Som bekjent måtte hertug Ludvig Philip av Orleans, som for 100 år siden ved julirevolusjonen blev de franskes konge, tilbringe en lang tid av sin ungdom og manndom som landflyktig på vidløftige reiser så vel i Amerika som Europa. Han blev nemlig landsforvist fra Frankrike på grunn av sitt nære forhold til General Dumouriez, der hadde fattet den dristige plan å gjøre en ende på konventets blodige terror i Paris og gjennoprette et konstitusjonelt monarki. Da Domuiriez planer i denne retning fullstendig mislyktes, måtte han flykte over til østerrikerne, og Ludvig Philip måtte for ikke å bli slept for konventets skranke, hvilket var det samme som dem visse død, også begi sig i landflyktighet. Også mot hele hans familie blev forfølgelser satt i scene; hans far, Philip Egalite, blev fengslet i Marseille som mistenkt og ført til Paris, hvor han blev dømt til døden og henrettet. Alt dette skjedde i 1793. Hans mor holdtes 2 år i fangenskap og landsforvistes derefter inntil restaurasjonen 1814.
Ludvig Philips landflyktighet og omstreifen i fremmede land varte fra 1793 til 1817. Herunder kom han også til å besøke de Skandinaviske land, Danmark, Norge og Sverige med Finland, ja han utstrakte reisen like til Nordkapp. Denne besværlige reise gikk i åpen båt langs Norges kyst fra Trondheim til Alta derfra over land til Hammerfest og så atter i båt til Nordkapp og tilbake til Hammerfest og Alta. Videre over land til Kautokeino og gjennem svensk Lappmarken nedad Muonioelven til Torneå. Derfra gjennem Finland til Stockholm. Reisen foregikk inkognito idet Ludvig Philip kalte sig Müller, og hans ledsager, den manenske greve Montjoye, reiste under navnet Froberg. De nød overalt hvor de kom i Norge den største gjestfrihet og hjelp fra befolknings side og spesielt var dette tilfelle i Finnmark, hvor en sådan gjestfrihet og hjelp var så meget mer velkommen, som landet i sig selv var blottet for en enhver bekvemmelighet.
Denne reise i Finnmark og Lappland foregikk i 1795, da Ludvig Philip var 22 år gammel. Og efter sin ophøielse på Frankrikes trone glemte ikke «borgerkongen» Finnmark og sine venner der oppe, hvem han sendte erindringsgaver og brev, som vidner om hans takknemlighet og hjelp. Men det største bevis på hans interesse for disse nordlige landsdeler er vel at han utrustet hele 3 videnskapelige ekspedisjoner som i årene 1838, 1839 og 1840 foretok undersøkelser ved Spitsbergens vestkyst og i havet mellem Norge og Spitsbergen. Leder av ekspedisjonene var P. Gaimard. Og skibet, hvormed fulgte en hel stab av videnskapmenn, var La Recherche.
På ekspedisjonen i 1838 var det at den kvinne fulgte med, til hvem er hentydet i overskriften til denne artikkel. Hennes navn var Leonie d’ Aunet. Hun utgav i Paris 1867 en reiseberetning, hvis tittel var: Voyage d’une femme au Spitsbergen..
Hun mener iallfall selv å være den første kvinne som har satt sin fot på Spitsbergen, hvor vidt det er bokstavelig sant, skal jeg ikke kunne si. Om hvordan hun kom til å delta i den av Ludvig Philip utrustede videnskapelige ekspedisjon, forteller hun selv følgende:
Under en samtale hadde hun ytret at hun misunte en madame Freycinet, som hadde ledsaget sin ektefelle på en lang og farefull reise med dampskibet «L’Uranie». Paul Gaimard som var tilstede, spurte henne da, om hun mente dette alvorlig, og om hun hadde lyst til å gjøre en reise rundt jorden. Jo, det var hennes drøm. Men en jordomseiling var gjort så mange ganger før; nu gjaldt det å trenge så langt mot nord som mulig for å undersøke om her kunde finnes noen gjennemgang fra Europa til Amerika.
På en sådan reise skulde nu Gaimard, og han ytret ønske om at Leonies ektefelle vilde følge med og om hun vilde foreslå ham det. Ja, det vilde hun, men på betingelse at hun selv fikk lov å følge med. Det hadde nu sine vanskeligheter, da statens skib ikke var innrettet på innskibning av dame. Men da hun holdt fast på sin betingelse, lovet Gaimard å forsøke å overvinne vanskelighetene. Hun fikk med letthet overtalt sin ektemann, og man gikk straks i gang med utrustning for reisen. Hun var den første kvinne som foretok en sådan reise. Om denne forteller hun videre:
Reisen foregikk gjennem Holland, Hamburg, Danmark, Sverige, Norge til Hammerfest med den norske stats damskib «Prins Gustav» og fra Hammerfest til Spitsbergen med den franske ekspedisjon skib «la Recherche» som under Gaimards ledelse, gjorde en videnskapelig ekspedisjon til Spitsbergen. Hun beretter med forbauselse om de lyse netter i Hammerfest, hvorhen hun kom i midten av juni. Det er mindre enn 1 år, forteller hun, siden man brukte en måned på reisen mellem Trondhjem og Hammerfest; nu gjør man reisen på 8 dager, takket være det dampskib, som regjeringen har satt inn i denne rute, nemlig «Prins Gustav».
Hammerfest har ca. 500 innbyggere og består av omtrent 60 hus av tre, overstrøkne med oker, av hvilke høist et dusin er beboelige. De øvrige er usle hytter opført av fattige norske eller huler, hvori kystlappene søker tilflukt. Av trebygningene var det 4 med to etasjer, hvitmalte, prydet med grønne og blå linjer, ganske som asjettene i de små restauranter. Der lever kjøpmannsaristokratiet. – De små hytter er brygget av tømmerstokker, hvis mellomrum er fylt med mose eller gammelt opplukket tauverk. Hver hytte er delt i 2 værelser. Inntredelsesrummet tjener til kjøkken, salong og spisestue. En umåtelig stor ovn konstruert av grå stenplater, er av en primitiv form og hever sig like til taket uten å bli smalere. Bakværelset er soverom for hele familien og gjør dessuten tjeneste som magasin for klær og matvarer. Dette er «gården» fra Syd-Norge, men sammenkrympet og gjort fattig og trist under innflydelse av en udyrkbar jord og et drepende klima. Takene er dekket av torv, som danner de eneste flater av grønt i landskapet. Det er eiendommelig hver morgen å se kvinnene løfte sine gjeter op på taket ved hjelp av en stige for at de stakkars dyr kan få frisk beite. Under forrådshusene sees fiskegarn, ved, vogner og alskene bruksgjenstander som vilde genere inne.
Finnmarkens innbyggere forener den største redelighet med en stor kjærlighet til fortjeneste. De tar tredobbelt for sine varer, og man bor hos dem uten å være sikret ved et lås, men man blir ikke bestjålet. Her kommer mange fremmede skib om sommeren, russerne fører mel, trevarer, smør, hollenderne poteter, vin, kolonialvarer, skib fra Hamburg fører klær, såpe og møbler.
Lappenes høide angis av forfatterinnen å ligge mellem 4 fot og 4 tommer og 4 fot og 10 tommer; det er sjelden å finne en mann, som er 5 fot. Lappenes klædning beskrives således: Underst en fåreskinnspels, på hvilken ullen vender inn. Dette plagg dekkes om vinteren av en kofte renskinn, om sommeren av en av vadmel, grått eller mørkeblått, kantet med tøibånd av forskjellig farve. Kraven av denne bluse er alltid stiv og opstående og prydet med små stykker rød tøi og av tinnprydelser omgitt av gode broderier. Spalten i blusen og armlinningen er prydet på samme måte. Beltet som er av skinn, holder blusen sammen og tjener til like som en prydelse; alle lapper henger der kopperplater, knapper av tinn eller ciselerte sølvplater, alt efter formen. Mennene bærer håret langt og bølgende ned på skuldrene. Hodet dekkes av en kalott av tøi garnert med mangefarvet tøi. De beskytter benene ved benhylstre av reinskinn og skinnsko av samme form som våre tresko.
Lappekvinnene bruker en hjelmformet hue, denne hue; denne martialske hue gjør av lappekvinne likeså mange burleske Minervaer. Alle kvinner utenfor ungdomsalderen røker tobakk. – Om vinteren føies til kledningen en vid hette av reinskinn med hårene ut. Menn og kvinner ligner da mest store bjørner, som går omkring på bak føtterne. Mannens viktigste utstyr er en skinsekk, knyttet om halsen med 2 bånd og hvilende på brystet mellem 1. og 2. kofte. En lapp viste forfatterinnen innholdet av denne sekk: 1 kniv, 1 stor, gammel pistol uten hane, som han tilla stor vigtighet, 4 spesidaler, røktobakk, en eske av bjerkebark fylt med smør av reinmelk, et stykke røket fisk og et helt forråd av fint høi til å fylle i skoene; dette høi hadde han brukt så det luktet ondt.
Et litet antall lapper hadde i det siste nedsatt sig i Hammerfest, og deres usle hytter danner den siste kategori av boliger i byen. Disse hytter er kegleformede og deres basis nedgravet passelig dypt i jorden. De syntes mig bygget av gamle rester av båter og av sammenpresset mose dekket av jord. De gjorde inntrykk som teltar av jorde. Det indre har ingen inndeling; ilden er midt i hytten på flate stener, og røken går ut gjennem hullet i takets topp. Noen kister tjenede som seng og fylt med tørret tang samt noen trespann utgjør bohavet. – Lappen spiser ikke brød og bærer ikke linnet, er uvidende om enhver kunst og videnskap, synger ikke og har ingen musikk.
*
Til Hammerfest ankom korveten «la Recherche» med monsieur Gaimard og den videnskapelige ekspedisjon. Man gjordes sig straks ferdig for å gå til Havøysund. I Havøysund finnes en eneste bolig, bygget av tre, solid, stor grågamalt, ganske lik de velhavende Hammerfest-kjøpmenns. Fra Havøysund til Nordpolen er det 450 sjømil, en strekning, som et dampskib gjennemløper på 6 dager. I Havøysund bor en rik kjøpman ved navn M. Ulich.
Efter å ha gitt en gruopvekkende skildring av de hårde levevilkår på dette sted p.g.a. den lange vinter, den sterke kulde og mørket, fortsetter forfatterinnen:
Havøysund er ikke alene enestående i geografisk henseende, men også et historisk sted. – Så følger en skildring av Ludvig Philips reise i Finnmark, men med mange misforståelser og feiltagelser; hun forveksler således personene og mener det var Ludvig Philip som kalte sig Froberg og Montjoye Müller istedenfor omvendt. I Hammerfest fikk de to reisende båt, som efter madame d’ Aunets fremstilling førte dem til Havøysund (?), hvor de opholdt sig i lengere tid og nøt gjestfrihet av M. Ulichs far, som ledsaget dem like til Nordkapp, målet for deres lange reise, og lot dem ikke reise fra sig før han hadde overøst dem med den ømmeste omsorg. Noen år efter fikk M. Ulichs far vite, at de unge mennesker, hvis dannelse og kunnskaper hadde gjort et dypt inntrykk på ham, i virkeligheten hadde andre navn, og at den ene av dem var Ludvig Philip av Orleans. Da denne var blitt konge i Frankrike, glemte han ikke den hjertelige mottakelse av Ulich i Havøysund, og vi var overdratt å hellige minnet derom ved å tilby herr Ulich en smukk bronsebyste av Ludvig Philip, et portrett og en gave fra kongen.
*
Hele denne beretning om Ludvig Philips reise i Finnmark må bero på en misfortåelse. At prinsen på sin reise har vært innom Havøysund, er vel mulig og endog rimelig, da stedet ligger rett i seileden mellem Hammerfest og Magarøy, men at han skulle ha opholdt sig der en lengere tid er litet rimelig og hvert fall ikke omtalt annensteds. Derimot anløp han Måsøy og påholdt sig der i noen tid hos handelsmannen Cort Peter Buck. Og når Ludvig Philip 43 år senere (1838) sendte sin byste oppover som et minne om sitt ungdomsbesøk, så var det for at den skulde opsettes i det hus han hadde bebodd på Måsøy under sin Nordkappsreise. Når likevel bysten havnet i Havøsund, var det av den grunn af da «la Recherches» med den videnskapelige ekspedisjon kom op til Hammerfest, var ikke alene prinsens vertsfolk på Måsøy døde, men også huset var borte, solgt og flyttet til Havøysund. Hit blev derfor bysten ført for å få sin stadige plass i handelsmannens stue.
– – –
Forfatterinnen forteller videre i sin reisebeskrivelse:
Den norske familie (M. Ulich i Havøysund) var henrykt. Innvielsen skjedde ved en liten høitidelighet, ved 21 kanonskudd fra damperen, brakende hurraer fra de norske som var kommet fra alle kanter, og ved å drikke den sprudlende champagne, av hvilken korkene knallet fra alle kanter. – M. Ulich hadde 5 blonde døtre, som hjalp sin mor ved opvartningen, og de viste forfatterinnen omkring i hele huset; der fantes også en liten have. Det grønne bestod av rurkløver og kokleare. Frøknene Ulich betraktet med like stolthet sin spolerte have og den kronede byste. I huset fantes også en levende papegøie, en stor sjeldenhet på disse kanter.
Forfatterinnen hadde også lyst til å besøke Nordkapp, for som den første kvinne å betrede dettes platå. Men det lot sig ikke gjøre; kapteinen fordret at han skulde vende tilbake til Hammerfest. Man tok avskjed med den gjestfrie Ulich og hans elskverdige familie og hadde en herlig reise tilbake, havet var klart som et speil. Været var meget godt om enn koldt. Den annen dag efter min tilbakekomst til Hammerfest embarkerte jeg mig for reisen til Spitsbergen.
«La Recherche» forlot Hammerfest den 17/7 -1838; den 21/7 nåddes Bjørnøya. Denne var opdaget 9/6-1596 av et hollandsk skib, som hadde forvillet sig på reise til Novaja Semlja. William Barents var los om bord, og Heemskerk kommandør. I 1603 blev øen av Etienne Bennett, en engelsk sjøkaptein, kalt Cherryøen efter navnet på hans reder Francis Cherry; skibets navn var Grace. I 1608 hadde Welden her drept mer enn 1000 hvalros.
Den 28/7 passertes Bellsund, den 29/7 feiredes årsdagen for julirevolusjonen med en stor fest ombord. Den 30/7 passertes Prins Karls Forland, og den 31/7 kastedes anker i Magdalena Bay på Nord-Spitsbergen, den 14/8 forlot man atter denne havn.
Hammerfest forlot forfatterinnen den 28. august med det samme dampskib som hun har kommet op med. Nu vilde hun ta over land gjennem Lappland fra Alta. Hun gikk der for land i Kåfjord, hvor alt tøi som kunde undværes, blev efterlatt på dampskibet. I Kåfjord blev hun vidne til den store bergverksdrift og det rike og flotte liv, som da blomstret der; for få år siden bare noen få hytter, nu en hel stor landsby. Det er de rike kobbergruber som har bevirket dette. Mr. Crowe og mr. Woodfall var direktører og mr. Thomas var ingeniør. Kåfjord hadde mer 1000 indbyggere mest englendere og svensker, hvortil hadde slutet sig bønder fra Finnmark og endog en del lapper. Der hersker relativ velstand blant arbeiderne, og barn så bedre ut enn man skulde vente.
Grubene er ennu meget ufullkomne, minegangene er tallrike, men lave og fuktige og fylt av svovelholdig gass, som vil kvele en og ikke tillate å se i 6 tommers avstand.
Forfatterinnen tilbragt 4 dager i Kåfjord, optatt av utrustning for reisen gjennem Lappland. Medlemmene av den videnskapelige ekspedisjon vilde også ta del i den vanskelige marsj, men vi ønsket å reise før dem. Reisens mål var Torneå.
Der fantes ikke hester i Finnmark. Vi hadde derfor gitt nødvendige ordre for å la komme til Kåfjord 6 hester, som vi trengte; de kom den 30. august ledsaget av 2 norske. Karavanen blev av følgende sammensetning: 3 hester tjente til ridedyr for meg, min ektefelle og vår franske tjener, den 4. bar et stort soldattelt og de 2 andre proviant og utstyr av enhver art. Den 7. september nåddes Kautokeino, som består av 10-12 trehus, omgitt av ca. 20 små forrådhus, og ett på stener. Flertallet tilhører flyttlapper. – I Kautokeino blir folk gamle. Forfatterinnen traff en kone på 65 år, hvis mor levet og var 102 år. – Da forfatterinnen ikke hadde lagt merke til noen lapp som hadde arr efter kopper i ansiktet, og ytret sin forbauselse derover, forsikret hennes tolk, at reinene likesom kuene ofte bar en velgjørende vaksine på sine patter, hvorved folkene beskyttes mot koppesmitte. – Lappene er i det hele litet utsatte for sykdommer. Av medisin bruker de et uttrekk av tobakk på brennevin, en blanding av pepper og kanel; de fattige har kvannerot. – I Kautokeino står presteboligen alltid åpen for reisende; presten opholder sig der 2 måneder hvert år. Boligene i Kautokeino er meget små. Etasjer og innvendig inndeling er ukjent. Innbyggerne når mod sine hoder nesten op til taket, og de fremmede alltid. Lyset trenger inn i huset gjennem små vinduer av 2 fots høide med tykt glass og uklare som flaskebunner. – Den store ovn av flate stener optar som alltid et helt hjørne i stuen. Innbyggerne spiste med stor nydelse, en blanding av sammenløpen reinmelk med urter og bær eller krøkebær (blåbær eller krøkebær). – Om sommeren spiser man reinmelken således krydret, om vinteren lar man den fryse og opbevarer den således i kar i fast tilstand.
På grunn av sykdom kunde forfatterinnen først den 10. september atter bryte op fra prestestuen og begi sig på vei. – Det øsende regn gikk den 11/9 over til sne.
Derfra kom man til Karesuando, som har samme antal innbyggere som Kautokeino og er av et likeså skrøpelig utsende. Terrenget er fuktig og gjennemkrysset av mange bekker. Innbyggerne lever av fiske om sommeren og jakt om vinteren. – I Karesuando bodde de reisende hos den berømte prest Læstadius, som med sine bondske vaner og sin tilsynelatende mangel på hensyntagen til det fine selskap, i høi grad vakte forfatterinnens uvilje. Hun gir sig luft i følgende ubeherskede uttrykk. Denne prest frembød en ubehagelig blanding av lærde pretensjoner og bondeaktig grovhet. Tross våre anbefalingsskrivelser og tross vår vanskelige stilling, mottok han oss med en hoven mine som en viktigper hvem man uleiliger. Med huen på hodet og pipen i munnen lot han oss i ergrelse gi et kammer og brydde sig ikke mer om oss. Denne mann trodde sig å være en størrelse, fordi han kunde latin og hadde kjennskap til Lapplands meget innskrenkede flora. Han inntar stillinger som et overmenneske og uttaler sig foraktelig. Han viser i alt en innbilskhet, som dårlig stemmer overens med den verdighet han er beklædt med. Jeg følte mig frastøtt av den falske verdighet hos denne tølper (ours mal léché). Jeg fant ikke hos ham den omhu og imøtekommenhet han skyldte mig og heller ikke medlidenhet med min beklagelige tilstand. Denne motvillige vert forsynte oss med hakket strå for sengene, byggkaker (kavringer), en fisk fra floden og neper, og dette måtte vi betale nokså dyrt.
Nedad Muomi tok de reisende i båt og overnattet første natt i Muomoniska. Denne by består av 100 boliger som er adspredt på en stor slette. Husene er bekvemme, bygget av tre og med store tak. – Presten i Muomoniska var en kunnskapsrik mann, beskjeftiget med natur-videnskapene, han viste oss en samling coleoptera (biller) fra forskjellige steder i Finnland og noen lepidoptera (sommerfugler), blandt hvilke var flere natt- enn dagsommerfugler.