Norges røst i Ishavet feirer 25 år jubileum

Aftenposten 10/12 1936

Det var telegrafdirektør Heftyes storartede plan om anlegg av en trådløs på Svalbard for 25 år siden som for en stor del bevirket at vi har fått så vidt sterkt fotfeste på øygruppen som tilfelle er. Radio var ikke så almindelig i hine dager som anno 1936. Sommeren 1910 drog ar­beiderne opover under ledelse av daværende avdelingsingeniør Her­mod Petersen – den nuværende telegrafdirektør. Da direktøren selv er på utenlandsreise, har vi bedt en annen som var med på den sjeldne og morsomme ekspedisjon, tromsø­væringen, radiotekniker Harald Ha­gerup, å fortelle om turen nord­over og arbeidet i ødemarken.

Radioantennen blir reist

– Vi reiste fra Tromsø i slutten av juni med fartøiet «Fanny» av Arendal, forteller hr. Hagerup. Da vi hadde nådd midtveis mellem Bjørnøya og Sørkapp på Spitsber­gen, begynte det å brenne i et av lasterummene – akkurat i det øieblikk vi møtte drivisen. I lasterummene hadde vi en hel del brennba­re saker – kalk, sprengstoff osv. Vi måtte hugge 5-6 hull i dekket da pumpene slo feil. Det så ganske uhyggelig ut en tid, og båtene blev satt på vannet, hvis det skulde være nødvendig å forlate fartøiet. Næsten all cementen blev ødelagt av vann. Jeg måtte ned til Tromsø igjen for sjøforklaringen og kjøpte ny cement og en hest. Omkring 40 mann var i sving med å bygge hu­sene og reise de 60 meter høie og 15 tonn tunge mastene og alt det annet som skulde gjøres. Fem mann overvintret deriblandt telegraf­direktør Petersen.

Det var riktig fine arbeidsfor­hold sommeren 1910, og vinteren 1910-11 drev vi på med monterings- og malerarbeide. Det gikk hardt for sig der oppe – vi holdt på helt til kl. 22 om kveldene. Søndag som hverdag. Vi hadde aldri noget spe­takkel – streik eller noget slikt.

Da trafikken skulde åpnes, var vi naturligvis meget spente på hvor­dan forbindelsen vilde virke. Ingøy radio blev ferdig efter vår stasjon. Utover høsten drog vi ut på fjord­isen med bikkjene for å høre på vår egen stasjon, og den var tipp-topp Det viste sig også at stasjonen var fin da trafikken mellem Norge og Svalbard blev åpnet den 10. desem­ber 1911.

Vi blar i en gammel årgang av Aftenposten for den tiden og fin­ner der bl. a. det første telegram efter stasjonens åpning fra Hermod Petersen: De første linjene lyder: ”Den trådløse Telegrafstation aabnes idag for ordinær Drift og fungerer udmærket.” Videre fortel­ler det i telegrammet at man har hørt Paris, Norddeich og Poldu udmerket.

I mange år lå Svalbard Radio i Grønnfjorden, og under de store polarårene 1925, 1926 og 1928 hadde den mer enn nok å bestille – den var helt enkelt sprengt. Det kunde være vrient nok for statstelegrammene å komme frem med lynets fart. Efter hvert er trafikken ved stasjonen øket – kulldriften er jo utvidet. I 1934-35 blev der sendt og mottatt 9127 telegrammer over Svalbard Radio. Stasjonen – som nu er flyttet til Longyearbyen har vært et strålende bindeledd mellem vår koloni i Ishavet og mo­derlandet. I de senere år har også arbeiderne i Longyearbyen mer og mer fått sine egne radioapparater, så mørketiden med alle dens stor­mer ikke lenger virker så sterkt på folk som før.

I fremtiden kan vi også gjøre regning med å få trådløs telefonfor­bindelse med øgruppen. Det foretas for tiden undersøkelser i Telegraf­styret med henblikk på en slik for­bindelse. En av hovedvanskelighetene er å finne en passende bølge. Anlegget må også i tilfelle være en ganske sterk stasjon, da distansen er betydelig. Stasjonen må også legges slik at man lettvint kan komme i forbindelse med rikstele­fonen.