På isbjørnjakt med pil og bue

Wallace Taber

Vi menn nr. 9 1961

Det er tvilsomt om isbjørnen er større enn Alaskas brune kodiakbjøm. Og det er i høyeste grad tvilsomt om jakten kan betegne om sport.

Men en ting er alle som har fulgt etter kjempen gjennom pakkisen enige om: det er en opplevelse en aldri glemmer. Og som regel er jakten langt mer farefull enn løvejakt i Afrika, tigerjakt i India eller elefantjakt i begge disse verdensdeler.

Elementene har den vesentligste del av ansvaret for at jakten mister de sportslige kvaliteter om den ville hatt under andre forhold. Om vinteren blir en hindret av kulde, merke og is. Og til de andre årstider vil tidsnød, mangel på moderne transportmidler, nødvendigheten av å alliere seg med profesjonelle fangstfolk og en rekke andre forhold som jegeren ikke er herre over, tvinge ham til å ofre sporten for overhode å få felt en bjørn.

Selv om jeg – for å kompensere for alt dette – skjøt en stor isbjørnhann med pil og bue, erkjenner jeg at bjørnen ikke hadde en chanse. Opplevelsen var like fullt så anderledes, så egenartet, at enhver burde unne seg den før han gir over til den mer morderne sport: å hygge seg med gamle jaktminner i peiskroken.

Isbjørnjakten fra den 51 fot lange «Havella» er en opplevelse som aldri blir glemt. Selve fellingen av dyret må nærmest betegnes som et antiklimaks. Nitti prosent av bjørnene blir skutt mens de er i vannet, og båten kan kjøre så nær innpå det svømmende dyret som jegeren ønsker. Av de ti prosentene som ikke blir tatt i sjøen, blir over halvparten felt av en skytter på båtdekket, og den største risikoen han løper, er at han kan gli på de våte plankene og skyte bom! De resterende prosentene blir skutt fra pakkisen, hvor jegeren og guiden er blitt satt i land så nær den intetanende, ofte sovende, bjørnen som mulig. Den kunne med letthet drepe sine forfølgere, men det har den ihvertfall ikke gjort hittil i de åtte årene «Havella» har vært i aksjon.

Men la oss begynne med begynnelsen.

På verdens villeste hav

Vi var seks stykker som kom fra Statene for å være med på jakten: ekteparene Wilson og Guse og min kone og jeg – og vi fikk hver vår bjørn alle seks. Det gikk faktisk ikke mer enn tredve timer fra den første til den siste ble felt. Selv om min kone har vært jeger hele sitt liv, og en av de andre kvinnene har vært med oss på safari i Afrika, så hadde den tredje aldri drept et dyr før og aldri vært på jakt.

Verden begynte å bil anderledes straks vi forlot Tromsø ombord i D/S «Lyngen», som gjør turen til Svalbard og tilbake seks ganger i løpet av sommeren med turister fra mer enn tyve nasjoner.

Det var midnatt i vårt andre døgn på verdens villeste hav – Nordishavet – da maskinen stoppet og gongongen varslet kveldsmat. Nei, den var presis to om natten, en fryktelig tid å bli trukket ut av sin varme seng på, selv om den ofte sto på hodet. Men i den svære sjøen hadde de fleste ligget i halvannet døgn, og nå hadde de ingenting imot å stå opp en stund. To av passasjerene var så syke at de ba høylydt om at skipet måtte forlise! Heldigvis var ikke Vårherre på talefot med dem.

Utenfor den steile kysten av Bjørnøya lærte mannskapet ombord i «Lyngen» de tredve passasjerene – (eller rettere sagt de av dem som var i stand til å stå på bena) å pilke etter torsk.

Med fem kilos sluker og tredobbelte kroker på de solide nylonsnørene pilket vi på femti favners dyp. Og vi halte opp torsk på opptil ti kilo – så digre at selv de sjøsyke våknet til nytt liv og ble med på nattefisket.

Fire timer senere var dekket fullt av sprellende torsk. Alle krabbet til køya og sov til langt utpå dagen.

Tredje dagen etterat vi forlot Tromsø, la vi til bryggen ved verdens nordligste tettbebyggelse, Ny Ålesund, og vi flyttet over fra «Lyngen» til den lille dieseldrevne «Havella» som skulle være hjemmet vårt de neste ukene.

Isbjørn

Fra Kings Bay med dens kjempebreer bærer det jevnt nordover med en fart på åtte knop. Vi dreier unna isfjell og svinger ut og inn mellem de talløse øyene.

Ved daggry var vi like nordenfor den nordligste øygruppen. Og foran oss så langt øyet kunne se gjennom kikkerten var vår eventyrlige jaktmark – pakkisen. Mot øst ble den brutt av en håndfull småøyer, og den nordligste av dem, Rossøya, er et av de nordligste landstykker i verden.

Ved Rossøya

Vår hyggelige kaptein Haakon Godtleib forklarte at det hadde vært nordøstlig vind med høy sjø og tåke i tre uker. Men vi hadde flaks, barometeret var steget, tåken lettet og skyene forsvant.

Samme kveld før vi gikk og la oss, fortalte guiden Peter Andreasen, som foruten sitt morsmål snakker fem andre språk flytende, at vi måtte trekke lodd om rekkefølgen vi skulle skyte i. Med mitt vanlige hell ble jeg første mann, mens stakkars Mable ble sist. Hun var mildest talt skuffet for ingen av oss drømte om at vi skulle få skudd på seks bjørner.

Vi var ikke stort mer enn sovnet, da jeg ble vekket av banking, og et blidt fjes stakk inn gjennom døren, – isbjørn!

Jeg gled ned fra toppkøyen og rett i hodet på Mable som også ville opp. Lugaren var så liten at det var et kunststykke å kle seg samtidig. Siden lærte vi å gjøre det en om gangen. Men dette var den første bjørnen. Vi sloss om plassen, og jeg ble først ferdig utelukkende fordi jeg var størst og hadde færre plagg på meg.

Skal, skal ikke…

Jeg styrtet inn i styrhuset etter å ha slått leggene kraftig på de bratte trinnene opp fra nedre dekk. Hele mannskapet, fem mann, sto klar mens skøyta kjørte for halv fart mellom to digre isflak. Solen sto et stykke over horisonten i nord.

– Hvor er den? spurte jeg vantro. – Er det en bjørn?

Jeg kastet et blikk på klokken. Den var elleve, og i farten trodde jeg det var elleve om formiddagen. Siden fikk jeg vite at det var kvelden, og at jeg hadde vært i seng i nøyaktig to timer. Det var vaktskifte på broen da Sigurd oppdaget bjørnen. Etter en times forsiktig manøvrering mellom isfjellene, kom vi inn i en åpen renne som var ideell til navigering, og samtidig fikk vi bjørnen på skuddhold. Det var da de gikk for å vekke meg. Bjørnen svømte hurtig foran skuta med kun mot et veldig isbelte.

– Skyte den i vannet? spurte jeg forferdet.

– Aldri! Jeg vil ta den på isen, så har den iallfall en chanse.

– Den har alt fått teften av oss, sa Peter.

Den flykter. Enten må De ta den nå, ellers mister vi De den.

Jeg hadde fortalt tidligere at jeg ville felle den med pil og bue for kanskje å være den første hvite mann til å drepe en isbjørn på den måten.

Jeg stilte meg fremme på bakken og spente buen. Bjørnen var over tre hundre meter unna, og den svømte mye hurtigere enn jeg hadde tenkt meg muligheten av.

– Vil ikke du ha den, så bare overlat den til den til meg, sa Wilson som sto ved siden av meg.

– Samme her! ropte Guse. Etter loddtrekningen var det han som skulle ha den neste bjørnen.

Jeg ble redd for å havne som sistemann i rekken og kanskje ikke få noen chanse i det hele tatt. Hadde jeg bare visst det jeg vet nå, skulle jeg med glede ha ventet – for Mable som skjøt sist, felte bjørnen.

En pil var nok

Min kodiakbjørn-bue hadde en spennstyrke på 32 kg. Jeg spente den og holdt den urørlig, så slapp jeg fiberglasskaftet med den brede spissen.

Avstanden mellom båten og bjørnen var ikke stort mer enn åtti meter da pilen for i vannet et par centimeter fra bjørnenakken. I løpet av noen sekunder skar den neste etter og traff på nøyaktig samme sted. Tross den svære kroppen er en svømmende bjørn et lite mål. Bare hodet og litt av nakken ligger over vann. Og vil den sette farten opp, dukker den otte under med det også, akkurat som en brystsvømmer har hodet i vannskorpen for å komme hurtigere frem. Og jeg skal si bjørnen fikk farten opp etter de to bomskuddene.

Jeg ga meg bedre tid med den tredje pilen, for nå forsto jeg at det ikke hastet så veldig – den hadde ennå over femti meter igjen til isen. Dessuten lå den lavere i vannet, så jeg hadde mindre mål å sikte mot nå enn de første to gangene. Og nå oppdaget jeg at dette var den siste av pilene jeg hadde tatt med meg opp på dekk . ..

Den tredje pilen boret seg inn i nakken like under hodet. Den vek ikke en centimeter under flukten og skar et stygt, gapende sår tvers over den kraftige halsen, hvor både pulsåren og luftrøret ble kuttet over.

Bare en bueskytter kan fullt ut forstå den gjennomtrengende slagkraften en pil har når den er riktig filt og tilpasset. Selv en dumdumkule fra min 300 Weatherby ville neppe greie å trenge tvers igjennom den veldige halsen, men pilespissen hadde trengt inn i den muskuløse strupen og stakk frem på forsiden.

Havet var rødt på et øyeblikk, og så var det hele over. Bortsett fra all ropingen – og jeg skal sl vi ropte og skrek.

Kapteinen hadde hatt liten tro på bueskytingen min, og hvis jeg hadde bommet tredje gang, var avtalen at en av vennene mine skulle skyte bjørnen idet den nådde tåen, for at den ikke skulle få chansen til å flykte. Nå ble den tauet bort til pakkisen, hvor den ble flådd og beundret og fotografert og klappet.

Det var en kraftig rugg, mannskapet mente den var på omkring 600 kilo. I vintertiden, når den hadde et spekklag på fire tommer, hadde den sikkert vart oppe i 750 kilo. Nå om våren var den temmelig slunken.

Seks bjørner på 30 timer

Klokken ett dro vi videre med isbjørnskinnet på slep elter båten for å få vasket vekk blodflekkene. Vi gikk ned for å få mer søvn mens mannskapet holdt utkikk etter bjørn nummer to. Klokken fire om morgenen letnet det litt. og Sigurd som sto og speidet med kikkerten, fikk øye på en bjørn som lå og sov på et isflak halvannen kilometer borte. Da skuta nærmet seg, la bjørnen på svøm mot isen et stykke unna, men den ble avbrutt midtveis av en fulltreffer fra Guse.

Det samme oppstyret gjentok seg med rop og beundring, og filmkameraene surret. To bjørner på fem timer! For en flaks!

Men da vi hadde truffet på en ny bjørn klokken ni om morgenen og den fjerde klokken tretten, begynte vi så smått å regne med å ha full kvote innen dagen var omme. Og det var ikke langt unna! I løpet av tredve timer var isbjørnjakten over. Mens de fem første alle var drept i vannet var den siste rukket opp på isen før Mable siktet og felte den med et mesterskudd på over to hundre meters hold. Den viste seg å være litt større enn de tre andre hannene. Og alle disse var større en den ene hunnbjørnen. Bjørnen som Doris Wilson felte, var ikke fullvoksen og hadde den lekreste pelsen av dem alle.

Wallace og Mable Taber

På det nærmeste var vi bare fem hundre nautiske mil fra selve Nordpolen. Første natten vi så midnattsolen, som tidligere hadde vært skjult bak et skylag, slengte vi av oss genserne og danset i skjorteermene på pakkisen til vi var så svette at vi ikke orket mer. Fra skipsradioen strømmet livlig polkamusikk fra Murmansk, som var mye lettere å få inn enn Oslo. Vi feiret begivenheten med martini med isbiter om var en million år gamle, hakket av et isfjell like ved – sannsynligvis kalvet året før fra en av de tusener av isbreer som fyller Nordishavet med nok is til å dypfryse staten Texas og vel så det.

Fiske og kamerajakt

Hvor det ble av de resterende tre uker av vår arktiske safari, er en gåte. Barometeret fortsatte å stige, og været ble mer og mer strålende. Vi fanget adskillige seler. Mannskapet tok spekket for å selge det, og vi garvet skinnene for å bruke dem som tepper. Vi traff på en isbjørn til, men den fikk gå i fred. Ingen brydde seg om en bjørn til, unntatt på film. Og kameraene surret til vi nesten ikke hadde mer film igjen.

Vi satte garn i fjordene på Svalbard, og på en dag fanget vi sytti arktiske ørret eller polarlaks som de også kalles, noen på opp til syv kilo. Vi listet oss innpå de små rensdyrene og surret metervis med farvefilm mens vi gikk innpå tre flotte okser med takkete horn. Og nå skjøt vi bare med kamera.

I pausene spiste vi den lekreste ”leirmat” som noen gang er blitt servert. I den eksemplariske byssa på tre kvadratmeter tryllet kokken Aage Rotvold frem noen måltider som kunne måle seg med anretningene på Waldorf Astoria. Vi la på oss alle sammen, takket være hans heksekunster med seks gryter og to propan-gassbrennere istedenfor komfyr.

Og så er det slutt. Hva sporten angår, så har vi alt sagt det som er å si. Men en skal huske på at der oppe blir ikke bjørnen ansett som annet enn et skadedyr. Den har ingen fredningstid, det er ikke nødvendig med noen jaktlisens, og folk driver isbjørnjakt for inntektens skyld! Og likevel er det ikke en av oss som for alt i verden ville være uten denne opplevelsen.