På besøk hos norske og russiske grubearbeidere på Svalbard

av Ingvald Jaklin.
(Arbeiderbladet 3/8 1934)

 

Et øyland ligger skyllet ut i Polarhavet. Snauskrapt, ødt og dødt lig­ger det der. Forlatt av skaperen, forlatt av varmen. Som hvite tann­garder griner fjellrekkene mot havet. Som veldige tunger kommer bræer ut av dalene og slikker i sjøen. Det ene århundret flyter ut i det andre, mens bræen stiger og stiger, en hvi­leløs vandring fra himmelrand mot hav. – – Oppe i tindene kan skodden henge døgn efter døgn, uten liv, uten bevegelse – forlatthetens og tungsindighetens symbol. Men så kan det komme dager og netter som en eneste gylden strøm, da landet øses over av hektisk glødende sol­skinn, av en sol som går rundt og rundt over horisonten og aldri er nede og hviler. Og da er det som landet gnistrer. Lik sølvspyd skyter istindene op mot en grønnblå him­mel; bræene flammer, fjordene skin­ner, isfjell tindrer ute på sjøen – det er som lyset spruter ut av jord, hav og himmel.

Det er Mikkjel Fønshus som gir dette billede av Svalbard. Og det er et sant billede av den store øygrup­pe som Norge fikk suvereniteten over i forbindelse med fredsslutnin­gen efter verdenskrigen. Det eneste som er å innvende mot Fønshus’ skildring er, at bræene vokser ikke lenger. Ingeniør Koller ved Svalbardkontoret, som har arbeidet med kartlegningsarbeider på Svalbard i ca. 25 år og er en av våre beste Svalbard-kjennere, forteller, at større bræer på en nær, er blitt be­tydelig mindre siden han begynte sitt arbeid der oppe. Det samme sier gamle fangstfolk. Store landstrekninger som tidligere lå under evig is, har kastet åket og ligger nu og «slikker sol» gjennem de vidunderlig vakre sommernetter. Spørs­målet er bare om dette er en forbi­gående foreteelse, som følge av en rekke år med særlig gunstige klima­tiske forhold, eller om det er en fortsettelse av den utvikling som har fridd Nord- og Mellem-Europa ut av isens knusende favntak.

Våre geologer kan kanskje ha en mening om det?

Hensikten med denne artikkel var å gi et lite billede av grubedriften på Svalbard, og Svalbards historie m. v. får være urørt – til en annen gang.

*

Det er en ganske oplagt sak, at Oslos indre bydeler og i de tett bebygde strøk omkring byen går det trikk og buss og forstadsbaner og hvad de nu heter alle de utmerkede befordringsmidler – for der er det forretning å drive med den slags. Spørsmålet blir straks et annet når det gjelder de strøk som ligger len­ger unda, og særlig hvis det er bare arbeidsfolk som bor der. Lønner det sig å sette en buss inn her? Og hvis beregningen viser tap på drif­ten, så må nok beboerne i avkroken vente både ett og fem og kanskje enda flere år før de får den forbin­delse med de centrale bydeler som de har rimelig krav på.

Slik er det også i landsmålestokk. Det har f. eks. ut gjennem årene vært et adskillig omstridt spørsmål om Hurtigruten på kysten skulde gå helt frem til Kirkenes. Det vilde lønne sig å snu i Vardø f. eks. og overlate Kirkenes til mer tilfeldige forbindelser. Idag er det imidlertid neppe noen som for alvor tør fore­slå at Kirkenes skal sløifes Som an­løpssted av hurtigruten. Efter at Finnland fikk ferdig sin utmerkede bilvei helt til grensen Ved Kirkenes og en betydelig persontrafikk begynte å gå fra Øst-Finnmark, over Finn­land–Sverige til Oslo og omvendt, er man blitt opskaket her hjemme og har til og med søkt å få litt fart på arbeidet med riksveier gjennem Nord-Norge frem til Kirkenes.

Vi har imidlertid fått et nytt, til­svarende spørsmål. Kirkenes er ikke lenger Norges utpost mot nord. Sval­bard er blitt norsk land også for­melt, efter at det i realiteten har vært en del av Norge i over 100 år. Og de nordmenn som lever og virker på Svalbard har rimelig krav på å bli betraktet og behandlet som med­lemmer av det felles samfund, også når det gjelder forbindelse med ver­den utenfor. Men en fast dampskibsrute på Svalbard kan ikke bli noen forretning foreløbig i hvert fall. Og da så – –  –

Optil 1000–1200 norske arbeidere – hvorav flere kvinner – arbeidet på Svalbard i den tid da kulldriften var størst, i årene efter verdenskri­gen. Nu er det ca. 600 norske og ca. 1300 russiske arbeidere der oppe. Hertil kommer de ganske mange som overvintrer på fangst. Gjennem alle år har arbeiderne reist frem og til­bake mellem Svalbard og Norge i lasterummet på kullbåtene. Bare en­kelte få har vært så heldig å få plass i en lugar. Under uvær og ishindringer, særlig tidlig på våren eller sent om høsten, kan turen over ha­vet ta en uke, ja til sine tider mer. Enhver kan tenke sig til den forfat­ning arbeiderne er i når de omsider når frem. Overreisen har alltid vært den arbeiderne gruet seg mest for.

 

Tromsø er det naturlige utgangs­punkt for trafikken på Svalbard og Troms fylkes dampskibsselskap har i flere år søkt om statsbidrag til en fast rute på Svalbard i sommermånedene, men først i. år – efter at ar­beiderpartiet blev så sterkt represen­tert i tinget – lykkes det å opnå bevilgning. Venstreregjeringen had­de avslått andragendet, men stortin­get var mer forståelsesfullt.

Den 29. juni gikk selskapets nye, prektige båt «Lyngen» på den første tur i faste 14 daglige Svalbardrute, og denne dag er således noe av en merkedag for arbeiderne på Svalbard og også for landet som helhet. Sval­bard er knyttet til landet for øvrig med fast dampskibsforbindelse selv om denne foreløbig innskrenker sig til en tur hver 14 dag. Ruten har start- og endepunkt i Narvik av hen­syn til de mange utlendinger som regelmessig besøker Svalbard, da Narvik som bekjent er det nordlige endepunkt for det europeiske jern­banenett. Harstad, Tromsø og Ham­merfest anløpes, og så settes kursen mot Bjørnøya, som er første stoppe­sted i Ishavet.

*

På Bjørnøya var det grubedrift fra 1918 til 1925. Men så blev det hele lagt ned. Kullene var av min­dre god kvalitet, og havneforholdene er ganske umulige, særlig der hvor grubene ligger. Ishavet går rett på land i all slags østlig vind, og så snart det blåser op litt er det ikke råd å komme på land. Både private og staten la ned store summer i hus, gruberedskaper, jernbane, lasteanlegg m. v. som nu står der og for­ringes år for år. Noe er solgt og bragt bort.

Det eneste som er igang på Bjørn­øya fremdeles er radiostasjonen. Den oprettholdes som et ledd i værvarslingstjenesten. En radiotelegrafist og to medhjelpere er hele øyas faste befolkning for tiden.

I sommertiden er det imidlertid ganske livlig der, ikke så meget på land som på sjøen. 40–50 fiskekuttere fra Møre og Nord-Norge driver efter kveite og torsk og gjør delvis pene fangster. Ut over høsten og vinteren herjer en sverm av uten­landske trålere på feltene ved Bjørn­øya og tar ofte full last på et par døgn.

*

Arbeiderpressen har en stor lesekrets på Svalbard og jeg bestemte mig derfor til å bruke ferien til en tur opover – for å knytte forbindel­ser der og få et personlig inntrykk av forholdene, som de arter sig idag.

Fra Bjørnøya går turen direkte til Longyearbyen hvor Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S dri­ver kullgruber. Vi er fremme der 56 timer efter avgangen fra Tromsø. Longyearbyen er opkalt efter en amerikansk pengemann, John. M. Longyear som lekte grubedrift der oppe i noen år efter 1905 og selv­følgelig forliste mange penger på foretagendet. I 1916 kjøpte Store Norske kullfeltene, og dette selskap har drevet senere.

Kl. er 1 natt da vi legger til kai­en, men det er ikke natt der. Kl. 1 betyr nu i sommertiden ikke annet enn at det er døgnets første time. Arbeidet går uavbrutt døgnet rundt, med 3 skift. Bare fra søndag kl. 8 morgen til mandag kl. 8 er det stille. Ved lasteanlegget, ca. 6 km. fra selve grubene, ligger hvalkokeriet «Hau­gar» av Oslo og bunkrer, mens 4 store lastebåter, bl. a. statens prek­tige, nye båt «Bruse», som frakter kull til statsbanene, venter på lastetørn. Lastegreiene er meget bra, alt går med maskinkraft, og i løpet av et døgn kan en 8–9000-tonner være klar til avgang.

Longyearbyen er i sommermåne­dene en av landets store havnebyer. Fra begynnelsen av mai til 22. juli var det skibet ut ca. 150 000 tonn kull fordelt på 38 skib.

Kullene bringes ned til lasteplas­sen ved en taugbane. Grubeinngangen ligger ca. 250 meter oppe i fjell­siden. Arbeiderne og det øvrige som skal op til gruben fraktes op med en liten jernbane. Vognene hales opp ef­ter fjellsiden ved hjelp av kraftige ståltaug. Å bruke selve taugbanen, som går på bukker på inntil 50 m. høide, tør man ikke. Det forekom­mer nemlig at bærelinen springer og flere vagger lastet med kull ram­ler ned. Det vilde være mindre bra om der var mennesker i en eller flere av vaggene ved en slik anledning.

I gruben kjøres kullene frem med jernbane med elektriske lokomotiver. Selve hovedgruben går nu 3,7 km. inn i fjellet og fra denne hovedstul går forgreninger til begge sider. Kullgangen varierer ved denne grube fra 1,10 til 0,70 m., og da man vil undgå å sprenge løs og kjøre ut grå­fjell, må arbeiderne ikke bare ligge på kne, men ofte flatt ned på siden mens de hugger løs kullene og får dem frem av de lave gangene. At arbeidet under slike vilkår er et for­ferdelig slit sier sig selv. Alt arbeid med selve kullbrytingen er akkord og arbeidstempoet er drevet op til det rent fenomenale. Det gjelder å tjene så pass at man kan legge sig op noen kroner selv om man har «trekk» til familien i Norge. De al­ler fleste tar sig jo gjerne fri en sommer eller en vinter efter to, tre, fire års ophold på Svalbard, og da denne fritid i de aller fleste tilfeller betyr å gå arbeidsløs hjemme, må man jo stelle sig slik, at man har noe å leve av.

Et gode ved grubene på Sval­bard er at temperaturen er den sam­me inne i gruben, hele året, ca. 4 kuldegrader. De norske kullgrubearbeidere bryter ut pr. dag og ar­beider gjennemsnitlig over dobbelt så meget kull som de beste for øv­rig ute i Europa.

Direktør Sverdrup, som jeg fikk anledning til å snakke noen ord med under opholdet her, var også meget tilfreds med sin arbeidsstokk. Herr Sverdrup var tidligere i mange år driftsleder ved grubene, vinterchef som vedkommende kalles. Efter di­rektør Bays død for et par år siden blev han den øverste tekniske leder ved hovedkontoret i Oslo. Om som­meren er han fremdeles på Sval­bard. Den nuværende vinterchef heter Lindholm.

Direktør Sverdrup forteller for øvrig at han i disse dager vil reise til Sveagruben i Bellsund, der som bekjent er kjøpt av Store Norske for kort tid siden. Han skulde ha med sig 8 mann og man vilde gjennemgå anlegget nøie. Bergmesteren skal også være med. Driften har vært nedlagt der i flere år, så det er selvsagt en masse ting som må rettes på, før arbeidet kan gjenoptas igjen. Direktøren håpet at man kunde opta driften der til næste vår, men det var umulig å si noe på det nuværende tidspunkt om hvor stor arbeidsstyrken kunde bli. Det av­henger av kullmarkedet m. v. Så mange folk som ved gruben i Long­yearbyen, ca. 450 mann, kunde det ikke bli under noen omstendighet.

Med resultatet av årets drift i Longyearbyen var herr Sverdrup godt tilfreds. Man har i år brutt ut 292 000 tonn kull. Det er ca. 20 000 tonn mer enn i fjor, som var rekord­år. Man håper å få skibet ned hele dette store parti i god tid før isen skaper vanskeligheter. Skibningen i år begynte enestående tidlig på grunn av særlig gunstige isforhold, og det er til nu skibet meget større parti enn ved tilsvarende tid i fjor.

Statsbanene har kjøpt 90 000 tonn Svalbardkull i år. Det meste losses i Oslo, men en del går også til Dram­men, Bergen og Trondheim. For øv­rig går store partier til de statsunderstøttede dampskibsselskaper og til skibsflåten for øvrig. Svalbardkullene brukes også i stadig større utstrekning som husholdningskull. Som fyrkull på skib og jernbane er de uovertrufne.

*

Hvor meget kull kan det være på Svalbard, vil kanskje enkelte spørre. Men det er neppe noen som kan gi et noenlunde bestemt svar. Ingeniør Koller sier «for generasjoner», og bergmester Mercholl, som jeg også fikk høve til å hilse på og snakke noen ord med, sa, at han trodde kullgangene gikk tvers gjennem fjellet fra Longyearbyen til Sveagruben, en strekning på 4–5 norske mil. Kullagene ligger som bladene i en bok, med små forskyvninger, sier bergmesteren.

Det er konstatert kull over alt, så å si, på den store halvøy mellem Is­fjorden og Bellsund, men selvfølge­lig er hverken kvalitet eller belig­genhet sådan at det er mulig å ut­nytte alt.

Av andre større forekomster kan nevnes Kings Bay-fjellet i Kongs­fjorden (Ny-Ålesund).

*

Dette får være nok om selve kullene. Jeg vil bare til slutt nevne at kullbrytingen selvfølgelig har krevd sine ofre også på Svalbard, Den største ulykke inntraff natt til 3. januar 1920 ved gruben i Long­yearbyen. Man hadde spilt noe ben­sin i gruben, det tok fyr og en for­ferdelig eksplosjon inntraff og satte fyr på gruben. Hele 36 mann mistet livet og flere blev kvestet. Det blev gjort store anstrengelser for å sluk­ke ilden, men uten nytte. Gruben måtte legges ned, og et nytt innslag gjøres på den andre siden av Longyeardalen.     .

Og det brenner fremdeles i gru­ben nu 14 år efter katastrofen! Tykk, sort røk stiger daglig til værs fra fjellsiden. Også i årene senere er 1–2–3 mann gått med de fleste år ved mindre ras og andre ulykker i gruben. Efter en ulykke står arbei­det et døgn eller kanskje to, hvis ulykken er av større omfang. Men så er det på igjen. Arbeidet må gå sin gang.

I de 9–10 år grubene i Kings Bay (Ny Ålesund) blev drevet inn­traff det også flere alvorlige ulykker og 7–8 menneskeliv gikk med.

Har kapitalistklassen lagt ned ver­dier på Svalbard, så har arbeider­klassen sannelig også skutt til sin del. –

Ved russenes anlegg er det også forekommet flere ulykker. For et par år siden gikk visstnok 14–15 mann med samtidig. Russernes skibsforlis der oppe har også kostet mange menneskeliv.

*

Lønningene varierer ganske sterkt i Longyearbyen. Akkordar­beiderne i gruben kan tjene optil 20–22 kroner pr. skift, og det er ganske bra i disse tider. Men så kan vanskeligheter med kullgangen m. v. selvfølgelig drive fortjenesten ned til andre tider, så gjennemsnitsfortjene­sten på akkord kan dreie av 15–16 kroner.

En hel del arbeidere går på time­betaling. Den almindelige daglønn er kr. 11,70 for 8 timer. Der arbei­des ofte overtid, så daglønnen kan bli noe høiere. For mat, hus, lys og brensel trekkes 2 kroner pr. døgn.

Arbeiderne er nu stort sett godt tilfreds med kostholdet. Jeg så fro­kostbord med 8–10 sorter pålegg. Kjøtt og fisk som må tas op om hø­sten, vil bli mindre bra ut på næste vår før den nye forsyning kommer op med første kullbåt. Og annet er vel ikke å vente, når lagringstiden rekker fra slutten av september til april-mai.

Selskapet holder 50–60 griser, og en gang om måneden får man fersk svinestek. Det går med 5–6 svin til en middag.

Fire kuer skaffer fersk melk til barna, 30–40 i alt. Husdyrbestanden består videre av 9 hester, 20–30 kjørehunder og noen hyggelige katter.

*

 Det som skuffet var boligforhol­dene. Flere arbeidere klaget også på dette punkt. De eldste av barak­kene er dårlige og der bor i mange tilfeller optil 6 mann i samme rum, som er temmelig lite. Det blir for lite luft, og ved skiftarbeid blir det stadig uro i slike rum. I de nye barakker er det tomanns-rum og husene bygges ganske solide. En stor, prektig barakke vil stå ferdig i løpet av en måneds tid. Den vil bidra til å bedre boligforholdene noe, men der må bygges en rekke nye hus hvis boligforholdene skal bli noenlunde siviliserte.

Men det er ikke bare husene som er dårlige i mange tilfeller og over­befolket, også omgivelsene ser alt annet enn hyggelige ut. Avfall og all slags rask ligger rundt om mel­lem barakkene og små elver av sølevann renner fra barakkerekken på den øvre side av veien og over denne og mot rekken på nedre side. Der er praktisk talt ikke gjort noe for å rette op terrenget mellem husene, så det kan bli fremkommelig på en skikkelig måte. Jeg kan ikke for­stå at folk kan finne sig i å leve un­der slike forhold år efter år, At jorden bare tiner noen desimeter i sommertiden skaper nok sine van­skeligheter, det blir «sneløsning» hele sommeren, så å si, men det er sik­kert mulig å rette betydelig på for­holdene med forholdsvis små utlegg – bare viljen er der.

Man får et levende inntrykk av at all opmerksomhet er rettet mot selve kullproduksjonen, alt det øv­rige får skjøtte sig selv som det best kan.

*

En gammel svalbardmann, inge­niør Dahlqvist, Tromsø, kastet for kort tid siden i et radioforedrag ut tanken om at Longyearbyen bør bli egen kommune. Denne tanke bør utredes. Jeg forela tanken for flere av arbeiderne, og de var enig om at Longyearbyens kommunestyre vilde ha nok arbeidsopgaver.

Arbeiderne på Svalbard betaler sin «svalbardskatt» og storparten og­så kommuneskatt til hjemstedet i Norge, men de får lite eller intet igjen. Svalbardskatten går til en for­holdsvis dyr administrasjon, men for arbeidernes velvære blir intet gjort fra samfundets side. Og hvis det er noe sted det er nødvendig å ska­pe de best mulige sosiale forhold, må det være i grubebyene på Sval­bard, hvor selve arbeidet, mørke­tiden m. v. er en så veldig påkjen­ning.

*

Som ved de fleste av våre grubeanlegg er også arbeidsstokken på Svalbard samlet fra alle kanter av landet. De fleste er hjemmehørende i Ålen og Røros, distriktet om Har­stad samt i Målselv og Tromsø. Men man treffer for øvrig folk fra alle kanter av landet. Jeg hadde bl. a. en hyggelig prat med en ung meka­niker fra Oslo.

Han fortalte at der var 8 Oslogutter i Longyearbyen. De fleste var mekanikere. De tjente ganske bra, fortalte han, optil 500 kroner pr. må­ned. Men da arbeidet de meget overtid. Jeg liker mig godt her op­pe. Vi er sikret arbeid året rundt mens jeg måtte gå halve året ledig hjemme i Oslo. Særlig liker jeg vin­teren. Det er så velsignet fredelig da. Om sommeren er det uro døg­net rundt. Det ene skib kommer og det annet går. Folk reiser og kommer. Det er ikke til å undgå It det skaper hjemlengsel. Den beste tiden begynner når siste båt er gått om høsten.

Dette høres kanskje noe merke­lig ut, men det samme sa mange an­dre arbeidere.

*

Hvad gjør man så de 16 timer man ikke arbeider? Ja, først gjel der det å få vasket av sig alt kull støvet og den øvrige skitten. Kullstøvet trenger gjennem klæme, slik at kroppen må ha en ordentlig vask efter hvert skift. I den ene ende hver barakke er der et godt opvarmet vaskerum med tilstrekkelig varmt vann fra centralvarmeanlegget. Så snart karene kommer fra arbeidet kaster de «grubelampen» og strømmer inn i vaskerummet, fyller balje eller blikkfat med varmt vann og vasker og skrubber så det ikke er å komme i nærheten. At det vanker adskillig moro når 10–15–20 karer driver denne vaskesjauen i samme rum sier sig selv. Der er humør selv nær polen.

I spisebarakken står middagen klar til de nyvaskede og sultne ka­rer. I gruben har de bare noen smørbrød og en varmeflaske kaffe, så det smaker å få et ordentlig mål­tid efter 9–10 timers forløp.

Nede ved kraftstasjonen, ca. 10 minutters gang fra selve grubebyen, er der en prektig svømmehall med passende temperert vann året rundt. Det varme vann skaffer man sig av de store dampkjeler som driver kraftstasjonen, et anlegg på 1500 hk. Og svømmehallen blir benyttet i stor utstrekning forteller maskinassisten­ten under en runde gjennem sta­sjonen.

I sommertiden går adskillig tid med til å lese aviser. «Nordlys» var å se i de fleste barakkerum. Det er jo den arbeideravis som ligger Sval­bard nærmest. Men også «Arbeider­bladet», «Arbeideravisen», «Folke­viljen», «Arbeidets Rett», Røros m. fl. har mange lesere på Svalbard. Om vinteren får man jo ingen post og må nøie sig med kortfattede ny­heter gjennem radio og bøker.

Leselysten er i det hele meget stor, forteller poståpner Sig. Ras­mussen fra Tromsø. Han driver stort avis- og boksalg fra sitt kontor. Bø­kene fra «Tiden», «Fram» og «Abeidermagasinet»s forlag går best, sier han. Seksualt tidsskrift f. eks. er «varmt hvetebrød». Det er jo liten anledning til å praktisere kjærlighetsproblemene på et slikt sted med næsten bare mannlig befolkning, så man får nøie sig med å lese – og lære – til senere hygge og nytte.

Så spilles det kort. Tidligere var kortspill om penger en ren forban­nelse for grubebyene, men nu er det noe bedre. Og det røkes selvfølgelig. Sigaretter og tobakk er meget billig da toll og stempel ikke gjelder her. En pakning som koster 55 øre i Nor­ge, får man for 25 øre. Skisporten dyrkes ivrig om vinteren. Ca. l km. ovenfor grubebyen har man laget til en utmerket skibakke, Svalbardkollen heter den. Videre har man turnøvelser, og en turntropp deltok i landsturnstevnet i Stavanger. Sang­forening og kino m. v. mangler hel­ler ikke. Kinoen har lokaler i Fol­kets hus. Lokalet rummer 500 men­nesker, men det er lavt og ventila­sjonen er dårlig, så det blir alt an­net enn bra luft når det lir ut i en sammenkomst med mange folk. Sel­skapet eier Folkets hus i likhet med alle andre bygninger undtatt kirken og bergmesterens bolig. Sysselmannbolig er under opførelse for statens regning.

Organisasjonsforholdene har aldri vært helt tilfredsstillende på Sval­bard. I årene omkring 1920 domi­nerte syndikalistene, Spitsbergen Syndikalistiske Federasjon med ho­vedkontor i Tromsø var en tid gan­ske sterk, men nu er der ikke re­ster igjen en gang. Den del av ar­beidsstokken som er organisert nu står tilsluttet Norsk Arbeidsmannforbunds avdeling. Noen få er med­lemmer av Jern og metallforbundet. Vel 50 pct. av arbeiderne er ikke or­ganisert. Foreningen har fått adskil­lig mange nye medlemmer siste år. Man har tariff med selskapet. Den er ikke sagt op i år av noen av par­tene.

Fagforeningens formann, Ole Valle fra Salten, var nede på ferie, så jeg fikk dessverre ikke snakke med ham om forholdene.

*

Vi forlater Longyearbyen foreløbig og setter kursen mot Barents­burg som ligger 7–8 mil lenger ute i Isfjorden i en liten fjord som heter Grønnfjorden, tidligere Green Harbour. I Barentsburg, som er kalt op efter hollenderen William Barents, der som bekjent opdaget Svalbard i 1596, drev hollenderne grubedrift fra 1920 til 1926 og la ned en veldig masse penger, det sies over 30 milli­oner kroner. Man bygget et helt før­ste klasses anlegg med bl. a. en laste­kran som er et rent teknisk vidun­der, utmerkede arbeiderboliger, et slott for den øverste ledelse, et festivitets og teaterlokale som er en storby verdig o. s. v. Da anlegget stod ferdig og man skulde til å bryte ut kull for alvor sank kullprisen på verdensmarkedet til et sådant lav­mål, at hollenderne fant det absolutt ulønnsomt å fortsette driften. Drif­ten har stanset, stedet avfolket. Alt stod stille til russerne kjøpte det prektige anlegg, for mindre enn tiendeparten av hvad det hadde kostet. De begynte drift våren 1932. Selv­følgelig burde det ha vært Norge som hadde kjøpt Barentsburg, men våre Svalbard-eksperter og vår re­gjering var for meget optatt med Grønlands-vrøvl til å tenke på noe så lite romantisk og nasjonalt som å sikre det beste kullgrubeanlegg på Svalbard for Norge.

Vi blev mottatt meget elskverdig av russerne og vist om over alt – også i selve grubene. Men sprogvanskeligheter gjorde at det blev mest med det man kunde se. Av de ca. 1300 mennesker som bor i Barents­burg var det efter det vi kunde få greie på bare 3–4 som kunde annet enn russisk. En av ingeniørene snakket tysk flytende og han for­klarte oss nærmere om forskjellige enkeltheter ved produksjonen, Men hvad arbeiderne mente om forhol­dene kunde vi ikke få rede på. De snakket bare russisk og det forstod ingen av oss som var sammen. Men alle så tilfredse ut. De var godt klædd og de var for øvrig av godt utseende, så mat var der efter alt dømme nok av. Russerne hadde 20 kuer og vel 100 griser. Både fjøs og grisehus var så velstelte at det var en ren fryd.

Det samme var tilfelle med barne­hjemmet eller barnekrybben – bar­nehaven.

Men for øvrig var det adskillig skittent og stygt både inne og ute – omtrent som i Longyearbyen. Men russerne arbeidet med å rydde op, noe man ikke gjorde i Longyearbyen.

Russerne driver en veldig bygge­virksomhet. I løpet av de to år de har arbeidet i Barentsburg er det ført op en rekke prektige bygnin­ger, og flere var under opførelse nu, bl. a. en stor brannstasjon. Mens hu­sene ellers på Svalbard bygges av bindingsverk og flerdobbelt pane­ling bygger russerne av 5 toms tøm­mer med papp og paneling utvendig. Det blir meget solide hus. Russerne bygger med fremtiden for øie.

Grubeinngangene i Barentsburg ligger bare noen tiere meter over havet og kullene kjøres med jernbane direkte ut av gruben og til lager­plassen hvor de sorteres. Produk­sjonen i år dreier om 200 000 tonn sammen med det som brytes ut ved en mindre grube som russerne har i Grumant City, et par mil fra Ba­rentsburg.

Det store festivitetslokale som hollenderne bygget er nu Folkets hus. Der er turnlokale, bibliotek og lesesal og en stor sal med plass til 600–700 mennesker. Efterat vi had­de sett oss om i byen og sett på selve grubeanlegget gav russerne kinofore­stilling for oss. Før avreisen var di­rektøren, Heis, het han, hans 7–8 år gamle sønn, samt ingeniør Ber­lin, som hadde vist oss rundt, gjester ombord i D/S «Lyngen» til aftens. Det blev holdt korte taler fra begge sider. Både arbeiderne og ledelsen var i det hele overordentlig elskver­dige og satte efter alt å dømme stor pris på å få besøk av nordmenn.

*

Fra Barentsburg går turen til Ny-Ålesund eller Kingsbay, som stedet het tidligere. Ny-Ålesund er det «historiske sted» på Svalbard fra den senere tid frem for noe annet. Her­fra startet Roald Amundsen, Riiser-Larsen, Omdahl, Dietrichson og en til, som jeg ikke minnes navnet på, på den ytterst vågsomme ferd mot Nordpolen i 1925 med to små fly. De måtte som bekjent nødlande omtrent midtveis mellem Svalbard og Nordpolen. Det ene fly blev ødelagt i ismassene, men det lyktes efter forferdelige an­strengelser å få det annet fly på vin­gene igjen med alle 5 ombord. Og de berget sig ind til Svalbard. Fra dette sted fløi admiral Byrd til Po­len i 1927, Ny-Ålesund var endelig utgangspunktet for luftskibet «Norge»s vellykkede ferd over Polen til Alaska og luftskibet «Italia»s dødsseilas, som også kostet Roald Amundsen livet.

Den store luftskibshall og fortøiningsmasten står fremdeles og er til­synelatende i full brukbar stand, om en eller annen skulde ønske å for­søke sig.

Kingsbay med Ny-Ålesund er et av de vakreste steder på Svalbard og alle turistbåter går innom. I år venter man anløp av 13 større dam­pere. Der er radiostasjon som hol­des i drift om sommeren, og likeså brevhus.

Grubedriften blev innstillet i 1929 efter at den var drevet i ca. 12 år av Kings Bay Kullkompani. Det var den kjente ishavsmann, Peter Brandal fra Ålesund som begynte her. Først bunkret han sine fangstfartøier og senere blev driften utvi­det til man produserte nærmere 100 000 tonn kull pr. år. Kingsbay-kullene er meget oljeholdige og eg­ner sig best for utvinding av olje. Når driften blev innstillet skyldtes det utenom pengemangel også en eksplosjon i den grube som var i drift og tap av menneskeliv.

Bebyggelsen i Ny-Ålesund er me­get bl.a. jernbanen op til grubene så ut til å være i brukbar stand og en ny kraftstasjon på 700 hk. blev tatt i bruk kort før driften stanset. Kull skål det også være adskillig av, og ved en kombinasjon av oljeutvinning og koksproduksjon skulde det kan­skje være mulig å få til lønnsom drift. Staten er den faktiske eier av anlegget da den lånte selskapet man­ge penger. Noen arbeidere fra Åle­sund søkte for et par år siden om tillatelse til å opta driften på koope­rativ basis. En godt kvalifisert inge­niør var med. Staten avslo imidler­tid andragendet, idet bergmesteren på Svalbard mente at det ikke kun­de bli lønnsomt å produsere fyrkull.

To menn, Givald Nesset fra Har­eid og Alb. Selvik fra Måløy, passer på sakene der oppe og driver jakt ved siden av.

Et ophugningsfirma i Oslo, Johan­sen, har kjøpt 3 lokomotiver og en hel del annet jern og driver nu ophugning med 5 mann. Jernet er solgt til et støperi i Sverige, fortalte ka­rene.

Det er å håpe at driften blir gjenoptatt før de store verdier som lig­ger der er ødelagt..

*

En svensk redaktør som var med på «Lyngen»s første Svalbard-tur skrev at denne rute har gjort Skan­dinavia større. Og det er treffende sagt. Nu er det lett og ganske billig å komme til det veldige riket der nord. Det er å håpe at staten vil yde det bidrag som er nødvendig for at ruten kan holdes i gang. Store Norske bør også få pålegg om at det må bli slutt med å sende mennesker i kullbåtenes lasterum. Arbeiderne må få reise med den nye, prektige rutebåt.