av Per Hansson
(Dagbladet 23/9 1963)
Det er storm over Jan Mayen.
Ingenting å snakke om for mennene som bor på vulkanøya; stormer har de opplevd så ofte at de knapt reagerer på uværet. Men for en ukjent er denne stormen fra klar himmel uvant og uhyggelig.
Det ene øyeblikk nesten stille og skyfritt, og så plutselig glefser vinden mot husene, som er tjoret fast med tykke barduner.
Skyer og lavastøv og smågrus hvirvles opp, og sandstormen her på Ishavs-øya er som en ørkenstorm.
Alltid hører man brenninger slå mot den forrevne kysten, og i dag er det som om en sinnssyk hamrer vilt på et helvetes-orgel ved Kapp Olonkin og nede i Båtvika.
Byger av snø blander seg med sandkornene, og alt blåses vannrett bortover, slik at man uten briller ville bli blindet på sekundet.
Så er det plutselig sol igjen, blek sol som gir Ishavet en hinne av ondt sølvlys.
Eksisterer det et verre uværsentrum enn Jan Mayen?
Øya ligger midt i området der Labradorstrømmen og Golfstrømmen tørner sammen. Her er alltid lavtrykksdannelser, og man kan oppleve alle værtyper i løpet av en formiddag. Derfor er den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen en av de viktigste i hele verden, av den aller største betydning for værtjenester i store deler av Europa og Amerika. Allerede i 1921 opprettet Hagbard Ekerold den norske meteorologiske stasjonen i Jamesonbukta, og den var i konstant virksomhet like til 1940, da allierte styrker ødela anlegget for å hindre værvarslingstjeneste til det okkuperte Norge.
Det skjedde i siste øyeblikk. Tyskerne var allerede kommet inn under kysten på Jan Mayen med ekspedisjonsskipet «Hermann Brose». Under et dramatisk sammenstøt ble imidlertid den tyske båten slengt inn på grunna og alle om bord tatt til fange og siden ført til England.
Men værtjenesten fra vulkanøya var av så vital betydning for skipsfarten i Nord-Atlanteren og på de nord- og vesteuropeiske krigsskueplassene at frie norske styrker i mars 1941 var tilbake på øya.
Gang på gang ble den lille garnisonen angrepet av tyske fly, ja, våren 1944 gikk det opptil seks alarmer i døgnet. Men nordmennene bet iltert fra seg med maskingeværer og kanoner, og værtjenesten fungerte alltid perfekt.
Sommeren 1942 kom Nordahl Grieg til Jan Mayen. Han måtte jo alltid kjenne på egen kropp og sjel det andre måtte tåle i frihetskampens fremste frontlinjer.
Magister Søren Richter, bibliotekar ved Norsk Polarinstitutt, tjenestegjorde i tre år på Ishavsøya under krigen. Han kan berette at dikteren tilbrakte mesteparten av tida i fullstendig ensomhet, i den vesle hytta i Jacobsdalen. – Og her, med utsikt til den veldige vulkanfjellet Beerenberg og det stormende oseanet, arbeidet Nordahl Grieg med bl. a. diktet «Kongen».
Vi dro ut til Jacobsendalen. En fryktløs mann fra Loran-stajonen kjørte. Han lot Landroveren klatre som en bille opp steile lavaskråninger, og for førstegang satt jeg i en bil og ønsket meg fallskjerm. Til slutt gav motoren opp med et langt gisp. Jeg klatret ut av bilen, gikk tre-fire skritt videre oppover og stirret plutselig ut fra en kraterskråning som stupte bratt minst 200 meter nedover. Mannen ved rattet lo og sa han var kjent i terrenget. Etter min mening måtte imidlertid Landroveren være enda bedre kjent, siden den ikke ville mer bare 3–4 meter fra avgrunnens rand.
Den lille Nordahl Grieg-hytta er halvveis oppråtnet og falleferdig. Stormer og orkaner har knust ruter og slitt løs planker. Døra med nøkkelen i låsen er slått inn på golvet i et uværsdøgn; alt er under oppløsning i det fryktelige klimaet.
Ved den primitive bordklaffen, som henger ut fra veggen, skrev Nordahl Grieg også sitt dikt om Jan Mayen: «Øy i Ishavet». Det begynner slik:
Mørk står en øy av hav,
ensom og kald og bar.
Dette er Norges land.
Dette er alt vi har.
Vinterens svarte storm,
sommerens skoddesus stryker
det øde land …
En kanonstilling er gravd inn i lavaskråningen like bortenfor hytta. Rustne bokser, gammel ammunisjon og tomme granathylser er strødd omkring, og man tenker på siste verset fra «Øy i Ishavet»:
Her er vårt land. En øy
Blesten går strid og kald
Drømmer kan ikke gro,
drepe er alt vi skal. –
Slik at en annen slekt,
åpen og varm og fri
kan, mellom løv og korn,
slippe å bli som vi.
Og de fleste karene på Jan Mayen i dag hører til ”en annen slekt” som Nordahl Grieg skrev. Det er unge menn, lokket til øya av mulighetene for å legge opp penger.
Men det er ikke bare 4 prosent skatt og god fortjeneste som har vært avgjørende. Gjennom alle tider har eventyrlyst ført ung menn til fjerne og ukjente strøk, og de rom er på Jan Mayen er vel av samme kaliber.
Men de kjører ikke lenger med hundespann, karene på Jan Mayen. De har til og med alle muligheter for å overleve sykdommer eller skader som krever hurtigere kirurgiske inngrep eller annen legebehandling.
For vulkanøya har fått en primitiv, men brukbar rullebane for propellfly, og hvis ikke været blir helt håpløst, vil karer fra Luftforsvaret gjøre alt for å lande med lege eller hente pasienten til Norge. Og karene bor utmerket i enkeltrom, har hyggelig messe, stadig vekk filmkvelder, og menyen er så utmerket at mangt et hotell her hjemme har mindre å by gjestene.
Men om dagens menn på Jan Mayen har det utmerket materielt sett, må de tåle isolasjonen i de lange vintermånedene. Da holder pakkisen øya i et jerngrep. Og de må tåle fryktelig uvær til alle årstider. Men verre enn hylende stormer i døgn etter døgn, er tåka. En gang lå øya innhyllet i skodde i ti uker i ett strekk; skodde som klistret seg inn på hus og hytter, utvisket alle konturer, fylte kratere og menneskesinn.
Og mennene må leve i en nesten ufattelig gold verden. Her vokser noen små planter, og mange steder ligger tykke mosetepper med forfor-aktig gulfarge. Men ellers lava- og basaltklipper i avsindige formasjoner, som vanskapte uhyrer overdynget med mørk sement. Her er svarte polarørkener av grus og støv. Mer dystert enn noe annet er vandringer i områder der lavastykker på mellom en og to meters høyde ligger tett i tett – stikker opp av bakken, svarte, frynsete og hullete som tanngarden i en gammel trollkjeft. Den amerikanske skrekk-dikteren Edgar Allan Poe kommer aldeles upåkalt inn i ens tankeverden.
Svart og hvitt er Jan Mayens farger året rundt. For selv midtvinter feier stormene snøen vekk fra store deler av øya.
Polarreven er det eneste dyret her. Den er fredet, og drar om vinteren ned til Båtvika for å få mat av karene. Stuerten plystrer på reven, som kommer løpende og nærmest spiser fra Børres kraftige neve. I fjor kom forresten to bjørner med drivisen. De ble skutt og isbjørnbiff stod på menyen.
Men trass i goldhet, isolasjon, skodde, orkaner og jordskjelv er det mennesker som trives på Jan Mayen. Elektriker Aksel Hansen, Tromsø, har sin femte overvintring på øya. – Vi har ikke lov å overvintre mer enn to år i trekk, og jeg gruer på et vis til det året jeg må holde meg i Norge. Her er nå fredelig og enkelt å leve, sier den filosofiske og kunnskapsrike tromsøværingen.
Linge-karen Armand Trønnes, som gjorde en fremragende innsats under krigen, har også vært i årevis på Jan Mayen. Han har sin lille hytte litt unna de fine og nye byggene, der de fleste bor. Armand sier på sin lavmælte, litt drevende måte: ”Jeg liker meg best når siste båt er gått om høsten. Da er freden fullkommen på øya.”
Der det er mer enn to nordmenn, er det som regel også en sportsklubb, og på Jan Mayen har man Beerenberg Idrettslag. Årets begivenhet er Hvalross-kappløpet over 11 kilometer, og fotballkamper mellom meteorologer og «Lora..-karer» på rullebanen er opprivende og spennene oppgjør. Spillereglene følges så godt som mulig, og det blir ikke likt om noen av folkene forsøker å takle ved å trekke motstanderen i fullskjegget.
– Det hender mye man kan flire av, sier Armand. En vår kom en tysk turistdamper og ankret opp utenfor kysten. En veltalende og innsatsvillig guide ble satt i land, og tok tre av karene fra øya med på besøk om bord. Alle passasjerer ble samlet i den største salongen, og guiden fortalte om de barske og ensomme menn i Ishavet. Dramatisk slo han ut med hånden, pekte på en av nordmennene og spurte med dirrende røst: ”Hvor lenge har De vært i isødet?”
Jensen svarte spontant og ærlig: ”Tre da’er.” Jensen hadde nettopp ankommet fra Norge, han.
Vulkan-øya har fått sitt navn etter nederlenderen Jan Cornelius May, som kom dit i 1614. Den gangen var det mye hval i dette farvannet, og i et kvart hundreår drev nederlendere fangst og hadde kokerier og lagre på Jan Mayen. I 1632 plyndret baskiske pirater det som var på øya og solgte byttet i Rouen, og neste år la nederlenderne en liten garnison på øya for å beskytte anleggene. Alle døde av skjørbuk i løpet av vinteren og våren. Den siste utåndet 30. april 1634. Han ble funnet med dagboks på brystet. I denne stod den siste værrapporten og ordet ”dør”.
Trekors ser man flere steder, – primitive og rått tilhogde gravstedsmerker over menn som tapte i kampen mot den nådeløse naturen. Av og til kan et kors bli slått over ende av stormvær, men alltid kommer nye menn til Jan Mayen og reiser det opp igjen.
Tømmer til hus og brensel og kors har de aldri manglet på Jan Mayen. På strendene ligger tusenvis av stokker, som er blitt slengt i land etter å ha drevet den samme ruten Fritjof Nansen «Fram» over Polhavet. Fra de sibiriske elver kommer tømmeret, og ofte er dimensjonene kolossale. En av karene fant forleden en stokk som var elleve meter lang og med en diameter på 80 cm.
Vi forlater stranda der stokkene lyser sølvgrått mot lavalandskapet. Like bortenfor finner vi et kors som er blåst ned i ura. Vi planter det på ny i et bed av stein og håper det kan bli stående ”i vinterens svarte storm” og ”når sommerens skoddesus stryker det øde land”, slik Nordahl Grieg skrev i ”Øy i Ishavet”.