Oskar Horgen gullgraver og fangstmann

av Gunnar Hagenlund

Vi Menn nr. 34 1963

Ole Jansen (t.v) og Oskar Horgen (t.h.)

I 1905 dro Horgen over til Statene, slet som skogs­arbeider og pelsjeger og opplevde mange spen­nende og dramatiske ting. Ved siden av drev han med «gold prospecting», og sammen med vennen Ole Jansen gjorde han et fint gullfunn ved Clear Water Lake i Britisk Columbias ødemarker.

Enkelte ganger treffer vi mennesker som har levd et mer enn vanlig be­givenhetsrikt liv, de har gjort sin barndoms og ung­doms drømmer til virkelighet og hatt mange spennende og dramatiske opplevelser.

Eventyrlysten og den evige uroen driver disse menneskene fra sted til sted, inntil de en dag slår seg til ro, trett av spenningen og et urolig liv.

Som en levende illustrasjon fra livets store bok sitter så en dag Oskar Horgen fra Eiker foran oss og forteller fra sitt omskiftende liv. Hor­gen har flere ganger vært så heldig å gjøre ganske rike gullfunn, og han har også ned­lagt noen av de mest frykt­inngytende og kraftige dyr i den nordamerikanske dyre­verden, nemlig grizzlybjørnen.

Men la oss ikke foregripe begiven­hetenes gang, vi lar Horgen selv fortelle noen av sine opplevelser fra det barske og harde, men også vakre og ville landet på den andre siden av havet.

I kamp med skogbrannen

– Det var lite å ta seg til i hjem­landet rundt århundreskiftet, fortel­ler han, – så jeg reiste over til Sta­tene i 1905 med D. F. D.-båten «Oscar II» til New York. I juni kom jeg frem.

I den første tiden ble det forskjel­lige jobber, jeg var med på brubyg­ging, jernbanearbeid, på ettersom­meren var jeg med på «harvesten» på prærien. Om vinteren drev jeg mest i skogen, dette var et arbeid jeg kjente til fra før.

Under skogsarbeid i staten Idaho i august 1910 ble jeg utkommandert til å være med på å slokke den store skogbrannen som truet med å øde­legge store verdier i Midtvest-statene. Denne store brannkatastrofen raste med en veldig kraft gjennom skogstrøkene, det var etter en lengre tørkeperiode og midt på varmeste sommeren. Vi ble forlagt i en teltby inne i skogen og satt til å rydde gater og grave grøfter for å prøve å stanse varmen, men tørken gjorde arbeidet nesten håpløst.

Mange menneskeliv gikk tapt i storbrannen, en søndag ble 120–130 mennesker avskåret av flammene. De aller fleste ble kvalt i den over­opphetede luften. En liten flokk av dem reddet livet ved å dyppe ull­tepper i vann, deretter løp de gjennom de brannherjede områdene. Denne flokken ble etter sigende ledet av en nordmann.

Jeg ble også omringet av flam­mene, men jeg var ung og sprek den gangen, jeg løp gjennom gnistreg­net og flammene nedover et elve­leie jeg kjente, dyppet meg ned i vannet noen ganger, og greide å komme frem til et sted hvor bran­nen hadde passert.

Gull og grizzly.

Ved tilbakekomsten til «campen» sto teltene og alt utstyret urørt, men de andre karene var ikke å se. Jeg fikk tak i litt mat, hvilte en stund, deretter dro jeg ut til be­bodde strøk. Etter disse opplevelsene dro jeg over grensen til Britisk Columbia, til et sted som het Revelstoke. Jeg var stadig på jakt etter gull. Ved å studere elveløpene hadde jeg lært meg til å se hvor det kunne være muligheter for at elvevannet hadde ført med seg gull.

Her, i en liten side elv til Colum­bia River, hadde jeg også hell med meg, jeg prøvevasket en panne, og til slutt i bunnen på panna fikk jeg se de forjettede små gule kornene! Jeg arbeidet her på dette stedet en tid, men noen stor forekomst var det ikke, jeg fant imidlertid en del større gullkorn, de såkalte nug­gets, som jeg tok vare på, og en av dem kan vi se på slipsnålen på et av bildene her.

Gulleventyret varte ikke lenge denne gangen, og jeg dro videre til et sted som het Tree Valley. Her i Tree Valley var det et uvanlig godt fiske, dyrelivet var også rikt i denne vakre dalen, bjørn var det mye av her, men selve kjempen, grizzly’en, holdt seg oppe ved timberline eller tregrensen.

På en av turene i terrenget her fikk jeg også en nifs opplevelse med en kjempe av en grizzlybjørn. Dette dyret er kjent for å være usedvanlig grettent og ondsinnet. Jeg oppdaget dyret på en avstand av ca. 300 meter og begynte å snike meg inn på det, for­siktig og omhyggelig utnyttet jeg terrengets muligheter og greide også å komme 100 meter nærmere. Så opp­daget jeg at denne forsiktigheten kunne jeg ha spart meg, for med ett fikk bjørnen øye på meg og angrep uten å betenke seg et sekund! Det veldige dyret kom byksende mot meg med en forbausende fart, jeg hadde heldigvis et pålitelig gevær som jeg kjente; det hadde fulgt meg på mange jaktturer. Da bjør­nen var ca. 30 meter fra meg, lot jeg det første skuddet gå, det stoppet dyret et øyeblikk, men snart kom det for full fart mot meg igjen. Jeg hadde automatisk gjort ladningsgrep etter det første skuddet. Det neste skuddet satt hvor det skulle i den veldige, lodne bringen. Dyret stop­pet, og sakte ség det sammen. Nå kom reaksjonen. Jeg måtte sette meg ned en stund for å komme til hektene igjen, det hadde vært et uhyggelig syn – det veldige dyret komme stormende mot meg med bare én hensikt, å drepe. Jeg gikk forsiktig inn på den og lot den få et skudd til i hodet på kloss hold. Grizzlybjørnen er kjent for å være et av de farligste dyr som finnes, den angriper som regel uten den minste foranledning, og det var en lykkelig og stolt jeger som kom frem til kameraten i jakthytta den kvelden!

Pelsjeger i ødemarken.

Her i Tree Valley hadde jeg også en annen opplevelse som ga meg en nyttig lærdom. Jeg fikk se en del rare dyr ved elvebredden, dyrene var svarte og hvite og oppførte seg så rart. De gikk med halene høyt løf­tet som et flagg og gjorde et pus­sig inntrykk. Dyrene var ikke redd mennesker – de vendte bare halene mot meg når jeg nærmet meg stedet hvor de var. Men så var det jeg gjorde mitt store feilgrep! Jeg grep ett av dyrene i halen! For sent hus­ket jeg det som var blitt fortalt meg om stinkdyret eller «skunken». Jeg ble oversprøytet med en illeluk­tende væske, og stanken var så fryktelig at jeg øyeblikkelig måtte brekke meg!

Den kvelden måtte jeg kle av meg utenfor hytta og grave ned klærne. Men lukten hadde jeg med meg i mange dager. Etter den dagen holdt jeg meg langt unna skunken når jeg kom i nærheten av den!

Om vinteren lå jeg på trapping inne ved et sted som het Clear Water Lake, jeg var kommet sammen med en kar som skulle være en dre­ven fangstmann, mannen var imid­lertid helt uskikket til det harde livet her inne. Etter en tid måtte vi skille lag, mannen valgte å gå ut til bebodde strøk, jeg ble her inne vinteren over.

Ved trappingen brukte vi gjerne sidewash-metoden. Uttrykket er in­diansk og betyr at en trekker med seg feller og annet utstyr etter hvert som det blir tynnere med vilt på terrengene. Viltet som jeg fan­get var mår, bever og en og annen ulv. Det verste problemet vi hadde under fangsten her oppe i nord, var et dyr som ble kalt wolverine. Dyret ligner vår jerv og er et utspekulert og djevelsk kreatur. Det kunne full­stendig ødelegge en ellers god trap­line.

Wolverine’n gikk i jegerens spor, slo igjen fellene uten å bli hengende, åt opp byttedyrene og gjorde en masse ugagn.

Trapline var så lang at jeg måtte overnatte ute under åpen himmel i vinternatten, jeg satte gjerne opp en snogard til vern mot nordavind, hogg noen passe busker til nattevarme, og lå så og prøvde å få sove ved stokkevarmen. Det kunne være mange sure netter, det var livsfarlig å sovne fra varmen. Hvis denne ikke ble passet, kunne jeg risikere å sovne inn for godt.

Etter en slik tur langs trapline måtte jeg sove noen netter i hytta for å komme i lage igjen. Det var alltid noe å henge fingrene i her inne om vinteren. Stellet av skin­nene tok mye tid. Vi måtte behandle dem på en spesiell måte så de ikke skulle surne. Utpå ettervinteren måtte de luftes og stelles så de fikk den ettertraktede fine glansen i dekkhårene, som ga god pris.

Om våren flyttet jeg ned til en stor elv hvor det var overflod av vilt og fisk. Her tok jeg ansettelse i et tømmerselskap. Selskapet rustet ut folk som dro inn i wilderness for å måle ut såkalte timberlimits. Vi dro inn i villmarka med en lang rad hester som bar alt utstyret i kløv, en såkalt pack-horsestring. Vi lå her inne i villmarka til ut i august, da var jobben gjort, og vi dro ut igjen.

Gulleventyret.

Ved tilbakekomsten til bebodde strøk traff jeg en gammel venn, Ole Jansen, vi ble enige om å dra på trapping sammen denne vinteren. Inne ved Clear Water Lake hadde jeg mye mat liggende, denne hadde jeg kjøpt av tømmerselskapet da vi avsluttet tømmer jobben. Maten og utstyret var hengt opp i såkalte cachets for å være i sikkerhet for bjørn. Ved fremkomsten til stedet viste det seg at det likevel hadde vært røvere her, men vi fikk tak i det meste. Vi bygget en tømmer­hytte her og jaktet og fangstet høs­ten og vinteren over. Vi drev også med prospecting, undersøkelser etter metaller, og så en dag kom Ole med en klump malm som så lovende ut. Om våren sendte vi denne til Vancouver til analyse, det kom be­skjed tilbake at det var mye gull og sølv i den, ca. 40 dollar gull og 8 dol­lar sølv pr. tonn.

Etter noen nervepirrende og hek­tiske døgn fikk vi funnet registrert, det var nemlig blitt kjent at vi hadde gjort et rikt funn her inne.

Nå fulgte en travel tid. Vei måtte bygges, arbeidshjelp skaffes, og drift settes i gang. Jeg fikk jobben med å skyte en slepsynk ned i fjellet, boring og behandling av spreng­stoff var noe som jeg var vant til fra anleggsarbeid. Jansen ledet ar­beidet oppe i dagen, med knusing av malm og annet som måtte til. Mal­men som ble tatt ut, var såkalt highgrade, altså rik. Den ble frak­tet ut av to halvindianere heist på vinterføre. Forekomstene ble rikere da vi kom et stykke ned i fjellet. Ca. 4 meter ned var det lommer som inneholdt mye fin malm. Her ble det laget en tunnel som vi arbeidet i til den var 20 meter lang, og her tok vi ut store verdier.

Etter en tid oppsto imidlertid mange problemer. Det ble lagt så store vanskeligheter i veien for oss fra konkurrerende selskaper at vi ble enige om å selge rettighetene. Vi solgte gruven og våre registrerte skjerp til et selskap som het Trade- Woods-and-Wilson. Dette var et ka­pitalsterkt foretagende med store interesser mange steder i Canada. Slik endte vårt største gulleventyr her borte. Men kontakten med Jan­sen holder jeg ved like, og han har fremdeles interesser i gullgruver i Britisk Columbia.

Horgen forteller med et kraftig og malende språk, oppspedd med en­gelske og indianske uttrykk. Det ene øyeblikk er han oppglødd og ivrig med en spennende episode, i neste øye­blikk blir han fjern og drømmende i blikket ved tanken på det luende leirbålet under en stjernestrødd, fløyelsmørk vår himmel langt inne i ødemarkene. Det kunne være et friskt og fint liv inne i villmarka, men mye slit, og det var ikke alltid at utbyttet sto i forhold til slitet.

Men det er nå engang slik at en husker bare de gode minnene – de mindre hyggelige episodene legger tidens barmhjertighet et glemselens slør over.