Norway House
Hans Christian Høier
(Aftenposten 15/11-1928)
Langt nord i Canada ligger et merkelig sted, som heter Norway House. Den almindelige mening er, at navnet stammer fra en hel del nordmenn, som for over 100 år siden under urolighetene i Red River reiste nordover og bosatte sig i det nuværende Norway House.
I sin beretning om den første av sine arktiske ekspedisjoner skriver den berømte opdagelsesreisende sir John Franklin under datoen 6. oktober 1819:
”Norway Point danner odden på en smal halvø, som skiller Play Green og Winnipeg-sjøene. Bygningene blev først reist av en flokk nordmenn. Stedet er nu handelsstasjon og tilhører det store og mektige Hudson Bay Company.”
En av nordmennene, som grunnla Norway House, het W. F. Wentzel. I 1799 kom han nordover og levet i 20 år sammen med de nordlige indianerstammer. Da Franklin startet sin minneverdige ekspedisjon, fikk han Wentzel med som kjentmann. Det er den almindelige mening i nordvesten, at Franklins ekspedisjon forulykket, fordi man ikke fulgte Wentzels råd og advarsler.
Intet navn er dog knyttet til Norway House som nordmannen Hans Christian Høier i dette nordlige settlement som i en verden for sig selv.
Hans Christian Høier var født en steds på Østlandet i Norge omkring 1850. Da han var 9 år gammel, kom han med sine foreldre til Wisconsin. I 18-årsalderen tok han hyre på en båt som gikk på Mississippifloden. Senere begynte han å studere jus, men måtte opgi studiene på grunn av sygdom pådratt under bading. I begynnelsen av 1870-årene drog han til Canada for å skjerpe og slo sig på handel omkring Red River og den sydligste del av Winnipegsjøen. Han skaffet sig hundeslede og et beskjedent utstyr. Litt efter litt vokste utstyret, og han drog så langt nord som Bereens River og langt inn i landet for å handle med indianerne. Hans hunder var ypperlige. Der går frasagn om hvorledes han kunde reise i flere dager i trekk, ofte uten mat og med minst mulig soveutsyr. Selv midtvinters kunde han klare sig med et tynt ullteppe. Pisk brukte han aldri på hundene sine. Hvis de røk opp i slagsmål, klemte han til dem med knyttneven, og denne hadde hundene respekt for. Han slo sig omsider ned i Norway House og opprettet en liten butikk.
All trafikk den gang foregikk med båter på Winnipegsjøen. Høier var kjent som en vågsom seiler. Mer enn en gang satt hans folk og skalv av redsel, når han seilte som verst, men ingen turde mukke. Sa de noget, fikk de bare et blikk fra et par øine, som så tvers igjennem en. Han var en hård mann å ha med å gjøre, både hvite og røde var redd ham. Men tross sin hårdhet hadde han mange venner. Indianerne så op til ham, for han var til det yderste ærlig og rettskaffen. Løgn og fanteri hatet han som pesten, og det gikk galt med de indianere, som søkte å lure ham.
Konkurransen mellem de to-tre forretninger i Norway House for omkring 1900 var meget skarpe, og alle hadde sine spioner ute for å få greie på konkurrentens affærer. Høier fikk en gang mistanke til en indianer. Da han var kommet til visshet om, at indianeren drev spionasje, tok han en blanding av maling og parafin og malte fyren over hodet og nakken. ”Nu kan du gå til ham som har leiet dig, og fortelle fortelle hvem som har dekorert dig,” sa Høier og jaget indianeren på dør.
Høier hadde sin bror til hjelp i forretningen, og de to brødre hang i fra tidlig til sent. Forretningen øket fra år til år, og med tiden blev Høier en meget farlig konkurrent for Hudson Bay Company.
I sine siste leveår var giktbrudden. Han nektet sig enhver comfort, vilde ikke engang ha en stol å sitte i. Han pleide å si, at en trebenk var god nok for ham. Det var bare i den aller siste tid at han hadde en seng, ellers sov han på gulvet bak disken i sin forretning. Han døde i juli 1922 og eide da fire store handelsstasjoner – Norway House, Island lake, Oxford House og Gods lake. I all sin ferd var Høier likeså rettskaffen som han var fryktløs. Han var den første hvite mann som selv reist omkring og kjøpte op skinn blandt indianerne. Indianerne kalte ham Mooneao, og under det navn var han kjent over hele nordre Manitoba.