Otto Sverdrups arbeide for å bevare «Fram»

«Fram» var den norske stats eiendom, da den efter hjemkom­sten fra Sydpolsferden blev gitt ødeleggelsen i vold. Det var en skute uten sidestykke. Ved sitt formål, sin egenartede konstruk­sjon og ved de bedrifter som var utført ombord i den, skilte den sig ut fra alle andre fartøier. Den var like sjelden, og i visse hensender minst like interessant som vikingeskibene. Vi visste hvad den var brukt til. Tre norske polarekspedisjoner hadde den ført til verdensberømmelse. Det var brutt nye baner i polarforsknin­gen ved dens hjelp og satt rekorder som ikke er slått og ikke vil bli slått.

I sig selv er «Fram» et mesterverk av norsk treskibsbygging, en glansfull avslutning på en viktig periode i vår skibsbyggingshistorie. Det var et spesialskib, bygget for en opgave så kreven­de, at kun de færreste trodde den kunde løses. «Fram» svarte fullt ut til sitt formål. Der knytter sig til den uskattelige minner om ge­nial tenkning, dyktig planleggelse, mot, utholdenhet og selvopofrelse i løsningen av de sværeste opgaver.

Dette enestående minnesmerke ga staten op og lot det ynkelig henråtne. Man undlot forsvarlig vedlikehold, og hvis den offent­lige mening hadde latt myndig­hetene i fred, vilde det rimeligvis endt med, at skuten var sunket der den lå.

Av og til blev behandlingen kri­tisert.

Spørsmålet om hvad det skul­de gjøres med «Fram» blev atter og atter reist i dagspressen, uten at det førte til noe resultat.

Bak det meste av dette stod Otto Sverdrup. Han elsket «Fram». Nansens geniale tanke å bygge et skib som kunde stå imot polarisens trykk blev realisert av Otto Sverdrup og Collin Archer. Sverdrups ideer hadde i stor ut­strekning vært bestemmende ved konstruksjonen. Han hadde skaffet tilveie materialet og personlig undersøkt hver flis.

Sverdrup overvåket byggingen. Hver sammenføining har han kontrollert. «Fram» er således re­sultatet av et lykkelig samarbeide mellem Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Collin Archer.

Under to polarekspedisjoner med «Fram» hadde Otto Sverdrup fått erfaring for, at det var lykkedes å skape et fartøi som var sterkt nok til å utholde en hvil­ken som helst påkjenning og el­lers skikket for sitt formål.

Det var med sorg og harme han så på, at dette mesterstykke av norsk treskibsbyggingskunst holdt på å gå tilgrunne.

Oslo Sjømannsfor­enings initiativ

Under byggingen av «Maud» fikk Roald Amundsen lov av statsmaktene til å ta hvad han kunde bruke av «Fram» til «Maud».

Saken blev tatt op av Christiania Sjømannsforening i slutten av 1916. Foreningens formann var den gang skibsreder Chr. Christensen, en av Otto Sverdrups venner. Foreningen sees å ha be­handlet spørsmålet første gang i møte den 15. november 1916. Formannen gav da en meddelelse om «Fram»s forfatning og sa at det vilde bli anledning til å disku­tere saken i et senere møte. Den 6. desember 1916 innledet redak­tør cand. jur. K. H. Hoeltvedt en diskusjon med en oversikt over «Fram»s historie. Det blev en lang debatt, og det fremkom for­skjellige ideer om skibets beva­relse. Chr. Christensen mente at Sjøfartsmuseet burde ta vare på «Fram». Dette fikk tilslutning bl. a. av Hoeltvedt. Sjøfartsmuseet var således den første man tenk­te på, men museet tok ikke opgaven på sig. Videre anbefalte for­mannen i møtet 6. desember 1916 at man skulde anmode Forsvarsdepartementet om å stoppe arbei­det med å ødelegge «Fram». Det­te vant almindelig tilslutning. Det besluttedes nedsatt en «Fram»-komité. Foreningen valgte skibs­reder Chr. Christensen, sjøfartsdirektør L. T. Hansen og inge­niør Karsten Müller til medlem­mer av denne komité. Den fikk i opdrag å reise til Horten og undersøke «Fram»s tilstand. Det skulde bringes på det rene hvad det var tatt ut av skibet og hvil­ken forfatning det var i.

På Christiania Sjømannsfor­enings møte den 17. januar 1917 forelå innstilling fra denne komité og en Veritasrapport over den skade «Fram» hadde fått. Komitéen uttalte bl. a.:

”Vi anser det tilrådelig at «Fram» bør prepareres og innredes for å opbevares som museumsskib. Da det må være forutsetningen for sådan bevarelse at skibet mest mulig brin­ges så nær sitt originale utseende og­så hvad inventar og utrustning an­går – og dette kun kan gjøres ved at de originale gjenstander, som nu er fjernet, atter søkes installert – til­later komitéen sig å fremkomme med følgende forslag:

Da hr. Roald Amundsen, såvidt oss bekjent personlig utruster sitt nye skib uten spor av offentlige bidrag, måtte man ærbødigst henstille til ham gjennem vårt ærede Forsvarsdepartement, om han velvillig for sa­kens interesses skyld vil tilbakelevere de fjernede gjenstander, idet det an­sees for gitt, at hr. Roald Amundsen må holdes skadesløs.”

 Formannen bemerket at det gjorde ham ondt å se hvilken til­stand det berømte skib befant sig i Myndighetene hadde stort an­svar for mishandlingen av «Fram».

Det bleven lang debatt om sa­ken. Statens ”vedlikehold” av «Fram» blev sterkt kritisert. Det blev atter tatt til orde for at de deler som var tatt ut av «Fram» skulde kreves tilbakegitt. Debat­ten endte med at komitéens inn­stilling fikk tilslutning, og man anmodet komitéen om å arbeide videre med saken. Formannen hadde ikke anledning til å fort­sette, hvorfor Chr. Eitrem valgtes i hans sted. Komitéen fikk også anledning til å supplere sig selv.

Neste gang saken omtales er 6. oktober 1917. Den sittende komité hadde da opgitt arbeidet, men styret fikk bemyndigelse til å opnevne en ny Framkomité.

Ophuggingsplaner.

Det var under den verste del av verdenskrigen delte fant sted. Foreningens arbeide med saken døde hen. Det gikk atter mange år, hvorunder «Fram»s skjebne nu og da var på tale i avisene uten at det førte til noe resultat. Fra enkelte hold blev det frem­holdt, at slik som det var stelt med «Fram» nu var det best å hugge den op. Man hadde jo mo­dellen og tegningene, het det.

Det var imidlertid enkelte som ikke gav sig med det. De vilde ha skuten satt istand og bevart. Det­te fikk atter og atter uttrykk of­fentlig. Jeg skal gjengi noen avisnotiser fra denne tid. Den 24. fe­bruar 1919 meddeltes:

”Ved kongelig resolusjon av 23. september 1916 blev Forsvarsde­partementet bemyndiget til å la et beløp på 45,400 kr. vedkom­mende polarskibet «Fram»s av­rigging m. v. utrede av bevilgnin­gen til tilfeldige utgifter. Det nevnte beløp omfattet også 5000 kr. til forarbeidelse av en modell av det gamle polarskib og mari­nens hovedverft har i den anled­ning innledet arbeidet med byg­ging av en sådan modell. På grunn av de høiere arbeidspriser vil ovenstående beløp ikke strekke til, og dessuten anser hovedverftet det meget ønskelig også å få en modell av et snitt gjennem fartøiet, som viser byggemåten med spanter, bjelker, skråstøtter og forskjellige lag med plankehud osv. I alt vil derved forarbei­delsen av modellen av «Fram» komme på ca. 12,000 kr.

Forsvarsdepartementet er enig i at der også utarbeides en snittmodell av «Fram» og opfører på budgettet de fornødne midler hertil.”

Og den 24. september 1920 fin­ner vi følgende innsendte artik­kel, underskrevet med det velkjente merke Thv. H.:

 ”Polarskibet «Fram» deler skjebne med «Gjøa» i San Francisco. Det ligger her på Hor­tens indre havn avmastet og bortslengt i en eller annen ledig fortøiningsbøie. Dette minnerike fartøi, norske sjømenns, stolthet, er allerede en antikvitet, bort­gjemt i en krok, intet bedre.

Deres korrespondent tillater sig å henkaste et spørsmål til den ærede redaksjon: Kan ikke dette store nasjonalklenodie anvendes fremdeles og til nytte for den stand, som den på en så hederfull måte tidligere har represen­tert? – Jeg har tenkt mig at det­te sterktbyggede fartøi måtte kun­ne anvendes som fyrskib et eller annet passende sted. Det fikk da fortsette sin gjerning ut gjennem årene, inntil dets ”liv” utslukkedes ”i arbeide”. Det blev i tilfelle en hederlig død.

 Thv. H.”

Den 4. desember 1924 offentliggjordes følgende telegram, datert Horten 4. desember:

”Kaptein Otto Sverdrup er kommet hit for efter opdrag av departementet å undersøke polarskibet «Fram». Efter hvad ”Gjengangeren” erfarer er kap­tein Sverdrup meget gunstig stemt for å få skibet satt på land for å hindre at det skal synke. Kapteinen uttaler, at det selvføl­gelig vil koste mange penger å få skibet impregnert og plassert slik at det vil være lett tilgjengelig for publikum. Dog må det gjøres noe, da det er lite tiltalende å se hvor­dan skibet nu ligger. Kapteinen mener at man som en midlertidig foranstaltning kan sette skibet på land et eller annet sted og senere foreta det nødvendige.”

Christiania Seil­forening tar saken op.

Den første komité.

I 1925 henvendte Christiania Seilforenings daværende formann Carl Gyl­lenhammar, sig til Otto Sverdrup og foreslo at Seilforeningen skul­de gjøre noe for å bevare «Fram». Man tenkte sig skibet landsatt et eller annet sted ved Oslofjorden. Otto Sverdrup og Gyllenhammar blev så enige om å søke pressens assistanse til å få nedsatt en komité. Den blev villig ydet. Denne komité kom til å bestå av kaptein Otto Sverdrup, formann, kaptein Fossum, representant for Christiania Sjømannsforening, Carl Gyl­lenhammar, representant for Christiania Seilforening, to repre­sentanter for pressen, Frøis Frøisland og Knut Domaas, og Chr. Christensen som representant for Oslo Rederiforening. Idrettsorga­nisasjonene var representert ved dr. Nielson og Sjøfartsmuseet ved skibsreder O. Ditlev-Simonsen.

Det blev holdt et stort møte i Parkkafeen til drøftelse av saken, og avisene forsøkte å samle pen­ger inn. Blandt de ivrigste var redaktør Frøis Frøisland, som den hele tid hadde vist saken le­vende interesse.

Otto Sverdrups program.

Den første henvendelse til almenheten skrev Otto Svedrup. Det er en programartikkel, som inneholder Otto Svedrups ideer angående «Fram»s bevarelse. Jeg gjengir det historiske dokument i sin helhet:

«Fram» må reddes.

”Angående dette spørsmål skal jeg på anmodning tillate mig å uttale følgende:

Når jeg mener at polarskibet «Fram» fortjener en bedre skjeb­ne enn den som hittil er blitt denne skute til del, nemlig å lig­ge glemt og bortgjemt i en krok, ribbet for rigg, maskineri og alt sitt oprinnelige inventar, er det først og fremst av denne grunn, at dette fartøi er enestående i sitt slags og ikke på noen måte kan erstattes, selv av den beste mo­dell.

Da Nansen utkastet sin plan om å søke å nå Nordpolen ved hjelp av et skib som skulde drive med isen over denne, var det en utbredt mening, at det ikke var mulig å bygge et fartøi som var sterkt nok for dette øiemed. Imidlertid påtok Collin Archer sig denne opgave og løste den på en glimrende måte ved å bygge «Fram».

Jeg vil også peke på den kjennsgjerning at bygging av tre­skilt er i sterkt avtagende, således at den tid ikke er fjern, da fartøier av tre – iallfall større så­danne – ikke mer vil komme til å gå av stabelen. De få treskuter som ennu finnes vil snart helt for­svinne uten å bli erstattet med nye av samme materiale.

Når dette engang ubønnhørlig vil bli tilfellet skulde det selvsagt være av interesse og betydning for etterslekten, om «Fram» blev opbevart på helt betryggende måte som et varig minne og vidnesbyrd om hvor langt fedrene hadde forstått å drive det på skibsbygningskunstens område såvel hvad konstruksjon som soliditet angår.

Disse to egenskaper hos «Fram» skyldes det nemlig først og fremst, at denne skute, tross den kolossale påkjenning som den i en rekke av år har vært ut­satt for under sin kamp med polarisen, aldri har vist noe tegn til noen begivelse i skroget.

Ennvidere vil jeg henlede tan­ken på at «Fram» er blitt et hi­storisk skib. Hvis «Fram» i sin tid ikke var blitt bygget – mon da vårt kjennskap til de arktiske egne i geografisk, fysisk, hydrografisk, meteorologisk og andre henseender hadde vært synderlig større den dag idag enn det var for omkring 40 år siden?

Uten «Fram» til disposisjon vilde sikkerlig heller ikke det norske flagg vært det første som blev plantet på Sydpolen.

Til slutt kan også nevnes at «Fram» har gitt støtet til oprettelsen av Nansenfondet.”

Avisene bragte varme redak­sjonelle anbefalinger av innsam­lingen. Resultatet av innsamlingen var imidlertid meget magert.

Side om side med avisenes innsamling gikk en tilstelning som Oslo Seilforening fikk istand. I en skrivelse av 8. januar 1925 fra foreningen til Marinestyrelsen foreslåes et arangement, hvor­ved den skaffet en del penger til «Fram»s bevaring (restaurering og oprigging). Foreningen ten­ker å arrangere en seileruke til våren for å forøke sitt byggefond på et areal ved sjøen mellem Fillipstad og Framnæs, og mener at «Fram» kunde inngå som et ledd i dette arrangement. Foreningen var villig til å bekoste en midler­tidig oppussing av båten. Den ser i brevet at man går ut fra at de fra kaptein Svedrup fremkom­ne uttalelser om «Fram»s tilstand er korrekte, således at den virke­lig kan bevares for fremtiden. Denne innsamling til «Fram» kom istand og det innbragte et pent beløp under foreningens marked i Fillipstad, nemlig ca. kr. 10,000 brutto.

Det som utførtes i 1925 var et grunnleggende arbeide for å hindre «Fram»s fullstendige un­dergang. For de penger som var innsamlet, vesentlig av Christiania Seilforening, blev det anskaf­fet et blikktak til beskyttelse av skroget, og det blev mulig å få skuten over i ferskvann og på annen måte foreta et nødtørftig vedlikehold.

På denne måte gikk flere år. Myndighetene hadde imidlertid ond samvittighet for «Fram»s skandaløse tilstand. De blev også stadig minnet om den av pressen. Diskusjonen om «Fram»s skjebne ophørte aldri helt.

Så hendte noe opskakende.

Statsmyndighetene tok skritt til å bli av med «Fram».

I juni 1929 nedsatte Kirkedepartementet en komité med det opdrag å uttale sig om hvad det skulde gjøres med «Fram». Flere medlemmer var interessert for å bevare skibet, men det gjaldt neppe alle i samme grad. Dertil kom at en tilstrekkelig statsbevilgning på dette tidspunkt var utenkelig. Hverken Otto Sverd­rup eller noen annen av dem som særlig hadde interessert sig for «Fram»s bevarelse, var medlem av komitéen. Det kunde være god grunn til å falte mistanke om, at den egentlige hensikt var å bli ferdig med skuten. Slik så iall­fall Otto Svedrup på saken.

Sverdrup: ”Hvad tror De denne komitéen vil finne på?”

Jeg svarte: Efter min mening vil komitéen komme til å si, at det vilde være meget ønskelig å få bevart «Fram». Derefter vi den beklage at det koster så mange penger at staten ikke har råd til en slik bevilgning. Så vil komitéen konkludere med et for slag om at skuten skal ophugges.

”Var det ikke det jeg tenkte,” sa Sverdrup. ”Det må vi for hindre.”

Jeg mente at det vilde være ønskelig, men at jeg ikke så hvor­dan vi skulde kunne klare det

Konsul Lars Chri­stensen hjalp.

”Vi får reise ned til Lars, sa han. ”Og så har vi jo Knud. De har penger og de interesserer sig for «Fram». Det var konsul Lars Christensen i Sandefjord og direktør Knud Ringnes han tenkte på.

Vi drøftet saken og blev enige om å reise til Sandefjord neste dag. Det blev ringt op til konsul Lars Christensen og vår ankomst varslet. Rimeligvis hadde Christensen utspurt den som ringte om vårt forehavende. Vi traff ham på kontoret. Allerede før Sverdrup kunde få gitt noen nær­mere forklaring, sa herr Chri­stensen:

”Dere kommer i anledning av «Fram». Hvor meget vil reparasjonen koste?”

Sverdrup nevnte at den var kal­kulert til noe over 70,000 kr.

”Vi skal ta den bort til Framnæs og gjøre den i stand,” sa Christensen.

Mere blev det ikke talt om den ting.

Herr Christensen tok oss med og viste oss Hvalmuseet og hau­gen hvor Gogstadskibet i sin tid var utgravet, som da nettop var satt istand. Så spiste vi middag. Men ikke et ord mere falt om vårt erinde. Otto Sverdrup syntes det var litt lite avtale på en reparasjon på 70,000 kr. og deri var jeg enig, men anledning til mere var det ikke. Det viste sig også å være nok. Skuten blev satt istand. De 70,000 kr. og mere enn det blev betalt i Sandefjord.

Den offentlige komité opløses.

Den neste dag stod vi overfor et vanskeligere spørsmål, nemlig å bli klar den offentlige komité og få disposisjonsretten over det som var igjen av «Fram». Det blev sendt følgende brev til davæ­rende statsminister Johan Ludw. Mowinckel om saken.

Det er antagelig herr statsmini­steren bekjent at det med Kirkede­partementets billigelse for noen år tilbake efter initiativ av underteg­nede kaptein Otto Sverdrup blev ned­satt en privat komité med herr Sverdrup som formann, for å søke â skaffe midler til å bevare polarskibet «Fram». Det blev også innsam­let en del penger, men dessverre util­strekkelig til opgavens løsning efter at statsmyndighetene hadde tillatt at «Fram» var blitt avrigget og på an­nen måte ødelagt.

 Ved hjelp av de innsamlede pen­ger er imidlertid «Fram»s fullsten­dige ødeleggelse blitt forebygget. Tak­ket være komitéens arbeide og almenhetens interesse for saken er skroget den dag idag noenlunde be­vart.

Som følge derav er spørsmålet om «Fram»s bevarelse idag fremdeles aktuelt. Det har også i stillhet vært arbeidet med å skaffe midler til å få satt «Fram» istand igjen og få satt den på land for at den kan bevares lengst mulig.

Dette arbeide er nu kommet så langt at det efter all sannsynlighet vilde lykkedes å bevare «Fram» for eftertiden, dersom den private komité hadde fatt fortsette sitt arbeide uforstyrret.

Under et besøk i Sandefjord igår fikk nemlig kaptein Sverdrup og re­daktør Domaas foreløbig tilsagn fra konsul Lars Christensen, om at hval­fangerne vilde ta «Fram» til Sande­fjord og la den reparere for sin reg­ning efter kaptein Sverdrups anvis­ning, og derefter interessere sig for at skibet blev bevart. Den private komité kan således idag sies prak­tisk talt å disponere de nødvendige midler til «Fram»s bevarelse.

Imidlertid er det igår kommet en meddelelse om at regjeringen bar nedsatt en komité som skal avgjøre spørsmålet om hvorvidt «Fram» skal bevares.

Den offentlige komités nedsettelse er ensbetydende med at arbeidet er tatt ut av den private komitéens hen­der. Dette kan komme til å bli av­gjørende for «Fram»s skjebne. Det tilsagn som er gitt av konsul Lars Christensen igår er gitt til den pri­vate komités formann og et av dens medlemmer i tillit til at denne komité vil løse spørsmålet i forening, med hvalfangerne. Det tør være meget tvilsomt om hvalfangernes aktive støtte vil kunne overføres til den av regjeringen igår nedsatte komité.

Vi har ikke villet undlate å gjøre Dem, herr statsminister, bekjent med sakens virkelige stilling. Det er selv­sagt at den offentlige komités ned­settelse i de former som dette er skjedd og med den sammensetning som den har fått, umiddelbart vil føre til, at den private komité ned­legger sitt arbeide. Staten får da ta ansvaret for hvad der videre skjer med «Fram».”

Det blev derefter ført forhandlinger med departementene.

Den 1. juli kunde vi sende føl­gende brev til sjefen for Det Kon­gelige Kirkedepartement, stats­rad Hasund:

”Vi har den ære å bekrefte tele­fonsamtale av idag mellem hr. stats­råden og redaktør Domaas.

Det forholder sig så at under­tegnede, kaptein Otto Sverdrup og redaktør Domaas av konsul Lars Christensen, Sandefjord, har fått til­sagn om at hvalfangerne vil ta «Fram» til Framnæs Mek. Værksted og gjøre den istand for opbevaring således som omtalt i det private brev til statsminister Mowinckel av 15. juni d. å.

Konsul Lars Christensen, har i te­lefonen idag lovet å sende et par ord skriftlig til komitéen. Det skal straks bli oversendt til den ærede statsråd.

Det er forutsetningen at kaptein Otto Sverdrup sammen med en skibskyndig fra verkstedet en av de før­ste dager skal besiktige «Fram» for å fastslå hvilke arbeider som skal ut­føres. Komitéen skal holde hr. stats­råden underrettet om alt hvad der foretas med hensyn til skibet.

Forutsetningen for at vi kan fortsette vårt arbeide er imidlertid at den offentlige komité opløses, da det kun vil volde forvirring og skape van­skeligheter, at to komitéer arbeider med den samme ting.”

Det var ikke så lett å få en of­fentlig komité opløst allerede før den hadde kunnet holde sitt første møte, men det lykkedes oss å opnå hvad vi ønsket. Vi fikk disposi­sjonsrett over «Fram» for å beva­re den og «Fram» blev på et se­nere tidspunkt overdratt komitéen som eiendom. Når det gikk så­pass glatt, var det kanskje, fordi vedkommende regjeringsmedlemmer gjerne vilde bli kvilt skibet på en anstendig måte.

«Fram» blir istand­satt

«Fram» blev tatt over til Sande­fjord den 4. november 1929. Repa­rasjonen foregikk under direktør Weggers personlige ledelse. Kap­tein Otto Sverdrup overvåket selv arbeidets utførelse.

Fartøiet var avrigget og stygt behandlet, men de originale teg­ninger var heldigvis i behold og Sverdrup sørget for at enhver de­talj blev gjort istand nøiaklig som den hadde vært.

«Fram» var blitt påbygget to ganger, først for Sverdrups eks­pedisjon og så for Roald Amundsens Sydpolsferd. Den hadde således hatt tre forskjellige skikkelser.

Vi valgte å restaurere «Fram» slik som den var under Otto Sverdrups ekspedisjon. Efter sakkyndiges mening var den da på det høieste.

En av de vanskelighetene med å få «Fram» i den oprinnelige stand var å skaffe master. Det viste sig umulig å få trær av så store dimensjoner her i landet. Imidler­tid fikk Sverdrup mastene forært av en venn på Vestkysten av Ame­rika, nemlig Ole Lervik fra Vilsøfjord i Nordmøre, bosatt i Oak Harbour, Whidly Island i staten Washington. Det var heller ikke lett å få fraktet mastene hit på grunn av deres lengde. Det endte med at de blev sendt til Gøteborg og derfra overført til Sandeljord. Det viste sig at de nye mastetrær var noe lenger enn «Fram»s oprinnelige master, men Sverdrup satte dem inn i full lengde. De nye ma­ster kom til å bli noe høiere enn de oprinnelige.

For øvrig blev fartøiet nøiaktig som det hadde vært under hans polarekspedisjon.

«Fram» på utstilling

Mens dette foregikk var det for­handlet med styret for Trøndelag-utstillingen om at «Fram» skulde bringes til Trondheim og bli lig­gende på utstillingen om somme­ren. Marinekaptein Olav Bergersen behandlet saken på utstillingskomitéens vegne. Han var inter­essert for «Fram». Et fordelaktig arrangement gikk i orden.

Den 19. mai 1930 var restaure­ringen av skuten tilendebragt og mange mennesker hadde lite til­tro til hans arbeider på delte felt. Foruten denne misstillit var det mange andre forhold som kom til slepningen til Trondheim kunde begynne.

Utbyttet av besøket på Trøndelag-utstillingen var ikke så særde­les stort. Der innkom i billetpenger og ved salg av souvenirs ca. 8500 kr. På tilbakeveien avla «Fram» besøk i en rekke hyer og herunder blev det talt inn i billett­penger ca. 10,600 kr.

Tilbake til Oslo

Da «Fram» var på tur fra Trondheim lå Otto Sverdrup syk. Han vedblev under hele sitt syke­leie å interessere sig sterkt for «Fram»s bevarelse. Jeg besøkte ham gjentatte ganger for å avgi rapport og ta hans ordrer. Da skibet nærmet sig Oslo, foreslo et annet komitémedlem at «Fram» skulde gå innom Sand­vika for å bringe Sverdrup en hilsen. Da dette forslag blev ham forelagt, svarte han: ”Jeg vil ikke vite av noen komedie». Siste gang jeg besøkte ham – det var et par dager før han døde – talte han også om «Fram» og bad mig gjøre mitt beste for saken. Han hadde tillit til kaptein Wisting som han satte meget høit, og han sa påny at man kunde stole på Lars og Knud. Otto Sverdrup hadde også tiltro til komitéen. Av­ folk som dengang stod utenfor komitéen nevnte han aldri andre enn de jeg her har omtalt og en herre bosatt i Frankrike. Ham lykkedes det dessverre aldri å komme i forbindelse med. De herrer Ringnes, Christensen og Wisting har alle gjort sig meget fortjent av «Fram»s bevarelse og er samtlige innvalgt i Framkomitéen.

De mange som senere har vist sig interessert for saken og hatt så meget bedre planer enn komitéen synes Otto Sverdrup ikke å ha tenkt på. Vi hadde heller ik­ke den fornøielse å stifte bekjent­skap med deres initiativ og interesse, hverken da «Fram» blev avmastet og ribbet, eller da staten nedsatte sin ophuggingskomité.

Sverdrup og komitéen.

I den periode da Sverdrup foretok de avgjørende skritt til å få «Fram» istand­satt hadde «Fram»-komitéen få møter. Det er intet anført i protokollen mellem 21. april 1925 og 22. juni 1929. I denne tid var det visst få som overhodet tenkte sig den mulighet å få «Fram» istandsatt og bevart. Fra det øieblikk den offentlige komité var blitt nedsatt, hadde Sverdrup handlet på egen hånd i henhold til sin fullmakt.

Komitéen holdt møte den 22. inni 1929. Tilstede var da Otto Sverdrup, Fossum, Gyllenhammar og undertegnede. Det er notert på dette møte, at Frøis Frøisland var syk. Christensen, Rederifor­eningens representant, var fravæ­rende.

Vi gjorde rede for hvad vi had­de utrettet i Sandefjord og i Oslo.

Det blev også gjengitt en med­delelse fra dosent Adolf Hoel til kaptein Sverdrup om at den of­fentlige «Fram»-komité vilde bli i opløst, og refererte en uttalelse fra statsministeren, hvori det blev stillet i utsikt at komitéen kunde fa «Fram» overlatt til bevaring. Konsul Christensen blev innvalgt i komitéen, og der nedsattes et ar­beidsutvalg bestående av Otto Sverdrup, konsul Christensen og redaktør Domaas. Ennvidere blev det besluttet at «Fram» skulde på Trondheims-utstillingen.

Neste komitémøte holdtes 21. mai 1930, altså henved et år efter første møte. I mellemtiden hadde arbeidsutvalget under Otto Sverdrups ledelse restaurert «Fram».

Blandt dem som gjennem åre­ne særlig bidrog til å holde liv i «Fram»-saken var Frøis Frøis­land. Atter og atter hadde «Af­tenposten» tatt saken op igjen. På det tidspunkt da «Fram»s repara­sjon var blitt mulig, var Frøisland dessverre allerede definitivt slått ut. Efter Roald Amundsen-minnehøitidligheten høsten 1929 var han blitt syk og våren 1929 lå han på sykehus på Lillehammer, ute av stand til å gripe aktivt inn i begivenhetenes gang. Han vedblev imidlertid stadig levende å interessere sig for bevaringen av «Fram» og for alt hvad som stod i forbindelse med polarforskning. Under besøk hos ham på Lille­hammer og senere, da han utpå høsten var kommet tilbake til Oslo, spurte han stadig hvordan det gikk med «Fram» og vedblev å ivre for saken så lenge han le­vet. Aftenposten har senere fortsatt å interessere sig for spørsmålet. Da «Fram» var ferdig reparert, var Frøisland død for flere måneder siden.

Hvordan «Fram» kunde bevares.

Måten å bevare «Fram» på blev drøftet mange ganger, dels i komitéen, dels i samtaler mellem Otto Sverdrup og andre. Det var Sverdrups ide, at den skulde på land. Tanken om å bygge skibet inne i fullt oprigget stand blev se­nere utkastet under en samtale. Vi tenkte oss at vi kunde få en nesten hvilkensomhelst tomt vi pekte på av statens eller kommu­nens grunn til landsetning av «Fram». Det område vi fra først av festet oss ved var et areal mel­lem Frognerkilen og Folkemuseet. Her tenkte vi oss «Fram» land­satt i en museumspark, hvor det kunde bli plass for Sjøfartsmuseet og Polarmuseet, i direkte for­bindelse med Folkemuseet og vi­dere med vikingeskibene. Vi lær­te imidlertid snart, at det ikke var så lett. Myndighetene betraktet ikke «Fram» som en slik attrak­sjon som vi gjorde. Det var for øvrig efter Sverdrups død tomtespørsmålet for alvor blev aktuelt. Han slapp å opleve det verste.

Det blev meget snart enighet om den opfatning at skuten måt­te bygges over hvis man skulde ta sikte på å bevare den gjennem en lengere fremtid, d. v. s hundreder av år. Dermed antok pla­nen straks forholdsvis store dimensjoner. Men den fikk også støtte av sterke krefter. Otto Sverdrup hadde sine egne ideer om selve landsetningen. Han var in­ne på den tanke at idrettsungdommen skulde samles og trek­ke den på land efter de beste mønster fra gamle tiders skibdragning. Det kunde blitt en fornøielig scene.

Otto Svedrup døde 26. november 1930.

Arbeidet er senere fortsatt av andre.

Når «Fram» ikke gikk til grunne tilkommer æren derfor først og fremst Otto Sverdrups utrettelige arbeide, Oslo Sjømannsforening, Christiania Seilforening konsul Lars Christensen, Framnæs mek. Værksted, Ringnes Bryggeri og direktør Knud Ringnes personlig, samt pressen må dernest nevnes.