Print Friendly, PDF & Email

Med Wustmann-ekspedisjonen blandt skoltelapper, syrjener og samojeder

(Tromsø 27/8 1936)

Innavlen er overmåte stor. I skoltebyen Suonikylä bærer de 300 innbyggere, bare seks navn. – Mange menn og kvinner ligner hverandre slik at de lett forveksles.

Skoltenes vugge har stått i nærheten av Kola, av samojedisk og slavisk avstamning

Forfatteren Erich Wustmann har nu i et par år opholdt sig på Finnmarksvidda og i grensetraktene og studert folkeslagene der.

Tromsø» har bedt herr Wustmann om å fortelle litt fra sine oplevelser blandt skoltelapper, syrjener og samojeder.

– Da vi forlot Finnmark i september 1935, forteller herr Wustmann, for å fortsette våre videnskapelige arbeider og filmoptagelser i Finland og ved den russiske grense, drog vi fra Nautsi, 50 km. gjennem myr og skog før vi nådde den lille skoltelappeby Suonikylä. Vi måtte da riktig spørre oss selv: Hvorledes får disse skolter sine varer hit? Hvorledes kommer de i berøring med utenverdenen, og hvorledes kommer egentlig den moderne tid til dem?

Suonikylä ligger uten adkomstvei i en endeløs ødemark, omgitt av myr, skoger og store sjøer. Dens nærmeste nabo er Nautsi, 50 km. borte. Den neste landsby Salmijärvi når man om vinteren efter tre dagers reise med pulk. Denne avstand blir merkbart større ved det ubeskrivelige villniss, som ingen fremmed kommer gjennem.

Vi var derfor spent på hvorledes vi skulde treffe på Suonikylä og hvilken mottagelse vi vilde få. Våte og trette drog vi gjennem skoger, hvor store brander hadde herjet, Det var endeløse skoger med eldgamle furuer, og elg og bjørn gjennemstreifer dem ennu den dag idag. Over alt støtte vi på elgspor og årfugl som holdt til i de mørke tretoppene.

Da vi kom over en fjellrygg, opdaget vi Suonikylä, skoltenes by. 20 trehus stod i to lange rekker ved en innsjø, men ingen røk steg op fra husene og intet levende vesen var å se i byen. – Suonikylä var utdødd.

Vi støtte plutselig på en ung kvinne, landsbyens lærerinne, frøken Tattari. Hun og hennes søster var for tiden de eneste voksne i Suonikylä. De drog omsorg for tyve barn i et internat.

Skoltelappene er et vandrende folk, ikke som Finnmark-fjellfinnene, men de vandrer fra hytte til hytte. Skoltene har fra tidligere tider vært nomader, men de har bodd 1 hus og bygget sig vinter-, sommer- og høstplasser, slik at altså hver skoltefamilie eier tre hus. Så drar de med alt husgeråd, med sauer, hunder og katter fra sted til sted og lar sine renhjorder følge efter.

Derfor var det at vi ikke fant noen skoltelapper i Suonikylä som jo er vinterby.

Som for 1000 år siden.

Skoltene i Suonikylä (på skoltelappisk Suenjel, på russisk Songelsk) har ikke kunnet følge med tiden. De forblir ensomme i den store ensomhet og de kjenner intet til den jagende verden. Do kjenner ikke til gater, jernbaner og automobiler, ja selv hester er fremmed for dem. En familie anskaffet sig noen kuer, men da den bor så langt borte fra vinterbyen er det ennu mange skolter som ikke har sett en ku.

Alle skolter lever nesten utelukkende av fiske og rendrift. – Deres hovednæring er brød og fisk, om vinteren også kjøtt. Margarin brukes lite. Mange kjenner slett ikke til den. Kaffe er luksus, mens te hører med til den daglige kost. De melker daglig simlene og lager i melkerike tider en velsmakende ost. I juni og juli tar de det spiselige lag mellem barken og veden på furuen, tørrer det og hakker det fint på en renfell. De spiser dette stoff, som de kalier piehts, tilberedt på forskjellig måte. Utrørt i fiskekraft smaker det riktig godt.

Skoltekonene vever ikke selv sine tøier, spinning på rokk er ukjent. De spinner som for tusen år siden med en enkel ten, en ca.15 cm. Lang trepinne som er tilspisset i begge ender. Da denne spinning krever svært megen tid og skoltene alltid har god tid, ser man bestandig skoltekonene spinne.

Skoltene har ikke egentlig noen egen nasjonaldrakt, bortsett fra kvinnenes duer. Kvinneklærne er gammeldagse, og selv på de koldeste vinterdager bruker de tynne linstoffer. De er kommet så langt bort fra sin gamle drakt at kvinnene overhodet ikke har noen pels, og selv mennene er ofte uten pelsverk.

Hvor kom skoltene fra?

Det finnes mange teorier om dette lille folks herkomst, dog vet man intet sikkert. Man holder dem bl. a. for et eget folk, en gang var stort og sterkt. Sagnet forteller at de er kommet fra østen og er blitt beseiret av et folk som man kaller ”tjuder”. Vi har beskjeftiget oss med skoltelappene en hel vinter, og det var naturligvis på forhånd håpløst å opstille noe nytt i denne retning. Dessuten var ikke hensikten med vårt ophold hos skoltelappene å utforske deres herkomst.    

At skoltene er kommet fra østen, er ganske naturlig, fordi alle nomadestammer er kommet fra øst. Det spørs dog om skoltene har vært et eget folk. Idag vet vi bare så meget at de i løpet av århundret har utviklet sig, sterkere enn tidligere, til et eget folkeslag – riktignok ved overmåte stor innavl. Det er ikke umulig at skoltene er av samojedisk herkomst og er blitt påvirket av den slaviske rase. At innavlen har vært av stor betydning fremgår av mango eiendommeligheter.

F. eks. ligner mange hverandre slik at de lett kan forveksles. Videre bærer de ca. 800 innbyggere i skoltebyen Suonikylä bare 6 navn, som igjen er av russisk oprinnelse. Og endelig er skoltene på grunn av den store avsondrethet nødt til å finne sin make i hjembyen, således at familiene stadig blir inngiftet i hverandre. Av alle disse årsaker er det lett å anta skoltenes vugge har stått i nærheten av Kola og at der i deres årer flyter like meget av samojedisk som slavisk-blod.

Med vestlappene (finnene fra Enare, Finnmark og Svensk lappland) er skoltene ikke i slekt. De taler også sitt eget sprog, som delvis er beslektet med russisk. Grunnen hertil er at skoltelappenes område tilhørte Russland til 1920 og først ved fredsslutningen i Dorpat tilfalt Finnland sammen med Petsamo-området. Ved denne grenseregulering var det nesten kommet til konflikt for skoltenes sommer- og høstbeiteområde befant sig nu på finsk grunn, mens vinterbyen forblev på den annen side av grensen i Russland; Den finske stat så sig derfor nødt til å gi skoltene en ny vinterby og bygget Suohikylä på finsk område. 

Samojeder og syrjener;

Det er ingen større forskjell mellem skolter, samojeder og syrjenenes telt. Fra Polosero folk så sammenblandet, at man neppe kan skjelne mellem dem. Disse tre folk trekker over den finske grense, hvor de da går op i skoltene.                    

Reiser man med jernbanen fra Murmansk til Polosero, støter man snart på samojedenes og syrjenernes telt. Fra Polosero fører, en vei over fjellet til Lovosero, hvor man finner alle tre folk. Deres telt er større enn Finnmark-fjellfinnenes. – Deres hjorder er derimot like store. – Men ingen samojed og ingen syrjen eller skolte eier sin egen hjord. Den russiske stat råder over alle disse rikdommer, og nomadene er betalte voktere. Det er derfor naturlig at samojedene og de andre folk mister lysten til rendrift og dør ut hurtigere enn før antatt. .

Døden truer nomadene. Folkene dør ut. Romantikken forsvinner. Det kommende århundre vil få se forbausende få nomadestammer, og senere tider vil fare hen over samojedenes, syrjenenes og skoltenes land uten å se et eneste telt, uten en gjeter i malerisk drakt bak de store hjorder.

Ødemarkens folk synger

Hovedhensikten med vår ekspedisjon var å samle nomadenes sanger.

Vi blev dog sterkt hindret heri ved at der er så vanskelig å bestemme devisene. Men vi fortsatte samlingene med friskt mot. Efterat vi hadde samlet de svenske og norske fjellfinners joiker, begynte vi arbeidet blandt skoltene. Senere samlet vi blant syrjenene og fant også en samojed som sang sine stammefellers sanger fra det vestlige Ural.

Man kan ikke uten videre si at vestlappenes gamle Juoigamdiktning er kommet fra østen. – Derimot står det fast at samojedenes, syrjenenes, skoltenes og vestlappenes sanger er beslektet. Det vil være vår ekspedisjons opgave å undersøke deri nærmere sammenheng mere inngående. – Nu er det for tidlig å skrive utførligere om det. Vestlappene (Finnmark, Svensk Lappland og Enare) har en egen  Juoigamdiktning som nettop her i Norden burde være kjent. Skoltene derimot foredrar i sin Juoigamdiktning ballader, altså fortellinger, og deres melodier er mere rytmiske. I dem forekommer ingen Nonono, lulu osv. og sangen er forsynt med tekst fra begynnelsen til slutt. Man kunde nesten si at skoltenes joiker er mere europeiske.