(Morgenbladet 12/2 1931)
Så er den siste av de store polfareres minne feiret i Geografisk Selskap. Otto Sverdrups. Hvis det med en minnefest er hensikten også å fremkalle vemodet; så var alt vel tilrettelagt i så måte: For den som kjente Otto Sverdrup var det ikke vanskelig å fremmane hans viljetette, beskjedne personlighet for sitt indre blikk, mens en satt der i Aulaen og lyttet – til formannen i Geografisk Selskap, direktør Klingenberg og til general Dietrichson. Den første åpnet møtet og gav ordet til generalen og takket ham, da han hadde tilendebragt sin minnetale.
General Dietrichson talte smukt og overordentlig anerkjennende om Otto Sverdrup, som han kjente fra unge dage, den gang de begge var med i ferden over Grønland. Efter først i ha omtalt hans arbeide som Nansens nestkommanderende, gikk generalen over til å fortelle om den ferd som Sverdrup selv var chef for, den annen «Fram»-ferd, hvis redere var konsul Axel Heiberg og bryggerieierne brødrene Ringnes.
Planen for ekspedisjonen var at «Fram» skulde søke nordover gjennem Smith Sound og Kane Basin, gjennem Kennedy Channel og Robeson Channel så langt som mulig og så ved sledeekspedisjoner søke å nå nordspissen av Grønland. Skulde imidlertid polarisen tvinge Sverdrup tilbake, gav rederne ham frie hender til å søke den opgave han vilde; så stor tillit hadde de til ham.
Gjennem to år forsøkte Sverdrup å klare opgaven, men hver gang drev isen ham tilbake. Om han hadde forsøkt en tredje gang var det mulig, at ban kunde ha greiet det, men greiet han det ikke, vilde han bli nødt til å gjøre vendereise og komme igjen uten å ha utrettet noget. Derfor bestemte Sverdrup sig til å søke nye opgaver og fant dem gjennem utforskningen av den uhyre, inntil da ukjente områder vest for Ellesmere Land. I to år utforsket han storfe dele av disse og kartla dem tillike. Flere sledeekspedisjoner sendtes ut, og når man tenker på de forhold, under hvilke de måtte arbeide, ofte i optil femti graders kulde, så kan man forstå at det ikke var nogen sommerfornøielse for de karene, som var med. Men folkene fant det under Sverdrups ledelse såre fornøielig og tiltalende, tross kulden og slitet. Efter fire års arbeide deroppe vendte Sverdrup tilbake med et overordentlig stort utbytte.
Mange var det, som siden søkte Sverdrups råd og bistand, når det gjaldt foretagender i de polare egne. Russerne søkte ham ikke mindre enn tre ganger og to år brukte han til å yde russerne assistanse. Og hvem det enn var som søkte ham, lærte de likeom hans undergivne på ekspedisjonene, i ham å kjenne en fast vilje, en ukuelig energi, en seig utholdenhet, et aldri sviktende mot og en enestående hårdførhet, i det hele tatt fant man alle de egenskaper, som kjennetegner et virkelig mannfolk. Samtidig var Sverdrup åpen og grei, aldeles ikke så fåmel som mange vilde ha det til. At han også hadde rikelig med humør behøvet man behøvet man bare å lese «Under russisk flagg» og «Nytt land» for å forstå, for der kom det ofte frem.
Til slutt uttalte general Dietrichson – idet forsamlingen reiste sig – at Otto Sverdrup er blandt dem hvis evig navn ikke utslettes selv når deres livsbane skjæres over av døden; det vil komme til å innta en fremskutt plass i den norske polarforsknings historie.
Med det samme general Dietrichson kom ned fra podiet i Aulaen gikk direktør Klingenberg frem og takket ham, først personlig og derefter i nogen ord henvendt til publikum, hvor han uttrykte sin takknemlighet for det overbevisningsfulle billede, han hadde tegnet av den berømte polarfarer.
Blandt de tilstedeværende under, minnemøtet var Otto Sverdrups enke og barn med ektefeller. Likeledes var kaptein Sverdrups nestkommanderende på den annen «Fram-ferd, kommandørkaptein Baumann tilstede, en rekke av Sverdrups gamle venner, blandt disse fylkesmann Guldahl, flerre professorer og andre universitetsfolk. Alle plasser i Aulaen var optatt av folk som gjerne vilde være tilstede ved den siste anledning, hvor Otto Sverdrups navn var fremme i den offentlige bevissthet.