Av D. Ørbeck – Legreid
Finmarkposten 18/10-1934
Alle så forestiller vi oss sikkert grubearbeide som noget mer enn almindelig tungt og trist, og grubefolket derfor som bemerkelsesverdige medmennesker. – Efter forleden ved imøtekommenhet fra bedriftens side å ha avlagt Store Norskes grube et besøk, har jeg blitt nødsaget til å revidere disse forestillinger grundig. Teknikken, som ellers i vår tid truer med å overflødiggjøre oss, har på dette felt vært til udelt velsignelse, og sammen med en human ledelse tatt brodden av den tendens til slaveri som grubearbeide før uvilkårlig måtte få.
–
Efter skriftlig å ha gitt erklæring for, at bedriften er uansvarlig for hva der måtte hende oss der inne, begir vi oss av gårde til fjellheisen, som skal føre oss opp til grubeinngangen. – Huttetu! tenker jeg ved meg selv, kan det virkelig være mulig at mennesker vil la seg transportere oppover stupbratte fjellveggen på den måte? Ganske visst, så har vel Fløibanen hjemme like sterke stigningsforhold på det bratteste; men dermed så opphører også all videre sammenligning. Her sitter man ikke makelig henslengt i luksuriøst utstyrte vogner beskyttet av alle tenkelige sikkerhetsforanstaltninger og nyter utsikten, efter hvert som den utbrer seg for ens undrende blikk. ”Vognen” er rett og slett en tralle med en flake av tre oppå. Benker eller karmer greier man seg foruten. Man klorer seg fast, og så trekker det elektriske maskineri ved hjelp av kabler oss oppover, hvortil også hjelper den samtidig nedadgående vogn, som er tilkoblet den annen ende av kabelen. – Av gårde bærer det, og en har følelsen av for første gang å befinne seg på flyvetur. Idet byen i dalbunden langsomt kverver bort, føler en seg som en annen Piccard på vei til stratosfæren. Dette begynner virkelig spennende!
Snart er vi fremme. I ladestasjonen får vi utlevert grubelamper, og efter at vår cicerone har gitt oss de siste formaninger om iakttagelse av den største forsiktighet og nøie følge hans anvisninger, starter vi spennende ekskursjon. Eftersom turen skrider fremover, og vi får høre nærmere om gruben og grubearbeidet, får vi et levende inntrykk av hvor farlig grubearbeidet kan være når ikke den største omtanke og forsiktighet blir iakttatt. Skal suksessen sikres og katastrofer undgåes, må slagordet ”Safety first” gjennemføres uten pruting.
Gruben består for det første av den såkalte hovedstoll – den grubegang som går i grubens lengderetning, og danner hva vi kan kalle dens hovedåre. Lengden fra innslaget til den ender ut i dagen på den annen side av fjellet er ca. 3 km i omtrent rett linje. Bredden er varierende fra 4 – 5 til 6 –7 meter, og høiden likeså fra 1,5 til kanskje 5 meter, – alt efter kullagenes variasjoner i tykkelse og fjellets beskaffenhet for øvrig. De kullførende lags tykkelse varierer gjerne fra 0,6 meter og opp til det dobbelte godt og vel. For å få plass til de nødvendige anlegg til grubedriften, så som jernbane, kabler etc., blir denne høide langt fra tilstrekkelig, hvorfor man må sprenge av veien det underliggende fjell i den utstrekning det er nødvendig. – Parallelt med hovedstollen løp en såkalt ventilasjonsstoll, der som navnet antyder, sørger for ren og frisk luft, som er av avgjørende betydning for arbeidernes helse og avvergning av eksplosjoner. Kraftige elektriske vifter besørger den friske luft ført inn gjennom ventilasjonsstollen og via små tverrslag til hovedstollen og tverrslagene.
På begge sider loddrett ut fra hovedstollen med ca. 180 meters mellemrom er så anlagt hva man på grubesproget kaller tverrslag – grubeganger av nogenlunde samme beskaffenhet som hovedstollen, men av noget mindre dimensjoner i bredde og høide. Lengden avhenger av fjellets og de kullførende lags beskaffenhet.
Så vel hovedstollen som tverrslagene er selvsagt kullførende (man arbeider overhodet aldri andre steder enn der hvor det samtidig er kull å utmine), men arbeidet med disse må allikevel sees på en måte å være av forbedrende art.
”Stordriften” begynner først når det tas fatt med arbeidet på det som på fagsproget kalles ”strossene” som er en tredje betegnelse på kullganger. Disse løper loddrett på tverrslagene, og altså parallelt med hovedstollen og ventilasjonsstollen. Deres lengde blir således halvdelen av avstanden mellem to på hinannen følgende tverrslag, hvis respektive høide og venstre strosse møtes halvveis. Når det så arbeides fremadskridende fra begge sider, oppnåes på den måte å få hele kullagene utvunnet foran seg, bortsett fra pilarer, her og der som settes igjen for å hindre at gruben skal styrte sammen.
Som man ser danner alle disse stoller, tverrslag og strosser til sammen en hel labyrint som for en fremmed vilde være ganske håpløst å finne frem igjennem. Også for bedriften og grubefolket vilde det selvsagt bringe forvirring ikke å kjenne de enkelte ut fra hinannen. Derfor har de arrangert sig med et både sindrig og enkelt nummersystem. Hvert tverrslag og hver strosse har sitt løpenummer. De på venstre side av stollen har oddenummer, og de på høire side likenummer. Således har venstre strosse på første tverrslag til venstre i hovedstollen nr.1, selve tverrslaget nr. 3 og høire strosse nr.5. På motsatt side blir da numrene henholdsvis 2, 4 og 6. Dette kan for oss synes innviklet, men for grubefolket er det som fot i hose. De er like kjent i gruben som i sin egne barakk.
Store Norskes grubeanlegg er et av verdens mest mordene. Maskiner og andre tekniske hjelpemidler er tatt i tjeneste i sin ytterste konsekvens. I stedet for de ynkverdige grubehester i de engelske gruber som kommer jabbende med et par vogner efter seg, suser her elektriske tog med hurtigtogsfart gjennem gruben. Vi møter et slikt, og ”lokføreren” inviterer oss med på en tur. Sittende eller halvt liggende bærer det av gårde så gnistene fyker oss om ørene. Komfortabelt er det ikke nettopp, og for ”førstereisgutter” både spennende og nifst. Et blikk på føreren og konduktøren der de sitter i sin lille bås stirrende intens, men kjølig forover, jager dog på flukt enhver antydning til fryktkomplekser. De karene ser ut til å beherske kjøredoningen like suverent som den mest erfarne bilist på strake landeveien.
Ved et tverrslag stiger vi av. Vi skal inn på strossen og se hvordan kullutvinningen forgår. Det første forbedrende arbeide må utføres med hakke for å lage ”tak” for kuttemaskinen som selvsagt er elektrisk og av nyeste konstruksjon. Denne skjærer eller kutter en ca. 5 fots bred fure i kullagets underkant i lengde inntil man møtes med strossen fra motsatt side. Med de elektriske boremaskiner lages så huller for sprengstoffladningen i kullagets overkant, hvorefter kullene skytes løs og ned. Dette arbeide er det vanskeligste og farligste. Det gjelder om å bruke akkurat passende ladning. Ikke for stor og ikke for liten. Ved for stor ladning risikerer man nemlig å skyte bresjer i fjellet eller ”hengen” som det heter, hvorved faren for nedstyrtninger er overhengende, og lett kan avstedkomme de største katastrofer. Efterhvert som kullene utvinnes hives de opp på kjedetransportøren – den såkalte conveyr, som også drives elektrisk og fører kullene ut i tverrslaget direkte i de ventende vogner. Slik fortsettes fure efter fure inntil kullaget er utvunnet i hele tverrslagets lengde.
For å hindre at strossene skal styrte sammen, foretas efter hvert som arbeidet skrider frem, avstøtninger eller ”stemplinger” som det heter på fagsproget ved hjelp av grubeprops. Dessuten opbygges på begge sider av tverrslaget en ca. 5 meter bred mur i samme øiemed for tverrslagets vedkommende.
Fra tverrslagene fører ”lokaltog” kullene ut i hovedstollen og derfra med ”hovedtoget” ut til kontrollstasjonen hvor de veies og noteres. Endelig går de gjennem struten til taubanen der som siste etappe fører dem den 3-4 kilometer lange vei ut til lasteanlegget på Hotellneset hvor også kullene lagres om vinteren. Lasteanlegget har en kapasitet av ca. 5000 tons pr. døgn.
Arbeidet ved gruben er inndelt i tre skift a 8 timer. Denne arbeidstid er dog ikke helt effektiv, idet arbeidstiden regnes fra arbeiderne passerer inngangen og til de igjen er ved utgangen. Dessuten fratrekkes ikke den velfortjente kaffepause som arbeiderne nyter i dertil oprettede opholdsrum i gruben. På de to skift arbeides der utelukkende med kullutvinning. På det tredje – arbeidsskiftet – foregår steinsprengningen, muringen, stemplingen, reparasjoner og eftersyn, slik at alt skal være klappet og klart så grubegjengen så vidt mulig kan arbeide uhindret og sikkert, hvilket må sies å lykkes gledelig stor utstrekning. Ulykkene er forholdsvis meget få, så doktoren og sykesøsteren på det tipp topp moderne sykehus har lite å bestille. Hvilket dog ikke betyr at de er overflødige. De har mange ganger gjennem årene gjort uvurderlige tjenester.
– –
Jeg står ved grubeinngangen i midnattssolen og nyter den herlige utsikt over byen og havnen, efter mitt interessante besøk hos grubefolket. – Dypt nede kommer arbeiderne i rad og rekke taktfast gående på vei til sitt tunge yrke. På taubanen farer de fullastede vagger av gårde akkompagnert av tunge monotone ul. Ute ved kaien foregår lastingen i febrilsk tempo, for på havnen ligger 4 andre skib og venter. Og se! lenger ute på reden har et flytende hotell kastet anker med sitt kosmopolitiske publikum, og setter øket farve på det hele!