Professor Harald Ulrik Sverdrup

av John Giæver

(Magasinet for alle nr. 41-42 1958)

Engelskmennene kaller professor H. U. Sverdrup for den arktiske sfinx, men er han så vanskelig å forstå?

Når en besøkende får audiens hos professor H. U. Sverdrup ved Norsk Polarinstitutt, blir vedkommende mottatt av en meget vel­kledd, nesten sirlig antrukket herre som ønsker velkommen med et vennlig alvor. Den besø­kende befinner seg i et nærpå like velkledd kon­tor, foret med bøker og ellers smykket med bil­der og trofeer fra polarstrøk, som seg hør og bør.

Og mang en besøkende har nok stusset og spekulert på hvordan i verden dette kunne gått for seg. Her har man altså lest om og visst om Sverdrup fra «Maud» og «Nautilus» og «Norsel», og man har faktisk krav på å få møte et polarmenneske iallfall tilnærmelsesvis så robust som danskenes Peter Freuchen. For få men­nesker på denne kloden har vel fått føle polarverdenen så helt inn på skinnet og inn i sinnet som denne Sverdrup.

                             

                     John Giæver og Harald U. Sverdrup

Og da må møtet med ham bli en revolusjon mot de tilvante forestillinger. Liksom man vel vil ha lov til å sette et forbauset spørsmålstegn ved utviklingslæren hva polarforskere angår.

Men når så den besøkende har sittet foran Sverdrups skrivebord en liten stund, så vil han på en smule beklemmende måte konstatere at det ikke er bare m. h. t. polarmannens ytre han har fått sine forestillinger mastermikset til ugjenkjennelighet. Dette er for øvrig noe som diverse besøkende sjøl har fortalt meg. Og de sier at det er lett forvirrende.

Selv hardkokte journalister blir altfor høy­tidelige foran dette kontorbordet. De kan komme for å hente stoff til noe kvikt og morsomt om polarforsking og polarforhold. Og hvem skulle vite slikt bedre enn Sverdrup? Resultatet blir da uvegerlig at de går ut med en blokk full av alvorlig, men populær vitenskap som de lite for­står av, og de skriver artikler som har armene oppad strekk av høytidelighet og respekt-agete, spinkle smil. Ingen ergrer seg mer over dette enn professor Sverdrup. Det vet jeg. Men det aner meg at han ikke forstår grunnen til det, heller. Selv om grunnen er soleklar.

For – vi alminnelige mennesker føler oss på en måte beklemt når vi stilles foran en av de få vitterlig klare personligheter som avtvinger en umiddelbar respekt bare gjennom sitt like umiddelbart naturlige vesen. Når man dessuten vet hvem man har foran seg, gjør ikke dette saken lettere. På toppen kommer så at man selvklart hadde ventet seg mannen ganske an­nerledes. – Jeg må minnes mitt eget første møte med angjeldende. Det var i 1948, og han skulle bli min nye sjef for år framover. Det gikk meg som de mange andre. Herregud, suk­ket jeg ved meg sjøl, hvordan skal nå dette komme til å gå! Men jeg hadde ikke sittet lenge foran kontorbordet før jeg var klar over at dette var da iallfall et snilt menneske, selv om de vitende øynene nok så meg på innersiden av sjelen. De øynene der, har De pokker ikke fått helt gratis, tenkte jeg. Der ligger mye erfaring bak et slikt vurderende og smilende blikk med så inntrengende alvor heit bakom og på dypet. Men det var jo ikke annet å vente enn at man måtte bli vurdert i en sådan stund. For man prøvde jo sjøl å vurdere. Men det kom man ikke så godt ifra.

For så vidt er det til å begripe hvorfor eng­elskmennene kaller professor Sverdrup for the Arctic sfinx. Om man da i uttrykket legger at man ikke kan bli helt klok på mannen. Ikke at han virker mystisk. Men blir man ikke klok på Sverdrup, så er det så menn ikke hans skyld. Der finnes ikke fakter hos ham, ikke posering for en skilling og ikke et uoverlagt ord.

Vi som er vant til å vandre mellom masker og som muligens prøver å drive med litt maskering sjøl, men bare oppnår maskerade, vi blir kan hende utsatt for noe av en sjokkvirkning når vi står overfor den åpne men likevel strengt beherskede naturlighet. Jeg vet ikke, jeg. Ja, jeg vet ikke hva det er som gjør at mang en bra kar føler seg på skoleguttstadiet i slike høve.

Og så er det ikke grunn til det heller. Det er det snodigste. Da redaktøren forlangte denne artikkelen fra meg, begynte jeg jo å studere på hvordan portrettet av H. U. Sverdrup skulle tegnes i ord. Jeg studerte på det lenge. Det var nokså dumt av meg, for jeg har vel ikke betingelser for å analysere en så langt høyere intelligens. Å snakke med Sverdrup om det nytter ikke. Da ser han bare på meg med et åpenbart ertende glimt der inne, og like åpenbart er det at han morer seg overbærende over mine forsøk på å øve dypsindighet på ham. Ikke fordi at jeg spør ham direkte. Men han ser tvers igjennom mitt klossete komplott om analyse. Ja, jeg er nok en tosk.

Nåvel, bedre folk enn jeg har altså spekulert på det samme. Vær så god å prøve sjøl, De. Her skal De få noen fakta:

Jeg presenterer Dem for en 11–12 år gam­mel prestesønn som tjener sine første grunker i bingen på sildelossing på Rennesøy i Roga­land. «Skjede arbeid, men reine penger», får han lære, og det er han enig i. Dette er altså sønnen til Johan Edvard Sverdrup, som seinere ble professor. Gutten er født i Sogn og fulgte så med til Ytre Sulen, deretter til Rennesøy. Guvernanter bibragte ham den første viten, men så kom han på skole i Stavanger.

Nå skal man notere seg følgende: Den unge Harald Ulrik slukte en masse bøker. Det kan man tro. Allerede i 11–12-årsalderen kastet han seg over utviklingslæren som han disku­terte med en eldre søster. Det kan man også tro. Ja, annet ville nærmest være unaturlig å høre nå. Men så ble han vel den rene stuegrisen? Det skulle man vei ikke akkurat tro, men det ligger nært til å frykte for det når en gutt­unge så tidlig kaster seg over slike problemer. Han var en villstyring. Hvem skulle ha trodd det!

Han var svært liten av vekst og veldig his­sig. Det er en farlig kombinasjon når en frem­med gutt kommer inn på en skole og blir ertet av de store gutta. Og jeg forstår at han medgir det sjøl, at han til en begynnelse fikk mye her­lig juling. Det blir man jo hurtig lei av. Men skal en slik liten pjokk hevde seg, da må han lære å bite i seg fornærmelsene og fornedrelsen. Man får gå ut fra at dette har holdt fordømmende hardt for Harald Ulrik Sverdrup. Lenge har han sikkert hatt det vondt. Men så lærte han tidlig å beherske seg, og seinere har han ikke glemt det. Sjøl har han betrodd meg at nettopp dette uten tvil har vært karakterdannende, og han tillegger de årene den største betydning.

Men det er nok ikke bare kunsten å beherske seg som blir banket inn i en slik liten hissig­propp når han blir forfulgt på skolen. Sjøldisiplin er en forutsetning for ikke å bli tram­pet i støvet av de større karene. Men trangen til sjølhevdelse spirer nok også under slike for­hold, og det kan være minst like avgjørende for karakter og framgang som noe annet karak­tertrekk. Ærgjerrighet kan være roten til mye av både godt og ondt. Særlig når den kombi­neres med en klar intelligens. I dette tilfelle kan muligens grunnen være lagt til karrieren for en av vår tids fremste vitenskapsmenn.

På Krigsskolen kom Sverdrup under general Dietrichson, og han gikk ut med beste karakter.

Jeg spør professor Sverdrup om hva han in­teresserte seg for i guttedagene, og svaret er da dette: – Det begynte med utviklingslæren, men i grunnen var alt av interesse. Det store verket «Frem» kom ut på den tiden, og det omfattet jo alt mellom himmel og jord. Han leste alt. Svært tidlig fikk han interesse for vitenskap i sin helhet. I skoledagene var det astronomi. Reiseskildringer og polarlitteratur i massevis førte med seg en dragning mot å studere primitive folk.

– Jeg fikk i det hele en viss interesse for mennesker, sier Sverdrup.

Han vokste opp i et sterkt prestelig miljø. Faren ble jo seinere Menighetsfakultetets første professor. Det betød å studere teologi, og iall­fall ville faren satt stor pris på det om han var blitt prest. Det er liksom vanskelig å tenke seg professor Sverdrup som teolog. Han begynte

på latinlinjen ved Universitetet og oppdaget tørst da at man kunne studere realfag. Dermed var det gjort. Men han understreker i dag me­get sterkt at han ikke under noen omstendig­heter ville blitt prest. På noe vis ville han sik­kert kommet seg løs. Og det forstår man.

Noen spesiell interesse for polarstrøkene? – Nei, svarte han, da jeg engang spurte ham om det, ikke mer enn for andre strøk. Da han i 1913 ble spurt om å være med Amundsen som vitenskapelig assistent, ville han ikke, for eksa­men var ikke tatt ennå. I 1917 ba man ham bli vitenskapelig leder ombord på «Maud». Han hadde nettopp tatt doktorgraden og anså seg tilstrekkelig moden til å ta ansvaret. Han hadde fått «innsikt i hvordan saker og ting skjer», og det «spilte en stor rolle å få komme ut og leve med de fenomener som man hadde sittet og arbeidet med». – La meg understreke dette. Det var ikke eventyrlyst eller noen av de van­lige lystene som drev professor Sverdrup nord­over. Hans løpebane som polarforsker bygger utelukkende på vitenskapelig grunn, om en kan uttrykke det slik. Det var ingen trang til å oppleve annet enn det som selve forskingen bragte med seg. Med andre ord var det en arbeidsoppgave.

Som man vet, satte Roald Amundsen ham særdeles høyt. Sverdrup imponerte Amundsen med sin store viten og ved sin personlighet. Men både Amundsen og alle de andre ombord hadde stor respekt for ham fordi han påtok seg all slags svinearbeid. Og vitterlig med all mu­lig grunn. Der sto han og lempet kull og job­bet med lastingen av «Maud» i Oslo. Nåja, hvorfor ikke? Men jeg kjenner mange viten­skapsmenn som ikke ville gjort det. Amundsen spurte ham om han kunne koke.

– Nei, svarte Sverdrup, – men man kan jo lære. Og han sleit som kokk på hele turen nordover. De som har prøvd det ombord i en slingrende skute, vil vite at det er en helt djevlig jobb. Men han lærte å koke. Hva kame­ratene mente om maten, iallfall i den første tiden, framgår ikke av Amundsens beretning.

Amundsen skriver at Sverdrup viste seg å være en gamin. Mange har studert på det der. Sverdrup skøyeraktig? Men det har nok sin riktighet selv om det ikke gir seg utslag så ofte.

Nå skal ikke jeg gå mye inn på de sju årene med «Maud». Dette store og lange kapitlet i norsk polarforsking er så velkjent at det er unødvendig å beskrive det her. Vi vet alle at planen gikk ut på en drift over Nordpolen, og at den ikke lyktes. Vi vet også at de vitenska­pelige resultatene ble av de største og mest verdifulle som noen polarekspedisjon har bragt hjem.

Og Sverdrup fikk i sannhet høve til «å leve med fenomenene». Beretningene fra denne eks­pedisjonen er imidlertid i all sin nøkternhet en fortelling om utholdenhet utover menneske­lig begripelse. Jeg vet ikke om folk flest har forstått det. Kanskje skal en sjøl ha prøvd år av isolasjon og idelig motgang for å forstå det. Et flottere eksempel på manns mot og stillfer­dige seighet finner man bare hos enkelte virke­lig store forskere og mennesker.

«Maud»-ekspedisjonen må ha vært en tung og vanskelig ekspedisjon. Kjenner en noe til polarekspedisjonenes – ja, la meg si psykologi, kan man greit lese seg til det. Amundsens hjerte var dårlig. Det ble ikke bedre etter en sterk kullosforgiftning tidlig på turen. Han var utsatt for flere uhell og var lange tider invalid. Jeg tror ikke at han har vært så grei å ha som sjef mange ganger. Dette være sagt helt for egen regning. Kanskje skulle man ikke skrive slikt om denne store mannen, men mange store menn blir slik naturligvis: Despotiske, pirkete, sta. Ellers hadde de kanskje ikke nådd sine mål. Og Amundsen nådde alle sine. Men jeg tror at det har vært nokså mange utrivelige stunder ombord på «Maud» de to første årene, og det er slitsomt.

Så gikk Amundsen fra borde i Alaska, og Sverdrup overtok ledelsen. I tre nye lange år prøvde de å trenge langt nok mot nord. Men det gikk ikke. Først tre år gjennom Nordost­passasjen med skuffelse på skuffelse. Så fire år til på samme viset. Man snakker om å være usvikelig lojal mot sin oppgave! En oppgave som man kanskje ante var nokså håpløs. Men om alt dette kan De lese sjøl.

Så tilbake til sivilisasjonen. Amundsen kon­kurs. Skuta beslaglagt av kreditorene. Medlem­mene måtte luske seg hjem til Norge som best de kunne. Og «Maud»-ekspedisjonene har aldri fått den plass i folkets bevissthet som de sjølklart fortjener. På enhver måte står de fullt på høyde med alle andre. Hva utholdenhet an­går – over.

Sverdrups innsats karakteriseres, rent men­neskelig sett, best ved å sitere Journal of Ma­rine Research som skrev: Etter sju år ombord på «Maud» kunne han ta avskjed med kame­ratene sine i den beste forståelse.

Dette sier mer enn mange aner. Men det må ha vært et flott lag de siste årene. De sam­me ordene kunne man sjølsagt nytte om Wisting og Olonkin også.

Et lykkelig intermesso fikk Sverdrup, da han en vinter fikk høve til å ligge sammen med tsjuktsjerne inne i Øst-Sibir. Helt fortryllende er skildringen hans om det oppholdet, men i dag kan det vel være litt vanskelig for mange å forestille seg ham boende i sitt vesle telt inne i sine verters store og å ta del i deres daglige liv. Beretningen hans lyser av forståelse og respekt for de primitive menneskene og deres isharde kår. Han simpelthen likte seg blant dem og holdt av dem.

Etter «Maud»-ekspedisjonen fulgte en lang periode med streng vitenskap. I Amerika og her hjemme. Professor i meteorologi ved Det Geofysiske Institutt i Bergen, så stipendiat i geofysikk ved Chr. Michelsens Institutt i en årrekke. Men midt i alt dette dukker opp det nær sagt avsindige eventyret med Wilkins og «Nautilus», undervannsbåten som skulle gå under isen til polen. Heldigvis kom den jo bare opp til iskanten og planen ble oppgitt. Men hvem kan begripe at en nøktern forsker som Sverdrup kunne gi seg ut på slikt? Mange spør om det.

Jeg har spurt ham om det. Og Sverdrup svarte at han bare var interessert i å komme ut på det dype polhavet og gjøre sin observa­sjoner der.

– Jo, jeg ble nok advart, sier han, – men jeg trodde nå ikke at det var så farlig. Jeg hadde jo fått planene og oppgavene fra Wil­kins, og jeg trodde på hva han sa. Men jeg hadde vel for stor tiltro til Wilkins evne til å sørge for at ubåten kom i orden. Den ble jo ganske annerledes skrøpelig enn planlagt.

– Men De måtte da på et eller annet tids­punkt innse at det var 99 % sjanse for at båten aldri ville komme opp igjen om den først duk­ket?

– Kja, jeg ble nok en del skeptisk på nordturen; men jeg har ikke greie på undervanns­båter, og jeg trodde på det man sa. Dessuten spilte det på dette tidspunkt en rolle, at hadde jeg først gått med så langt, så ville jeg være med videre. Men jeg hadde aldri noen følelse av at det ville kunne gå galt. Jeg har nå vært optimist alltid. Når jeg gir meg av med en ting, så er jeg alltid overbevist om at det vil gå godt.

Bra var det iallfall at «Nautilus» mistet dybderoret og måtte snu.

En sommerekspedisjon til Svalbard sammen med glasiologen, professor W:son Ahlmann ga vidtrekkende resultater.

U.S.A. har slukt mange av Norges fremste forskere, og lenge så det ut til at landet hadde mistet professor Sverdrup. I 1936 ble han di­rektør for Scripps Institution of Oceanography i La Jolla, California, og samtidig professor i oseanografi ved California Universitet. Der nedla han et arbeid som ble grunnleggende for Amerikas havforsking. Det instituttet er ver­dens største på området, og det har atskillig over hundre funksjonærer, egne skip osv. Så­ledes er det nok ikke bare på prærien, i sko­gene og på fiskehavet at norske pionerer og eksperter har hatt en hand med i og satt sitt preg på Sambandsstatenes veldige utvikling. Norske ingeniører har vært vår sikreste eksportvare. Norske me­teorologer og andre vitenskapsmenn finner man i den amerikanske topp­klasse. Blant ingeniørene finner man f. eks. professor Sverdrups like be­rømte bror, generalen Leif Sverdrup, som spilte en fremtredende rolle un­der krigen i Stillehavet. Det syntes da igjen merkelig at Sverdrup tok imot anmodningen fra Norge om å overta ledelsen av det langt mindre Norsk Polarinstitutt og samtidig bli professor i geofysikk ved vårt univer­sitet. Men forklaringen på det er enkel nok: Både Sverdrup og hans frue lengtet hjem.

Landet kan være og er naturligvis meget tilfreds med det. Ja, landet er blitt rikere ved det. For i dag står professor Sverdrup som en av sam­tidens største forskere på sine områ­der. Jeg nytter flertallsformen, fordi han har spredt seg over så mange felter, men den som vil ha greie på alt dette, får slå opp i hvilket som helst leksikon. Det samme gjelder publikasjonene. Bare listen over dem er en liten bok for seg.

De som forstår seg på det, sier at Sverdrup er og har vært en positiv vitenskapsmann i den forstand at han har vist veien til videre forsking på så mange felter. Bøkene hans om meteorologi og havforsking er så å si «bestsellers» og betegnes som tidens veivisere på de områdene.

Sjøl mener han at det han har gjort av vitenskap, er å bruke sunn sans, og at han har en viss evne til å se det som er vesentlig.

Til dette kan man føye at han er i besittelse av en eventyrlig energi, ar­beidsevne og arbeidslyst. Og en jernhelse som tillater ham å ta alle stra­baser uten å føle dem. Det siste er ikke det minst viktige, men det fins saktens mange friske mennesker. Det er den store kombinasjonen som teller, og innen den er det nok mangt som må være medfødt. Likevel, ingenting nytter uten arbeid, arbeid, arbeid.

Ingen vet eller får vite hva det tross alt må ha kostet professor Sverdrup å gå fra de rommelige ame­rikanske forholdene til våre egne re­lativt langt trangere og mindre. Vel er oppgavene store og mange her hjemme, og vel er det fint å rusle med fiskestanga oppe i Telemark i ferien, og vel er Norge et deilig land – men likevel.

To oppgaver møtte ham umiddel­bart: Å omorganisere Polarinstitut­tet og å organisere og administrere den Norsk-Britisk-Svenske Ekspedi­sjonen til Antarktis. Men disse sa­kene er jeg så sterkt implisert i sjøl at jeg vanskelig kan skrive om dem. Det må jo dog kunne sies at det har gått bra. Og bra har det gått med så mye annet som man har dynget på Sverdrups skuldre og som han har tatt på seg uten å blunke.

Det siste hittil er altså hjelpeaksjo­nen for India. Vil man ha noe gjort, skal man be en opptatt mann om å utføre det. Jeg kunne gjerne ha ut­videt sitatet og skrevet – en over­arbeidet mann. Men selvfølgelig gjør han det. En anmodning fra myndighetene ansees som en plikt. Og det kan man da være overbevist at så langt det står til Sverdrup kommer også den saken til å gå bra.

Det har falt meg inn at man her kan trekke en parallell. Vitenskapsmann, polarforsker, humanist: Nansen, Sverdrup. Forskjellen mellom de to forskerne er jo iøynefallende og mange, men likheten og mye ved skjebnene deres er også meget store. Arbeidet deres i seg sjøl er presist det samme. Bare det at Sverdrup har al­dri vært og blir vel heller aldri poli­tiker.

Sjølbeherskelse inntil det tilsynela­tende kinesisk følelsesløse. Jeg så det da Sverdrup besøkte oss på Maudheim i Antarktis den svinaktigste sommeren i denne klodes historie. Alene med et ansvar, og ingen får en finger inn i det. Men alle får hjelp som trenger det.

Men – da vi tøffet fra Oslo til London med «Norsel» i 1949, stilte Egil Rogstad seg en dag opp på ak­terdekket og spilte trekkspill. Vi an­dre sto rundt. Men så kom professor Harald Ulrik Sverdrup til og gav seg til å danse vals i slingringen. Og da han gikk fra borde i London, var det ikke mye av sentimental avskjed skal man tro. Det siste jeg så av ham oppe på kaia var et innett alvorlig fjes og en truende knyttnevne. Så visste man det. Men da vi mer enn to år senere la til i Southampton et­ter endt tur, tror jeg ikke at det skulle store melodien til før professoren hadde gitt seg til å danse rumba på kaia. Amundsen sa jo at han var en skøyer. Tidevis, får jeg si.

La meg slutte med dette: Endelig har Sverdrups fått en skikkelig leilig­het her i Oslo. Hjemmet deres oppe på Vindern er et av de mest avbalan­serte jeg har vært i. Og på sin måte er det et meget eksklusivt lite polar­museum.