Liv og død i polarnatten
Liv og død i polarnatten
Av Erling Aarebukt
(Nordlys 14/3 -1936)
For en to døgns stiv kuling av sydvest hadde vi med ishavsskuten «Lyra» lenset nordover langs Svalbards vestkyst. For så vidt kunde jo det være det samme, fangsten lengre syd var bare måtelig, så nu fikk vi da se hva som kunde finnes å fangste her nord. Vi var ikke så lite spente, noen hver av oss, det tok alt til å høstes sterkt mot slutten av august, og fangsten på denne vår tredje tur i år var hittil bare en brøkdel av det vi må ha for å være seilklar hjemover.
Så den tredje dag løyer stormen av, det blir etterhånden stille og en smule solvarmt enda så sent på året det er. Isfritt er det også i vår nærmeste omkrets, men fra topptønnen kan vi med kikkerten øyne isen som gråhvit rand i nord og vest. Naturligvis skal vi gjøre regning på fangst, så må vi nok der hen.
Foreløpig bakker vi oss opp under land og går til ankers. Vi har jo ett og annet å rette på etter stormen, – vår ene fangstbåt har vi fått noe sundslått, den må vi iallfall få i brukbar stand før vi begir oss ut på fangst.
Og mens noen av de mest snekkerkyndige går i gang med dette, får jeg Lars skytter med meg, vi tar våre geværer og hekksbåten, og så ror vi oss en tur på land. – Vår plan er å kravle opp på den nærliggende haug for derfra å få et bedre overblikk over våre omgivelser enn vi kan få fra topptønnen.
Hvor underlig er det ikke å ha landjord under føttene igjen – for oss som fra midten av februar så å si i et trekke har hatt et gyngende dekk under oss! Vi går og vagger, Lars skytter og jeg, vi synes føttene sommetider tar jorden for fort, sommetider senere enn beregnet. Vi ler av det, og blir enige om at vi er blitt så innlevd med et slingrende dekk under føttene at vi fremdeles går her og setter sjøbein enda vi er på tørre, harde landjorda med berg under sålene!
Plutselig roper Lars på meg. Han har gjort en liten privat avstikker, nu har han øyensynlig funnet noe ekstra, han roper og vinker at jeg skal komme, – ja, at jeg endelig må komme straks!
Det Lars har funnet, er kort og godt et menneske. Eller rettere sagt, de siste rester av et menneske, nemlig et hvitt avspillet og avmagret skjellet mellom noen klesfiller foran våre føtter. Ved siden ligger et forrustet gevær.
Vi blir begge stående og se på dette. Vi finner ikke noe å si, men det siger inn over oss et dypt vemod – vi aner det begge at bak dette funn, bak dette av rovdyr avgnagende skjellett ligger der en tragedie, utspillet i en eller annen form her oppe i isødet – .
– Ka ska vi gjøre med det? sier endelig Lars.
Jeg luter meg ned og tar opp det rustne gevær, det er samme slags som det jeg selv har. Jeg undersøker låset, og finner at patronen fremdeles sitter i. Men den er tom, skuddet er altså fyrt av – det siste skudd. Vi undersøker rundt om, men finnes ingen flere patroner, verken avskudte eller ladde. –
– Ja, sier jeg tilslutt som svar på min kamerats spørsmål. Vi må vel begrave det – det er vel det einaste vi kan gjøre. –
– Så må vi om bord etter en spade! Konstaterer Lars.
Da får jeg øye på noe annet et stykke bortenfor – en bylt, en pakke av ett eller annet, skinn, surret sammen med en stump snøre. Jeg tar det opp, løser knuten og åpner pakken. Inni er der en liten treeske inntullet i seilduk og ombundet med skinnremmer. – Med rystende fingrer vikler jeg seilduken av, og åpner esken. – Den er full av papirer. – –
Vi drar pusten dypt begge to, viser på hverandre. Og jeg kommer med ett til å tenke hva denne mann må ha gjennomgått Svalbard lidelser før han la seg ned her i bakkeheldningen for å dø. – –
Jeg tar opp papirene, en håndfull blyantskrevne ark, temmelig medtatt av fuktighet, men med godt leselig skrift. Der er også en blyant – ødelagt av fuktighet, – og mellom arkene støter jeg på et bilde, et fotografi, falmet og flekket av å ha ligget her. Bilde av en ung, smilende kvinne. – –
Jeg vikler det hele inn igjen, surrer seilduken godt om. Så ror vi om bord, Lars og jeg.
II.
Et par timer senere har vi graven ferdig. Menneskerestene vikler vi inn i et gammelt seil, og senker ned. Hvil i fred! sier en av oss dempet, – og skipperen vår, den aldrende, barkede ishavsgast, trer han ikke frem til graven, folder hendene og leser Fadervåret sakte og uvant, – – mens de av oss som har huen på, med en plutselig innskytelse tar den av. – –
Så blir jorden skuflet på, vi er ferdig med det. På graven reiser vi et trekors, simpelt tilspikret av planker. På korset har den netthendteste av oss skåret inn navn og årstall slik som vi har lest det i de funne papirer.
Da sier skipperen til meg: – Den beretningen – er ho lang?
– Å nei –, svarer jeg
– Ja, så kan du likeså godt lese ho opp med en gang – mens vi alle er samle, så veit vi då det og. – –
– Det kan eg vel, sier jeg, og tar papirene ut av esken.
– Så setter vi oss i en halvkrets i bakken og jeg leser:
– –
Den som ikke ved det, kan umulig se at det finnes en menneskebolig her på dette sted. Noen egentlig menneskebolig er det da heller ikke, bare en ytterst primitiv hytte vi har satt opp til å bo i mens vi er her på ”småfangst”. – Nu da sneen ligger så dyp, merkes hytta vår bare som en ujevnhet, en liten tue i dette sørgelig hvite landskap.
Og her har min Jan Berge fra Balsfjord og jeg holdt til i over et år. – Jan, den glade kvikke gutt, 25 år, med et aldri sviktende mot, – og jeg, mer stillfarende og fåmælt, noe eldre enn min kamerat, men ikke mer enn de tretti. – Begge er vi ugifte. Mitt navn er Karl Viken, født i Lyngen prestegjeld 1897.
Det var 1926 vi fulgte hit opp med ishavsskuten «Ceres», og ble landsatt her for å overvintre på småfangst. Det skulle bli vår bli vår tredje vinter her oppe i isørkenen, – og vi var rustet for vinteren etter alle erfaringers regler, så vi skulle nok klare det fint nu som før. – –
Avtalen var at «Ceres» skulle komme nordpå her og ta oss og vår fangst igjen sommeren 1927. Skjønt dette sted ligger noe utenfor de vanlige fangstplasser, skulle de likevel gjøre det.
Vinteren gikk fort, syntes vi, vi var friske, og hadde fullt opp å gjøre med fangsten – som for øvrig var meget god. Vi unngikk omtrent helt det vanlige tungsinn som ofte vil overfalle folk i vår stilling. – Dette at to menn skal bo i en trang hytte polarvinteren igjennom flere av mil fra andre mennesker, er jo også ofte noe av et eksperiment. Disse to menn vil som oftest være tilbøyelig til å bli lei av bare hverandres selskap og prat, tilslutt kan de ikke være enige om den aller minste ting. – Jeg har prøvd det en gang i min grønneste ungdom, og jeg vil ikke oppleve det en gang til. – – Også dette forhold klarte jeg og min kamerat Jan uten den minste ”friksjon”. – –
Slik som vinteren er her oppe, skulle en aldri tro at det blir sommer igjen hvis man ikke visste det. At alle denne is og sne og veldige kulde skal være borte om så og så mange måneder, det er nesten ufattelig. Og at dette evige mørke, måned etter måned skal bli til bare lys! – –
Men så en dag kom solen. Intet annet sted er den vel så ventet og så kjærkommen som her oppe i polarødet, hvor vinterens kulde og andre ulemper er så fremtredende.
Jeg var ute i ”i marken” ca. to mil fra hytta vår for å se til våre revesakser og åter. Med tre rever hengende bakpå kom jeg strevende over en bakkekam, da jeg med ett hadde solen rett imot så jeg ble blendet og fikk vann i øyene. Den velsignede sola!– For meg var den som et løfte om at nu bærer det mot lys og sommer igjen. Og hjemmet med de kjære der, var med ett rykket likesom så nært innpå meg. –
Jeg ble stående der i solglansen den stund solen var over horisonten, og enda dens stråler var bare et koldt, hvitt lys, kjente jeg en herlig varme gjennomstrømme meg. Da jeg endelig lot skiene gli videre, var jeg oppfylt av et friskt nytt mot og en mektig glede over å være til. –
Det var den gang. Nu minnes jeg det som noe ufattelig. Men så er jo forholdene for oss nu så helt forskjellig fra den gang.
Solen kom, den kom for alvor. Og omsider ble det da som et slags sommer også her oppe. Vi laget oss ferdig til å forlate hytta vår straks skuten bare kom, pakket vår fangst av skinn i passende bunter. Så ble det å gå og vente på, og glede oss til at «Ceres» skulle svinge inn bayen vår og føre oss hjem.
Men tiden går, og vår venten blir mer og mer intens. Vi holder stadig utgikk, kommer den ene ned fra haugen, går den andre straks opp igjen. Til slutt går vi som i feber. Nu ja, vi trøster oss med at «Ceres» jo skal ha full fangst før den kommer og tar oss, – kanskje har det gått smått med fangsten, og at den derfor er blitt forsinket. Vi resonnerer det over de utallige ganger, og vi blir enige om at slik må det være. Kanskje har vi dem her i kveld, i natt, i morgen eller i overmorgen.
Men dagen går, sommeren går, den arktiske sommer er jo ingen evighet just. Og en dag er det kommet så langt med oss at vi er blitt fåmælte og tenksomme, og tør ikke møte kameratens øyne for ikke også der å se avspeilet den angst vi i stillhet går og skjuler for hverandre. Prøver jeg å fange min kamerats blikk, blikk det straks flakkende og rådvildt. Og så går han. Jeg tør ikke følge etter for ikke å se at han kanskje, kanskje står der og gråter –, voksne karen. –
Det begynner allerede å bli høstlig. Vi merker på mangt at vinteren ikke er langt borte, selve luften har fått en råere, fuktig tone. Men de kan jo enda komme, når vi har sovet og våkner igjen, ligger «Ceres» kanskje her på bayen vår og venter på oss.
Den kom ikke. Verken den eller andre. Og så var vi liksom på ny overlatt til oss selv – så aldeles håpløst ensomme.
Bare den som har prøvet en slik situasjon, vet hva den har å si. Men slik dette føltes for oss, må det vel føles for den uskyldige anklagende, når han venter seg frikjent, – og så plutselig får høre at han er dømt til døden tross all sin uskyld.
Så en dag satte det inn med nordlig storm og sne. Den driver som et hvitt skummende hav de ute, som et koldt likdekke over alt liv. Om noen dager er vel hytta vår igjen bare en liten tue i dette håpløse hvite landskap.
Og som jeg sitter og stirrer fortenkt ut i været, får jeg med ett en følelse som om jeg er med å drukne i dette hvite piskende hav. Så sterk er den at jeg uvilkårlig snappet etter pusten og vender meg bort med det gys.
Og nu da det er avgjort at vi må bli her en vinter til, om da vi intet mer har å håpe om å komme oss hjem i år. – Nu kan vi igjen møte kameratens blikk, vi kan rolig prate om dette uberegnelige som er hendt oss. Vi kan overveie, legge planer for vår videre tilværelse. Vi tar som en status over vår beholdning av mat, av klær, brendsel, – restene av vår gode utrustning fra i fjor. Resultatet viser seg å være det bedrøvelige faktum at med denne beholdning klarer vi nok ikke å nå en ny sommer, hvis vi ikke på en eller annen måte klarer å skaffe et lite ”dyrtidstillegg til levemåten”, som min kamerat ennu har humør nok til å si.
Og i et anfall av bitterhet – det første på vår lange tur, eller som et resultat av sine egne funderinger, sier Jan plutselig at hele denne vår tilværelse her på jorda visselig er ment som vits av Vårherre, men da kunne han jaggu ha gjort den bedre, den stund han alt skulle vitse, – for denne var pinedød dårlig laget. – Og en tidlang er Jan såre misfornøyd både med Gud herren og hele dette byrdefulle jordskjelv.
Men allikevel – situasjonen kunne ha vært verre for oss. Litt matvilt må vi vel kunne fanges, som et tilskudd til provianten, og med gjennomført sparsomhet vil også brenslet vare en stund. Av revskinnene kan vi jo dessuten lage oss en mengde varme plagg. Ammunisjonen må vi også holde strengt hus med. Dessuten er vi jo begge trenede og hardføre menn. –
Å jo, vi skal nok klare det likevel, hvis ikke noe ekstra hender.
– –
Alt går – også dette. Nu er vi rukket frem til jul, skjønt hvert døgn og hver time i døgnet gjør all sin flid for riktig å syne oss sin sendrektighet. Vi har opplevet timer uten ende, og døgn som synes å romme evigheter i sitt skjød. Jeg vil ikke prøve på å skildre dem.
Vi ligger for det meste i vår sovepose, Jan og jeg. Det gjelder å spare på maten og brenselet. Når vi ligger slik, behøver vi ikke mat til det, og derfor heller ikke krefter. Men i hyttens nærhet har vi satt opp noen feller og sakser. Når været er riktig godt, så går vi en av oss tur for å se til dem. Det er ikke hver dag. Fra disse turer kommer vi da oftest tilbake med en rev eller to. Matvilt er her ytterst smått om, iallfall her i hyttens nærhet hvor vi ferdes. Derfor kaster vi ikke bort revekjøttet. Vi spiser det, og er glade til.
Og enda har vi vinter i minst seks måneder, – dertil er det jo uvisst om det kommer noen skuter hit på disse trakter denne sommer heller. Derfor har vi gjort opp med oss selv at når det begynner å våres, må vi på ski forsøke å ta oss frem sydover. Kanskje kan vi nå frem til folk.
– –
Igjen et spann av dager med evigheter i sine skjød. Uhyggelige dager, et mareritt av hunger og kulde. Gud vet om vi mer noen gang får spise oss ordentlig mette eller varme denne klamme koldhet ut av våre kropper.
I det siste har jeg begynt å engstes for min kamerat. Ikke så at han sier noe selv eller klager, – men jeg tror han må være syk. Men hender det at jeg spør han om det, brummer han bare noe uforståelig og vender ryggen til meg. Sine turer for å se til våre fangstinnretninger har han helt oppgitt, og jeg har merket at han av og til kaster seg frem og tilbake som i noen slags smerte og ve. –
En dag vi lå og hadde byttet noen ord, sier Jan med ett: – Eg ser nok aldri Balsfjorden igjen meir, eg! – – Det kom som var det ham en svær overvinnelse å få det sagt.
Det farer til som is i meg, men jeg sier: – Å ..tøv! – – Vi har jo bare fire – fem måna igjen.
Han blir liggende lenge. Så kommer det støtvis: – Å ja. Men du får – du får helse heim! – – Det hulker til inne i soveposen.
– Er du mykke syk? spør jeg.
– Åja, sier han borte bare.
– Har du nokka meining om ka det kan være?
– Nei Det er vel kanskje mest på sinnet. – – Eg veit ikke. –
Jeg famler meg frem av soveposen og fyrer godt i ovnen, måker inn på ilden en god del av den smule brensel vi har igjen. Så finner jeg frem noe medisin og gir ham, skjønt han sier at det ikke hjelper likevel, og ikke vil ta imot. Så koker jeg en suppe av revekjøtt, mel og vann, – og vi spiser bra begge. Ja, min kamerat får jo ikke noe større ned, men han sier at han er mett, og ikke vil ha mer. – Det er nok rent dårlig fatt med ham. –
Straks etter faller han i en urolig søvn.
Og mens jeg blir sittende fremme ved ovnen så lenge den er varm, kommer tankene. Hvorfor skal dette hende oss, finnes der noen mening skapt i det? Alt annet i denne vår tilværelse her var enda til å bære på en måte, men dette –?
Skal jeg nu enda attpå alt bli sittende alene – – med en død kamerat. –
Herre min Gud!
– – –
Først i dag er jeg blitt såpass rolig at jeg kan skrive ned litt om dette forferdelige som er hendt. Min kamerat er ikke mer. –
Nei, han er ikke mer – –. Min Gud – – hvorfor lot du dog dette skje?
Det var visst for to dager siden det hendte. Jeg var oppe før det ble lyst, for jeg hadde bestemt meg til å gjøre en tur til våre nærmeste feller og sakser for å se. – Det var absolutt nødvendig at vår beholdning av kjøtt om mulig fikk et lite tilskudd igjen.
Først lager jeg en smule varm suppe til oss, jeg spiser noe, men min kamerat vil ikke ha stort. Så gir jeg ham noe medisin og steller om ham på beste måte. Og han synes ikke å være verre, iallfall smiler han litt til meg og sier da jeg er ferdig: du har bestandig vært meg en god kamerat – resten kommer bort i et slags hostefall.
Men av de feberglisende øynene skjønner jeg at nok ikke er videre rar allikevel. –
Jeg trodde han falt i søvn. Men just som jeg står med geværet på akselen og skal gå, sier han: – Du må tilgi meg – – siden! –
Jeg skjønte jo ikke da hva han mente, men jeg gikk hen til ham og sa:
– Kjære, no ska du sove! Du ska se at vi kommer nok heim likevel, og alt blir godt.
– Han så på meg og smilte matt – –. Å, dette smil, overbærende som var jeg et påståelig barn ikke orket trette med. – –
Så gikk jeg.
Det kan vel hende jeg hadde vært borte en time eller halvannen da jeg satt utfor den siste helning mot tuen i sneødet som viste at der lå hytta vår. Jeg hadde fått en rev, og gikk fort, for jeg kjente meg besynderlig godt opplagt, om enn noe matt og støl.
Jeg var vel omtrent femti meter eller sånn fra hytta, da jeg med ett stanset. Det gikk koldt gjennom meg så jeg kjente det kriblet ondt helt nede i føttene, for jeg hadde hørt et skudd – – et skudd fra hytta vår.
Det kunde jo bety både det ene og det annet, – det behøvde jo absolutt ikke være hendt noe galt. Men da jeg gled videre, var det allikevel så vidt jeg orket gå, jeg hadde en bestemt følese av at nu var nok det hendt som jeg selv i min villeste fantasi ikke hadde hatt vett til å tenke på en gang – langt mindre frykte for. – –
Da jeg rev opp døren, stod kruttrøken meg tykk i møte. Og det var med oppbydelsen av alle mine krefter at jeg orket å gå inn og se dit bort hvor Jan lå. –
Et gapende hull i pannen, blodet rundt om og geværet ved siden viste tydelig nok hva som var hendt.
Jeg seg ned på en benk. Og der kom over meg en følelse av ensomhet så redselsfull, at jeg syntes jeg også måtte dø, – jeg øynet ikke den miste utvei til å klare meg over dette. – I det øyeblikk var jeg visst ikke langt fra å skyte meg en kule i pannen, jeg også. – –
Min venn, min venn – hvorfor har du dog forlatt meg? –
Siden har jeg sittet her på bekken, pint av alle slags umulige tanker. Av og til har jeg likesom våknet av at det ble koldt, så kaster jeg litt brensel inn på glørne i ovnen. Det ble kveld, og det ble natt. Og hvilken natt! Ensomheten ble fryktelig, den ble levende, den tisket og tuslet i krokene, den ble til et uhyre som ville kvele meg, kvele meg. –
Jeg turde ikke røre meg, jeg fikk plutselig den ide at der stod en bak meg og ville hugge meg ned, eller kvele meg med et strupetak, men jeg turde ikke snu meg for å se. – – Så ble hytta full av ansikter, – allesteds var de, gripende, ondskapsfulle, fantastiske i sin form, redselfullt uttærte – nærmere og nærmere kom de, over mitt ansikt, kjente kolde knokler som famlet om min strupe. – Mitt eget skrik bragte meg til meg selv igjen.
Jeg prøvde å tenke på noe annet, på dem der hjemme, på mor og far, mine søsken – og på henne. Men jeg maktet ikke å holde deres bilde i mine tanker, hele min bevissthet var et eneste kaos av skremmelige, forferdelige redsler og syner, somme tider falt det meg inn at jeg holdt på å bli gal, at det var vanviddet som var over meg. – og snart var jeg igjen inne i det uhyggeligste mareritt. – – –
Hvorledes den evige endeløshet av en natt gikk, vet jeg ikke, men omsider da det lysnet av dag, tror jeg nok der fantes sølvtråder i mitt blonde hår.
Siden har jeg vært mer rolig. Jeg har knapt kanskje sovet litt av og til, jeg har spist en smule, enda jeg ville kaste opp for hver bit jeg tok i munnen. – Men min tankekraft er igjen klar og skarp – jeg kan legge planer for min videre eksistens. Min livskraft er ennu ikke kuet.
Å ja, jeg har min plan ferdig. Her kan vel være noe slikt som tyve mil til nærmeste fangsthytte, som jeg kan ventes å være bebodd. Dit vil jeg forsøke å nå frem. Det er et farlig eksperiment, jeg vet det – det er å spille lettsindig med livet som innsats. Allikevel vil jeg våge det, – fordi jeg er nødt. Å bo her ennu fire – fem måneder alene med min døde kamerat, makter jeg ikke, enda jeg nok kunne livberge meg her til sommeren kommer. – Nei, det så vel – – . Når jeg nu er ute en liten sving, koster det meg all viljekraft å gå inn igjen – inn i dette hull hvor jeg har opplevd all verdens redsel og gru, på vanviddets rand, – – og hvor han fremdeles ligger i sin sovepose i hjørnet, fordi jeg ikke har fått meg til å bære ham ut sneen. Midt i all ensomhetens redsel er han dog et menneskelig vesen. Han er død, og jeg overfalles stundom av skrekk for den døde. Han var dog engang levende, – – min venn og kamerat igjennom alle lidelser og gleder. – – –
Min plan er nøye gjennomtenkt de utallige ganger i disse døgn. Jeg vil spise godt, jeg vil tjene etter fattig leilighet, – – og når føret blir riktig godt og været trygt, vil jeg gå. Min sovepose vil jeg ta med, mine ski, mitt gevær og de to patroner jeg har igjen, noe mat og disse papirer. Så stenger jeg døren her forsvarlig. Og så vil gå. –
Men jeg har tenkt at den siste patron må jeg gjemme gjennom alt og tross alt. – For skulle det hende at jeg på min vei ikke lenger øyner mulighets råd for å berge livet frem til folk, da er den siste patron god å ha. – Da vil jeg med mine siste krefter spenne hanen, legge løpet mot pannen – – og så ganske, ganske uforsvarende gi avtrekkeren det lille puff som skiller mellom liv og død, mellom all verdens lidelse og det store intet. –
Det er lenge stille. Ingen famler etter skrå, ingen river av en fyrstikk for å tenne en røk, – vi er alle dypt grepet av dette drama som her i korte trekk var rullet opp for oss, – så forferdelig i all sin nakne virkelighet. – – –
Og vi betoks alle av en forunderlig levende og sterk lengsel bort fra dette kolde land, det kom over oss en så sterk følese av forlatthet, at vi uvilkårlig flyttet oss nærmere hverandre der vi satt. –
Endelig sier skipperen vår: – Var det ikke «Ceres» som forsvant sporlaust i Vesterisen det året?
– Ja, er det en som svarer.
Og vi blir tause sittende og stirre inn i dette tragiske spill av tilfeldigheter. –
– – –
Noen timer senere var vi i rik fangst. Og vi betoks alle av blodrusen, drepe, drepe. Oversprøytet av blod segnet vi til slutt om av tretthet etter to døgns arbeide.
Og mens nordvesten hyler, og snefokket svøper landet i hvitt, setter vi kursen hjemover for motor og fulle seil.