Moskusen

Av Birger Bergersen
(Arbeiderbladet 21/9 1929)

I.

Tenk Dem et sortbrunt dyr som ser ut som en mellemting mellem en stor saubukk og liten okse. Det har et uforholdsmessig stort hode. Øinene er blide, nærsynte og litt utstående. Det har svære horn som er så mektige ved roten at næsten hele pannen er dekket. Ørene er meget små og næsten bortgjemt i pelsen. Halen er bare noen centimeter lang og ikke til å få øie på. Hele kroppen er dekket av et alenlangt, tett, svakt kruset hårlag som næsten dekker benene, og som skjuler et tykt og tett lag med fin ull. Det er altså vel beskyttet mot kulden, dette dyret. Og det kommer vel med, for det frister tilværelsen på noen av jordens barskeste og vanskeligst tilgjengelige steder. Benene er korte og kraftige og forsynt med bredes, symmetriske klover. Det kan da også pile avgårde med en rent forbausende hastighet, ikke bare over flate vidder, men over stein og berg og gjennem ur så stygg at det kan være vanskelig nok for mennesker å følge efter. Hannen har en stor og meget imponerende manke.

Slik ser moskusoksen ut, og et forunderlig syn er det sannelig. Det er lett å skjønne at flokkene av dette dyr pynter op i ødemarken hvor det har sitt hjem.

De voksne dyr er temmelig store. De har en skulderhøide av ca. 1,2 meter og en lengde av omtrent 2,3 meter. En voksen okse kan veie over et halvt tonn og levere et par hundre kilo kjøtt til jegeren.

Nu har moskusoksen en meget begrenset utbredelse. Det finnes små spredte flokker av den i den nordligste del av Kanada, nord for Hudsonbukten. På øiene nord for Kanada er den mere almindelig, på Aksel Heibergs land og på Ellesmere-land forekommer den således i betraktelige mengder. På vestkysten av Grønland er den helt utryddet, men på nordøstkysten er den ennu meget almindelig helt syd til Scoresby-sundet, ca. 70 grader nordlig bredde. Men i gamle, gamle dager hadde den en ganske anderledes stor utbredelse. Øen tilhører nemlig en meget gammel stamme, den har sett arter forsvunne, den har sett arter opstå og den har oplevd tider da jordoverflaten og livsvilkårene var ganske anderledes enn nu. En gang i tiden, for millioner av år siden – helt tilbake i det avsnitt av jordens historie som kalles tertiærtiden, den gang da Alpene og Himalayafjellene var unge og lave, og da klimaet var så mildt at det endog fantes høie løvtrær på Svalbard, levet moskusoksen langt, langt mot nord, så nær polen som den kunde komme. Iallfall mener den østerrikske paleontolog R. Kowarzih det. Men så begynte klimaet å forandre sig. Det blev for kalt og surt og altfor lite mat selv for denne hårdføre og nøisomme skapning. Isen rykket lenger og lenger sydover og drev moskusoksen og alle de andre arktiske dyreformer foran sig. Til slutt dekket isen Nord-Russland helt syd til Moskva, Skandinavia og Nord-Tyskland til Berlin, praktisk talt hele England, og Nord-Amerika inntil New York i øst og Vancouver i vest. Fra denne tid er det funnet levninger av moskusoksen så langt syd som til Mexico. Selv under isens tilbakerykning holdt den. sig lenge i Mellem-Europa. Helt nede i Krems i Nedre-Østerrike – i det østerrikske alpeforland – finner vi knokkelrester efter den. Her finner vi nu det skjønneste berg og bakkelandskap og lier går Donau i mektige stryk gjennem en forholdsvis trang dal som så plutselig vider sig ut til det såkalte Kremserbekken. I disse trakter har man funnet restene efter et meget rikt dyreliv fra tiden under og efter den siste istid. Også knokler av moskusoksen er funnet her. Det var kanskje på disse kanter at dette dyr for første gang møtte en forholdsvis ny og meget ondsinnet dyreart som gikk på to ben, og som var farligere enn bjørnen og alle andre rovdyr fordi den hadde våben, kunde grave dype dyregraver som blev dekket til og så ufarlig ut, og kunde sette varme på steppegresset og på denne vis jage veldige dyreflokker utover Kremserdalens bratte fjellskråninger.

Men nu bedret klimaet sig, isen rykket lenger og lenger nordover, og moskusoksen vandret efter den –, nordover mot kulden og ensomheten – langt bort fra to- og firbente rovdyr. Den fikk noen underlige raggete kamerater med sig på vandringen, renen, mammuten og det ullhårete neshorn. Begge disse siste dyreformer er forsvunnet for alltid. Av de store nordiske landpattedyr er det nu bare renen som holder den med selskap deroppe i polarlandene.

Under den siste mellemistid har det sikkert gått flokker av moskusokser i Norge og Sverige. I 1913 blev det funnet en halshvirvel og en rygghvirvel av moskusoksen i en jernbaneskjæring ved Innsett under anlegget av Dovrebanen. Også i Sverige og i Danmark er det funnet lignende rester. Likeledes i Nord-Russland og i Sibirien.

II.

Det sier sig selv at moskusoksen må være meget hårdfør og nøisom for å kunne leve på Grønland og de øde arktiske øer. Den korte sommer kan det nu ennu gå an. Da er det jo litt gress og urter å finne. Men om vinteren må det være slitsomt for den mangen en gang. Den må grave sig ned gjennem sneen for å komme til renlaven og dvergvidjen som er den eneste føde den kan finne. Den er da også temmelig tynn og slunken når våren kommer.

I mai og kanskje i juni foregår kalvekastingen. Som regel føder moskusoksen bare en kalv ad gangen; men tvillingfødsler kan også forekomme. Om kalvingen foregår hvert år eller med sikre mellemrum, vet man ikke sikkert. Heller ikke vet man hvor gammel koen er når den kaster kalv for første gang. Levealderen er også ukjent.

De fleste mener at koen går drektig ni måneder. Parringen foregår nemlig i august og september ifølge Otto Sverdrups og andre polarforskeres iakttagelser.

Spekalvene kan allerede det første døgnet følge moren. Otto Sverdrup forteller i sin bok «Nyt land» om en flokk som blev skremt op av deltagere i annen Framekspedisjon. Dyrene satte avsted over en 8–9 fot høi, bratt sneskavl. I flokken var det en ko med en nyføtt kalv som bare var døgngammel. Den forsøkte flere ganger å komme sig over skavlen, men den ramlet ned igjen hver gang. Så kom moren tilbake, dyttet kalven bak og hjalp den på denne vis over skavlen og bort til de andre dyrene i flokken. – Det ser for øvrig ut til at også andre eldre dyr pleier å komme spekalven til hjelp når det er fare på ferde, og når moren selv ikke kan komme. Under polarisekspedisjonen for en del år siden var en av deltagerne hjerteløs nok til å skyte en ko mens den gav kalven sin die. Den falt over kalven og knekket dennes ene bakben. Straks løp det ut en annen ko av flokken og forsøkte å bære kalven bort på hornene sine. Jeg har for øvrig hørt fangstfolk fortelle mange historier om den omsorgsfullhet som vises kalvene av de voksne dyr i flokken. – Kalvene er utrolig rappe tilbens. Våre fangstfolk forteller at ganske unge kalver, sikkert ikke mere enn et par uker gamle, formår å følge de voksne dyr når disse blir skremt og setter avgårde; det skal være et meget fornøielig syn å se kalvene pile avgårde på sine forholdsvis lange, tynne ben.

Det er kanskje ikke så rart at moskusoksen har lært sig sosiale vaner når man tenker på di vanskelige forhold som den lever under. Det har simpelthen vært en nødvendighet av hensyn til artens beståen. Dens verste fiende er formodentlig de fryktelige snestormer som kan rase under disse himmelstrøk. Den pleier å søke ly på lesiden av store stener eller fjellvegger, og de store dyr slår ring om de unge for å beskytte dem mot stormen og kulden. Dersom flokken plutselig overraskes ulver eller av mennesker, styrter den enten avgårde eller gjør sig klar til angrep og forsvar. Mange arktiske forskere har fortalt om de karréer som dyrene danner når store flokker av den store hvite polarulv er i nærheten. Oksen og de voksne kjør danner enten en levende cirkel – skulder ved skulder – med kalvene og de yngste dyr i midten, eller de stiller sig op på et geledd mot fienden. Det er bare mennesket som kan binde an med en flokk som er opstilt på denne vis. Det vet nok ulven også –, og i almindelighet lusker ulveflokken forbi uten å gjøre forsøk på å angripe. Stort sett går altså moskusoksen i fred for polarulven.

Den amerikanske opdagelsesreisende Paul Rain(..) har tatt noen meget interessante levende billeder av moskusoksens karrédannelse. Han fikk lurt sig innpå en flokk med et fotografiapparat, og slapp så eskimohunder istedenfor ulver løs på flokken. Den dannet straks karré og slo hundenes angrep med letthet tilbake. Otto Sverdrup forteller i «Nytt land» om hvorledes en stor moskusokse ekspederte tre av hans hunder med rivende fart. Den tok den ene efter den annen med hornene og slynget dem langt op i luften.

En flokk kan være av forskjellig størrelse. Otto Sverdrup gjorde den forbausende iakttagelse at flokkene som regel bestod av 11 eller av 22 dyr. I en slik flokk på 11 er der flere voksne okser, gjerne to–tre, og adskillig flere kjør enn okser. En meget stor, eldre okse synes å være anfører for flokken.

I parringstiden utkjempes der sikkert meget alvorlige slagsmål mellem oksene. Men også utenfor brunsttiden kan de bli uvenner og utkjempe voldsomme kamper. En ishavsskipper fortalte mig således følgende episode fra siste sommer: Noen av fangstfolkene kom over en flokk som øiensynlig var sterkt optatt av et eller annet. Plutselig kom en stor okse – sannsynligvis anføreren –, og et yngre dyr ut av flokken, fjernet sig fra hverandre en ca. 50 meter, og for så løs på hverandre i den voldsomste fart. De stanget sammen med et brak, gikk fra hverandre igjen i den samme avstand som forrige gang, og gjøv på hverandre igjen. Dette skuespill gjentok sig flere ganger. Til slutt gav den eldste op kampen, den stod en liten stund og rystet på hodet, og så tuslet den langsomt bort og forsvant over en bakkekant. Men seierherren gikk med løftet hode inn i flokken. Fangstmennene hadde det bestemte inntrykk at de hadde overvært et slags stortingsvalg blandt moskusoksene, og de følte sig meget imponert over denne måte å velge en tillitsmann på.

Peary forteller en lignende historie. I siste halvdel av mai – altså lenge før brunsttiden, så han to okser utkjempe en regulær tvekamp foran en flokk. Han tenkte sig imidlertid muligheten av at de to kamphaner var blit uvenner om en liten skjønnhet i flokken. Det høres så menn ikke utrolig ut, og det er nok av paralleller å henvise til, selv blandt de høieste dyr.

Disse kamper gir en forklaring på det fenomen at man temmelig hyppig støter på eldre okser som rusler omkring alene eller sammen med et meget lite antall likesinnede. Det ser ut til å være sure misogyner som har gitt avkall på de små gleder en moskusokse kan ha i livet, og som er blitt grundig lei og kjed av den masete ungdom i flokken. Det er formodentlig ikke bare blandt moskusoksene at man støter på beslektede fenomener. Akk – disse ensomme gamle hanner….

I litteraturen som foreligger om moskusoksen, finner man angitt at den amerikanske og den grønlandske stamme skal være meget forskjellig. En del forskere er endog gått så lang som til å opstille forskjellige arter av moskusoksen. Bestyreren av vårt zoologiske museum i Oslo, Alf Wollebæk, som har arbeidet meget med dette dyret de siste årene, og som sitter inne med et stort materiale som han for tiden har under bearbeidelse, har liten tro på berettigelsen av denne opsplitten. Han er her i overensstemmelse med den kloke gamle danske zoolog Herulf Winge, som likeledes var av den opfatning at opfatningen av moskusoksen i forskjellige underarter, ja endog arter, skyldtes et altfor ufullstendig materiale. Kanskje skyldtes det også – for en del iallfall – litt for stor ærgjerrighet hos vedkommende skribenter.

 

Moskusoksen er beskrevet første gang i 1720 av den franske kommandant Jeremie. Men først i 1899 blev det gjort forsøk på å føre levende dyr til Europa. Det var en Tromsø-skipper som tok hjem to årskalver. Siden den tid er det innfanget et temmelig stort antall dyr som er solgt til europeiske og amerikanske dyrehaver. Som regel har disse forsøk falt uheldig ut, efter forholdsvis kort tid dør dyrene under de uvante leveforhold. Delvis kommer dette muligens derav at kostholdet har vært galt. Våre fangstfolk mener således å ha gjort den erfaring at moskusoksen ikke tåler høi fra gjødslet mark. De forer derfor dyret utelukkende med fint fjellgress. Den berømte chef for dyrehaven i Bronx, New York, dr. W. T. Hornaday er av den opfatning at det er forholdsvis lett å få moskusoksen til å leve i fangenskap. Selvfølgelig kan man ikke vente at disse høiarktiske dyr skal kunne trives særlig godt under så fremmedartede forhold som i dyreparken i New York. Men de kan iallfall leve der i en lang årrekke.

De siste 7 – 8 år har det vært meget tale om å forsøke på å gjøre moskusoksen til husdyr i Kanada. Kjøttet er nemlig godt, bare i brunsttiden er det uspiselig på grunn av en ytterst intens moskuslukt. Melken er også meget velsmakende, men det er naturligvis meget lite av den. Ullen er meget fin. Men det er forbundet med et forskrekkelig arbeide å skille ut de lange dekkhår, og det er ennu ikke konstruert noe maskineri som kan gjøre dette på en tilfredsstillende måte. Huden er sikkert brukelig til lærproduksjon. Men som man skjønner, er det især kjøttproduksjonen man må ha for øie når man tenker på husdyrhold av moskusoksen.

I Norge har det flere ganger vært gjort forsøk på å sette ut moskusokser. Således blev der i 1924 av grosserer Enok Svensen satt ut 3 par på Gurskøy på Søndmøre. I 1926 blev der atter sluppet ut et par. Av disse dyr vet man med sikkerhet at 3 er døde, et av dem falt utfor en berghammer og slo sig ihjel. Hvad de andre døde av, vet man ikke.

Til en viss grad må dyrene ha funnet sig til rette på Gurskøy. Pinseaften 1927 blev det således sett 2 voksne dyr med hver sin kalv som diet moren.

I disse dager overføres der 18 dyr til Svalbard efter initiativ av dosent Adolf Hoel. De blir ført nordover med «Veslekari» til Advent Bay. Forhåpentlig vil de trives godt på sin nye hjemstavn. Klimaet og næringsforholdene er jo omtrent de samme på Svalbard som Grønland så der skulde være alt mulig håp om at foretagendet vil lykkes.

Betydningen av dette tiltak er innlysende. For det første får man til landet en god kjøttprodusent, og for det annet er denne i stand til å leve under forhold hvor intet annet stort pattedyr kan greie sig, man får med andre ord utbyttet en del store og hittil fullstendig verdiløse vidder.

Hertil kommer at dette eiendommelige dyr fortjener i aller høieste grad å bli reddet fra utryddelse. Efterat eskimoene er blitt bevebnet med geværer, har hverken moksusoksen eller noe annet stort arktisk landpattedyr store chanser i nærheten av boplassene. I 1915 blev den siste moskusokse drept på Viktoriaøen av de nylig bevæbnede kanadiske eskimoer. Næste år reiste de over til Taylorøen og drepte hvert et dyr som var der. Senere er alle dyr på Gatesheadøen og tilstøtende del av fastlandet blitt drept. På Kenthalvøen er moskusoksen allerede helt utryddet, likeledes på Adelaide-halvøen. De dyr som er igjen i det nordlige Kanada, vil likeledes meget snart være en saga blott. Det er rart å tenke sig at ennu så sent som i 1911 var moskusoksen meget almindelig i disse egne. Men den gang var eskimoene bevebnet med buer og piler og betenkte sig to ganger på å angripe flokken. Og nu….

Hittil har sydgrensen for utbredelsen av moskusoksen på Østgrønland vært Scoresbysundet. La oss håpe at denne sydgrensen blir uforandret efter at det er overflyttet en eskimokoloni dit.

Jeg ser av avisene at de zoologiske deltagere på naturforskermøtet i Kjøbenhavn i sommer har foreslått fredningsbestemmelser for moskusoksen som i særlig grad er rettet mot de norske fangstfolk. Hvor alvorlige er nu de innhugg som norske fangstfolk har gjort i bestanden på Grønland?

Museumsbestyrer Alf Wollebæk har innhentet oplysninger fra tollkamrene i Ålesund, Tromsø, Hammerfest og Vardø angående fangsten av polarokser siden 1900. Efter gjennemgåelse av ca. 100 fangstjournaler fra tiden før 1900 kan man med noenlunde sikkerhet gå ut fra at fangsten fra denne tid er helt ubetydelig. Det forbløffende viser sig nu, at det journalførte antall av hjemførte levende og drepte dyr ikke overstiger 500, altså bare ca. 17–18 pr. år. Selv om det er en del flere dyr som er blitt drept i løpet av disse 30 år, behøver dette ikke nødvendigvis å være urovekkende. Man må huske på dyret er utbredt langt mot nord –, på områder hvor intet menneske kommer –, det er i og for sig en god beskyttelse. Dernæst må det fremheves, at den største nedskytning av disse dyr er foretatt under innfanging av de eksemplarer som skulde selges til dyrehavene i Europa og Amerika. Efter at det har vist sig vanskelig å holde moskusoksen levende i dyreparker, vil dette salg stanse av sig selv, og nedskytningen av moskusoksen i dette fangstøiemed vil forhåpentlig forsvinne snart. Dersom denne form for fangst skulde ta sig op igjen, turde det kanskje bli påkrevet å ta under overveielse hvorledes den bøst skulde begrenses.

Tilbake er den beskatning som skyldes overvintrerne og de videnskapelige ekspedisjoner. Forhåpentlig er denne ikke større enn at bestanden tåler den. Det er derfor et stort spørsmål om fredningsbestemmelser, muligens utover beskyttelse av drektige kjør og kalver, er påkrevet akkurat nu.