Liv og virke på Bjørnøya. Hos meteorologer og en kjøttetende hest

Liv og virke på Bjørnøya

Liv og virke på Bjørnøya

av

Dominicus Ørbeck Legreid

Polarboken 1938

Det første inntrykk av øya som vi nærmer oss, er ikke sær­lig oppmuntrende. Tåka ligger grauttjukk som en ugjennom­trengelig mur rundt øya, men vår ishavsskipper er heldigvis en mann med sine plassinstinkter i orden, ervervet gjennom ge­nerasjoner. I mangel av radiopeileapparat bruker han alka, som med usvikelig sikkerhet flyr over hekkeplassen sin inne på øya etter å ha vært en tur til havs etter mat til ungene. – Omsider stiger vi i land i Austervåg. På vår ferd videre opp til Tunheim, vårt vinterkvarter, skal vi heller ikke bli overmettet med koselighet. Falleferdige rønner, rester av maskiner, verktøy, lokomotiver, oppbrutte skinneganger griner en i møte overalt.

Imidlertid er vi installert, og tro nå ikke at våre triste erfaringer om øya hittil har tatt motet fra oss. Vi har ikke kom­met hit for å motta skjønnhetsinntrykk. Vi er ene og alene kommet for å varsle de beryktede lavtrykk, og vi skal nok ellers vite å bringe det beste ut av en ubekvem materie; det har vi gitt hverandre neven på.

           ”Blakka” – den kjøttetende hesten med maten sin, tre bjørner.

Vi er omsider kommet ut i oktober, og dermed står vi foran polarnatten, og i det hele ca. 8 måneder hvor vi er over­latt helt til oss selv. I mange av de tallrike vannene er det mye ørret, og om vinteren fanges den på funkismanér så å si. Vi spenner nemlig Blakka – den makeløse hesten vår – for sleden og kjører ut på isen. Her slår vi så hull og manøvrerer Blakka tett borttil. Makelig til rette i pelser og puter trekker vi så opp den ene ørreten feitere enn den andre, mens Blakka fornøyer seg med medbrakt niste. Så snart den første fisken er fanget, begynner Blakka å humre og sparke, hvilket betyr at den vil ha fisken servert! For Blakka, ser De, er ingen gamp av vanlig format. Helt fra gruvedriften tok slutt, har den på en måte vært øyas eneste faste levende punkt. I alle disse årene har den vært overvintrernes gode kamerat og kampfelle, og den har tillagt seg livsvaner som skiller den atskillig fra dens stammefrender. – Kjøtt, fisk og vilt, tilsatt kjøkkenrester av alle tenkelige slag og blandet med sterkt oppvaskvann er således blant dens livretter. Ute liker den seg best både sommer og vinter. Det er bare høyst uvillig den går i ly av været når det stormer som verst. I forhold til hester flest har den gode dager, og det hender at den flyr unna når den har en anelse om at noe skal gjøres. Og da er den ikke til å få fatt i før den får lekkerier. Men bevares som den henger i når den først er kommet for vognen eller sleden. Det gjelder å bli ferdig med jobben i en fart, for da vet den at det på ny blir ekstraforpleining å hale. Rester av en søt pudding eller en bit sjokolade kanskje. Ellers inviterte vi den rett som det var inn i stua til oss til festlig samvær rundt kaffebordet. En hyggelig kamerat den Blakka!

Men vår fornemste hobby var nå likevel fangsten av po­larrev. Stuert Andresen – mesterskytten vår – tok gjerne børsa på nakken og dro av gårde til Engelskelva for å møte Mikkel rev, om han skulle ha vært nede og forsynt seg med hvalskrotten på stranden. Hele 10 rever måtte bøte med sitt hvite liv på den veien. – Rundt brinken på en strekning av ca. 7 km lå våre feller parat. Dem besøkte vi hver dag under hele fangsttiden, så sant været tillot det. – Når vi kom til­bake fra slike turer, og særlig når vi hadde fangst med, da var all surhet som blåst vekk, og uten at vi visste ordet av det, var vi i gang med å vise hverandre spesielle oppmerksom­heter. Tungen kom på gli, dagens begivenheter ble kommen­tert med en glød som kunne være enhver politisk eller religiøs menighet verdig.

Mens vi snakker om fangst – dessverre fins det bare po­larrev på øya nå, men betingelsene for at den langt verdiful­lere blårev skulle trives der, er like gode som på Jan Mayen, hvor det har vært en rik bestand.

Værobservasjonene tas ordinært 6 ganger i døgnet, kl. 2, 8, 11, 14, 17 og 19. Dertil i flygetiden kl. 5,30. De omfatter skyenes høyde, masse og art, videre været ved observasjo­nene og mellom disse, vindretning og -styrke, barometertrykk og -tendens, luftens fuktighet etc etc. Observasjonene settes ut i den internasjonale kode som består av fra 5 til 7 grupper a 5 siffer.  Pr. radio går de over havet til værsentralen i Tromsø til bruk ved værvarslingstjenesten, samtidig som de sendes videre ut i verden. På en snau times tid er været på Bjørnøya kjent i samtlige værsentraler i Europa!

Foruten disse observasjoner er det fastsatt visse perioder i året da det daglig blir sendt opp såkalte pilotballonger til bestemmelse av vindens retning og styrke i de forskjellige høyder. Dette foregår samtidig over hele verden.

Vakttjenesten utføres vekselvis fra døgn til døgn av assi­stent og bestyrer. Åtte-timers dagen er således et ukjent be­grep på de arktiske stasjoner ennå. Den er for så vidt heller ikke påkrevd før utviklingen er kommet så langt at det kre­ves observasjoner døgnet rundt.

Det fikk vi forresten praktisere sist vinter da en del rus­sere på et isflak skulle unnsettes med fly. I nesten 3 døgn holdt vi det gående med observasjoner hver time.

Tross alt har vi jo i de vintermørke dagene lengtet etter våren, og så kommer den endelig! Da står vi igjen foran en travel tid. Det gjelder å nytte de få godværsdagene til å få unnå ”våronna”. Det er nemlig både en plikt og en æressak at alt skal være i best mulig stand til det nye personalet over­tar. Husene males, alle rom vaskes og om nødvendig tapet­seres eller males, golvene ferniseres, maskiner og apparater overhales og pusses. Og enda er det mange hundre andre ting som skal ordnes og greies med.

Og så kommer endelig den store dagen: Stasjonen er fun­net i orden og overlevert til nestemann. Vi har et festlig sam­vær på fallrepet, og så legger skuta ut fra den ugjestmilde øya med tre lykkelige sjeler ombord. –