Lørdag 10
av A. Barlaup
Verden Gang 10. desember 1964
Den tiden er stort sett forbi da undersøkelser av ukjente landområder på vår klode var avhengig av menns vilje til å styrke sin fysikk, kle seg i skinn, betrakte det mursteinslignende fôrstoff som benevnes pemmikan som en delikatesse og til år på rad forsøke all verdens behageligheter inklusive enhver form for kontakt med den øvrige menneskehet. I dag foregår praktisk talt all inntrengen over de hvite vidder pr. innelukket og oppvarmet traktor eller fly, og ekspedisjoner som befinner seg f. eks. midt inne på Sydhavskontinentet kan stå i regelmessig kontakt med sine hjem. Hvis det ennå skulle finnes et ikke undersøkt område i Afrikas overopphetede indre, skulle jeg formode at den eventuelle oppdager ville trenge inn i det ukjente sittende i et beltedrevet kjøleskap gjort av gjennomsiktig plast.
De unntagelser som forekommer – og så utrolig det enn høres eksisterer det faktisk ennå menn som foretrekker å gjøre sine studier i den mest mulig umiddelbare kontakt med naturen – er så få at de formodentlig kan telles på en hånd eller to. At slike forhistoriske vesener fremdeles finnes, blir jeg lykkelig minnet om gjennom «Polarboken» som nettopp er kommet med en utgave som dekker årene 1963–1964.
Odd Lønø
Det som først og fremst har inspirert til disse betraktninger er et enkelt navn som forekommer på forfatterlisten i denne beskjedne og økonomisk sett sikkert trangfødte bok, nemlig Odd Lønø. Til daglig – dvs. når han ikke kan få lurt seg til en eller annen vitenskapelig oppgave i polarstrøkene – er Lønø lektor ved Ullern skole. I det øyeblikk dette skrives sitter han oppe på Edgeøya på Svalbard sammen med en tidligere elev Per Johnson, og hans selvvalgte oppgave er å studere Isbjørn. Merkelig nok vet vi lite om dette dyret som spiller en så dominerende rolle i norsk fangsttradisjon. De studier og iakttakelser det har vært gjort til gjenstand for har vært temmelig tilfeldige, og det er karakteristisk at de opplysninger et av våre leksika kan gi om isbjørn stammer fra Nansen og Scoresby.
En viss frykt
Blant annet som følge av at overnærte amerikanske millionærer med verdensberømtheter som sangeren Melchior i spissen har funnet glede ved å skyte i hjel isbjørn fra vel beskyttede standplasser bak skansekledninger på norske ishavsskuter, er det jo oppstått en viss frykt for at dette interessante dyr er i ferd med å gå sin undergang i møte, – som ikke så få andre av våre dyrearter. Ethvert nytt bidrag til dets beskrivelse bør derfor hilses med glede. Så også Odd Lønøs!
I en tid de millionene fosser i stride strømmer ut og inn av statskassen og andre pengedepoter er det aldeles ikke så lett å operere for en som vil nøye seg med skillemynt. Med Norsk Polarinstitutt i ryggen måtte Lønø skrape seg til noen midler, litt histfra og litt herfra. Polarinstituttet støttet ham. Det gjorde også det beskjedne Roald Amundsens Minnefond hvis styre følte seg sympatisk innstilt overfor denne ikke helt purunge lektors plan. Og så regnet han selv med at han kunne skaffe seg noen inntekter ved egen fangst. Resultatet er i hvert fall at Lønø nå sitter på Edgeøya omgitt av polarmørket og venter på bjørn.
En beretning om grizzlybjørn
Om det som her er fortalt står det ingenting i «Polarboken». Det har vi fra annet hold. Derimot inneholder boken en artikkel som viser at Lønø har en viss tilbøyelighet nettopp for bjørn. I fjor sommer var han oppe på tundraen i Alaska for å merke villrein etter oppdrag av Alaska Universitet. Der møtte han plenty av bjørn av den angivelig uhyre farlige art som kalles grizzly, og det er først og fremst den han skriver om i Polarboken. Jeg vil ikke si at de iakttakelser forfatteren redegjør for i sin artikkel bidrar noe vesentlig til løsning av rene vitenskapelige problemer, og det har i dette tilfelle heller ikke vært hans mening. Han kommer imidlertid i skade for å gi flere fascinerende hilder av dyrelivet i et område hvor det ennå tydeligvis har fått lov til å utfolde seg noenlunde uforstyrret av jordens mest dødbringende rovdyr, som er mennesket.
Nærgåede, men ufarlig
Neppe noen av oss har kunnet unngå å lese beretninger som beskriver grizzlybjørnen som den mest livsfarlige av alle bjørnearter. Ikke før har den fått øye på et menneske før den går til øyeblikkelig angrep! Lønø er – etter egen erfaring – overordentlig uenig i denne påstand. Han beskriver hvorledes grizzlyen stadig rusler rundt teltet hans, snubler i teltsnorene og stjeler av kjøttlageret utenfor, men så snart Lønø rasler med et par tomme hermetikkbokser rusler den forskrekket av gårde.
En gang Lønø har bjørnen utenfor teltdøren kommer han i skade for å rive teltstangen overende så han får hele duken over seg. Nå skulle en jo tro at den ulykkelig lektor fra Ullern var fordømt til å få direkte i bjørnemagen, – men nei da! Med den ene hånden holder han opp teltstangen og med den andre rasler han med en bensinkanne, og dermed har bamsen fått nok og drar av gårde. Rett som det er, møter Lønø grizzly bjørn så å si ansikt til ansikt, og på få meters hold, og alt hva lektoren behøver er å rope det gode gamle norske ord «hei!», og så snur bjørnen halestumpen til og loffer av gårde.
Meget interessant forteller Lønø om forholdet mellom de forskjellige dyreartene på tundraen. Her er en av hans opplevelser:
«En dag først i juli fikk jeg filmet en bjørn som løp etter en reinflokk. Etter vel to minutter gav den opp. Reinflokken spredte seg i vifteform og løp så tilbake, somlet seg og fortsatte i den opprinnelige retningen. Flokken kom rett forbi meg, og de så ikke det minste skremte ut. Til tross for at bjørnen hadde vært skjult av buskene og hadde løpt fram i full fart, hadde den ingen mulighet for å få tak i noe bytte. Det er bare de nyfødte eller helt unge kalvene den har noen sjanse til å få tak i. Flygeren Jon Cross som har fløyet i Alaska i en menneskealder, fortalte meg senere at han bare en eneste gang hadde sett en bjørn ta en rein. Bjørnen svømte da etter en rein i elva og tok den igjen idet den skulle gå på land.»
Ulv og bjørn fredelige omgangsfeller
En annen gang betraktet Lønø og hans ledsager en nydelig hvit ulv på 150 meters hold. Interessen er ikke stor fra dyrets som fra menneskets side, og så fortsetter det:
«Da fikk vi se bare 50 meter fra teltet mellom noen lave husker, en stor lys sjokoladebrun bjørn og et noe mindre dyr ved siden av den. Det viste seg å være den hvite ulven igjen. Jeg hadde aldri trodd at ulv og bjørn gikk slik sammen. De var helt inntil hverandre og syntes å viere de beste venner av verden.»
Angriper bare i selvforsvar
Da Lønø kom til Alaska, fikk han dette råd om hvorledes han skulle oppføre seg hvis hun møtte en bjørn: «La bare bjørnen få teften av deg, rop og vift med armene – så løper den.» Med tanke på bjørnen som gikk løs på en mann i Karasjok for to år siden, sier Lønø: «Personlig tror jeg at de fleste bjørner som angriper mennesker – dette skjer jo ytterst sjelden – angriper fordi de plutselig uten varsel står rett foran et menneske. Mennesket er like stort som bjørnen selv, og den angriper i selvforsvar.»
Isbjørn-ekspedisjon til Kong Karls land
Det er godt håp om at vi ad åre (om noen år) skal få samlet mer viten om vår venn isbjørnen. Det blir ikke slutt med Lønøs tapre tiltak. Tre unge biologer forbereder seg for tiden på en ny ekspedisjon som kommer til å dra av gårde om et par år. Dette blir også en overvintringsekspedisjon, og den kommer til å slå seg ned på den lille øygruppen østligst i Svalbard-arkipelet. – Kong Karls land. I dette området er isbjørnen totalfredet.
Lektor Lønø har også på andre måter satt sitt preg på denne årgang av Polarboken. For det første har han laget en fullstendig oversikt over norsk fangstvirksomhet på Øst-Grønland fra 1938 til 1959, – et arbeid som kunne få vesentlig betydning under de forestående forhandlinger om fornyelse av Grønlandsavtalen. Oversikten er en direkte fortsettelse av en tidligere som ble utarbeidet av John Giæver og som omfattet perioden 1897–1938.
Bitter kamp for tilværelsen
Siden vi i denne artikkel vesentlig beskjeftiger oss med dyr, skal vi se bort fra de tørre tallene som med stor nøyaktighet antallet overvintringer, fangstmengder og den slags, og heller la Lønø fortelle om et annet av disse dyrene som jo lever på eksistensmulighetenes nordgrense:
Grunnen til de store variasjonene i revebestanden er de store svingningene hos lemenen på Nordøst-Grønland. Halsbandlemenen her har en rytme på 4 år. I gode år vil reven ha mat nok til å få fram store kull, og bestanden øker raskt. Polarreven i områder med lemen kan få 20 unger i kullet. I dårlige år har reven ikke mer enn 3–4 unger, eller de får ikke unger i det hele tatt, etter hva enkelte fangete mener. Zoologene mener at grunnen til dette er at fostrene i dårlige lemenår resorberes i revens livmor, i dårlige lemenår dør reven av sult, blir offer for kannibalisme eller trekker vekk. En rev kan spise en annen rev i ett mål. Dette hendte fire ganger for Søren Richter i 1938–39. Han hadde levende rev, et par i hvert bur. På en natt kunne hunnen spise opp hele hunnen så bare noen hårdotter og underkjever lå igjen. Det antall rev som går i fellene, er langt større enn det som fangststatistikken forteller om. Det er alltid et tap, det er rev som går i fellene, blir spist opp av andre rev, ravn og ugler – –
Fredning av områder pd Svalbard?
Av betydning for vår fremtidige «policy» når det gjelder dyrelivet i Svalbard-området får muligens en utredning som er utarbeidet ur tidligere konstituert sysselmenn på Svalbard C. Rynning-Tønnesen. Dette arbeid har Lønø også sin andel i, idet utredningen er kommet i stand på hans oppfordring. Rynning-Tønnesen nærer en viss «frykt» for at turisttrafikken på Svalbard vil øke i løpet av de kommende år med de følger dette kan ha for dyrelivet på Svalbard, og han diskuterer – på juridisk basis – spørsmålet om å totalfrede et enkelt distrikt som f. eks. området Raudfjorden – Liefdefjorden. Vi skal ikke komme nærmere inn på denne saken, men bare nevne at forfatteren finner at eventuelle fredningsbestemmelser vil være helt avhengig av den kontroll man eventuelt kan etablere.
Jaktkort i de frie områder bør utstedes gratis til yrkesjegere, men belegges med kraftige avgifter når det gjelder «sport»-jegere, gjerne opptil et par tusen kroner pr. bjørn. Avgiftene bør i tilfelle gå inn i et viltfond som det ikke er vanskelig å finne anvendelse får.
Når denne artikkel er kommet til å beskjeftige seg særlig med en enkelt av Polårbokens forfattere, skyldes det den grunn som er angitt i innledningen. Boken inneholder også atskillig annet og minst like verdifullt stoff, som f. eks. professor Anatol Heintzs beskrivelse av de 400 millioner år gamle fisk som han «fanger» på Svalbard, – en art sportsfiske som hun finner atskillig mer spennende enn det fiske vi andre driver med flue og sluk. Av vesentlig interesse er naturligvis også hans datter konsulent Natascha Heintzs beskrivelse av de øglesporene hun var med på å oppdage på Svalbard i 1960. Blant forfatterne finner vi ellers direktør Tore Gjelsvik som skriver
om Norsk Polarinstitutt som han selv leder. Paul Wirkola som skildrer sin farfar ishavskongen Carl Johan Wirkolas liv og levnet, og videre: Torbjørn Lunde om de nærmest umulige meteorologiske problemer på Bouvetøya, Edith Rønne om den amerikanske polarforsker Martin Richard Rønne som arvet sine polartilbøyeligheter fra sin far Amundsen-mannen Martin Rønne, en liten historie om hvem som oppdaget Meighen-øya skrevet av K. C. Arnold, – bokens redaktør Asbjørn Omberg om skriver om Helge Ingstads Vinlands-oppdagelser. Og endelig forekommer det et polskklingende forfatternavn, – professor Josef Kratochvil som har studert luktesansen hos reinsdyr på forskjellige lokaliteter i Norge.
Alt i alt: I denne boken er det litt av hvert som er egnet til å gjenoppvekke var hendøende interesse for våre polarstrøk.