Print Friendly, PDF & Email

Postflyet til Svalbard

Utforskningen av arktiske egne har foregått helt siden nordlen¬dingen Ottar fra Lenvik foretok tokter til Kvitsjöen i slutten av 800-årene,

Postflyet til Svalbard

av

postmester Evald Nilsen

Sp nr.11 1968

Utforskningen av arktiske egne har foregått helt siden nordlen­dingen Ottar fra Lenvik foretok tokter til Kvitsjøen i slutten av 800-årene.

Andre menn og andre ferder fulgte i kjølvannet med framstøt så langt havet rakk, dvs. til iskanten.

Planen om å komme enda lenger nord – helt inn i det arktiske kontinent som på den tiden var den mest hemmelighetsfulle av al­le verdensdeler – ble først forsøkt realisert av den svenske ingeniør og ballongfarer Salamon August Andrée. Planen gikk ut på å gjøre en reise over polarisen med en fri ballong og med Nordpo­len som det endelige mål.

På sin gondolferd sommeren 1897 medførte han 30 brevduer. Bare en av disse fikk sitt budskap fram. Foruten brevduer hadde Andrée med seg 13 flytebøyer av kork som han etter hånden skulle kaste ut.

Bøye nr. 4 som ble kastet ut 11. juli 1897, drev i land i Finnmark 27. august 1900. Begge disse budskap inneholdt meddelelser fra ekspedisjonen og er utvilsomt de første “brev” sluppet ned fra den arktiske himmel som er kommet “adressaten i hende”.

Ballongferden varte i 3 døgn, hvoretter de 3 menn led havari og hadde en fryktelig kamp i de 3 månedene som fulgte, inntil de oppdaget Kvitøya som ble et skjebnesvangert møte. Andrée-ekspedisjonens skjebne var ei godt be­vart hemmelighet i 30 år.

Da «Bratvaag»-ekspedisjonen gjor­de sitt sensasjonelle funn på Kvitøya den 6. august 1930 og det oppsiktsvekkende budskap etter en tid ble kjent, ble dette førstesidestoff i avisene verden over. I noen hektiske døgn var Tromsø begivenhetens sentrum og verdenspressens møtested.

Fra det tidspunkt meddelelser ble sluppet ned fra gondolfarerne og inntil postflyginger til Svalbard tok til, ligger det et langt tids­rom fylt av historie, utvikling og spenning – i det hele tatt en saga fra virkelighetens verden så mettet med dramatikk at fantasien blir overskygget. –

Så snart forholdene etter den an­nen verdenskrig begynte å bli sta­bile på Svalbard, meldte ønsket seg om en forbindelse med Norge også i vintertiden i stadig ster­kere grad. Telegram kunne nok sen­des, og etter hvert ble det også mulig å komme i kontakt med i for­bindelser i Norge over telefon. Men det var ikke nok. Behovet for en mere personlig kontakt med dem tankene stadig gikk til, måtte dekkes.

I 1949 ble postflygingen til Sval­bard en realitet. Den første tur fant sted i april måned. Turen fant sted ved at Luftforsva­rets Overkommando etter henvendel­se fra Norsk Polarinstitutt påtok seg en kombinert øvelse- og rekognoseringstur til Svalbard. Etter anmodning og initiativ fra Ark­tisk Forening i Tromsø ble det på turen også tatt med post som skulle slippes fra flyet over de 3 poststedene: Longyearbyen, Ny-Ålesund og Sveagruva.

Med brev av 25. august 1949 til Forsvarsdepartementet, oversendte Poststyret 2 avisutklipp med ar­tikler som omhandlet forholdene ved gruvestedene på Svalbard og rettet samtidig en forespørsel til Forsvarsdepartementet om det kun­ne, tenkes iverksatt liknende tu­rer i øvelsesøyemed mellom Norge og Svalbard.

Den neste flytur fant sted 4. ap­ril 1950 med et av Luftforsvarets Catalinafly som tok av fra Skattø­ra Lufthavn. Poststyret rettet i juli måned samme år en ny henven­delse til Forsvarsdepartementet understøttet av velferdssekretæren i Longyearbyen med spørsmål om det våren 1951 kunne tenkes gjennomført 1 a 2 postflyginger til Svalbard før skipstrafikken kom i gang.

Årvisse postflyginger til Svalbard synes med dette å være instituert, opprinnelig avhengig av Catalina-avdelingens oppsetning.

I 1951 ble det således foretatt to slipp av post til poststedene og fangststasjoner på Svalbard. Turene ble utført av LXN’s Cata­linafly 9. mars og 15. april samme år. – Det ble i alt sluppet ned post til en samlet vekt av rundt regnet 1,5 tonn.

I 1954 ble det bare utført en tur, nemlig den 28, mars, og flyet ha­varerte dessverre på Bjørnøya un­der hjemturen etter at oppdraget var utført. Åtte av de ni ombord­værende omkom, deriblant flyets fører og en kringkastingsmann fra Tromsø. – Vingsersjant Paul Olsen fra Stavanger som ble slengt 50 meter bort fra flyet, berget li­vet.

Etter ulykken ble det opplyst at denne ikke ville forhindre seine­re postturer med fly.

I sesongen 1961/62 ble det utført 3 postflyginger og i sesongen 1962/63 i alt 4 turer.       

For sesongen 1963/64 var det satt opp 4 postflyginger. Med Longyearbyen som mål ble det imidlertid i alt utført 8 turer, herav 2 turer med Braathen Safe-fly. Den 8. og siste turen fant sted 24. april 1964.

Det ble ved anledningen sendt post til Longyearbyen, Isfjord Ra­dio og Ny-Ålesund. Braathenflyet var chartret av Store Norske Kul­kompani og hovedoppdraget gikk ut på utskifting av arbeidere. Nye arbeidere skulle flyes opp til Longyearbyen med noenlunde tilsva­rende tall veteraner i retur – stort sett med kurs for Rimini i Italia – for å nyte vinterferie under sydens sol. Til gjengjeld ingen sommerferie i Norge.

På sin første tur til Longyearbyen, dvs. den 1. april 1964, korrespon­derte Braathenflyet faktisk med et lokalfly tilhørende overingeniør i Store Norske, Alfred Tiefenthal som fløy posten videre til Ny-Ålesund. Braathen Safe tok et kort opphold i Longyearbyen og fikk herunder melding fra Tiefen­thal i Ny-Ålesund om at postflyet Longyearbyen – Ny-Ålesund – Long­yearbyen var blitt noe forsinket og ba om at Braathenflyet måtte vente en halv times tid på ham. Korrespondansen ble oppnådd.

Ingeniør Tiefenthal har i det ve­sentlige bygget flyet selv, dvs. satt det sammen av de mange, mange deler det består av. Tiefenthal kom til Svalbard i 1954 som prak­tikant. Han er østerriker av fød­sel, ypperlig slalomkjører og tid­ligere østerriksk juniormester i turn.

Tiefenthal har fløyet post til en­kelte ishavsstasjoner. I forbin­delse med postflyet i desember 1964 – juleflyet populært kalt – fløy han til Isfjord Radio og hen­tet julepost, hvilket avstedkom følgende telegram til Tromsø post­kontor fra telegrafbestyreren i Longyearbyen:

TAKKER HJERTELIGST FOR DIVERSE AS­SISTANSE I SAMBAND MED POSTFLYGINGENE IDAG STOPP 3 SEKKER VELBER­GET NED PÅ HALVMÅNEØYA STOPP TIEFENTHALS FLYGING ISFJORD RADIO PERFEKT GJENNOMFØRT I TIDEN KL. 16.15 – 17.25 SÅ KORRESPONDANSEN MED NORGESFLYET FOR AVGÅENDE POST KLAFFET FINT STOPP LANDING FOREGIKK PÅ HARD OG GOD RULLEBANE VEL 1 KM FRA STASJONEN STOPP BANEN MARKERT MED 10 OLJEFAKLER OG 1 VINDRETNINGSBÅL STOPP GODT MÅNELYS STOPP BÅDE BESETNINGEN ISFJORD RADIO TIEFENTHAL OG VI MEGET BEGEISTRET FOR TUREN OG TAKKNEMLIG FOR POSTVERKETS VELVILJE – – –      

Det er ikke bare de faste poststedene som på denne måten har fått post ad luftveien, men i nesten like stor grad ishavsstasjoner og fangststasjonene. Man har i seine­re år ikke behøvd å ty til slike kunstgrep som fangstmannen Georg Bjørnnes benyttet – forresten en stor spøkefugl og herlig skrønefabrikant den samme solide herre. På en av sine mange overvintrin­ger førte han med seg en hel år­gang gamle aviser. På fangsthytten satte han opp en postkasse ved inngangsdørene. Om morgenen når han la ut på tur for å se til fel­lene, stakk han en avis i kassen. Ut på dagen eller kvelden når han kom tilbake etter endt gjerning, tittet han ned i kassen og sa med seg selvs:

”Ja, så sannelig er posten kommet.”

Det kan man kalle normalisering av forholdene. Men pelsjeger Bjørnnes har da også hatt sin gode resept for så mange.

En annen fangstmann som jeg håper har hatt glede av postflygingene, er pelsjeger Bjarne Nordnes, ad­resse i sin tid: Hornsjøen, Is­bjørnhamna, Svalbard. I forbindel­se med opptak Nordnes skulle gjø­re for et filmselskap, var det viktig å få sendt fram en pakke film. Denne ble skjermet og pak­ket etter alle kunstens regler i Tromsø. For at postposen skulle være synlig i nattemørket før jul, monterte postpersonalet en plastlykt til posten. Det var en rik­tig fin lykt som kunne vise blankt rødt og grønt lys. Flygerne ble instruert om å tenne lykten før dropp. Dette slippet gikk det visstnok helt fint med og lykten ble forhåpentlig en dekorativ li­ten sak på julebordet (det var baktanken). – Vedkommende filmby­rå påskjønnet i hvert fall denne ekstra lille oppmerksomheten fra Postverkets side på en meget hyg­gelig måte.

På de første flyturene var det na­turligvis ikke snakk om annet enn dropping av posten. Den måtte derfor pakkes på en spesiell måte foruten at dobbelte poser måtte benyttes. I dag lander flyene søm regel i Longyearbyen og det klarer seg med enkle poser. – På sine første turer tok Catalinaflyene som regel av fra Skattøra Sjøflyhamn i Tromsø. Senere ble startste­det flyttet til Bardufoss landflyplass, deretter til Andøya Flysta­sjon, for nå å komme tilbake til Tromsø som utgangssted idet Tromsø Lufthavn ble ferdig til bruk i september måned 1967.

Men ikke bare Longyearbyen har en brukbar flyplass opparbeidet av Store Norske til anvendelse på vinterføre. Også Isfjord Radio synes å ha fått sin flyplass så vidt tidligere siterte telegrafiske melding fra vår kon­taktmann i Longyearbyen.

I et telegram meldes det følgende:

BJØRNSVIK/JOHANSEN MELDTE I GÅR AT POSTEN TIL EDGEØYA BLE BRAKT FREM 19/1 OG AT ALT STO BRA TIL DER STOPP LØNØ/JONSEN HADDE IKKE HØRT NOEN LOKAL MELDING VERKEN FRA TROMSØ ELLER LONGYEARBYEN OM POST-FLYGING STOPP VED SISTE OVERFLYGING HADDE DE HØRT DUREN OG PRØVD SIGNALISERE MED LOMMELYKT MEN FOR SENT STOPP BÅDE EDGEØYA OG HALVMÅNEØYA TAKKER HJERTELIG FOR POSTEN – –

Flyposten til Svalbard må ikke bare sorteres og pakkes på en spesiell måte – siste nytt av året er forresten at postkontoret anvender refleksbånd på poser bestemt for dropp – men det må som det vil forstås helst også sendes ut melding lokalt over kringkastingen og over Svalbard Radio om den formodede passeringstid for flyet. I forbindelse med slike meldinger som telegrafbestyreren i Longyearbyen har vært en ypperlig formidler av, blir det gjerne flettet inn en oppfordring om å tenne markeringslys.        

Kjennskapet til postflygingen til Svalbard synes meget utbredt. Sær­lig er filatelistene årvåkne. Brev med de mest fargerike og nydelige frankeringer kommer inn. La det være sagt at filatelistene viser en enestående takknemlighet for de små og selvfølgelige tje­nester som kan gjøres for dem.

Hva heter så alle disse stedene som postflyene har funnet fram til? Foruten Longyearbyen, Ny-Ålesund og tidligere også Svea­gruva, har flyene ført post til bl. a. Bjørnøya, Hopen, Isfjord Radio (nytt brevhus fra våren 1965), Halvmåneøya, Isbjørnhamna, Edgeøya, Hornsund, Cap Morton.

Det er nok ikke ufarlige turer luftforsvarets folk har gitt seg ut på i årenes løp. Den innsats som her er gjort og fortsatt gjøres kan kort betegnes som ærerik. Denne lille beretning tør da også tjene som en uforbeholden hyllest til postflygerne.