(Morgenbladet 23/2 1933)
Fru Magda Foss forteller om livet oppe i Longyearbyen i de mørke vintermåneder.
Da Norsk Polarklubb blev konstituert i Ingeniørenes Hus, fant man blandt dens ca. 60 medlemmer en eneste dame, fru ingeniør Magda Kaarsberg Foss, som sammen med sin mann har tilbragt tre mørke vintre oppe på Svalbard, i Longyearbyen.
Tre vintre, var det ikke redsomt? er vårt første spørsmål til klubbens kvinnelige medlem, men vi blir møtt av et forbauset, næsten bebreidende blikk.
– Redsomt, nei hvorfor skulde det være verre der enn andre steder? Jeg lengter op igjen dit ofte.
Efter hvad, mørket? Kulden? Midnattssolen ?
– Efter stillheten, den praktfulle ro man kunde fornemme der, og så efter våren. Aldri noget sted har jeg sett en vår med så strålende farver, en så storslagen avløser for vinteren. Da skinner solen dyp rød bak de hvite snetindene og da lyser fjellene på den andre siden i de skjæreste blå farver, det er helt strålende deroppe. At ikke malere overvintrer deroppe for å få en anledning til å forevige det, skjønner, jeg ikke.
– Hvad gjorde De i alle vintermånedene?
– Det, som man ellers gjør, bare til forskjellige tider av døgnet. Vi kunde jo sove midt på dagen og være lys våken klokken tre om natten. Overskyede dager er det ikke råd å se forskjell på kl. 12 og 24. Når det er klart, skimter man en lysning såvidt til å kunne orientere sig om syd og nord. Inne spilte vi biljard og kort, og broderte litt, men bare engelsk søm, for det var så vanskelig å se farver i kunstig lys.
Jeg hadde barna mine å stelle, fire ganske små gutter, en av dem, Kåre Svalbard, blev til og med født deroppe.
– Var det ikke vanskelig å skaffe mat til barna deroppe?
– Vi levet stort sett udmerket, men siste gang vi reiste opover tok vi med oss en liten svart ko for å få nok melk. Der var jo kjør før og, men sykehuset hadde første fett til all melk. Men barna var friske og kjekke hele tiden, selv om det ikke er videre godt klima for dem er der iallfall ikke meget sygdom. Det eneste som var vanskelig var å få dem fra å ville sove midt på dagen. Det er det galeste de kan gjøre. For å hjelpe på det å gi dem litt mosjon startet jeg gymnastikkpartier deroppe i arbeidermessen, et barneparti og et for damer, og der trenet vi med liv og lyst. Man får jo ikke megen mosjon om vinteren. Den eneste vei vi kunde gå var de ca. 10 minuttene ned til kraftstasjonen, ut på fjellet eller over myren turde vi damer aldri gå i mørke, da snestormen kunde bryte løs hvert øieblikk.
Hundekjøring drev vi nokså meget, festlige og flinke spann på 8 – 10 hunder. En dame kunde ikke greie et slikt spann alene, forresten var hundene så vilde, men jeg hadde min egen store grønlender, som drog mig hvor som helst, og som var så velopdragen at der gikk ry om den i vide kretser og folk kom og langveis fra for å se på vidunderet som var tamt og velopdragent som en skjødehund. Vi hadde den med tilbake til Norge, men folk var så redde for den, og en dag var det nogen som hadde gitt den gift.