en del renn vi holdt i sesongen 1925–26, bl. a. et i Ostankino. Distansen var 30 km med fellesstart, og foruten vår egen elite deltok det også en del løpere fra Finland.

Vi hadde lite vi skulle ha sagt. Umiddelbart etter starten tok fin­nene ledelsen. De gikk forbausende lett og var ikke redde for å skifte ganglag hvis det var noe å vinne på det. Matbukkene ble forsert lett og elegant i stor hastighet, og ved inn­komsten ble det meldt om tredobbelt finsk seier.

Det samme gjentok seg noen dager senere under en 15-kilometer med start og innkomst på Leninhøydene. Rennet gikk i meget kupert terreng. Bare én finne deltok, og som det var å vente, tok han førsteplassen med stor tidsmargin til nestemann. Hans teknikk når det gjaldt å for­sere motbakkene, var fantastisk, og det begynte etter hvert å gå opp for noen hver at i de ti årene vi ikke hadde tevlet med skiløpere fra de nordiske landene, hadde vi blitt liggende langt etter, så vel i løpeteknikk som i utstyr.

Sammenlignet med finnenes utstyr var vårt sørgelig akterutseilt. Vi brukte tunge beksømstøvler, lange, klumpete ski med tyngdepunktet bak, og bindingene var ganske enkelt gammeldagse tåreimer. Stavene våre var av vanlig helved, lange og uhåndterlige. Finnene hadde lette, randsydde støvler, korte og lette ski med tyngdepunktet langt fremme og tåbindinger som klemte seg fast i støvleranda. Stavene deres var av tonkin, gikk i skulderhøyde og hadde håndleddsreimer.

Vi grunnet lenge på hvordan vi best skulle innhente forspranget øvrige skinasjonene hadde fått. Forskjellige planer ble drøftet og for­kastet. Til slutt foreslo en eller annen at vi skulle foreta en lang ski­tur Moskva-Helsingfors-Stockholm – Oslo for å prøve vårt eget utstyr og lære annet utstyr å kjenne.

Den 26. desember 1926 gikk start­signalet for skiferden Moskva– Oslo. Det var stort oppbud av folk i Sokolniki-parken da vi la ut på fer­den etter å ha tatt avskjed med familie og kjente.

Sykdom og dårlig føre

Første dagen tilbakela vi hele 85 km og overnattet i Klin. Om natten falt det store snømengder, og tem­peraturen lå konstant på omkring 0 °C. Smøring for slikt føre hadde vi ikke, så andre og tredje dag til­bakela vi bare 50 kilometer hver dag.

Støvlene våre ble gjennomvåte i slapseføret, og de fikk ikke anled­ning til å tørke mellom hver etappe. Føttene ble ømme, og især fikk jeg store smerter. Hver eneste gang vi rastet, hadde jeg svært vondt i de nesten følelsesløse bena.

I tillegg til dette pådro jeg mer også alvorlig forkjølelse og fikk høy feber. Jeg fikk ikke i meg noe mat – alt jeg spiste, kastet jeg opp igjen med en gang. De andre hjalp meg så godt de kunne, og 31. desember nådde vi fram til en liten landsby på Valdajhøydene. Vi tok inn hos en bonde, og kameratene puttet meg til sengs, helte i meg litt medisiner, pakket godt rundt meg og sa:

– Volodja, gi oss en nyttårsgave. Sørg for at du blir frisk!

Klokka tre om natta våknet jeg av at jeg var fryktelig sulten. Jeg rotet fram et stykke ost og en plate sjokolade og gomlet det i meg. Jeg var frisk igjen.

På besøk hos Jussi Nitska

Idrettsmenn fra Leningrad fulgte oss til finskegrensa og vinket oss over. Etter noen raske formaliteter fulgte den finske grenseoffiseren oss fram til den første stasjonen. Da han vinket farvel og god tur til oss, sa han, uten å legge skjul på sin forundring:

– Har dere virkelig tenkt å fore­ta en så lang tur på disse skiene?

I Finland møtte vi stor interesse for turen vår, men vi traff også noen skeptikere. De tvilte på at vi ville klare dagviss å tilbakelegge så store avstander med det utstyret vi brukte. Enkelte aviser trykte også karikaturer av oss. Men vi ble ikke fornærmet over det. Stort sett tok finnene meget hjertelig imot oss.

En kveld vi gikk fikk vi plutselig øye på en skiløper vi mente vi dro kjensel på. Det var den berømte finske langrennsløperen Jussi Nitska som hadde vært på besøk hos oss i 1925 og deltatt i rennene i Ostarkino. Tolken vår fortalte at Jussi bodde 25 kilometer unna ruta vi fulgte, og nå innbød han oss til å se innom ham. Mens vi hvilte, skulle han og brødrene hans utbedre skiene våre slik at det ville bli lettere for oss å gå videre. Selvsagt tok vi imot tilbudet med glede.

Jussi og brødrene hans tjærebredde skiene våre og lot dem stå i spenn natta over, noe de trengte sårt etter den tusen kilometer lange veien vi hadde lagt bak oss.

Kappløpet til Porvoo

Gjennom tolken fikk vi greie på at Jussi Nitska var svært takknem­lig mot de russiske skiløperne Bytsjkov og Nemukhin fordi de hadde lært ham å bruke bambusstaver. I 1912 hadde han deltatt sammen med dem, og der hadde russerne stilt opp med staver av bambus, riktignok med en tykkelse på hele 25 mm, mens fin­nene brukte staver av tre. Det endte med at de finske skiløperne gikk over til å bruke bambusstaver med en diameter på bare 12–15 mm, mens våre skiløpere falt tilbake til de gammeldagse og uhåndterlige trestavene.

Veien vår gikk over Porvoo. Det var sprengkaldt og måneskinn. Foran oss på skogsveien så vi to ski­løpere og gjettet på at de var kom­met for å møte oss, men hva de sa, forsto vi ikke, så vi nøyde oss med å si navnene dit vi skulle:

– Porvoo, Porvoo! Lämpinen! Lämpinen!

De finske skiløperne inntok venstre side av veien, og vi gikk på høyre side. Finnene satte straks opp et veldig tempo og hadde tydeligvis i sinne å tilbakelegge de 20–25 kilo­meterne inn til byen på rekordtid. De første ti kilometerne fulgtes vi at, men plutselig sa Dimitij Vasilev, som gikk bak meg:

– Fortere, Don Qujote, fortere! (Kameratene kalte meg ofte Don Quijote på grunn av min høyde og temmelig korte bukser). Jeg satte farten opp og tittet bort på finnene. Genserne deres var rimet, bevegel­sene var ikke så lette lenger som da vi møtte dem. Og bak meg mumlet Vasiljev:

– Fortere, Don Quijote, fortere!

Jeg satte farten enda mer opp, og endelig gikk vi forbi dem. Idet vi kom fram til byen, lå vi om lag 300 meter foran dem. Vi stoppet, og våre ledsagere innhentet oss. De begynte å klappe i hendene og rope: – Hyvää, hyvää (bravo)! Helt uventet kom folk fram fra mengden og be­gynte å pakke oss inn i ulltepper. Etterpå ble vi kjørt i bil til den store sportsforretningen «Lämpinen», og en tolk forklarte at herr Lämpinen hadde innbudt oss til å se fabrikken hans.

Vi får nytt utstyr

Vi kjørte gjennom skogen, og plutselig dukket det opp en port framfor oss. Til venstre innenfor por­ten lå en fabrikkbygning og rett foran oss en stor og vakker villa. Bilen kjørte imidlertid ikke bort dit, men dreide av til høyre og stanset foran et lite tømmerhus, en «sauna», badstu!

Etter badet spiste vi middag sam­men med Lämpinen og medlemmer av den sovjetiske representasjonen i Helsingfors. Ved bordet ble det bare snakket om ski. Vi spurte Lämpinen hva han laget de beste skiene av. Han mente at de beste var de han laget av uralsk bjørk. Da Lämpinen fikk se skiutstyret vårt, ble han høylig forundret over at vi til sine tider hadde klart å gå 100 km i døgnet på dem.

Etter en slik kritikk av utstyret vårt var vi fast besluttet på å skaffe oss nye ski så fort det overhodet lot seg gjøre, men foreløpig måtte vi pent finne oss i å bruke de gamle.

Dagen etter la vi i vei igjen og kom samme kvelden fram til Hel­singfors.

I utkanten av Finlands hovedstad ble vi møtt av idrettsmenn fra byen, og de ledsaget oss til den sovjetiske diplomatiske representasjon. Etter en mottakelse der, bega vi oss til et større arrangement som finnene hadde fått i stand til ære for oss. Det viste seg å bli turens vanskeligste og hardeste etappe – jeg måtte holde en tale! Hva jeg sa, husker jeg ikke så nøye, jeg følte bare hele tiden at jeg hadde foran meg folk som var glad i og forsto skisporten, så de burde også forstå meg. Og kame­ratene sa etterpå at jeg til og med hadde holdt en god tale.

Om morgenen valgte vi oss ut ski, staver og støvler på en fabrikk, og i løpet av dagen ble alt tilpasset. Neste morgen var alt klar til å fort­sette ferden vår. Det var bra vi kom oss så tidlig av gårde, for det var ikke så lite flaut å vite at vi be­veget oss temmelig klosset på de nye skiene.

Litt etter litt fikk vi tak på det nye utstyret, og da vi kom fram til Sakijärvi, hadde vi det meste under kontroll, skjønt det hadde kostet oss mye slit.

Språkvanskeligheter

Mangelen på språkkunnskaper skaffet oss store vanskeligheter på turen. Jeg husker især følgende episode: Vi var på vei til Sakijärvi. Utpå kvelden traff vi en mann i skogen, og jeg prøvde ved hjelp av det vesle tysk jeg kunne, å få vite hvor lang vei det var igjen å gå.

Mannen pekte på den veien vi fulgte og holdt ti fingrer i været to ganger. Dette skulle tydeligvis bety 20 km. Deretter tegnet han en sving til venstre i snøen og viste med fing­rene 10 km. Vi var ganske slitne, så vi bestemte oss til å følge rådet. Vi gikk og gikk, men først etter halv­annen time fikk vi øye på litt be­byggelse.

Vi fant et lite hus der det var lys i vinduet, og banket på. En kvinne i 40-årene lukket opp. Vi ropte Sakijärvi, Sakijärvi! Uten et ord tok hun på seg skiene og begynte å gå. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å følge etter. Hun gikk meget fort og lett for sin alder og var taus hele veien. Endelig kom vi fram til Saki­järvi. Vi gikk inn i et hus i utkan­ten av byen. Kvinnen snakket med mannen i huset, så bøyde hun hodet for oss og bega seg på tilbakeveien. Det hele gikk så fort at vi ikke fikk tid til å takke henne engang.

Mannen i huset visste tilsynelat­ende ingenting om ferden vår, og ikke kunne vi fortelle ham noe hel­ler. Men vi var sultne. Dette gikk tydelig opp for mannen på en eller annen måte, for snart disket han opp med en overflod av god mat, blant annet også et kjempemessig stykke med reinkjøtt.

Slitsom ferd gjennom Sverige

Dagen etter kom vi fram til Turku (Åbo) og gikk ombord i rutebåten til Sverige.

Da vi kom fram til Stockholm, konstaterte vi med uro at det nesten ikke fantes snø. Det var tett tåke og yr. Vi kom ganske fort ut på en islagt landevei, strødd med grus. De forbipasserende ristet medfølende på hodene når de så oss stavre av gårde.

Etter mye slit la vi endelig Sveri­ge bak oss. Vi stanset på det lille stedet Magnor rett over grensa til Norge for å spise. Vi ble både glade og overrasket da vi fikk vite at tre norske skiløpere hadde kom­met for å møte oss. De tre var Amundsen, Juell og en jeg ikke lenger kan huske navnet på. Den eldste av dem var Amundsen. Han var over førti år gammel og vant straks vår sympati for den omsorgs­fulle måten han tok seg av oss på og for sine store kunnskaper om alt som hadde med ski og føre å gjøre. Amundsen pekte rundt i lufta, skrev 1900 i snøen og ristet på hodet for å gi til kjenne at slikt vær hadde det ikke vært her i landet på 26 år. Likevel var det hyggelig å legge i vei.

Oppholdet i Oslo

Vi så med stor respekt på Amund­sen som – trass sine førti år – gikk seigt og med godt driv i téten.

De siste to dagene før vi nådde fram til Oslo, var været helt umulig. Det var yr og sterk vind hele tiden. Genserne ble til ispansere rundt oss, og både bukser og støvler var klissvåte. Den siste dagen ble vi nødt til å stanse utpå kvelden, 12 km fra Oslo. Vi tok av fra veien et sted hvor vi så det lå en koie. Der inne var det en liten ovn. Vi varmet oss og hvilte, og tidlig på morgenen 30. januar gikk vi videre.

Skiferden fra Moskva til Oslo, en strekning på 2150 km, var tilbake­lagt på 29 effektive marsjdager, dvs. gjennomsnittlig 74 km om dagen.

Vi kunne fortelle massevis om oppholdet i Norge, men det som ubetinget interesserte oss mest, var skiløping og moderne skiutstyr. Været var imidlertid mot oss hele tiden. Det vi ikke fikk sett og vært med på, tok vi igjen året etter, da vi kom tilbake til Norge og de norske skiløperene dro oss med på alt som hadde inter­esse.

Mange nordmenn oppsøkte oss på hotellet. Blant de besøkende var det noen som ba om å få et par ski til Skimuseet. Det avslo vi, dessverre, for vi ville gjerne beholde skiene som et personlig minne fra turen. Dessverre fikk vi ikke besøkt ski­museet på Holmenkollen den gang. Da vi så det i 1928, ble vi virkelig imponert. På vårt første besøk Norge hadde vi ikke forstått at nordmennenes bønn om et par ski til museet var den beste vurdering og høyeste anerkjennelse av ferden vi kunne få, og at det hadde vært galt av oss å avvise den, noe vi fremdeles beklager.

Hensikten oppnådd

De erfaringene vi hadde vunnet, og det vi hadde sett i Finland, Sveri­ge og Norge, var meget viktig for utviklingen av skisporten i vårt eget land.

Med en gang vi var kommet hjem, gikk vi i gang med å innføre de ny­hetene vi hadde brakt med oss. Vi sto overfor oppgaven ikke bare å vise, men også å bevise, fordelene ved det nye utstyret. Det gikk ikke lange tiden før vi fikk høve til det. I Sokolniki ble det arrangert en ski stafett hvor også vi deltok. Vi star­tet selvsagt med det nye utstyret og kom i mål langt foran de andre deltakerne.

Allerede i 1928 brukte alle topp løperne korte ski med faste bindinger og lette staver, og hensikten med turen vår var oppnådd.