Operasjon isbjørn – et moderne polareventyr

Operasjon isbjørn

– et moderne polareventyr

Norsk Ukeblad 26. februar 1969

”Operasjon isbjørn” er en helt igjennom vitenskapelig virksomhet, men det betyr ikke at ikke deltakerne kan oppleve både farlige og spennende situasjoner under sin fredelige jakt i polarødet.

”Operasjon isbjørn” vil prøve å avsløre de man­ge hemmeligheter som fremdeles omgir isbjør­nen og forsøke å redde den fra utslettelse. Man­ge naturforskere mener nemlig at polarbjørnen er dømt til gradvis undergang hvis ikke noe gjø­res for å bevare den.  

Dette forskningsarbeidet i Ishavet er bare i sin spede begynnelse. Vi vet fremdeles svært lite om isbjørnen og dens liv og levnet. De opplysninger som polfarerne har kunnet gi oss på dette punkt, er sparsomme og meget tilfeldige, naturlig nok. Polfarerne hadde jo et annet hovedærend her oppe. I eskimoenes fortellinger om isbjørnen er det ikke alltid lett å skille mellom fantasi og virkelighet. Vi vet ikke engang hvor mange is­bjørner det i grunnen er som streifer rundt i de arktiske områdene. Noen beregninger anslår tal­let til omkring fem tusen. Andre forskere mener de kan dreie seg om vel tyve tusen dyr. Det gjelder nå først og fremst for vitenskapen å fo­reta en folketelling av isbjørnstammen.

Men isbjørnen skjønner neppe at disse tobente inntrengerne i hans rike har gode hensikter – at de bare vil stemple ham og hans geliker for å kunne redde hele stammen fra å bli ut­ryddet i en ikke altfor fjern fremtid. For viten­skapsmennene er det bare en ting å gjøre. De bedøver dyrene ved å skyte bedøvelsesprosjektiler inn i ryggen på dem – i beste ”Daktari”-stil. Etter at isbjørnen er merket og undersøkt, vil den våkne saktelig og pent av bedøvelsen og kunne rusle videre. Merket gjør at man alltid kan identifisere bjørnene.

Om ikke så lenge vil ”Operasjon isbjørn” få virkelig fantastiske dimensjoner. Man vil kunne feste små radiosendere til halsen på bjørnen, sig­nalene fra disse senderne vil bli oppfanget av en satellitt og sendt tilbake til kontrollstasjoner på jorden. På denne måten vil det bli mulig å følge bjørnens vandringer i Arktis helt nøyaktig.

Internasjonalt miljø

 Det er mange deltakere i ”Operasjon isbjørn”. Det norske polarforskningsfartøyet «Polstjerna» ligger oppe i pakkisen på nærmere 80 gra­der og er selve hovedkvarteret for vitenskapsmennene som deltar i denne omfattende forskningsoppgaven. I fjor høst sluttet en italiensk ekspedisjon seg til hovedgruppen og deltok i merkingen av isbjørn. En av deltakerne var den kjente italienske fjellforsker og fotograf, Carlo Mauri, som tidligere har foretatt eventyrlige reiser til Sydpolen. Han foretrekker å gå på jakt med fotoapparatet, og billedfangsten har han all grunn til å være kry av.

Den italienske ekspedisjonen var for øvrig høyst internasjonalt sammensatt. Norge var re­presentert ved biologen Thor Larsen fra Univer­sitetet i Oslo. En svensk froskemann, Lars Strangert, deltok også. De øvrige medlemmene – foruten fotografen Mauri – var Bruno Vailati, en internasjonalt kjent italiensk dykkerekspert (som blant annet var med på å undersøke vra­ket av luksusdamperen «Andrea Doria»), Amaldo Mattei, også italiener, franskmannen Michel Laubreaux, meksikanerne Ramon Bravo (olympisk deltaker i svømming) og German Carrasco – samtlige froskemenn – og kanadieren Charles Jonkel, som er zoolog.

Disse åtte møttes i Tromsø en regnfull augustdag i fjor sommer for å legge opp programmet for ekspedisjonen. Det offisielle språket var engelsk, men i diskusjonens hete blandet det seg inn både norske, svenske, italienske, spanske og franske ord. Den 4. august forlot ekspedisjonen Tromsø ombord på selfangstskuta «Godønes».

Etter avtalen skulle «Godønes» møte «Polstjerna» oppe i pakkisen på ca. 79 grader nord.

Noen av deltakerne i den internasjonale ekspedisjonen

Strengt Ishav

 For mange av ekspedisjonens medlemmer var dette en minst like vågsom og eventyrlig rei­se som noen polarferd – flere av sydlendingene hadde for eksempel aldri sett snø før! For den som kommer fra sydens sol, må møtet med guf­sende ishav og evig vinter være både eksotisk og fryktinngytende. Vi lar likeså godt Cario Mauri fortelle med egne ord om sine inntrykk:

Vi stod ut fjorden nordover fra Tromsø. I fem timer gled «Godønes» gjennom tett tåke. Det var helt vindstille, men av og til ble det likevel en rift i skodden så vi kunne få et glimt av den høye bratte kysten og krattskogen som klatret oppover de steile fjellskråningene.

Plutselig kom vinden som kastet over oss – harde og heftige stormkast varslet at vi nå var kommet ut av fjorden og hadde møtt selve Is­havet. Den isgrå sjøen foran oss var i opprør, hushøye bølger veltet truende mot oss med hvitt, frådende skum på toppene. Det vesle skipet vårt ble kastet som et nøtteskall opp og ned – mange ganger trodde jeg at bølgene skulle trekke det under, og at vi alle skulle gå til bunns.

Jeg betraktet mannskapet ombord – de tok situasjonen med knusende ro. Jeg ville gjerne prøve å etterligne dem, være som dem fullsten­dig uberørt av dette frådende uhyret rundt oss som het Ishavet. Dette å reise er saktens en vanskelig kunst – det betyr at man må foran­dre seg, omstille seg, tilpasse seg til stadighet I Himalaya forvandlet jeg meg for eksempel til sherpa for å kunne bestige verdens høyeste fjell, i jungelen ble jeg til en primitiv innfødt for i det hele tatt å kunne overleve der, og her oppe i is­havet måtte jeg prøve å bli som en sjøvant nord­mann.

Det var ikke lett, men de andre hadde det ver­re. Meksikaneren Ramon og svensken Lars lå og vred seg, sjøgrønne i ansiktet. I den voldsomme rullingen led de alle sjøsykens verste kvaler. Jeg tok meg i å stå og se på dem med en slags smi­lende overbærenhet, men så skammet jeg meg over å være så hovmodig og følte virkelig med­ynk med dem.

Isbjørnenes rike.

 Bjørnøya var vårt første stoppested på veien nordover. Det er ingen gjestmild ferieøy. Den nakne kysten reiser seg steil og utilgjengelig opp av det grønne havet. Vi kastet anker i en bukt som lå i ly for vinden. Stemmene våre druk­net i fugleskrik – millioner av sjøfugl har sitt hjemsted her, og de fløy skrikende opp da vi forstyrret freden. På disse øde strender vokser ikke et tre, ikke en busk. Det finnes ikke så mye som en håndfull jord, bare flekker av lav og mose.

Et stort russisk skip ligger ankret opp i nær­heten. Andre mindre fartøyer beveger seg rundt det, legger inntil og går ut igjen. Disse småbåtene fraktet fisk i svære mengder til moderskipet, hvor folkene ombord straks tar hånd om den og fryser den ned. Det ugjest­milde farvannet her rundt Bjørnøya er et paradis for fiskere.

Vi fortsetter reisen nordover. De første isfjell dukker opp – vi nær­mer oss Arktis. Kalenderen viser den 7. august da vi får øya Hopen i sik­te. Men vi drar videre nordover, sta­dig nordover – mot pakkisen. Isen blir stadig tettere – vi er i selve «kuldefabrikken». Her oppe fra kom­mer de kalde vinder og havstrømmer som med sine ispust påvirker kli­maet på den nordlige halvkule.

Det vesle skipet vårt tar seg bare møysommelig frem gjennom isen, over råker med grønt ferskvann fra isfjellene og gråere og mørkere stri­per av rent sjøvann. Vi er kommet til «verdens topp», til selens og isbjør­nens rike, målet for vår reise.

Grupper av sel kikker nysgjerrig på oss fra små isfjell. Så dukker de forskremte ned i det våte element. Vi er dessverre nødt til å fange noen av dem og brenne selspekket. Den skarpe røken og lukten av svidd spekk er et sikkert middel når man vil lok­ke isbjørnen til seg.

Svømmetur i isvann.

Vi drar så langt vi kan inn i pakkisen, men til slutt må «Godønes» gi opp og ankrer opp ved et stort isflak. Vi ”går i land”, men vi er alle klar over at det vi egentlig trår på, er en kjempemessig isklump som flyter på vannet. Det varer ikke lenge før vi får den første hilsen fra ishavets konge som vi nettopp er ute etter. Tydelige spor av isbjørnlabber tegner seg i snøen. Vi gjør oss alle sammen klare til det høytidelige første møte med Hans Kongelige Høyhet og kontrollerer apparater og utstyr enda en gang. Alt må virke prikkfritt.

Dykkerne prøver sine froskemannsdrakter som får dem til å ligne mys­tiske vesener fra en annen klode. Det er ikke mange før dem som har dyk­ket i arktiske farvann, selv har de ingen tidligere erfaring fra oppdrag i slike iskalde omgivelser. Meksika­neren Ramon vet nesten ikke hva snø er, og nå skal han altså dykke langs veggen av et isfjell! Michel fra Paris sitter på iskanten og plas­ker med svømmeføttene i vannet.

Våre skandinaviske venner er selv­sagt ovenpå og understreker med irriterende overlegenhet at dette med is og kulde er dagligdagse ting for vikingenes etterkommere Lars for­teller til alle som vil høre på at hjemme i Sverige har han vært med å dykke en vinterdag da temperatu­ren i luften var minus 26 grader. Vi synes han kunne beholde den slags opplysninger for seg selv … Vailati regner med at isvann er isvann, en­ten det nå er ved Sydpolen eller Nordpolen.

En etter en lar de seg gli ned i det blågrønne vannet. De er minst en times tid under vann. Når de kommer opp igjen stråler de over hele fjeset alle som en – de har opp­daget at kulden ikke er så uutholde­lig som de fryktet. De kan koste på seg å spøke og le av det hele:

Det verste var i grunnen å slå hull på isen …

Bjørn uten hi.

Utkikken oppe i tønna gjorde plutselig anskrik. ”Bjørn!” ropte han gledestrålende og fektet med arme­ne. Ordet fløy fra munn til munn på de forskjellige språk: bear, oso, ours, orso! Det var tre stykker – en bin­ne med sine to unger. Vi prøvde å omringe dem, men moren greide å flykte med den ene av ungene. Den andre ble igjen og fant ikke veien til­bake. Da moren ble oppmerksom på dette, snudde hun, enda hun innså faren som truet henne. Det var en rørende scene som fikk oss til å hol­de pusten av spenning. Vi kom oss liksom ikke til å bruke våre skytevåpen, selv om de ikke var dødbrin­gende.

Klokken 11 den 10. august oppda­get vi «Polstjerna», forskningsfar­tøyet med norske vitenskapsmenn ombord, hovedkvarteret for ”Operasjon isbjørn”, som vi hadde avtalt møte med i isen. Nå ble det en an­nen fart på vår isbjørnjakt. En fre­delig jakt der formålet ikke var å drepe disse vakre dyrene, men å red­de dem. Vi bar de selene vi hadde fanget, ut på isen, helte bensin over dem og tente på. En stinkende røk steg til værs – det var lokkematen.

For å finne føde er isbjørnen nødt til stadig å være på vandring, og det er slått fast at den kan ferdes hund­revis av kilometer. Til forskjell fra de fleste pattedyr har ikke isbjørnen noe M eller skjulested Den fører et hardt liv; i fangenskap kan den leve dobbelt så lenge som i sine naturlige omgivelser.

Isbjørnen holder seg alltid for seg selv – den vet av instinkt at det ville være farlig å opptre i grupper. Det hender at sulten får dem til å gå løs på hverandre. Hvis man får øye på to eller tre isbjørner som tra­ver av gårde sammen, kan man være sikker på at det dreier seg om en binne med unger. Det er bare hvis den værer mat i større mengder is­bjørnen kan fravike regelen om ikke å opptre i flokk.

Bamse blir øremerket

Vi behøvde ikke vente lenge før en isbjørn dukket opp i snøen. Det var en riktig kjempe – den viste seg senere å veie 600 kilo. Vi stod tause og ventet og torde knapt trekke pus­ten da den nærmet seg restene av selskrottene. Bjørnen gikk sakte og mistenksomt. Ishavets konge blir den kalt – jeg synes den minner mer om en landflyktig kjempe som er Mitt tungsindig og dyster av et liv som til stadighet er fylt av farer.

Isbjørnen var nå omtrent hundre borte, men da en av mine ka­merater plutselig gjorde en ubetenk­som bevegelse, ble den redd stoppet, tverrvendte og flyktet mot vannet. Vi kastet oss i motorbåten og tok opp forfølgelsen. Bjørnen hadde også kastet seg i sjøen og svømte over til et annet isflak. Der snudde den seg mot oss og reiste seg på de vel­dige bakbena. Men den mistet tyde­ligvis lysten til å ta opp den ujevne kampen med forfølgerne: to skip, en motorbåt og tyve mann. Bjørnen stupte i sjøen igjen og tok seg opp på et annet isflak. Den slepte de labbene over den glatte isen, la på sprang og hoppet elegant over råker og sprekker og satte så av sted i fullt firsprang.

Men nordmannen Thor var i mel­lomtiden kommet på femti meters hold og skjøt en sprøyte med bedøvelsesmiddel inn i ryggen på den. Bjørnen reagerte nok på skuddet, men travet videre. Etter hvert gikk det likevel stadig tyngre og saktere. Til slutt stoppet bjørnen, gjespet, la seg ned i snøen og sovnet. Vi hoppet opp på isflaket og sprang bort til den sovende kjempen. Vitenskapsmenne­ne fullførte raskt sitt oppdrag – målte bjørnen, beregnet alderen på den, fjernet en tann, festet to små metallplater med nummeret ”361” i ørene på den og malte et kryss på baken for å skille den fra andre bjør­ner som ennå ikke var registrert. De snudde og vendte på den og fant ut at den sannsynligvis hadde fått en litt for sterk dose av bedøvningsmidlet. Det var best å gi den kunstig åndedrett –

Imens hadde isflaket som vi og bjørnen befant oss på, revet seg løs fra isfjellet, og vi drev av gårde. Heldigvis hadde vi båt med oss. Men jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på hva som ville ha skjedd hvis bjørnen plutselig våknet? Før vi for­lot den, fikk den en sprøyte med motgift. Så dro vi tilbake til skipet for å se hvordan den oppførte seg når den våknet.

På nære nippet

Først to timer etterpå løftet bjørnen møysommelig på hodet og gjespet. Den prøvde å reise seg, men falt om og sovnet igjen. Så våknet den for annen gang og tok seg rik­tig sammen for å reise seg opp. Da den endelig var kommet på bena og begynte å vandre av sted, dukket en annen bjørn opp – det skulle bli ”nummer 362”. De to dyrene lot som om de ikke så hverandre. Nykomme­ren gikk etter lukten av det brente spekket. Snart var den bare femti meter fra oss. Thor hoppet ned på isen, men snublet i et tau og holdt på å falle i vannet.

Vi andre hoppet fra borde en etter en, og kamuflert i våre hvite kjele­dresser nærmet vi oss bjørnen til det var 40 meter, og så 30 meter igjen. Dyret målte oss med øynene, den ene etter den andre. Bjørnen fortsatte å gå mot oss, men plutselig løp den mot Thor og ville kaste seg over ham. En av kameratene fyrte av et varselsskudd i luften, bjørnen ble skremt og kastet seg rundt og tok til flukten. Thor var ikke sen om å skyte etter den med sin spesial rifle. Også ”362” fikk seg en sprøyte i ryggen og sovnet søtelig inn.

Det hele gjentok seg med bjørn nummer tre og fire. Den femte skled ned i vannet akkurat i det den ble truffet og holdt på å drukne. Thor skyndte seg ut i plastbåten og måt­te lene seg faretruende ut over båt­ripa for å kunne holde isbjørnens hode over vannet til folkene ombord på «Polstjerna» fikk ut vinsjen og heis­te den opp på dekk.

Da forskerne var ferdige med å un­dersøke og ”stemple” bjørnen og virkningen av bedøvelsen begynte å ebbe ut, ble den hvite kjempen ført til et lite isfjell i nærheten. Bruno Vailati, Ramon og Michel var allere­de på plass med fotoapparat og filmopptaker i vannet for å forevige isbjørnens jump ut i sjøen når den våknet. Og bjørnen var ikke sen om å stupe uti – like over hodene på dem.

Den oppgaven mine kamerater der nede i isvannet hadde tatt på seg, var virkelig noe utenom det vanlige: å ta opp farvefilm og farvebilder av isbjørnen når den dukker under po­larisen. Vailati brukte filmkamera og Michel fotoapparat for å forevige den­ne sjeldne scenen. De svømte under vann og fulgte dyret på bare noen meters avstand.

Det var et ikke helt ufarlig fore­tagende – det fikk tredjemann, mek­sikaneren Ramon, føle på kroppen da isbjørnen plutselig gikk til an­grep under vann. Ramon er nok ganske alene om å kunne oppvise ”undervannsmerker” etter isbjørntenner på foten sin. Ishavets konge forvekslet sannsynligvis svømmeføttene hans med selfinner! Men følel­sen av at de utførte noe som ingen annen hadde vært med på før, fikk dem til å glemme å være redde. –

De hadde allerede foretatt mange prøvedykkinger, som av og til had­de bydd på ubehagelige overraskel­ser. F. eks. den gangen ekspedisjo­nens leder, den erfarne italienske dykkeren Bruno Vailati og hans as­sistent, franskmannen Michel Laubreaux, skulle dykke 43 meter langs kanten av et isfjell. ”Vi dykket beg­ge samtidig,” forteller Vailati, ”og hadde temmelig tung last. Vi hadde inntrykk av at vi falt mer enn vi dykket. I løpet av tyve sekunder var vi på bunnen. Der nede virket alt helt øde.

Vi hadde så vidt begynt å filme da vi merket at det ble vanskelig å puste .. Jeg følte kaldsvetten renne over ansiktet, under dykkermasken og la merke til at det holdt på å danne seg is i røret som jeg holdt i munnen. Michel hadde også vanskeligheter. Vi gjorde tegn til hverandre og begynte å stige opp. Selv om jeg hadde kastet ballasten, var oppstigningen både langsom og anstrengende. Det var som om en iskald hånd ville trekke oss nedover mot dypet.

Da vi var omtrent ti meter fra overflaten, følte jeg meg plutselig lett som en fjær og skjøt opp som en champagnekork til overflaten. Hva var det som egentlig hadde skjedd? Vi kom på den sannsynlige løsningen senere: det kalde ferskvannet som kom fra isfjellet, hadde laget en strøm ovenfra og nedover mot bun­nen – det var denne vi måtte kjempe mot hele tiden.”

Bjørnestammen i fare.

Fremdeles drar mennesker opp til polarisen for å gå på sin tåpelige og usportslige jakt etter isbjørnen. Un­der store strabaser drar de opp i is­ødet for å drepe bjørn, og dermed bidrar de sterkt til å redusere det sparsomme dyrelivet her oppe i polaregnene. Isbjørnen er jo også den mest imponerende skapning som le­ver her. Og den lever under harde nok kår om ikke også mennesket skal stå den etter livet med sine dø­delige automatvåpen.

Men det finnes altså heldigvis, andre som risikerer både liv og lem­mer for isbjørnens skyld her oppe i polarødet – ikke for å drepe og ut­rydde den, men for å hjelpe den, be­skytte den og redde den fra utslet­telsen. En honnør til de forskere, froskemenn og andre medhjelpere som trosser polarkulden og gjør sin uegennyttige innsats i den storbe­drift som ”Operasjon isbjørn” i vir­keligheten er!