Av Willy Hald
(Nordlys 6/12-1952)
Oppdagelsenes tid påstås forlengst å være forbi. Man refererer heller til ”de gode gamle dager”, hvor jernmænd seilte på træskip i modsetning til nu, hvor træmænd seiler jernskib. Både træmændene og jernmændene har vært i Ny-London, men det samlede resultat af indsatsen ble bunker af gammelt jern og tre træhytter. Det er alt hva der ble tilbake av hva der engang var en dristig drøm og et dristig foretagende der skulle gi det røde guld igjen for det røde marmor der findes ved Kongsfjorden på Svalbard.
London eller Ny-London som leiren populært kaldes blandt Ny-Ålesunds beboere, ble opprettet i årene før den første verdenskrig af englænderne der anlagde leiren på Blomstrandhalvøen i Kongsfjorden under navnet Port Pierson. Et engelsk firma hadde ved oppkjøp av private utstykninger ervervet seg retten til utnyttelsen af det røde marmor, og selskapet Northern Exploration Company ble dannet 1909.
Der arbeidedes i marmorbruddet et par år og prøveladninger afsendtes til England. Håpet man nærende for marmorbruddets økonomiske fremtid var omtrent likeså lyserødt som marmoret selv, og gjenspeiler seg i uttalelser som: Prøvelastene er blevet godt modtaget, og det ser ut som om marmoret har en fremtid for seg.
Både marmoret og håpet var og forble lyserødt, undtagen for Kings Bay Kullkompani der omkring 1916 startede på motsatt side af Kongsfjorden med å grave kull. Marmorbrud operasjonen var brudt sammen, og Londons maskineri og hytter overladt til seg selv i polarkulden, hvor alt materiell imidlertid klarte seg særdeles fint, så fint at det nystartede kullkompani i Ny-Ålesund meget ”handy” kunne flytte nogle av englendernes efterladte hytter på prammer over til motsatt side. Leiren Ny-Ålesunds bydel ”London” ble en realitet tillikemed dets øvrige ”bydeler” med internationalt preg som ”Sibir”, ”Ny Mexico og ”Trondenæs”.
Man kunne enda bruke en enkelt, svær kjeddel fra efterladenskaperne, men der er flere maskiner og kjedler tilbake i London og alt i fineste stand. Det veier dog så mange tonns at ingen hittil har følt seg fristet til å fjerne det, selv som skrapjern. Tre tomme hytter og gammelt maskineri står således på 79 graders bredde nord som et symbol på menneskelig dristighet og foretagsomhet der oppe i de arktiske strøk. Om noen har lyst til å ta fatt på det røde marmor da finner man tre gode hus og gammelt maskineri hvorav en del endnu er nedpakket.
Man behøver heller ikke å sulte, thi utenfor hyttene har englenderne etterladt store kasser ned ”Heering” pakket omkring 1910, og jeg smakte på det nu i sommer. De kan rolig spise silden.
Northern Exploration Company måtte oppgi drømmen om det røde marmor, der smuldrede bort mellem hendene på dem under svære økonomiske tap for aktionnærene, så spøkefugle fandt anledning til å omdøpe foretagendet til ”Northern Exploitation Company.