Print Friendly, PDF & Email

Meyer Olsen – fangstmann og eventyrer

Lofotposten 11/3 1959

Det første en merker når en kommer inn hos globetrotte­ren Meyer Olsen på Tennes, er en svær moskusskalle med sto­re horn på veggen i entreen. I øyenhulene på skallen er det montert elektriske lyspærer

Jeg banker på døren, og en grov bass høres innenfra: «Co­me on».

Meyer sitter akkurat og drik­ker eftermiddagskaffe. Vi dis­kuterer vær og vind en stund før jeg bærer frem mitt ærend, og sier at jeg gjerne vil ha ham til å fortelle litt om sitt liv som fangstmann og sine opp­levelser i Amerika.

Han drikker ut kaffen og fy­rer på pipa før han nu svarer meg. Pipa er helt skjult i den svære neven. Jeg grøsser med tanken på å kunne bli tatt un­der uvennskapelig behandling av de svære klubbene som han har til hender. Enskjønt Olsen den 17. februar i år gikk inn i sitt 79 år, så ser han ut til å kun­ne «vafle opp» med nær sagt hvem det skulle være.

– Dersom du skal skrive noe i avisen, så forteller jeg ikke et ord, for det er ikke noe å fortelle om, sier Meyer.

Efter litt akkordering frem og tilbake går han imidlertid med på å fortelle litt. Men først må du ha kaffe, sier han, det sma­ker jo godt.

Efter kaffen ber han meg kom­me inn i stuen ved siden av slik at vi kan være uforstyrret av kvinnfolkene – kona og dat­teren – mens vi prater…

Det meste av inventaret i den koselige stua har Meyer laget selv. Jeg legger spesielt merke til noen stoler som vesentlig er laget av moskushorn. Jeg ut­trykker min beundring for dis­se stolene, og Meyer forteller at han har hatt en slik på ut­stilling i Amerika, efter krigen. Han fikk hederlig omtale og god betaling for den, fikk jeg for­ståelse av.

Meyer forteller nu – om enn ikke med særlig begeistring, små episoder fra sitt liv.

Han var bare unggutten før­ste gang han var på Lofotfiske med åttring. Finnmarksfiske har han også rodd på samme slags fartøy. 25 år gammel reiste han til Amerika. Der oppholdt han seg blant annet i staten Wis­consin, hvor han arbeidet på et stort skipsbyggeri. De laget skip på opptil over 500 fot. Vi­dere var han en tid i staten Minnesota, hvor han drev med skogsarbeid. Her fikk han 40 dollar pr. mnd, de andre ar­beiderne hadde 30. De 10 ekstra dollarne var fordi Meyer kun­ne spleise wire.

Det var skrekkelig med lus i brakka, men vi hadde god mat, sier Meyer. De bodde 160 mann under tak, så den personlige hygiene ble det bare så som så med. Det var så kaldt at de måtte ligge med klærne på om natten vinterstider. Om som­meren var det ikke arbeid i skogen.

I 1909 kom Meyer tilbake fra Amerika og har senere ikke vært der. Jeg spør om han ikke leng­ter tilbake. Det gjør han ikke, men han kunne godt tenke seg å ta en tur bortover for å se seg om, men reisen måtte i til­felle gå pr. båt. Fly vil han ikke opp i.

I 1912 ble Meyer gift, og i 1919 flyttet han inn med sin kone i eget hus, bygget av ham selv.

Fra 1909 har han i det ve­sentligste drevet med båtbyg­ging – bortsett fra 6 over­vintringer i arktiske farvann. Den første overvintring hadde han i 1921/22 og den siste i 1936-38 sammen med en fransk greve på Grønland. Vinteren 1922/23 overvintret han på Nordaustlandet, hvor han blant annet bygget en båt av rekved. Den­ne båten står nå på Sjøfartsmuseet i Oslo.

Jeg spør Meyer hvor mange isbjørner han har skutt sam­menlagt, men det kan han ikke svare på akkurat. Jeg tipper på 100 stykker, noe han hverken vil bekrefte eller benekte. Imid­lertid har han ført dagbok på alle overvintringene, og i dag­boken er det oppført både felte bjørn, ulv, rev. moskus og lig­nende. Moskus skjøt vi ikke mer enn vi trengte til mat, poeng­terer Meyer.

Hvalrossfangst har han også drevet litt med. Jeg får se dag­boken, og leser litt i den. Den er ganske interessant.

– Hvor mange båter har du bygget sammenlagt? spør jeg Meyer.

– Å, det kan vel dreie seg omkring 60 stykker, sier Meyer, med stort og smått legger han til. Det er hovedsakelig fangst­båter Meyer har bygget, men han har også bygget fiskekuttere og ishavsfartøyer opptil 63 fot.

– Båter under fire meter har jeg aldri bygget, og kommer heller ikke til å bygge, tilføyer han.

Til slutt tar vi oss en tur opp i arbeidshuset til Meyer, og her har en fangstbåt un­der bygging. Den er halvferdig, og ser riktig lekker ut.