Nordlandsposten 22/4 1931
En ishavsskipper har i «Norges Handels- og Sjøfartstidende» skrevet en meget interessant artikkel som vi hitsetter endel av. Han skildrer først den store innsats våre ishavsfolk har gjort som deltagere i forskningsekspedisjoner. Deretter sier han:
Men det er en annen side av saken jeg gjerne vil dra frem. Nordmenns opdagelse i Ishavet og den praktiske utnyttelse av disse.
Det er jo nordmenn som først har opdaget både Grønland og Amerika – Vinland. Og nordmenn har opdaget Frans Josefs land. Det var kaptein Johan Kjeldsen fra Tromsø, som førte Payer og Weyprechts ekspedisjon den første gang de så dette land. Men allerede før den tid hadde skuter fra Hammerfest vært der på fangst. At de ikke fortalte dette kom av at de gjerne vilde beholde dette gode fangstfelt for sig selv lengst mulig. For øvrig var alle den tids fangstskippere forlengst klar over at der fantes et stort land østenom Spitsbergen eller Svalbard, som det nu kalles. De så det på luften, som vi sier. Det pleier nemlig å lyse hvidt i luften av is, men enda mere og lengere av land oppe i de arktiske egne. Landsyn på 20 –25 geogr. mil er ofte iakttat. Tromsø Skipperforening har samlet en masse oplysningen om norske fangstfolks ferder til Frans Josefs Land. Våre stortingsmenn burde sette sig inn i disse, så vilde de kanskje også skjønne, hvordan det føles for oss fangstfolk å bli jaget bort fra vore hevdvunne fangstfelter både i øst og vest.
Og hvad har så Norges statsmakter gjort for å hevde fangstfolkets interesser i øst og vest? Svært lite og det som er gjort er kanskje gjort helt forkjært om det enn er gjort i god mening, jeg sikter her til den såkalte Øst-Grønlandsavtale. Hadde de penger det kostet å få denne avtale istand istedet vært brukt til hjelp for utrustning av overvintringsekspedisjoner til Øst-Grønland, så hadde vi forlengst hatt hele landområdet fra Scoresby og nordover befolket av norske fangst folk – vi hadde tatt landet i besiddelse – simpelthen – og så hadde der ikke eksistert noe Øst-Grønlandsspørsmål.
Og hvordan gikk det med Frans Josef Land? De av den italienske stat leiede russere, som skulde søke efter den forulykkede italienske nordpolsekspedition, benyttet anledningen til å fremsette krav om anneksjon av dette land, fordi de hadde vært inne der på leting efter det såkalte ballongparti. Men i virkeligheten var en annen russisk ekspedisjon samme år sendt ut med samme formål. Det var en kombinert videnskapelig land- og havforskningsekspedisjon. Jeg var ombord i dette skib ved iskanten sør om Rækisøyan. Jeg tegnet iskart til kapteinen og var gjest ombord der i et par timer. Vi hadde det hyggelig sammen, som vi for øvrig altid er vant til når vi er sammen med russiske ishavsfolk. De er ytterst gjestfrie og hjelpsomme enten man treffer dem på fangstfeltet eller i de russiske havner – bare de er fri for kontroll av de såkalte kommissærer, der just ikke er elsket hverken av nordmenn eller russere. Sammenlignet med danskene, på Grønland er de dog rene engler å kalle for.
Jeg fik da – dette hendte sommeren 1928 – greie på hensikten med ekspedisjonen og underrettet de respektive myndigheter derom, idet jeg tilføiet, at ekspedisjonen blev mislykket, for så vidt som den ikke kom inn til Frans Josefs Land.
Jeg tillot mig også å peke på hvad der kunde gjøres for å møte de russiske anneksjonsplaner. Det samme hadde de visstnok også fått fremholdt fra annet hold.
Og nu skulde der tas fatt for alvor. Der skulde sendes en kombinert meteorologiskog fangstekspedisjon til Frans Josefs Land. Alt nødvendig utstyr blev bestilt, leder utsett og en stor sterk fangstskute skulde føre ekspedisjonen til målet. Ekspedisjonen var beregnet å koste 60 a 70 tusen kroner. Men nu kommer det karakteristiske ved den måte våre ansvarlige myndigheter gikk frem på i denne for vort land så viktige sak. Der blev bare stillet til rådighet av statsmidler 20,000 kr. – tyve tusen kroner – av 70 tusen som ekspedisjonen var beregnet å koste. Resten skulde ”de interesserte distrikter” skaffe.
Ja, interessen var stor, men der var mindre av penger, ialfall ikke nok, og så måtte ekspedisjonen innstilles. En interessert på Østlandet tilbød sig å overta det hele og så skjedde. Hensikten var god men det blev allikevel en fiasko.
Og russerne fikk fast fot i land, mens nordmennene blev utenfor. Hadde ekspedisjonen kommet i stand som først bestemt, hadde den, efter all sannsynlighet vært på like fot med russerne og Norge hadde stått ganske anderledes sterk i dette territorialspørsmål idag.
Nu er der laget et såkalt Svalbard- og Ishavsråd. Det består riktignok ikke av ishavsfolk. Ikke en virkelig ishavsfangstmann var verdig å sitte som medlem.
De fikk nøie sig med å være varamenn. Men rådet er nu der og det har fremlagt sitt budgettforslag, som regjeringen har akseptert uten avkortelser.
Men nu har stortingskomiteene fått ren ”sparedilla”. Hadde de en tid ”bevilgningsdilla” og forhøiet alle budgetter, så har de det nu omvendt– enten det er vist eller galt. Spare på skillingen og la daleren gå, ja det gjøres ofte nok i disse tider (konf. foranstående). Men det vil jeg si til stortingsmenn fra Tromsø og Finnmark så vel som fra bykretsen i Hålogaland: Kom ikke hjem og fortell at dere har været med å hugge ned vore interesser i Nordishavet! Partiintriger vil velgerne ikke tåle i en sådan sak. De som ikke vil hevde Norges sak bør ikke sitte i Norges storting.
P. t. Ålesund i mars 1931.
Fangstskipper fra Tromsø.