(Tromsø 5/9-36)
Olokin som sist vinter var bestyrer av Værvarslingsstasjonen på Jan Mayen, forteller til «Tromsø»:
– Sommeren 1934 gikk telegrafist Matheson og jeg en tur ca. 6-7 km fra stasjonen. På den gamle eller øverste strandlinje fant vi i sanden en ca. 2 meter lang tømmerstokk som var rikt utskåret og som må ha ligget der i hundrer av år.
Ved nærmere eftersyn viste det sig at en mannsperson var utskåret i stokken som for øvrig var rikt ornamentert.
Selve figuren var godt bevart, likeså hodet, men selve ansiktet var borte. Min ledsager mente det var en høvding- eller høvedsmannsstolpe, og det er ikke usannsynlig, da personen var iført vams eller vikingkufte med belte, hjelm. I beltet hang et sverd og benene var innesluttet i lange spisse skotingester eller skinnomviklinger.
– Var ornamenteringene dragestil?
– Nei, det var de ikke, men en annen meget vakker stil som jeg imidlertid ikke kunde bestemme. Over hjelmen forsatte utskjæringene i en spiss. Alt er utskåret i en hel tømmerstokk, og den har bestemt vært fastgjort til et sete eller lignende, da den også var forsynt med flere ½ toms jernbolter, og det var huller efter flere.
– Men er det mulig det kan ha vært en gallionsfigur?
– Nei, det anser jeg for utelukket, da form og utskjæring efter min mening umuliggjør en slik hypotese, men noe sikkert kan jeg selvsagt ikke si, dog er det ikke usannsynlig at stokken kan ha tilhørt et høvding- eller høvedsmannssete. En ting er i hvert fall sikkert, nemlig at stokken eller hvad man nu kan kalle den, er hundrer av år gammel og sikkert har ligget på Jan Mayen i flere hundre år. Den gamle strandlinjen hvor stokken ligger er ca. 700 meter fra den nuværende og på denne strandlinje ligger for øvrig massevis av annen rekved fra samme tidsperiode.
– Tror De funnet lar sig transportere hjem til Norge?
– Med forsiktig behandling tror jeg det meget godt lar sig gjøre og til neste år vil den muligens bli transportert til Norge, slutter Olonkin.
I forbindelse med overstående kan nevnes at fangstmann Arthur Oxaas nu da han var hjemme i sommer under en samtale med en av «Tromsø»s medarbeidere fortalte, at sommeren 1910 var han sammen med den velkjente ishavsskipper Hogstad på fangst rundt Spitsbergen.
– I slutten av juli var vi på Lågøya utenfor Nordostlandet og gamle Hogstad fant der en gallionsfigur som han først trodde var et gudebillede.
Figuren forestillet en kvinne og var i full legemsstørrelse med armene strakt ut, og med gevant over skuldrene. Figuren var meget godt bevart og praktfullt utskåret, og var sikkert meget gammel.
– Hvad gjorde dere med funnet?
– Ærlig talt tilla vi det ingen verdi og ombord hadde vi ikke plass til den, så vi lot den bli igjen der oppe.
(Arthur Oxaas skriver i Svalbard var min verden: «Vi ble gående langs stranden på Lågøya mens ismassene drev forbi. Det lå rekved og annet og skvulpet i fjæren. Med ett fikk vi øye på noe stort og blått som lå et lite stykke opp fra sjøen. Da vi gikk nærmere, så vi at det var en stor og flott gallionsfigur, en kvinneskikkelse med flagrende hår og med armene framstrakt, som om hun ville skyve alt vondt vekk fra seg. Vi bar figuren et stykke opp på stranden, laget et fundament til den av noen store steiner og reiste den der. Kanskje står hun der ennå og stirrer nordover Polhavet).
Fangstmenne Rudi og Knoph som i fjor overvintret på Nordostlandet, hadde deroppe funnet to ca. 2½ meter store utskårne stokker. Disse funn forestiller mannspersoner i kort skjørt, antagelig høilendere og blev anslått til å skrive sig fra det 17. århundre. Disse figurer mener man med sikkerhet må ha vært slike som brukte å være plassert i forkant av poffen på gamle selfartøier.
Dessverre blev disse to figurer overlatt til den belgiske baron Jean Empain under hans besøk på Nordostalndet i fjor.