Polarisen skal i statsrettslig henseende
være likestillet med fast land.
(Bergen Tidende 27/10-1928)
Blant de mange saker som vårt utenriksdepartement til enhver tid har til behandling, foreligger der netopp nu et forslag som er egnet til å påkalde vår største interesse. Det går ut på opdeling av polarområdet i seks sektorer slik som kartet viser, en sektor for hver ”polarstat”– Norge, Finland, Sovjet-Russland, De forenede Stater (Alaska), Canada og Danmark (Grønland).
I sin form fremtreder forslaget som en brochure utarbeidet av den russiske professor V. L. Lakhtine, og med forord av professor A. V. Sabanin, som også fremtreder som brochurens redaktør. Skriftet er utgitt i trykken av det russiske utenrikskommisariatets trykkeri og formidlet til interesserte, hvoriblandt ”polarstaternes” regjeringer. Retten til de nordlige polarområder er brochurens tittel og den bærer undertitlen ”En undersøkelse av de nordlige polarområders politiske, økonomiske og retslige stilling i forbindelse med utvikling av luftfarten og de transarktiske flyvninger.” Skriftet bærer følgende karakteristiske motto sitert efter en av sovjetstatens ledende mænd.
”I den senere tid merkes overalt et ønske om at regulere retstillingen av de land, som er beliggende omkring Nord- og Sydpolen. Den umiddelbare foranledning hertil var den hurtige utvikling av luftfarten, som med disses videnskapelige utforskning for øie.”
Hvorledes, spør forfatterne, skal man forklare de fem siste års sterke interesse for Nordpolen? Det kan ikke bygges på rent vitenskapelig grundlag, skjønt man ikke kan se bort fra dette som en stimulans av sekundær betydning. Den vigtigste drivfjær, forklarer hr. Lakhtin, er opdagelsen av de store sjøveier, nu luftveier. Denne fornyede drivfjær er vokset samtidig med utvikling av de tekniske muligheter for luftfart. Samtidig må det i forbindelse hermed fastslåes, at hovedinteressen med hensyn til områdene i den nordlige polarkreds mer og mer overføres fra is og land til luften. Derfor har forfatteren sett sig som opgave at undersøke de aktuelle politiske-, økonomiske- og juridiske spørsmål, som fremkaldes av de siste års opdagelser i polarbassinet, – så meget mer som Sovjetforbundet direkte er interessert i, at disse spørsmål løses på den rigtigste måte så vel i menneskehetens interesse som av hensyn til sitt forsvar.
Spørsmålet om herredømmet over de arktiske områder er av den største betydning for Sovjetforbundet, for så vidt som det gir dette sikkerhet for en heldig løsning av en hel række vigtige opgaver. Til disse hører beskyttelsen av Russlands lange nordlige grænselinje og utviklingen av næringslivet i de nordsibirske områder, bevaringen av den nordlige sjøvei i russiske hænder, den mest fordelaktige utvikling av bergverksdrift, jagt-, og fangst- og fiskerinæringene og endelig den meget lovende eksploitation av transarktiske luftfartsforbindelser. ”Dessverre” – uttaler hr. Lakhtin – ”tillegges alle disse spørsmål som er til forbundets kyst støttende polarsektor, mindre vegt av den offentlige mening i Sovjetforbundet end vore naboer, som ikke generer sig for med rett eller urett at annektere deler av Sovjetforbundet besiddelser. Det har ikke manglet på forsøk i denne hensende. Vi hører til stadighet om rovdrift foretatt av forskjellige fiskeekspeditioner på land, øer, is og vand tilhørende Sovjetforbundet.”
Om selve opdelingen i sektorer anfører forfatteren:
”De områder, som er indesluttet mellem hver polarstats kystlinje og de til Nordpolen forlængede meridiansgrænser, er de av den nuværende polarfolkerett, opstillede gravitationsdistrikter for hver av disse stater, og de danner efter sine ytre omrids trekanter eller rettere sektorer. Dette siste utrykk er allerede alment godkjent i litteraturen og benyttes av alle, som behandler dette spørsmål. Der står således bare igjen at gjøre et forsøk på at trække op meridiangrenserne mellem polarstaternes gravitations-sektorer. Dette er ikke vanskelig, da sektorspørsmålet allerede er indgående drøftet i teorien og en række lovgivnings-bestemmelser.”
Videre:
”Mindst omtvistet er grænserne for den amerikanske arktiske sektor, på kartet sektor 1, da den er fastsatt ved konventioner av 1825 og 1867. I henhold til Canada dannes grænsen av meridianen 169 grader vestlig lengde eller rettere av den i dekretet fra presidentskapet i centralkomiteen for Sovjetforbundet av 15de april 1926 presenterte meridianlinje 168 grader 49 minutter og 30 sekunder vestlig lengde.
Ikke mer omtvistet er grænserne for den tilstøtende sektor, Sovjetforbundets, sektor II på kartet, som mot øst støter til den amerikanske, og mot vest til den norsk-finske sektor efter meridian linjen 32 grader 4 minutter og 25 sekunder østlig lengde. Denne grense bøier sig noget ind i Sovjetforbundets sektor til, la oss si, 35 grader østlig lengde i Svalbardøernes område. Også denne grense må ansees som uomtvistet idet Sovjetforbundets regjering har anerkjent Norges rettigheter til Svalbard.
Finlands sektor, sektor III, som ligger, la oss si, mellem 31 grader og 32 grader, 4 minutter og 35 sekunder østlig lengde og som på nivået 70 nordlig bredde har en grundlinje på ca. 1 grad, er så liten og dertil blottet for territorier, når bortses fra de Norge tilhørende Svalbardøer, at den ikke kan ha nogen praktisk betydning for Finland.
Østgrensen for den norske sektor, sektor IV, er netop påvist. Dens vestgrense dannes, la oss si, av meridianen 10 grader østlig lengde. Da der ikke foreligger nogen formell enighet mellem Norge og Danmark angående høihetsretten over Øst-Grønland, og spørsmålet formelt ikke er løst, men det fremkalder i realiteten igjen tvil.
Den danske sektor, sektor V, ligger mellem grenserne, trukket, la oss si efter meridianlinjen 10 grader østlig lengde og 60 grader vestlig lengde med nogen bøininger til fordel for Danmark efter Grønlands kystlinje, f. eks., på nivået 77-82 grader nordlig bredde. På østsiden består den ovenfor påviste formelle uregulerthet, men mot vest er grensen fastslået ved den nu gamle anerkjendelse av Danmarks rettigheter over Vest-Grønland.
Endelig ligger den canadiske sektor, sektor VI, på den ene side mellem den danske sektors vestgrense, d. e., la oss si, meridianen 60 grader vestlig lengde – med undtagelse av de omtalte bøininger, og på den anden side mellem den amerikanske sektors østgrense, d.v.s. meridianen 141 grader vestlig lengde.
Til endelig løsning av dette spørsmål, og for at fastslå den rette juridiske bedømmelse av den del av Nordishavet, som ikke er dekket av is, vilde det være i høi grad ønskelig, at der i nær fremtid ble sammenkaldt en mellemfolkelig konferanse av de interesserte seks polarstater – hva Storbritaniens regjering allerede en gang har vært inde på.
Hva endelig angår høihetsretten til selve Nordpolen, så er denne, juridisk sett, bare et ideelt skjæringspunkt av de ovenfornævnte seks sektorers meridiangrenser. Derfor kan den verken faktisk eller juridisk tilhøre nogen, og den kunde i høiden representere en sekskantet grensepæl, som på hver av disse seks felter har vedkommende sektors nationale farver.”
Selv om det her reiste forslag i all fald endnu ikke er behandlet i noteform mellem den russiske og de øvrige polarstaters utenriksdepartementer tillegges det overordentlig meget betydning inden de kredser som står arktiske og for så vidt også antarktiske forhold nær. Dette til trods for at forslaget ikke synes at være nøie nok gjennemtænkt av de russiske lærde, som har fremsatt det. Danmark får jo for eksempel en uforholdsmessig stor sektor samtidig med at den sektor, som tiltænkes Norge på langt nær er tilfredstillende for oss. Fra umindelige tider har jo Norge drevet fangst i disse områder, som efter forslaget dels tilfelder Sovjet-Russland og dels Danmark. Og det må ventes at de norske myndigheter ikke vil binde sig til noget, som vil stanse denne fangstvirksomhet. De store økonomiske interesser, som er knyttet til polarområdet, kan være tilfredstillende dækket, så lenge disse strekninger betragtes enn terra nullius; men skal de være avhengig av andre staters samtykke vil meget kunne stå på spill for vor store fangstbefolkning. Dette så meget mer som all is i forslaget skal betragtes som land og henhøre umiddelbart under suvereniteten av den stat, som har høihetsretten over den sektor indenfor hvilken isen indfinder sig. Og alt hav skal betragtes, dels som territorialfarvand og dels som indhav.