av Odd Berset
Magasinet for Alle nr. 40 1963
Både gjennom liv og diktning røpet Nordahl Grieg sin sterke kjærlighet til arktiske strøk, det var ensomheten og naturen som tiltrakk ham. Når han var lei av maset og småintrigene i London, når han for alvor gikk trett av dette miljøet og lengtet etter arbeidsro, da stakk han nordover.
Drømmen om Finnmark levde i ham hele tiden under krigen. Han hadde vært der på nøytralitetsvakt.
Han hadde planer om å slå seg ned på Fugløy i Finnmark, når krigen var slutt. Som Helge Ingstad har uttrykt det: «Nordahl Grieg var polarforsker på sin måte.»
Han dro til Island, og han dro til Jan Mayen.
Oberstløytnant Karl Hjelvik er i dag sjef for Varanger Bataljon. Signaturen og oberstløytnanten er gode kjente fra krigens dager, og en kveld jeg besøkte ham på Tanahus, bad jeg ham fortelle om sitt samvær med Nordahl Grieg under krigen.
– Hvis han ikke hadde blitt luftmål for det tyske antiluftskyts, ville han selv ha skrevet beretningen om Det Norske Kompani på Island og Garnisonen på Jan Mayen, sier Karl Hjelvik.
Det var våren 1942 han sluttet seg til kompaniet på sagaøya, vi var den gangen stasjonert på Akureyri. Det var ikke første gang han besøkte Island. Han hadde tidligere vært gjest hos den norske flyskvadron, som var forlagt dit. Der hadde han «orget» seg en flygerjakke av skinn, den var han glad i og brukte den utenpå battledressen. Dessuten hadde han sikret seg et par skinnstøvler. Han var jo en rusk av en kar, og dette ukonvensjonelle antrekket passet ham.
Da slapp han å bry seg med buksepressen, skopuss og alle disse kravene som nå en gang stilles til en offiser. Ja, de offiserene som tilhørte hæren, skulle i følge reglementet ha slips til battledressen. Det slipset så vi sjelden ham bære! Knuter på skolissene forekom ofte, en og annen knapp kunne også bli borte. Over skulderen bar han en veske som i sin tid hadde inneholdt en gassmaske. Denne gassmaskevesken ble etter hvert fullstappet med notater og blyantstumper, en må vel nesten få lov til å kalle den et ambulerende dikterverksted.
Det var en junidag 1942 vi sto ut Eyjafjord på Island med et marinefartøy med kurs for Jan Mayen. Utenfor Grimsøy slapp vi noen dypvannsbomber og tok om bord et par hundre kilo svimeslått torsk.
Det var første gang Nordahl Grieg skulle besøke «Island X», det var altså dekknavnet. Selv hadde jeg tilbragt et halvt år der tidligere og var fortrolig med garnisjonslivet på denne utposten.
Det var et stykke fritt Norge, denne polarøya, der klimaet vel best høvet havhest og rev. Det er et faktum at Nordahl Grieg hadde foreslått for rette vedkommende i London at både regjeringen og Norsk Rikskringkasting skulle utfolde sin virksomhet fra denne bastionen i Nordishavet. Når hans forslag ikke ble møtt med særlig forståelse, hadde det vel både sine praktiske og militære grunner.
Det var grapsevær på turen nordover, vi hadde syv ubåtmeldinger, registrert av telegrafisten. Det var nettopp noe for oss, for synkeminene lå klare langs begge rekker av akterskipet. Men ubåtene var ikke interesserte i hverken «Namsos» eller kaptein Meyer.
Nordahl Grieg var levende interessert i de humoristiske episoder som inntraff midt under krigens tragedier.
Jeg må skyte inn at året før, jeg tror nesten det var natten til 17. mai, hadde jeg vært med samme fartøyet på min første tur fra Island til Jan Mayen. Da lå isen bare 40 kvartmil nord av Island. Skodda var tjukk. Kort tid etter vi hadde gått gjennom farvannet, ble det meldt over radioen at både «Bismarck» og «Prins Eugen» hadde lurt seg forbi Island med kurs vestover. Det var samtidig som «Namsos» hadde passert de samme isfrie farvann, med kurs nordøst. Det var med andre ord bare timer mellom det lille norske fartøyet og det tyske kjempeskipet. Da kaptein Meyer på «Namsos» fikk denne meldingen, slapp det ut ham en galgenhumoristisk replikk: «Der gikk vi glipp av en jævla sjanse igjen.»
Etter at slagskipet «Hood» gikk ned med 1300 manns besetning i nærheten av Grønland, som offer for en av «Bismarck»s granater, sluttet jeg å jamre meg over tåka!
Slike episoder gikk med et kort notat ned i Nordahl Griegs gassmaskeveske. Samtidig som han var dikter, hadde han jo vært en aktiv og glimrende journalist. Og her vil jeg gjerne ta med en historie, som Søren Richter hadde å berette fra den første landgangen på Jan Mayen i mars 1941. Det var den gangen «Honningsvåg» og «Veslekari» representerte marinen. Skutene var nådd frem til landkollen på vestsiden av øya. De begynte å losse. Et tysk bombefly kom durende over. Hvert øyeblikk skalv vi i buksene, vi ventet på de første bombene. På dekket av «Kari» sto det fremdeles et par kasser whisky, som ikke var kommet på land. Styrmannen kastet et trist blikk på dem. Så sang han ut på bergensk: «Han skal ho’nen pitle ikkje få disse!»
Dermed grep han kassene og hev dem over bord. Vi hadde et lønnlig håp senere om at de skulle drive på land slik at vi kunne finne dem i rekvedhaugen i nordlagunen. Men den gang ei, sa Tordenskjold.
Denne historien gikk sikkert også ned i gassmaskevesken.
Men denne gangen gikk landingen fint på ishavsøya. Både Nordahl Grieg, post og forsyninger for seks måneder fikk en hjertelig mottagelse. Isen lå som en beskyttende skjerm utenfor Jan Mayen. Lossingen foregikk ved «Revesmuget», der det siden ble bygd en ny meteorologisk stasjon.
Sine tre stjerner som kaptein i hæren tok ikke Nordahl Grieg så høytidelige, men han hadde satt sin ære i å bli utdannet som offiser. Han var ingen «blåoffiser».
Det viste seg også snart i den tiden han var sammen med oss på Jan Mayen.
Jeg måtte naturligvis først ta meg av det mest nødvendige: inndeling av vaktlagene, montering og innskyting av diverse nye våpen, og inspeksjoner.
En dag inviterte jeg Nordahl Grieg på langtur til Syd-Jan Mayen, som er fantastisk vakker, enten det er dag eller natt, om sommeren. Hva betyr klokkeslettet, når sola skinner over tåken eller henger rett over hyttetaket døgnet rundt?
Vi startet over Mohnberget til Brilletårnet og Hvalrossbukta. Der tok vi en rast og studerte restene av de nederlandske hvalstasjonene fra 1630-årene. Vi så på gravhaugen fra den tid der hodeskallene grinte mot oss innenfor råtne kistebord.
På denne turen ble det vår spesielle hobby å telle skipsluker, som var slengt på land, sammen med andre vrakrester og drivtømmer. Vi telte 27 slike luker, hver av dem hadde sin tragiske historie å fortelle om Murmansk-konvoier, om fartøyenes stadige kamp mot tyske fly og ubåter.
Vi så på polarblomstene, for det meste saksifraga, som ga farge til disse forblåste sand- og lavaslettene. Et sted kom vi til og med over noen store løvetann.
Mens vi ruslet slik langs strendene, fortalte Nordahl Grieg om den tiden han var i Finnmark, om sine venner og kamerater i Alta bataljon, der han ekserserte i 1928 på Altagårdssletten. Han hørte til grensevakten i Sør-Varanger under krigen mellom Sovjetsamveldet og Finnland i 1939/40.
Han fortalte om sine turer på den vidda han elsket, han mintes turer fra Alta til Skoganvarre, Karasjok og Kautokeino. Finnmark var den landsdel som sto hans hjerte nærmest. Han kom stadig tilbake til Fugløy ute i Lyngenfjorden, der han ville slå seg ned med sin kone når krigsbråket var slutt.
Noen steder vasset vi i dyp mose, der reven hadde laget rene sauestier. Andre ganger klatret vi i bratte fjellsider. Lavautbruddene har laget de mest groteske formasjoner, det er et slags månelandskap med steinarter i alle slags farger, et teppe av aske, og noen spredte gresstufter her og der. Helt til den sørlige enden av øya kom vi ikke, men tok oss over til sørøstsiden. Der kokte vi kaffe og spiste i Camp Helena, navnet lyder jo flott, men det er en ørliten, tarvelig fangsthytte. Camp Helena er laget av en gammel pianokasse. Den var oppkalt etter kona til Alfred Øien fra Tromsø, riktig en einstøing, som hadde overvintret på Jan Mayen mange år før krigen. Nordahl Grieg og jeg skrev, som skikken var, våre navn på veggen. Så gikk vi videre over Sydlagunen forbi Søyla. Her fins det mest kjente revehiet på Jan Mayen, med huler og ganger i ur og lavastein på kryss og tvers og langt innover. Da vi sto der, dukket det plutselig opp et lite nøste. Det var en blårevunge, som murret og kveste, mens den slet og rev i en død stormåse, som lå utenfor en av inngangene.
En slik maskot hadde jeg ofte ønsket meg, og jeg tok den i nakkeskinnet uten at den gjorde det minste forsøk på å stikke av. Den kunne være ti-tolv dager, på størrelse med en middels kattunge. Vi puttet den varsomt ned i ryggsekken og tok sluttspurten hjem til hovedstasjonen, mens Veslemikkel kveste og klorte nede i sekken.
Nordahl var sårbeint og sliten, turen hadde tatt atten timer. Men for et humør han var i!
Han leste et av sine dikt ved frokostbordet, kanskje var det stuertens nybakte brød som inspirerte ham til å åpne seg slik. Vesle-mikkel ble plassert i en kasse på vårt felles soverom. Sersjant Tyrihjell, som lå på samme rommet, tok seg av reveungen. Han kunne det. Han hadde fire barn hjemme i Oslo. Ingen skulle fortelle ham hva en slik pjokk skulle ha! Menyen ble en blanding av boksemelk, tomatsaft og rå kjøttslintrer. Den åt, men gneldret noe aldeles jævlig, og slo seg ikke til ro før sersjanten tok Veslemikkel opp i køya og lot den krype inn i armhulen. Der fant den seg til rette. I flere netter framover holdt den seg i køya. Vi fisket smårøye nede i Nordlagunen til den, og den la i seg til magen sto som en tromme. Særlig var tomatsaft ettertraktet.
Nordahl var den som stelte mest med revungen, lekte med den og hadde det gutteaktig morsomt. Senere på sommeren havnet mikkel som maskot om bord i «Namsos» og ble kaptein Meyers personlige lugarkamerat. Den fulgte kæpten overalt og satt på skulderen hans, når han gikk i land.
I bestikken hadde den sin kasse. Den likte å sitte på kartbordet og se ut, Det var en vane den ikke skulle ha lagt seg til. Den hoppet nemlig en dag ned under slingring og havnet i styremaskinen. Da var den ni måneder gammel og forlengst berømt som maskot i hele den allierte nordatlanterhavsflåte. Det sies at kaptein Meyer var lite «tilsnakkendes» etter dette dødsfallet.
Nordahl fikk enda en revevenn på Jan Mayen denne sommeren. Det var en tispe, en hvitrev.
Vi hadde en reserveradiostasjon oppe mellom knausene i Jakobsdalen, i fall de tyske flyene skulle gjøre kål på dem vi hadde i hovedstasjonsområdet.
Denne hytta brukte Nordahl Grieg som dikterhule.
Det hendte at luften ble for stinn av tobakkrøyk og mangel på surstoff i vår lille «lugar» på hovedstasjonen. Særlig etter en kraftig selkjøttmiddag og andre kulinariske delikatesser, som også veslemikkel jafset i seg.
Jeg kan godt forstå at Nordahl av og til flyktet til hytta i Jakobsendalen. Der stelte han seg selv og sørget for mat til en revemor som holdt til like ved.
Vi hadde telefonlinje over stasjonsfjellet til hytta i Jakobsendalen, slik at nødvendige meldinger kunne nå frem. Men det var forbudt å ringe i utrengsmål. Alle samtaler kunne avlyttes av alle, og disiplin på linjen var av beredskapsmessige grunner nødvendig.
Det var vel en halvtime å gå til hytta i Jakobsendalen, men tåke var det støtt og stadig, så det hendte at turen kunne bli temmelig langdryg. Når Nordahl diktet, som vi pleide å si, kunne han bli borte nesten en uke.
En dag ringte han og inviterte meg opp til hytta. Han var i strålende humør, da jeg kom. Og det var ikke mer orden hos ham enn det var nede i kåken vår. Han må ha hentet frem en del av gassmaskeveskens innhold, for løse ark med notater lå strødd omkring over alt.
Nordahl gjorde meg den glede å lese opp noe av det han hadde skrevet. Det var om sjøfolkene i handelsmarinen, en del av diktet til Kongen, og et par andre ting som han først ville gi fra seg etter krigen.
For meg ble det timer jeg alltid vil huske, der jeg satt på den eneste krakken i hytta, som eneste tilhører.
Nordahl leste, og det kunne han! I det ene øyeblikk satt han på køykanten, i det andre reiste han seg, revet med av diktene. Han hadde arbeidet intenst med stoffet. Enkelte avsnitt forklarte han, understreket nyansene og bakgrunnen for at nettopp slik måtte det skrives.
Jeg er redd for at en del av det jeg den gang hørte, ble borte med ham og gassmaskevesken over Berlin halvannet år senere.
Mesteparten av maten besto av hermetikk. Brød bakte vi selv til hele befolkningen, som da utgjorde ca. 35 mann. Potetene hentet vi fra en snøskavl. Kok potetene frosne, de blir akkurat like fine! Ferskt kjøtt fikk vi med hver båt, det ble også oppbevart i naturens kjøleskap.
Under besøket i hytta, gikk så Nordahl i gang med å lage mat. Kaffekjelen og stekepannen ble slengt på ovnen. Og så fikk jeg lære hvordan polarlapskaus å la Nordahl Grieg ble komponert: En klatt smør, innholdet av en halv melkeboks, en boks corned beef, en boks Meat and Vegetables, to bokser sardiner og en med sild i olje, alt havnet i tur og orden i stekepannen. Så rørte han stadig i denne flytende massen. Han sa at dette var en fremragende oppskrift, som han hadde eksperimentert seg frem til i dikterhulen, og retten utmerket seg spesielt ved sin lettvinthet.
Snart hadde vi pannen på en fjøl mellom oss på bordet, brød og smør var der fra før. En tallerken, kniv og gaffel samt en kaffekopp uten hank var hele oppdekningen. Men denne lapskausen smakte aldeles storartet!
Nordahl var i storform, han fortalte om hvitreven som kom på besøk hver eneste dag og fikk sin rasjon av det huset hadde å by på, og han spurte etter nytt fra radioen. Etterpå fant han frem sin siste ukerasjon med «snapsemikk» – ordet var innført til Jan Mayen av Søren Richter – en flaske Gordon Gin. Med appelsinsaft og kaldt brevann ble det en gudedrikk.
Denne tomannsfesten ble et av mine kjæreste minner fra Jan Mayen. Da jeg gikk, satt revemor utenfor og ventet, og der kom resten av polarlapskausen vel med.
I den lyse årstiden tok vi båtturer til nordenden av øya rundt Beerenberg. Dette fjellet på 2277 meters høyde rett opp av havet lot seg ikke passere landverts. Vi disponerte bare en liten jolle med plass til tre fire mann, en heller skrøpelig farkost på Ishavet. Jeg planla en inspeksjon for å undersøke om noe kunne ha hendt der oppe på strendene ved det lokale Nordkapp.
Nordahl Grieg ville være med. Hans over hundre kilo var ikke nettopp den ballast som jollen likte. Han var heller ingen ekspert når det gjaldt påhengsmotorer. Men en triveligere følgesvenn kunne jeg ikke tenke meg, selv om han neppe ville vært heldig stilt om noe uforutsett skulle hende, slik at vi ble nødt til å klatre tilbake over Beerenberg.
Vi satte kursen fra land ved Revesmuget og stakk godt til havs for å unngå de stygge skavlene og brenningen rundt foten av Beerenberg, og jøklene, som lutet seg truende nedetter fjellhenget. Beerenberg var en nifs nabo, når veldige ras av snø, is og stein kom brølende ned fra svimlende høyde rakt i havet.
Vi kom vel frem og landet i god orden i Krossbukta. 500 meter rett over hodet på oss hang Kronprinsesse Martha’s Bre, – blå og stygg. Med jevne mellomrom kalvet giganten med dunder og brak. Jeg var liten lysten på å ta noen sjanser her, men Nordahl dro ut tiden med å studere denne uhyggelige jettekroppen av en bre, som hvert øyeblikk kunne slippe en ulykke over oss. Han stirret oppover, hadde fingrene nede i gassmaskevesken, som om han ville ta opp blyant og papir. Men heldigvis rev han seg løs fra sine tanker.
Og så kom replikken: «Her er det fanken ingen grunner til å ha store tanker om seg selv!»
Så gikk vi bortover mot Hagerupshytta, som sto der ynkelig og forblåst, tjoret fast til store steiner med barduner i alle fire hjørner.
Vi fant ingenting av betydning. Været holdt seg på det samme, og vi kom hjem til litt tryggere forhold etter 12-14 timer, våte av sjøskvett og litt svimle etter stirringen oppetter Beerensbergs endeløse flåg og breer. Og husker jeg ikke feil, hadde vår stuert, Martin Vidnes, en herlig alkemiddag ferdig til oss, da vi hadde fått på oss tørt tøy. Ved bordet måtte vi ut med nytt fra «Nord-Jan». Det eneste nye var et veldig bilhjul til en 10 tonns vogn som var drevet i land der nord. Noen av karene hentet det senere. På Island fikk de fem hundre kroner for hjulet, det samme beløp som et fint blårevskinn ble betalt med den gangen. Og siden jeg snakker om reveskinn, så er det vel sannsynlig at pelsen til Nordahl Griegs blårevtispe havnet om halsen på en islandsk «stulka», selv om det ikke skjedde så lenge han. selv var på Jan og holdt hånd om sin yndling.
Et tilfelle av hypokondri eller polarsyke førte til at vi fikk båt oppover etter knapt to måneder. Nordahl Grieg fulgte med tilbake etter sitt første besøk på øya i Ishavet. Han kom tilbake i desember samme år, men da var han der bare mens båten lå der. Det var ingen turistreise, for Ishavet er heller hustrig på denne årstid.
Jeg hadde gleden av å være sammen med Nordahl Grieg også i januar 1943, da han oppholdt seg en tid ved min avdeling i Akureyri på Nord Island.
Vi drev på med å lære amerikanerne vintertjeneste oppe i jøklene. Nordahl var overalt der noe hendte. Alltid intens og ivrig, en fornyer av håp og tro på at vi snart skulle komme tilbake til et fritt Norge. Han var alle soldaters venn og inspirator.
Siste gangen vi møttes var i Norway House i Edinburgh 7. september 1943. Han var da i ferd med å bearbeide rette vedkommende på amerikansk hold for å få være med et bombefly over Berlin.
Vi satt på en benk i en botanisk hage, da han innviet meg i sine planer. Han var nokså nedstemt, krigen gikk kanskje ikke som han hadde håpet. Han hadde med seg brødskiver, som han matet småfuglene med. Han måtte ha sittet der før, for fuglene lot til å kjenne ham.
Jeg kunne sant å si ikke begripe hva han hadde over Berlin å gjøre. Jeg sa noe sånt som at: «Hvis jeg var amerikanerne, ville jeg tatt med meg en bombe i steden!»
For den replikken fikk jeg en røffel. Han måtte oppleve og føle hva kjempende nordmenn gjorde daglig i land, på havet og i luften, først da kunne han som likemann skrive om dem. Det var siste gang jeg så gassmaskevesken.
Mange år er gått siden dette møtet. Nå har jeg vært i Finnmark nokså lenge. Jeg har vandret på de samme stedene som Nordahl Grieg før krigen. Jeg har truffet flere av hans venner fra hans soldattid ved Alta bataljon. Alle husker ham og ser på ham som en av sine. På støtten for de falne, som er reist utenfor det nye Altagård over bataljonens falne, står kaptein Nordahl Griegs navn øverst på vestsiden av steinen.
Hver gang jeg ser støtten, minnes jeg vår lange tur en juninatt på Syd-Jan, da han skildret Finnmark og landet her nord, hvor han hadde funnet fred og frihet.
Karl Hjelvik går bort i bokhyllen og tar frem Nordahl Griegs diktsamling «Friheten», som først ble offentliggjort på Island, før krigen var slutt.
Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor han blar opp på en bestemt side og viser meg dette diktet:
Mørk står en øy av hav,
ensom og kald og bar.
Dette er Norges land.
Dette er alt vi har.– – –
Her er vårt land. En øy.
Blesten går strid og kald.
Drømmer kan ikke gro.
Drepe – er alt vi skal.
Slik at en annen slekt
åpen og varm og fri
kan, mellom løv og korn,
slippe å bli som vi.