Alle Menn nr. 19 1961
Krigen var full av episoder. Mesteparten vil neppe bli kjent engang, de var dramatiske mange av dem, men humoren lå ikke langt borte, og kastet et forsonende skjær over mangt og meget. Især kommer den skarpere og klarere frem nå, en del år etterpå. Nervøsiteten og spenningen som en var fylt av, er glemt.
Svalbard lå isolert langt oppe i Ishavet. Hvordan sto det til der? Ja, det var et spørsmål som ikke bare nordmenn med pårørende der oppe stilte seg, men også de norske myndighetene, våre allierte, britenes militære toppsjefer, og også russerne. De lurte på hvordan det sto til med deres grupper og deres menn og om tyskerne hadde militære der. Dette problemet førte til at øylandet med de kalde kystene, spenningens land, kullgruvedistriktene under polarnatten fikk sin første – og eneste – militærguvernør. Det ble en ung norsk løytnant, og hele hans hær besto til å begynne med av 1 – en – mann. Men både guvernøren og hæren satte seg i respekt der oppe, og «narrespillet», som militærguvernøren for Spitsbergen selv kalte det, kom aldri til tyskernes kunnskap, trass i at de sendte skip dit opp for å hente kull. For militærguvernøren endte eventyret med at han som commodore for en konvoi av 3 kaprede skip vendte tilbake til Island, mens røykskyer fra en «ødeleggelseskommando» steg opp over gruvebyene.
I 1941 ble Russland trukket inn i krigen og radioforbindelsen med Svalbard ble brutt, det var klart at man var engstelige for sine anlegg og folk der oppe. Den britiske regjering fikk en anmodning fra den russiske om å sende en flåtestyrke dit for å få undersøkt om tyskerne hadde okkupert stedet og skaffe rede på den russiske kolonis skjebne. De engelske myndigheter gikk med på det, og satte opp en flåtestyrke på to kryssere og to jagere. Sjef for styrken ble den kjente admiral Vian. Han var kjent nok fra norske farvann, han var mannen fra Jøssingfjord. En ung norsk sjøoffiser, løytnant R. A. Tamber – nåværende kontreadmiral og Marinens nestkommanderende – ble beordret med på flåten. Foretagendet var strengt hemmelig, så han visste ikke hva han gikk til, men var fornøyd med at noe spesielt skulle det ihvertfall bli. Flåten gikk mot Seydisfjorden på Island for å komplettere bunkersbeholdningene. Ferdig med det lettet styrken tirsdag den 29. juli kl. 13.30, og løytnant Tambers ventetid var omme.
En jager skulle gå inn til Svalbard og landsette et væpnet landgangsparti på Kap Linné og besette radiostasjonen så fort som mulig for å hindre at tyskerne skulle få meldinger om hovedstyrken. En eventuell tysk besetning skulle nedkjempes eller tas til fange. Etter dette skulle en krysser og en jager forsere seg inn til Longyearbyen, og den andre krysseren og en jager skulle dra til de russiske anleggene ved Pyramiden. Landgangspartiet besto av Royal Marines pluss sambandspersonell. Løytnant Tamber ble sjef for landgangspartiet og gikk ombord i jageren. Det var nydelig vær med speilblank sjø. Man fikk kjenning av land og det bar innover for full speed. Klokken 14 torsdag den 31. juli, var jageren utenfor Kap Linné, og de bemannede hvalbåtene var satt på vannet på null komma null. Og så ble det fossrodd innover. Alt så stille og fredelig ut. Man hoppet i land og stormsprang mot radiostasjonen. Ikke et liv å se, bortsett fra 7-8 polarhunder som ble elleville av glede over å se folk. Bikkjene holdt slik leven at de alarmerte husets beboere. Døren gikk opp og en av telegrafistene sto på dørterskelen. Han var opplagt norsk. Han stirret på sjefen for landgangspartiet. – Nei så faen er det ikke løytnant Tamber! sa han. De hadde møtt hverandre i Bodø under krigen. De engelske soldatene brummet over at det ikke ble noen skyting.
Nå fikk de alle de opplysninger de ønsket, det var ingen tyskere på Svalbard, og hadde ikke vært det heller, når unntas et par tilfelle da det hadde vært brann i grubene. Det ble gitt melding til hovedstyrken, og landgangspartiets jager, «Tartar», fikk ordre om å gjenta operasjonen i Longyearbyen. Ut fra denne byen kom det norske lasteskipet «Dagny 1» sigende ut fjorden, med kull for tyskerne. Den ble stoppet og fikk ordre om å gå tilbake. «Tartar» dro videre innover, og i Longyearbyen dro de rett opp og besatte radiostasjonen. Direktiver ble gitt, den daglige, alminnelige sending skulle gå som vanlig. Sysselmann Marlow ble oppsøkt, og direktør Sverdrup for Store Norske Spitsbergen Kullkompani kom tilstede sammen med kontorsjef Boger. De ble med ombord til admiralen. Sysselmannen følte seg litt krenket, ifølge diplomatisk sed og skikk skulle admiralen ha avlagt visitt først. Men han ga seg.
Den første delen av admiralens ordrer var utført, de russiske grubene var bl. a. inspisert og funnet i orden, og nå sto neste post på programmet til behandling, et sveip mot norskekysten mot tyskkontrollert skipsfart. Admiralen forlangte overfor sysselmannen at anløpet av de britiske fartøyene skulle holdes hemmelig og som ytterligere sikkerhet ville han sette radiostasjonen ut av funksjon. Det hadde man allerede gjort på isbryteren «Isbjørn». Admiralen ville også sende «Dagny 1» til England, men kunne ikke risikere å la den gå til Norge så besetningen kunne fortelle hva den hadde sett.
Mot disse admiralsbestemmelsene kom det innvendinger fra sysselmannen og direktør Sverdrup. De hevdet at tyskerne før eller senere ville få greie på besøket. Det ble bl. a. også fremholdt at hvis ikke radiomeldingene kom og «Dagny 1» ikke kom tilbake, så ville tyskerne ane uråd og foreta undersøkelser. Den eneste utveien, mente sysselmannen, var at stedet ble effektivt besatt med tropper og at forsterkninger snarest ble sendt fra England. – Hvis ikke, sa sysselmannen, – må jeg gi beskjed til tyskerne.
– Da må jeg skyte Dem, sa admiralen.
– Det kan De ikke gjøre.
– Jo jeg kan, svarte admiralen.
Admiralen innså imidlertid betydningen av det som var fremholdt, men hadde hverken tropper eller ordre for en slik operasjon. Saken var ikke lett. Resultatet av drøftingene ble at løytnant Tamber skulle beordres til å bli igjen og overta kontrollen over stedet. Admiralen skulle innhente forholdsordre i England og komme igjen snarest mulig.
Resultatet ble følgende skriftlige utnevning fra admiralen:
Til løytnant R. A. Tamber, Den Kongelige Norske Marine.
Jeg, Philip Vian, kontreadmiral i Hans Britiske Majestets flåte, innehaver av Distinguished Service Order, utnevner Dem herved til midlertidig Militærguvernør over Spitsbergen, med fullmakt etter norsk lov, og krever at De skal handle i henhold til de skrevne instruksjoner som jeg har gitt Dem.
Gitt under min hånd den enogtredivte dag av juli, nittenhundre og firtien.
Philip Vian, Kontreadmiral.
Alle ble fornøyd med løsningen. Løytnant Tamber fikk en utskreven motormann som var ombord på «Tartar» til assistanse, og han fikk to revolvere – mot kvittering. Fartøyene forlot Svalbard. Som de gikk opp mot husene, med ryggen mot havnen, hørte de fotslag bak seg fra grubearbeiderne som nå ville høre nytt. Det hørtes som en hel armé. Sysselmannen snudde seg, han trodde det var troppene.
– Men, sa han litt bestyrtet, – hvor er karene som skal besette oss?
– Hæren, svarte Tamber, – han står der, han!
Og den enslige soldaten gjorde stram honnør med et digert flir over hele fjeset. Og løytnant Tamber lo.
Militærguvernøren ga de nødvendige ordrer og gikk og la seg i syssel- mannsboligen, hvor han skulle bo i sin «regjeringstid». Revolveren hadde han i lommen og han kledde ikke av seg.
«Hæren» hadde hørt at det hadde vært noe muffens med «Isbjørn» en gang, og bestemte seg til at de skulle få vite at nå hadde Den norske Marine overtatt. Han ruslet ombord og skremte dem godt. Militærguvernøren måtte rykke ut. Hæren gjorde holdt og front med stram hilsen. Militærguvernøren tok revolveren hans og sa:
– Det får være nok for i dag, nå køyer vi.
Det var om å gjøre å få livet til å fortsette mest mulig normalt, men tiden som fulgte ble en sterk nervepåkjenning for alle. Man visste hva som ville hende om tyskerne kom og tok dem. Men samarbeidet var godt der oppe. Radiofolkene gjorde en utmerket og loyal tjeneste. Den første dagen strømmet det inn telegrammer som arbeiderne ville ha sendt hjem til Norge og familien. «Alt vel»-telegrammene var i majoritet, men det var andre også: «Forhøy livspolisen min», «Ikke selg Dagros», «Flytt hjem til mor» osv. osv. De kunne jo ikke sendes, det ville være det samme som å fortelle Terboven om situasjonen.
Militærguvernøren fikk atskillige opplysninger, bl. a. om tyskeranlegg i Norge, om Heimefrontgrupper, forsøk på angiverier, klager på maten og mye annet. Og guvernøren måtte snakke med alle, i tilfelle det kunne være noe av betydning.
Denne tilstanden skulle ikke vare lenge. Den 4. august kom et tysk
Heinkel 2 motors sjøfly. Det krysset over stedet, og man var spente på om det ville lande. Militærguvernøren og hæren fulgte det oppmerksomt. Guvernøren var glad for de to Krag-Jørgensen geværene han hadde rekvirert. Men flyet landet ikke, det forsvant og etterlot seg en uro for at det skulle hende noe mer.
Og det gjorde det. Ved 18-tiden fikk man se en båt langt ute, og da den nærmet seg så man det var en norsk lastebåt, D/S «Munin», en 2050 tonner som tilhørte Kjødes rederi i Bergen. Kl. 20 fortøyet den ved kaien. Guvernøren og hæren entret hurtigst mulig. Kaptein Larsen ble litt forbauset over å se en norsk marineløytnant, men alt var i orden fra hans side. Båten ble rekvirert, men guvernøren fikk problemer. «Munin» skulle losse og laste på vanlig måte, men hva så? Han kunne ikke godt sende den til Island uten eskorte, og ikke kunne han gjemme den bort. Han hadde bare å håpe at admiral Vian ville komme snarest.
Det kom nok en båt, S/S «Nandi» som tilførte skipsreder Halvorsen i Bergen. Guvernøren og hæren dro ut i en pram for å ta den siste tilveksten i besiddelse. De var nervøse, men det gikk like glatt. Kaptein Vabø ombord var nærmest glad for at det hendte. Guvernøren plukket ut 18 frivillige unge menn, de skulle holde utkikk og passe vakttjenesten, det kunne komme mye rart inn fjorden.
«Munin» og «Nandi» ble avgangsklare. Etter konferanse med sysselmannen og med hjelp av radiobestyreren, skrev guvernør Tamber ut avgangssignaler og sendte telegrammene, men ikke fartøyene, til Norge. Da de «avsendte» fartøyene aldri kom til Norge, ble det engstelse og sorg i mange hjem. Heldigvis uten grunn, men det hadde ikke vært noen annen måte å løse problemet på.
S/S «Ingerto» kom, og nå syntes Tamber det kunne være nok av fartøyer på havnen. Men nei, nå kom 2 fangstfartøyer, «Agnes» og «Strømsnes». På «Agnes» fikk militærguvernøren sin første forsterkning. Kvartermester Berntsen var ombord, og han hadde vært sammen med Tamber under krigen i Norge, så gleden var stor. Men situasjonen begynte å bli vanskelig. Fra handelsskipene var det ingen ting å frykte, for make til loyale kapteiner og besetninger skulle en lete etter. Men skøytene ville jo gjerne avgårde. De hadde stukket seg vekk på Svalbard da de hadde møtt den engelske eskadren ved Bjørnøya.
Situasjonen ble stadig mer spent, og befolkningen mer og mer nervøs, mat- problemet ble også vanskeligere, det var jo kommet et par hundre mann i tillegg. S/S «Polaris» kom, Tamber fikk det beste inntrykk av kapteinen og styrmennene og lot den fortsette til Ny-Ålesund, det var dit den skulle med forsyninger. Den hadde ikke bunkers nok til tur tilbake til Norge heller.
Nå burde engelskmennene komme. Radioen gikk rødglødende fra Norge om skip som ikke var kommet tilbake, og flere skip lå klare til å gå nordover til Svalbard. Det ble sendt telegram nedover at man fant situasjonen så utrygg for tiden at de skipene som lå klare til avgang uten videre burde holdes tilbake. Samtidig bestilte guvernøren vinterforsyninger, tonnevis av poteter, 36 grisunger osv., samt 4 unge sykepleiersker (som det kunne bli bruk for i England). Den russiske konsul Wolnuchin og overdirektør Maumkin kom på besøk og fortalte at de hadde fått radioforbindelse med Russland igjen og hadde bombesikker kode. Guvernøren sendte et rapporttelegram til Admiralitetet med dem. Og så sendte han kvartermester Berntsen med «Agnes» til Island med kurerpost. En uke til i spenning.
Så kom et engelsk «Walrus»-fly. Det landet, og så ropte en: – Damn it, are you still alive, Tamber?
Turen til Grønland med Tamber ombord ble ikke lang. Der lå krysseren «Nigeria» med admiral Vian ombord. Kort og godt, løytnant Tambers regjeringstid var nå slutt. Stedet skulle evakueres og anlegget ødelegges. Tamber var glad han slapp å se det. Som Commodore skulle han føre de kaprede skipene til Reykjavik. Han gikk ombord på «Ingerto» og konvoien ga seg i vei mot vår frie flåte. Men bak ham gikk bl. a. 160 000 tonn kull opp i flammer.
En av krigens mange merkverdige episoder var slutt.