Martin Mehrens Ajungilak-minner

Vi Menn nr. 29 1962

Mens Bjørn Staib og Bjørn Reese nå forhåpentlig er godt i gang over Grønlandsbreen med sine hundespann, passer det å friske opp Grønlandsminner fra det store år 1931. Det var den gangen Martin Mehren og Arne Høygaard på utrolig kort tid gjennomfarte sin elegante ski- og hunde-ekspedisjon over det bredeste Grønland – over 1000 km i luftlinje – og etter turen fra vest mot øst nådde Franz Josefs Fjord intetanende om at om­rådet i mellomtiden var blitt okkupert av Norge. All ståheien omkring den norske okkupasjonen utover høsten kunne imidlertid ikke ta glansen fra Mehrens og Høygaards strålende bedrift, som med et slag gjorde selveste Nansens berømmelige Grønlandstur en tanke mer forhistorisk.

Disponent Martin Mehren – som stadig er så going strong at han dro med sine søn­ner på sommerlig skiferd over Vestlandsbreen omtrent samtidig som de to nye grønlandsfarerne stilte opp på startstreken i Umivik – er ikke direkte begeistret over å trekkes frem i lyset igjen i forbindelse med «turen» i 1931. Han har dog prestert noe siden 1931 også – både av turer og annet – som man vet. I boken «Ajungilak eller Grønland på tvers», som var et populært innslag i bokhøsten 1931, ble eventyret om Grønlandsferden imidler­tid rullet tilbørlig opp i fotos og underholdende tekst, og fra denne boken henter vi noen utdrag i det etterfølgende.

Det var nyttårsaften i 1928 tre norske studen­ter fikk det innfallet å ville dra tvers over Grøn­land på det bredeste. De var ved anledningen nettopp kommet ned fra Jostedalsbreen etter en mislykt tur på grunn av skibrekk. Karene var de to medisinske studenter Arne Høygaard og Eyvind Fjeld og Martin Mehren, senere mange­årig formann i Den norske Turistforening. Man­ge lo riktig godt da de hørte om denne Grønlands-ideen, men de som fikk le sist og best, var Martin Mehren og Arne Høygaard – etter først å ha smilt seg frem tvers over Grønland i alle tiders «elegante polarekspedisjon». Av eskimo­ene på Grønlands vestkyst lærte de et nytt ord – Ajungilak! Det dekker både hell og lykke, velvære og glede, og det ble mottoet for hele ekspedisjonen.

De to karene møtte naturligvis ikke uforberedt til oppgaven. De var veltrente sportsmenn og fremragende skiløpere. To somre hadde de lig­get på Spitsbergen for å lære hundekjøring og vinne arktiske erfaringer. Utstyret var vel gjen­nomtenkt og proviantlisten satt opp helt viten­skapelig.

Opprinnelig var det også Mehrens og Høygaards tanke å gå Nansens rute, men planene ble end­ret og starten lagt til Diskobukta på Vest-Grøn­land og endepunkt i Franz Josefs fjord – over 1000 km i luftlinje. Hundespann ble bestilt og 15 grønlendere hyret til å bære utstyret opp på breen 950 m over havet. 10. juli 1931 sto de to på startstreken, og i boken beretter de:

«Vel, nå var det oss alene det sto på. Mot øst hadde vi motbakke lengere enn øyet rakk. Ver­dens lengste motbakke.

På sleden hadde vi ca. 600 kg utrustning – 300 kg hundemat – med dagsrasjoner på 5–600 gram pr. snute pr. dag – tilstrekkelig for 30 da­ger. Menneskeproviant hadde vi for 60 dager. Tu­ren over mente vi ville ta ca. 45 dager.

Kl. 3 om morgenen gikk eksperimentet av sta­belen. – Ville det lykkes oss å få hundene til å trekke 300 kg pr. spann gjennom sprekkpartiet og randsonens snesumper, eller måtte vi ta det i to vendinger? – Selvfølgelig gjorde vi et forsøk med full last, men resultatet var «ajorpok» (dårlig). Vi jagde på hundene, lokket dem med mat, svettet og herjet uten resultat. Sle­dene sto som klinket fast i den bløte sne.

Naturligvis ble det til at vi måtte lesse av halv­parten av lasten, og da gikk det fint.

Med 150 kg på lasset gikk det flott innover. Føret ble noe bedre i høyden, men stadig var det sprekker. Snebroene var høyst upålitelige. Rett som det var, brakk de ned når hundene hoppet utpå, og stjertene ble strammet før dyrene hadde fått fotfeste på den andre siden. Det var en ganske kurant affære at en eller flere hunder falt nedi, og stadig måtte vi frem og hale dem opp igjen fra sprekkene. Vi lærte snart teknikken med å stoppe hundespannene og skyve sledene frempå før vi jagde på hundene igjen. De hoppet da så meget friere og kunne lettere arbeide seg opp igjen når de holdt på å falle nedi.

Etter bare et par timers kjøring ble «Bamse»s sele trukket tom opp av sprekken. Stakkars «Bamse». – Så dyp var sprekken at vi ikke kunne høre det minste klynk fra ham.

Der var intet annet å gjøre enn å kjøre videre – hunden var tapt.

Det merkedes snart at spannet ikke var så godt som før. Hundene trakk ikke så godt, vim­set ubestemte omkring, og byttet stadig plass.

De savnet øyensynlig «Bamse» og hans lederevne. En halv time senere falt «Jåla» nedi. Under forsøk på å hale den opp igjen gikk selen i styk­ker. Vi så hvordan hunden med et engstelig hyl rutsjet nedover isveggen, klamret seg fast på en avsats et øyeblikk, gled og forsvant i mørket. Intet å gjøre ved. Vi kjørte videre. –

Omsider kom vi opp på en flate, hvor det ikke fantes sprekker, og i stor fart bar det i vei inn­over på skareføre. Videre gikk det mot en senk­ning i hvis bunn det var en omtrent 1 km bred snesump. Nattisen på denne bar temmelig godt – bare et par ganger brakk vi igjennom. –

Enkelte sprekkpartier passertes, men de var relativt ufarlige. Dessverre mistet vi enda en hund. 25 km fra vinterhuset løsnet vi sleden på en høyderygg og kjørte tilbake igjen i våre gamle spor. Da vi utpå formiddagen i 10-tiden skulle over sumpen, gikk vi igjennom isen overalt. Hundene kjempet fortvilet for å få fotfeste – enkelte steder var det så dypt at de måtte svømme. Meter for meter gikk det fremover. En mann måtte gå foran, vasse til livet og bryte isen i stykker, samtidig som han halte sleden frem i et tau. Den annen måtte gå bak og skyve sleden forover med den ene hånd, mens han flit­tig svingte pisken med den annen.

Kl. 3 om morgenen 11. juli lot vi det stå til og hadde et enestående hell med oss. Vi kom over de verste sprekkene uten å miste et eneste dyr. Bikkjene hang rett som det var nedi og sprellet, men ble alltid halt opp igjen i god behold.

Et sted hørte vi en underlig lyd fra en sprekk og gikk frempå for å se hva som var på ferde.

Det viste seg at på en avsats knapt 6 meter nede, satt en stor, pen, grå hund og knurret og så opp på oss med brune, bedende øyne. En av oss klat­ret ned i bretauet og fikk bundet et tau om dyret som straks ble halt opp og plassert i Høygaards spann hvor det var 6 hunder. Nå hadde vi altså 7 hunder hver, og med såpass mange kunne vi trygt fortsette over platået – Ajungilak.

Polarlivets meget omtalte strabaser så vi dess­verre ingenting til.

Den 15. juli fikk vi temmelig sterk stigning og kom opp på en platålignende avsats med kladdeføre og temperatur omkring 0 °C. Baro­meteret viste at vi var i en høyde av ca. 1800 m over havet.

I en av dagbøkene står følgende: «Vi kom få kilometer i dag. Men det tar på ingen måte motet fra oss, tvert imot venter vi oss mange dager med lignende lite utbytte, mens vi senere, når føret blir godt og det går nedover, lettvint på en enkelt dag vil kunne tilbakelegge 50 km. Varmen synes oss noe svær, vi går bare i en skjorte og vindbukser. Man kunne fristes til å foreslå bruk av tropeklær på innlandsisen. Det eneste som generer oss er en smule sol­brenthet i ansiktet. Med våre observa­sjoner går det bra, både meteorologiske og de magnetiske. I morgen fortsettes med samme kurs. Bestikket viser at vi i tiden fra 10. til 15. juli har tilbakelagt 104,5 km. Et ikke ugunstig resultat til å være opp­stigning og med delvis dårlig føre.

Når bikkjene får mat, er det alltid et fryktelig leven. Vanligvis pleide den av oss som var matutdeler å holde en liten opp­muntrende tale til hundene før pemmikanklumpene ble utdelt, og de satt da gjerne og hørte på med spisse ører.

18. juli. «Da vi brøt leir, hadde vi en temperatur på ÷16 °C – det kaldeste vi hittil hadde hatt. Barometeret viste en høyde over havet på 2 200 meter. Vi er nå 200 km fra startstedet ved Wegeners vinterhus. Vår gjennomsnittsfart er vel 25 km pr. dag. Hvis vi fortsetter med denne fart, vil vi være ved Walterhausens bre 20. august og kunne nå «Polarbjørn» der. Vi akter ikke å forsere mar­sjen så tidlig på turen, idet vi risikerer at hundene blir slitne. . .

Bagasjen er minket til 550 kg og tar regelmessig av 10 kg pr. døgn. Når vi er kom­met ned i 450 kg, setter vi igjen en slede og kjører vide­re med et spann. .

29. juli.

Situasjonen var den at vi nå befant oss 3000 meter over ha­vet og hadde tilbakelagt en avstand som er lenger enn fra Oslo til Bergen – verdens lengste motbakke – og hadde samme distanse igjen. Hundene hadde hittil klart seg bra, men var nå så smått begynt å svikte. Bare 8 av våre 12 hunder var helt i orden. Tre var slitne, en hadde et stygt gnagsår.

Så regelmessig og lite anstrengende var turen på platået at da vi kom bortover mot østkysten og anstrengelsen begynte for alvor, var det 2 helt uthvilte menn som tok fatt på oppgaven med lyst begynnerhumør og i en yppelig kondisjon.

Vi samlet på kilometerne som gnieren samler på mynter. Den 4. august var det ikke tvil om at det gikk nedover, påtagelig nedover. Det er uten tvil verdens herligste fornemmelse når man etter 3 uker å ha gått oppover i motvind, plutselig får vinden i ryggen og nedoverbakke. Vi øket vår gjennomsnittshastighet til 25 km pr. dag og chansen for å nå «Polarbjørn» steg.

Da vi så smått begynte å få medvind, ble det aktuelt for oss å lage et seil til sleden. Allerede 5. august fikk vi bruk for det. Ved uttørningen var hundene og sleden helt nedføket. Det blåste så sterkt at hvis vi under arbeidet med surrin­gen mistet en vott eller lignende, så vi den aldri mer igjen.

Den 6. august ble vårt primitive seil atter rig­get opp, og i susende fart bar det av gårde. Da vi hadde kjørt et par timer, begynte «Idioten», å henge seg etter. Stjerten røk plutselig og hun­den forsvant i fokket bak sleden. Det var ikke tale om å få tak på den igjen. Vi våget ikke å stoppe, fordi vi da risikerte at seilet røk i filler.

Da vi med stor fart hadde kjørt ca. 35 km stilnet vinden et øyeblikk, og fokket la seg. Høygaard, som gikk foran, stoppet og lot seg innhente av sleden. Rett forut så vi med tydelighet et svært fjell-landskap. Tre store, svarte fjelltopper stakk opp i horisonten. Dette måtte være alpelandskapet innenfor Franz Josefs fjord. Det var sikkert – Men at det skulle ligge så langt vest, hadde hverken vi eller andre men­nesker tidligere visst.

I de to siste døgn hadde breen vært bølget – bølgene løp i ret­ning nord/syd og var flere kilo­meter brede og svært lave. Nå fikk vi plutselig kortere, omtrent fra 500 til 1000 meter brede bølger. Mange såpass dype at vi hadde besvær med å komme oss opp av dem igjen. Senere fikk vi veritable senkninger som løp i retning mot fjellene. Sneen var svært hård med kolossale skav­ler, et tegn på at sterk vind måtte råde her.         

Plutselig opptrådte en del merk­verdige, ca. 10 m dype og ca. 30 m brede «dønninger» i isen. Det var rent som et hav sterknet etter storm. Disse bølger ga oss en sterk på­minnelse om å være forsiktige. De tydet jo med sikkerhet på brytninger i isen.

Sikkert var det at kom vi ned i de sydlige armer av Franz Josefs fjord, ville vi være i den aller største knipe, for der er kysten så steil at det er umulig å ta seg frem langs stranden.

Vi hadde altså bare en ting å gjøre: Ta oss frem nordover forbi de nunataker vi skimtet i brytningssonen og se om vi ikke, når vi hadde pas­sert den 74. breddegrad, kunne finne en passende bre som gikk i god ret­ning.

Stormen tiltok i styrke, det ulte i teltbardunene, utenfor sto fokket i røyk over vår lille leirplass.

Vi kjørte nordover, først ned i en senkning og så opp på en ishøyde. Vi måtte holde oss kloss inn til sle­den for ikke å tape den av syne. Det eneste holdepunkt for retningen, var kompasset.

Underveis forsvant plutselig Meh­ren, som gikk til fots ved siden av sleden, uten en lyd. Høygaard, som gikk foran, snudde seg en tid etter og så da at spannet var stoppet, og at Mehren var borte.

Mehren var falt ned i en stor sprekk og hang etter armene i det tau som drastjertene var festet til. Da Høygaard i full fart var kom­met tilbake, var Mehren allerede ved egen hjelp kommet opp.

Dette var en av de påminnelser som man alltid får under brevandring. Vi lærte snart at de store sprekker, de som var 10–15 m brede, var helt ufarlige, mens de små og mindre synlige var langt i verre. Særlig farlig ble sprekkene da vi kom ut på de kilometerlange strekninger med glattfeid, lett nub­bet is.

Den 8. august bød på to ting av betydning: 1. Vi mistet nesten vår bagasje. 2. Mehren hadde geburtsdag.

Vi startet om morgenen til sed­vanlig tid kl. 3. Kl. 10 om formid­dagen kjørte vi gjennom et sprekkparti med usedvanlig dårlige snebroer. Vi lar Høygaard, som gikk foran fortelle:

«Jeg gikk foran bortover en lang, ca. 10 m bred isvalk, som på begge sider var begrenset av sprekker av litt ubehagelig type. – Opptatt som jeg var av å søke pene overganger for sleden, så jeg meg aldri bakover. Da jeg skulle snu meg og gi et sig­nal om kjøreretningen til Mehren, oppdaget jeg til min forferdelse at han sto alene ca. 300 m bak meg – sleden var forsvunnet. Vel, tenkte jeg, nå var det altså skjedd det som vi begge i stillhet hadde gått og fryktet for. – Sleden lå dypt i en sprekk og vi to var nødt til å berge oss på ski de 200 km nedover til kysten uten proviant, bare med rifle og ca. 20 patroner i lommen.

Med bange anelser gikk jeg tilbake til stedet. Gudskjelov, der stakk en hund hodet opp bak iskanten, enda en, og snart så jeg at hele spannet lå i beste velgående midt ute på en snebro.

«Sleden begynte plutselig å rutsje til høyre,» sa Mehren, «hundene holdt ikke imot, men sprang like godt ned på snebroen – og i full fart gikk hele greien sidelengs nedi. Selv kom jeg i farten til å hoppe bort på snebroen, som var så råtten, at den brakk helt ned under benene på meg. Det var på hengende håret at jeg ved hjelp av et forsiktig tak i sleden fikk kravlet meg opp på den andre siden. Som du ser er sprekken svimlende dyp. Men hva pokker skal vi gjøre for å få sleden opp igjen? Vi greier aldri i livet 250 kg.»

Det finnes forhold i livet da det beste man kan gjøre er «så energisk som mulig å ta det med ro». Vi stag­get os?, skar over dratauget, drev hundene bort fra sprekken, forank­ret sleden i to ski og en isøks – og røkte derpå hver vår sigarett.

I ro og mak gikk vi derpå i gang med å fjerne kolli for kolli fra sleden. Til slutt hang sleden foran helt løs i luften – den ble vippet opp med lett­het, og situasjonen var reddet. «Hel­dige svin,» tenkte vi begge.

Den 9. august oppdaget vi en bre som gikk østover – akkurat i den retning som var ønskelig, og da vi hadde nådd den 74. bredde­grad, betingelsen for at vi skulle søke inn i fjellpartiet; bestemte vi oss for å la det stå til.

Det ble fem dagers problematisk slit frem og tilbake med avvekslende brevann å vasse og nålskarp is å passere. Hundene fikk blod på lab­bene og sluttet å trekke, og det ble til at utstyr måtte etterlates og hundene – unntatt tre – avlives. Et spennende kappløp utspilte seg for å nå «Polarbjørn» før den gikk fra Øst-Grønland.

Det holdt akkurat. «Ajungilak» til ferdens siste slutt!