Mot nord under russisk flagg

ved Olav Ottersen

(Magasinet for alle nr. 7 1964)

Det et i år 50 år siden «Fram»s berømte fører, Otto Sverdrup, fikk henvendelse fra Tsar-Russlands myndigheter om å lede en ekspedi­sjon som skulle lete etter tre russiske polhavsekspedisjoner som ikke hadde gitt livstegn fra seg på lang tid, og som en fryktet var i vanskeligheter. Med to skip dro Sverdrup nordover. Selv førte han «Eclipse» med norsk besetning, mens det annet skip, «Hertha», hadde russisk besetning.

«Eclipse»

I begynnelsen av juli lå skipene i Oslo, klare til å lette anker. Begge var grundig overhalt ved verksted, og om­bord var proviant for halvannet år, samt ekstraproviant til de forsvunne ekspedisjonene.

På dekket av «Hertha» og «Eclipse» stiller mannskapene opp. Det norske flagget fires og den russiske reserveflåtes flagg går til topps i gaffelen.

Dagen etter stikker «Hertha» i sjøen, og noen dager sene­re følger «Eclipse». Det er kaptein Kopstad som fører henne langs norskekysten. Ekspedisjonens leder, Otto Sverdrup, kommer ombord først i Tromsø.

Om de hadde hatt makt til å velge seg vær, kunne de ikke fått det bedre enn det som fulgte dem i Norskehavet. Sommervarme og sval vind, og havet i rolige, duvende dønninger. «Eclipse» dampet avsted, og allerede i. august kunne de la ankeret gå i russisk havn – den vesle byen Alexandrovsk på Murmansk-kysten. Og nå fikk Otto Sverd­rup nyheter som truet med å kullkaste ekspedisjonens videre ferd mot nord.

Krig mellom Russland og Tyskland.

Mens mannskapet var i ferd med å gjøre fast seilene og å klare opp på dekk, så Sverdrup en mann som rodde om­kring skipet. Det så ut som han først hadde tenkt seg om­bord, men så hadde fått betenkeligheter. Da Sverdrup vin­ket til ham, kom han imidlertid ombord.

Han kunne fortelle at der var brutt ut krig mellom Russ­land og Tyskland. Og Alexandrovsk var full av verne­pliktige og familiene deres som hadde fulgt dem hit for å ta farvel.

En hel del av de vernepliktige var norske gutter, de snakket norsk og tenkte norsk og de lengtet til Norge. De var fra de norske emigrantkolonier på Murmansk-kysten små fiskersamfunn på Ishavskysten, bygget opp av familier som hadde utvandret fra Finnmark. Nå skulle familienes unge sønner trekke i russisk uniform og sendes til fronten for å slåss mot tyskerne.

Da sjøguttene fra «Eclipse» gikk i land ble de vitne til scener som gjorde dem underlig stemt. En vernepliktig som tok farvel med sin unge kone og det lille barnet hun holdt opp til ham, snakket til henne på rent og uforfalsket norsk. Og rundt dem, alle vegne er der fortvilte ansikter merket av bitter sorg – landsmenn som ved skjebnens uransakelige spill nå skal ut i en krig de ikke forstår noe av, og for et land de føler seg som fremmede i.

Det er en tragedie, og mennene fra «Eclipse» holder ikke ut å stå som hjelpeløse tilskuere. De skynder seg ombord, men om de selv har sitt norske statsborgerskap i behold, så seiler de under russisk flagg, og det er nå kommet tele­gram fra den russiske konsulen i Hammerfest om at 4 tyske torpedojagere har passert byen for østgående.

Skulle «Eclipse» møte denne eskadren i Ishavet, vil de ikke være bedre stillet enn de unge nordmennene som tok farvel med sine kjære i land.

I seks døgn blir skipet liggende i Alexandrovsk før det endelig kommer avseilingsordre fra det hydrografiske departement i Petrograd. To timer etter at telegrammet er mottatt damper «Eclipse» ut fjorden. Tåken ligger så tett at det er så vidt de kan se baugen fra kommandobroen. Men det er ideelt vær, hvis det skulle ligge fiendtlige skip utenfor. Tvers av Kilden blir kursen satt for Novaja Semlja, og da tåken letner utpå dagen og havet ligger badet i strålende solskinn er det ikke et skip å se.

En grunnstøtning – og fire skip som dukker fram av tåken.

Etter en ukes seilas var «Eclipse» i Karahavet, og det varte ikke lenge før de fikk isen i sikte. De første isflak skurret mot skipssidene, og rett østover som kursen var, pakket isen seg tettere og tettere og ble til slutt så hard at skipet sluttet å avansere.

I maskinrommet skuffet fyrbøterne i kjappere takt kull på fyrene, og førstemaskinist Eriksen presset sin damp­maskin til maksimal ytelse. Skipet ristet og dirret under presset, og opp mot den disige himmelen veltet skyer av røyk fra den høye og tynne skorsteinen. Men ingenting hjalp. Isen lot seg ikke forsere. Etter tre døgn bestemte Sverdrup seg for å gå tilbake samme veien de var kommet inn. Det lot til at isen i år ville tvinge alt seilas gjennom Karahavet til å følge det isfrie farvann langs land.

«Eclipse» fulgte kysten østenfor Jugorskij Sjar til Karaelven og gikk derfra over til Jalmal. Den 21. august sprang vinden over på øst og økte på i styrke. Østover langs Jal­mal var det åpent hav, og alle seil ble satt. «Eclipse» skjøt temmelig god fart og det bar hurtig nordover langs landet. Etter fire døgns frisk seilas med en stiv kuling aktenfor tvers, dabbet plutselig vinden av. Seilene blir gjort fast, og for full damp bærer det østover mot Dickson-øyene.

Dickson havn var det første sted hvor unnsetningsekspedisjonen kunne regne med å finne spor av de savnede skipene.

Tåken lå tett, torsdag den 27., da de etter bestikket skulle være ved Dickson-øya, den største innen øygruppen. Sakte og omstendelig loddet de seg fremover, og omsider letnet tåken såpass at de fikk et glimt av land. Området her var året før blitt nøyaktig opploddet og kartlagt av russerne og «Eciipse»s loddskuddsrekke fulgte nøye kartet, der skipet langsomt arbeidet seg inn mot bukten.

Med ett gikk der en sakte skjelving gjennom skroget, og så sto det bom stille. Merkelig nok stemte dybden – 5 fav­ner – med kartet da det ble loddet rundt fartøyet. «Eclipse» hadde gått på en såkalt ”pinnacle-rock” – et slags spisst tårn, en steinsøyle som kan skyte rett opp fra en ellers jevn sjøbunn. En lumsk krabat, og vanskelig å lokalisere ved oppmålinger.

Skuta ble peilet og var heldigvis tett. Men da de lempet en del av lasten akterover for å prøve om hun kanskje kun­ne gli av, viste det seg at hun sto like godt. Seilene ble satt i et forsøk på å få skipet til å krenge over. Men nei. Helt til den 1. september arbeidet de fortvilt og iherdig for med alle de midler de hadde til rådighet å prøve å komme av grunnen, men alt var like forgjeves.

Redningen kom i form av fire skip som dukket frem av tåkehavet. Det var en handelsekspedisjon på vei til Jenisei under ledelse av Lied – og det var denne eskadre som den russiske konsul i Hammerfest hadde rapportert som tyske torpedojagere. Sleper ble satt ombord i «Eclipse», og etter mange forsøk ble hun trukket av dagen etter.

Storm i Karahavet

Det var ikke spor å finne etter de savnede ekspedisjonene inne i bukta. Fra et kulldepot som var lagt der til bruk for russiske ekspedisjoner tok «Eclipse» inn bunkers, og den 4. september forlot de Dicksons havn og fortsatte mot nord.

Sverdrup hadde ordre fra de russiske myndighetene om å seile nordover langs land, for at de lettere skulle obser­vere livstegn fra savnede og fra «Eclipse» kunne hele tiden se kystlinjen.

Utpå kvelden begynte barometeret å falle sterkt. Vinden pep i riggen og økte hurtig, til det blåste full storm av syd­vest. Sjøen ble etterhånden så grov og stormen så vill at selv med full steam ble det umulig å holde «Eclipse» mot vinden. Bak dem lyste det hvitt der bølgene ble knust til frådende brenninger. For å holde klar av land ble sneiseilene satt, og med seil og full maskin bautet «Eclipse» seg opp mot stormen.

Over telegrafen oppfanget de signaler fra to skip som var i vanskeligheter len­ger nord. De var begge kommet opp i svær is med sterke skruinger, og pro­vianten var brakt på dekk og mannskapene klar til å forlate skipene.

Fra «Eclipse» ble sendt telegram med forespørsel om hvem de to skipene var og hvor de var. Det kunne være ekspe­disjonene som de var ute for å lete etter, men det kom ikke noe svar.

Dagen etter løyet stormen av, og over telegrafen fikk Sverdrup kontakt med en russisk hydrografisk ekspedisjon som var på vei fra Vladivostok til Petrograd. Her fikk han å vite at de to rus­siske skipene som var i vanskeligheter stormnatten, ikke var noen av de ekspe­disjoner som han var på vei for å unn­sette. Ennå hadde ingen hørt livstegn fra Sedov, Brusilow eller Kusanows ek­spedisjoner.

Det gjaldt nå å finne havn for vinteren. Høststormene kom kastende, oftere og oftere og vekslet bare med grå dager i kuling og snøfokk.

Utpå ettermiddagen den 20. septem­ber oppdaget de endelig en bukt som syntes å kunne brukes til vinterkvarter. Den var stor og gikk i sydvestlig ret­ning med en lang smal odde som strakte seg nordover. Fra odden og innover mot land gikk et grunnrev med bare en favns dybde, og mellom grunnene førte en smal renne inn til bukta. En ideell havn, om det bare gikk an å få «Eclipse« inn der. Sverdrup og men­nene som var med ham i storbåten rakk såvidt tilbake til «Eclipse», da stormen igjen brøt løs. Det var fralands vind, og i snøfokk og forrykende uvær for full steam og loddskudd lot Sverd­rup det stå til innover. Med hell og dyktighet fant de akkurat løpet. Skipet ble ført inn i bukta, og på syv favner vann ble ankeret kastet. Her kunne de ligge trygt.

I vinter havn

De av guttene som ikke hadde vært med på rekognoseringsturen dagen før var spente på å se hvordan vinterhavnen tok seg ut når uværet letnet. Og de som hadde vært med i motorbåten visste hel­ler ikke stort mer enn at det var anker­plass og trygghet for skruisen.

3. styrmann Hansen var sprekkeferdig av nysgjerrighet, og straks det begynte å gry av dag og været ga seg, krabbet han i tønna. Han måtte se hva slags ”hull” de var kommet i. Da han kom ned igjen sa han at dette var den beste vinterhavn han noensinne hadde sett. Han mente også at det gikk en fjord inn gjennom landet sydvest for havnen. De andre døpte den straks til «Hansens fjord». Men til usigelig gremmelse for Hansen, viste det seg senere å være en elv.

Når det var mulig for været ble det foretatt små båt-turer på jakt etter driv­ved. Det ble også foretatt streiftog inn­over land for å undersøke om det var vilt i området. Landet var svært flatt, og reinsdyrene de så var umulig å kom­me på skuddhold. Dessuten var det meng­der av ulvespor, og når reinen jages av ulv er den aldri i ro.

Ombord var alle travelt opptatt med forberedelser til den lange isvinteren. Vannet ble slått av dampkjelene, og fyren ble koplet til kjelen for sentraloppvarmingen. Over hele skipet ble det strukket et telt, og som møne ble det heist en sperrestokk mellom mastene. Sverdrup selv begynte å skjære reinsdyrskinn til soveposer. Kopstad gikk i gang med å sy hundeseler. Noen av mannskapet laget revefeller, for det ble snart oppdaget at det var temmelig mye hvit- og blårev inne på land. Og var de heldige med fangsten, kunne vinte­ren gi dem en pen ekstrainntekt.

På utsiden av skipet ble det reist en høy snømur, og over hele teltet ble det lagt et dekke av snø. Kahytten akterut hadde hele tiden vært nokså kald, men da skylightet ble dekket med et lag bord og forsynt med to lag reinskinn og sag­flis og massevis av tomsekker oppå, ble det straks lunt og koselig der.

November ga intet skifte i værtype. Det ble en stormmåned av de verste. Selv korte jaktturer ble livsfarlige, for når uværet røk opp, og det kunne skje uventet fort, var det umulig å se hånd for seg.

En dag annenstyrmannen og harpune­ren er i land for å se til revefellene blåser det opp. De to har med seg telt og fullt polarutstyr, dertil kompass. Men i snøstormen går de noen meter forbi skuta uten å se den. Heldigvis klarnet det opp dagen etter, og de fikk øye på skuta. Mer død enn levende vakler de ombord. Annenstyrmannen har fått en knekk i nervesystemet som han ikke kom over på hele ferden.

Nesten like ille gikk det med det neste partiet som skulle ut og se til revefellene.

Selv en tur til termometerburet som sto et par meter fra skipet var langt fra ufarlig. Og for at ulykken ikke skulle skje – termometeret skulle avleses dag­lig – ble det satt opp en ledetråd til buret. Og alltid gikk to i følge. Den ene bevæpnet. Det kunne jo ligge bjørn på lur.

Bare ombord i «Eclipse» er det lunt og trygt. Og proviant er der rikelig av. Men når vinterstormene raser som verst går tankene til de russere som nå har sin annen overvintring, de polarforskere og sjøfolk som de er her for å lete etter. Når det en gang blir vår igjen og de kan gjenoppta ettersøkningen, er det kanskje for sent.