Print Friendly, PDF & Email

Postflyver Carl Eilsons opplevelse i Alaska. På villspor i luften

En postflyvers – Carl Eilsons – oplevelse i Alaska

På villspor i luften.

Morgenbladet 10/5 1924

En postflyver av nordisk byrd, Carl B. Eielson har nylig gjort sig bemerket under en oplevelse på en forsøksflyvetur over en ny luftpostrute i Alaska, meddeler postdepartementet i New York. Ruten var lagt mellem byerne McGrath og Fairbanks, en av­stand som tidligere med hundforspand tok 16-18 dage at tilbakelegge. Eielson gjorde turen fra Fairbanks til McGrath på mindre and tre timer uten uheld. Tilbakeflugten kunde han ha ventet med til den påfølgende dag, men for at undgå muligheten av en kold motor næste morgen begyndte han hjemturen klokken 2.35 samme dags eftermiddag uten at ta det tidlige Alaska-vintermørke i betragtning.

Sine oplevelser på tilbaketuren over Alaska fjeldvidder i bælgmørke og i en temperatur av omkring ÷ 20 grader celsius beskriver Eielson i en beretning til det amerikanske postdepar­tement på følgende måte:

”Jeg ven­tet at være hjemme kl. 5.10 ettermid­dag,” forteller han. ”Det var akkurat i skumringen. Jeg fløi over Appel Mountain og en time og femten mi­nutter senere nådde jeg indsjøen Minchumina. Jeg hadde da næsten tilbakelagt halvveien, tenkte jeg. Den rette kurs trodde jeg jo, jeg hadde. Senere fløi jeg over en elv, som ikke var avmerket på kartet, og jeg tenkte at det måtte være Kantishna River. Også senere passerte jeg den samme elv, men tenkte da, at det måtte være Tanana River. Til venstre så jeg en steil fjeldvæg som lignet Nana-fjeldet. Jeg avmerket den på kartet, da jeg så en elv løpe rundt fjeldet. Da jeg senere la merke til en elv som løp ind i Nenana på det sted, hvor Nenana går ind i Tanana ved byen Nenana, var jeg al­deles sikker i min sak. Jeg satte kur­sen for fjeldvæggen, og alt var i fuld orden med undtagelse av at byen Ne­nana ikke var på sin plads. Jeg visste at jeg måtte ha drevet noget tilvenstre, så jeg begyndte flugten op langs Tanana. Jeg fulgte den omtrent en halv times tid – det er femti en­gelske miles.

Nu var det aldeles mørkt. Jeg kun­de ikke tro at jeg var drevet 50 miles ut av min kurs. Jeg kunde ikke se et eneste lys i Nenana, fløi derfor vi­dere i østlig retning. Så tænkte jeg, at jeg måtte være kommet over Katishna River og at jeg nu fulgte den tilbake til Mt. McKinley, da landska­pet så aldeles flatt ut. Himmelen var overskyet og der var ikke en stjer­ne at se. Jeg fløi rundt en hel time uten at vite, hvor jeg befandt mig. Men nu visste jeg, at elven som jeg hadde forlatt var Tanana. Omtrent på den tid så jeg også et lys; jeg fløi nedover til det. Det må ha været en liten jagthytte nær Chatanika Ri­ver. Jeg var sterkt fristet til at lande der og finde et deilig sted, hvor jeg kunde sove, men jeg visste også, at hvis jeg prøvet på det, vilde jeg ødelegge maskinen, så jeg besluttet at vente lit. Jeg fløi tilbake til den sto­re elv jeg hadde forlatt, og mens jeg fulgte den nedover så jeg et lysglimt i det fjerne. Jeg fløi mot lyset, som viste sig at være mit hjemsted. Der var lys foran hangaren.”

Under landingen brak Eielson en ski og propellen på maskinen, men ellers kom han fra det med livet. Ute ved hangaren fandt han hele byens be­folkning, som ventet spendt på ham. Han hadde da væt i luften i 7 timer og hadde tilbakelagt en strækning som fra Fairbanks, Alaska til Sibirien. Det­te høres utrolig i Alaska, for det tar en hel måneds hård reise på denne tid av året at komme fra Fairbanks til Nome med den hurtigste rute, nem­lig ved hjælp av hunde og slede.

Flyvningen blev foretat under en temperatur av ÷ 20 grader celsius, men allikevel klaget Eielson over, at han hadde vært ”altfor varm”. Grun­den var at han brukte gode varme klær og et specielt opvarmningssystem for cockpiten. Opvarmningen består i et rør som er 1¼ tomme langt og er fæ­stet til avløpsrøret. Dette lille rør er åpent i den ene ende og løper ut i ”the cockpit”, hvor flyveren sitter. Den kolde luft som kommer ind i røret blir opvarmet, og når den kommer dit, hvor føreren sitter, kan den varme luft ved tre forskjellige indretninger dirigeres til flyverens føtter, til hans hen­der og ansigt, ettersom han måtte ønske det. Eielson sa, at han kunde flyve med et slikt utstyr uten vanske­lighet i en kulde av 40 grader un­der nul.

Blandt de breve som Eielson bragte fra McCrath var der et som var adres­sert til Paul Henderson, anden assi­sterende generalpostmester. Dette brev kom til Washington 16 dage tid­ligere end hvad tilfældet vilde vært, hvis den første del av reisen var blit gjort med hundeslede istedenfor med flyvemaskine. Generalpostmester New fandt beretningen så interessant at han læste den op for præsident Coolidge under et kabinetsmøte. Både presidenten og generalpostmesteren sendts Eielson gratulationsbreve.