Print Friendly, PDF & Email

Leonhard Seppala forteller om hunder og hundeliv

Seppala er f out L Jord-Norge 18-77, utvandret til U

(Svalbardposten nr. 13 og 14 1967)

For en del år siden var han på besøk i Norge. Det sto et friskt vær av ham og han hadde over seg en umiddelbar vennlighet – egen for mange av villmarkens menn. Med utrettelig hjelpsomhet sto han norske hundekjørere bi med råd og bistand. Han vant mange venner i Norge.

Vi lar Seppala fortelle videre om seg selv og sine hunder:

Jeg er født 14. september 1877 i Skibotn i Lyngen, men flyttet til Skjervøy da jeg var to år gammel. Her vokste jeg opp. Far var smed og fisker. Da jeg var 12 år gammel, tok han meg med på Finnmarksfisket. Jeg fikk ikke være med utpå, min jobb første året var å bunte sammen torskehoder som gikk i kompostdungen, og lage mat som for det aller meste var å koke torsk.

Jeg gjorde 40 kroner på 3 måne­der og har ikke følt meg så rik noen gang senere. Jeg reiste på Finnmarksfiske hvert år til 1897. Da brøt jeg over tvert og dro til Kristiania hvor jeg ar­beidet noen måneder på Akers Me­kaniske Verksted. Siden kom jeg til D. Andersens smie hvor jeg laget mitt svennestykke. Etter 18 måneder i Oslo, ba min far meg komme hjem, han hadde god bruk for en mann i smia hjemme.

I 1899 leste vi om gullfunnene i Klondyke, og om høsten samme år kom Jafet Lindeberg hjem fra Nome i Alaska med lommene fulle av gullklumper og tykke bunter med dollarsedler. Så vidt jeg husker, var den største av gullklumpene hans verd 500 dollar. Vi ungguttene fikk en ustyrlig lyst til å dra til Nome. Fire av oss besluttet å følge ham, og i mars 1900 dro vi fra Norge. Vi opplevde Ellis Island og den brutale behandling av migrantene, men kom uten større forsinkelser til Seattle. Byen var fylt av folk som skul­le videre til Alaska, og full­pakkede båter stimet nordover hver dag. Bare til Nome kom det over 20 000 mennesker den sommeren. Vi ble gående i 6 uker og vente på båtleilighet nord­over; til slutt kom også vår tur. Vi var evig tidsnok ute, for Beringsjøen var fullpakket med drivis, og vi måtte snu til­bake til Dutch Harbour og vente til isforholdene hadde bedret seg. Noen dager etter stakk vi til sjøs igjen og bautet oss møysommelig fram mot Nome. Drivisen var fremdeles temmelig pak­ket, og turen tok oss flere dag­er. Vi så hundrevis av hvalross som lå og sov på isflakene. Kom vi på kloss hold, våknet de og veltet seg uti så fort de kunne.

Endelig den 14. juni ankret vi opp utenfor Nome. Vi slapp dog ikke på land, det var brutt ut småkopper ombord, og helsemyn­dighetene la oss i karantene ved Egg Island i 10 dager. Det var 800 passasjerer ombord og alle var desperate for å komme i land. Til slutt gikk det da, og ikke lenge etter var spillebodene i full sving, og mange av nykommerne ble robbet til siste slant. Det var også trøbbel og det plaffet skudd titt og ofte.

Mange av gullgraverne hadde solgt gode forretninger, sine hjem og satt alle pengene i gullgraverutstyr. En skjøt seg av fortvilelse da han oppdaget at det var ikke så lett å bli rik, en annen, som jeg husker, jumpet overbord, en tom hatt var alt vi fisket opp.

Det var mange måter å tjene pen­ger på. Skutene lå ofte lenge før alle formaliteter var i orden, og det hendte at karene firte seg ned skipssiden for å svømme i land. Men det var langt inn og vannet var kaldt. Svømmerne var som oftest meget glade for å bli plukket opp av småbåter som brak­te dem i land for en pris av 10 dollar pr. hode. Etter 3 dager i Nome fikk vi en jobb i Anvil Creek, og  vi var glade for det. Stranden ved Nome var tett besatt med gullgravere som vasket ut gull på harde livet. Alle var ikke like heldige, men til sammen ble det vasket ut gull for tusener av dollar hver dag.

Min første jobb var å fylle en skraper som ble trukket av to hes­ter, arbeidstiden var 10 timer. Jeg hadde ikke vært med på hardt arbeide i måneder og var helt ute av trening. De første dagene kjentes som det rene straffarbeide. Klarte man ikke jobben, var det bare å gå på kontoret og få oppgjør for den tiden man hadde arbeidet.

Formannen hadde en venn som han gjerne ville ha inn i min jobb. Derfor drev han meg så hardt i håpet om at jeg ville stikke så han kunne ta sin venn inn. Jeg holdt ut, enda jeg var den minste mannen i gjengen. Neste sommer hadde jeg ny jobb. Jeg innkasserte avgifter hos gullgravere som hadde bygslet grunn hos The Pioneer Company, som hadde lagt beslag på svære arealer. Jeg bodde i et lite telt et stykke fra minene og måtte bære revolver dag og natt. Jeg hadde ofte gullstøv til en verdi av mangfoldige tusen dol­lar i min varetekt, og det var alminnelig kjent at en gjeng med hardbarkete karer, som var snare på avtrekkeren, gjorde kupp både her og der. Som en ekstra beskyttelse hadde jeg min store hund Jack – den var med meg alle steder.

Tre år senere arbeidet jeg som fyrbøter ved minene. Det var i de årene vi begynte å vaske gull om vinteren også. Jorden var frosset i flere hundre fots dybde og måtte tøes opp med damp. Sjakten måtte graves ned til det faste fjell hvor mesteparten av gullet lå. Løsmaterialet ble heist opp og tomt i en svær dunge, som ble vasket ut når vannet begynte renne om våren.

Mine første erfaringer med hunder i Alaska har jeg fra vinteren 1901- 1902 da det ble meldt om gullfunn i Kongarok på Seward-halvøya. Rushet begynte straks. Alle brukbare hunder i Nome ble oppkjøpt eller stjålet og sleder laget. Jafet Lindeberg kjøpte 11 fine malemutehunder og to store bastarder som veide omkring 60 kg hver. De var alle gode trekkdyr.

Jeg skulle kjøre og ha ansvaret for de to svære hundene. Vi var fire karer, tre svensker og meg selv. Svenskene hadde en god del erfaring fra Yukon-landet, jeg var den uerfarne nybegynner. Rushet startet i november og det gjaldt å komme først for å ta ut mål på det beste land. Ikke noe middel ble spart for ankomme fort fram. Sent en aften kom vi til en forlatt eskimoigloo. Inne lå det en død eskimo. En av karene dro ham ut og satte ham på taket. Vi flyttet inn, det var en god igloo. Det døde mange eskimoer det året, hovedsakelig på grunn av overgan­gen til den hvite manns diet.

Vi ble borte i to måneder og fikk fryktelige snøstormer og masser av snø. Jeg hadde hatt god bruk for mine ski, men de var etter­latt. Mine kompiser, svenskene, var nemlig skåninger og ukjente med ski; de anså slike tingester som unyttig last. Vi fikk over­vann på isen og sterk frost, jeg forfrøs mine ben slemt og var ”hard up” en tid. Det ble også et­ter hvert smått om proviant og vi måtte returnere til Nome. Det ble ikke noe gull ut av det, hele Kangarok-funnet var en svindel.

I 1906 møtte jeg Roald Amundsen for første gang. Det var da han kom til Nome med «Gjøa» etter å ha beseiret Nordvestpassasjen. Nome ga ham en varm velkomst og feiret ham med en stor bankett.

Det første av de store Alaska Sweepstakes for hunder fant sted i 1908. Løpet gikk fra Nome til Candle og tilbake, en strekning på 408 miles eller vel 65 norske mil. John Hegness fra Trondheim vant løpet første året med Alaska-malemuter.

I 1909 kom en handelsmann ved navn Goosak til Nome fra Sibir med 11 små sibir-huskies. De vei­de omkring to-treogtyve kilo hver. Han anmeldte sitt spann til veddeløpet, men da han selv var opp i årene, fikk han en venn, en dansk sjømann, til å kjøre hundene for seg. Folk lo til de små hundene hans, de andre sledekjørerne hadde større og mer langbeinte hunder som veide 30-35 kilo.

Det ble veddet høyt, og odds var 50 til 1 mot sibirhundene. Hvis de hadde vunnet, hadde he­le Nome gått konkurs. Det var stor velstand i Nome i de dager. En gammel strandlinje som ble funnet dypt under tun­draen innenfor Nome var meget gullrik. Den løp parallelt med den nåværende strand i mer enn 8 km., og det ble vasket ut masser av gull her. Den største gullpanne som noen gang er vas­ket ut i Alaska kom herfra. Den inneholdt for 3000 dollar i gull.

Veddemålene gikk alltid høyt un­der løpene, og tusener av dollars skiftet eier. Som årene gikk og den gullførende sand ble vasket ut, falt premiebeløpene. Da jeg vant det siste løpet som ble holdt i 1917, var førstepremien bare 1400 dollar.

Scotty Allan var en av de beste hundekjørere i Alaska den gang. Han hadde helst hunder av blandet avstamning som veide fra 32-36 kilo. Malemuteblodet var overveiende, men det var også en god porsjon fuglehundblod i sledehundene hans. De ble gjerne langbente med kort pels og tålte ikke kulden godt. Det var gode hunder og kunne sette opp en svær fart, men en måtte ta godt vare på dem. Sibir-huskiene har derimot massevis av god pels med særlig tett underpels. Jeg har kjørt i snøstorm og i mange og førti kuldegrader, hvor kvikksølvet forlengst var krøpet ned i kula, og jeg behøvde aldri å beskytte hundene på noen måte. Malemutene er mer tilbøyelig til og sloss enn Sibirhundene og har heller ikke den utholdenhet som disse har, men det er gode hun­der.

Jeg har den overbevisning at al­le polarhunder er nær beslektet, hva enten man kaller dem greenland-, labrador-, alaska-, malemute-, huski-, eller samojedhunder. Det er polarvargen, dens gemytt og hardførhet som går igjen hos dem.

I 1913 kjøpte Jafet Lindeberg en flokk Sibir-hvalper, ætlinger av Fox Ramsays berømte spann. Han ba meg om å trene dem. Hensikten var å forære Roald Amundsen et fullt innkjørt spann med slede, trekkliner og seletøyer når han kom nordover på sin store ferd mot Nordpolen i 1914.

Da hvalpene var 7 måneder gamle, begynte jeg å kjøre med dem og venne dem til seletøyene. Jeg hadde en god lederhund, da går det meget lettere. Forskjellige forhold gjorde at Amundsen ikke kom seg av gårde i 1914, og hun­despannet ble mitt. Om vinteren samme år overtalte Scotty Allan, ”The king of the trail”, meg til å delta i veddeløpet med mine hvalper. De teg­net til å bli et fint spann, men var ennå for unge til å delta i veddeløp. Scotty visste jeg kun­ne bli seierherre, men han ville ha en ny skalp i sitt belte. Det gikk dog ikke etter hans ho­de, John Johnson, ”Jern-finnen”, vant løpet det år. I 1915 var mine hunder et år el­dre, og jeg begynte treningen tidlig. Vi gjorde oss godt kjent i løypa og fant ut de bes­te hvileplasser.

Jeg kunne stole på min gode gamle lederhund ”Suggen” hadde den en gang kjørt en rute, kjente den seg igjen, snøstorm og mørke. Jeg gjorde ingen ting. Jeg var bedre forberedt da jeg meldte meg til The Alaska Sweepstake i 1915.

Det var noe eget ved de store Sweepstakes i Alaska. Pengepre­miene varierte fra seksten hundre til ti tusen dollars, alt etter­som velstanden hos gullgraverne var. I de fire dagene løpet sto på, var det en eiendommelig helligdagsstemning over Nome. For­retningslivet sto i stampe, bu­tikkene var lukket, skolene stengt og domstolene utsatte si­ne møter. Luften var ladet med spenning. Alt dreide seg om veddeløpet. Det ble veddet høyt, og store pengesummer sto på spill.

Noen dager før løpet ble det valgt Sweepstakedronning. De flotteste jentene i Nome og om­egn konkurrerte om tittelen, og valget foregikk ved avstemning. Stemmene ble solgt for en cent stykket, og disse pengene gikk inn i vinnerens pengepremie. Det var alltid visse seremonier for­bundet med kåringen. Dronningens ankomst til startplassen ble an­nonsert med trompetstøt, og fulgt av sine pelskledde hoffdamer ble hun kjørt fram til Kennelklubbens tribune av et flott hundespann. Hun hadde et flagg i hånden og ga signalet til start. Hver gang hun senket flagget, satte et spann av gårde.

Min kone Constance var en av kan­didatene til dronningtittelen i 1915. Hun var storfavoritt hos gullgraverne i omegnen av Nome.  Bykarene holdt på en fru Davis. Bølgene gikk høyt, og fru Davis ledet helt til det nærmet seg slutten av fristen. Fem minutter før den utløp ledet hun med fem tusen stemmer, men nå satte Con­stance og hennes promotor inn si­ne reserver. Fru Davis hadde også noe i bakhånd, og luften var ladet med spenning.

I siste sekund kaster så Constances promotor inn ti tusen stemmer for henne, og det gjorde utslaget. Constance ble valgt med 102430 stemmer mot fru Davis 75450.

Løpet skulle gå den 14. april, og de siste dagene gikk med trav­le forberedelser. Blant annet skulle hver hund i spannet foto­graferes, og navn, farge og sær­lige kjennemerker på hver hund skulle registreres i Kennelklubbens boker. Det var for å hindre at noen skulle forsøke å bytte hunder underveis. Reglene var meget strenge. En måtte bru­ke de samme bikkjene under hele løpet, og spannet måtte være fulltallig ved innkomsten, el­lers ble man disket. Hard og umenneskelig behandling av hunde­ne var også strengt forbudt, og kunne føre til disking og tap av eierens hundespann. Den samme straff gjaldt også hvis det kun­ne påvises at kjøreren ikke had­de opptrådt skvært og hederlig. Da kunne en også risikere å bli ekskludert av Kennelklubben, og det betydde at man var utelukket fra å delta i fremtidige løp.

Jeg skal fortelle litt om selve løpet. Scotty Allan var favoritt, da John Johnson, ”Jernfinnen”, var reist til Statene med sitt spann. Scotty hadde et spann store flotte mongrels, det er hunder av blandingsrase, og han var en fremragende hundekjører. Det var også andre ypperlige sledefolk og gode spann med. Jeg husker Paul Kjegstad fra Trøndelag. Han visste mer om hunder og hunders natur enn alle vi andre til sammen og hadde et spann sammensatt av malemuter og hounds som minner om våre harehunder, men er en god del større. Videre var det et spann som besto av blanding av schäfere og lapphunder, det ble kjørt av en eskimo som het Murphy og var et meget godt spann. Foruten mitt var det også et annet spann sibirske hunder, men de var i eldste laget. De jeg har nevnt her var liksom favorittene.

Klokken ni om morgenen start veddeløpet. Min kone, ”dronning Constance”, og veddeløpskomiteen sto på en plattform ved startplassen. Hver gang dronningen viftet med et flagg, startet et spann. Jeg var den siste som startet, og den første som kom tilbake etter å ha brukt 78 timer på det 665 km. lange løp. Den første dagen kjørte jeg 176 km. og tok så en fire timers pust i et telt og masserte og foret hundene. Tidlig om morgenen hørte jeg Scotty kjøre forbi, og da var det ikke lenge før jeg var på farten igjen. Den dagen kjørte jeg de 144 km som var igjen til Candle og 48 km på tilbaketuren til Gold Run-hytten. Scotty og de andre tok en pust i Candle, men var så tidlig på’n at jeg hørte Scotty heie til hundene sine mens han kjørte forbi Gold Run knappe fire timer etter at jeg var kommet dit. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde hundene foran sleden og av gårde bar det.

Det løp en gammel telefonlinje Nome til Candle og ved den kunne dommerne, som hadde hovedkvarter i Board of Trade Saloon i Nome, følge løpets gang. Spillere og bookmakere var i sving dag og natt ettersom løperne ble rapportert ved de forskjellige stasjoner.

 Ved Council City, 128 km fra Nome passerte jeg Scotty, men han nesten innhentet meg ved Timber. Han var så nær at jeg kunne høre ham brøle til hundene. Mine bikkjer hadde imidlertid mest kref­ter i reserve og jeg slet meg ifra ham igjen.

Da jeg passerte Fort Davis, fem kilometer fra Nome, begynte ka­nonene å dundre for å melde seierherrens ankomst, og snart etter hørte jeg sirenene og fløytene i Nome sette i.

Store menneskemengder var på benene og heiet og jublet til meg da jeg kjørte forbi. Jeg var trett og sliten til det ytterste, men den begeistrede mottagelsen oppild­net meg, og jeg glemte alt. Et­ter å ha passert mål ble jeg re­vet av meiene av jublende til­skuere og båret på gullstol til en liten slede som ble trukket æresrunde av en skare ungdommer. Fotografiapparatene klikket om­kring meg alle steder, og da jeg var våt av svette etter spenningen og den harde tur, begynte tennene å klapre i munnen på meg. Da forvirringen hadde lagt seg litt, ble jeg trukket til badehuset hvor jeg fikk et bad og ble skrubbet til varmen kom tilbake i kroppen min igjen. En eller annen ga meg også en kopp whisky, og uten nesten å vite hva jeg gjorde, tømte jeg den til bunns. Jeg fortalte at jeg ville komme til dansen som Kennelklubben ga samme aften, men jeg skulle bare først ha meg en liten strekk. Først var jeg, nede på mållinjen og ønsket Scott som kom inn som en god nummer to – 1½ time senere – velkommen. Deretter gikk jeg hjem til hytten min hvor trettheten og whiskyen i forening fikk meg til å falle i søvn med en gang, og først sent på ettermiddagen neste dag våknet jeg atter til liv.

Slik endte det åttende All Alaska Sweepstake – min første seier i de store hundekappkjøringer. Scotty Allan ble nummer to, og eskimogutten Murphy nummer tre. Jeg var særlig stolt av to ting. For det første at jeg hadde vunnet løpet uten å behøve å bruke sveipa. Jeg hadde smelt med den en gang over spannet for å få det startet, men snerten hadde ikke berørt en hund. For det annet at jeg kom over mållinjen med alle hundene forspent og i god form. De små sibirhundene hadde vist seg å være bedre enn de andre større hundene, og jeg var stol over å ha kjørt dem.

Jeg vant også All-Alaska Sweep­stake i 1916 og 1917 som var det siste året det berømte hundeveddeløpet ble holdt. Jeg vet ikke riktig om det var krigen eller at det ble for få gode spann som var skyld i det. Det var synd for jeg tviler på at det noen gang vil bli laget hundekappkjøring som vil sette hunder og kjørere på en slik kraftprøve som de store All-Alaska Sweepstakes.

Min sledetur med difteri-serumet i 1925 tør være så velkjent at jeg ikke behøver nevne noe om den her, men den turen mulig­gjorde at jeg året etter kunne dra til Statene for å vise fram mine sledehunder. Jeg hadde med meg 44 av mine sibirske huskies. Det var en hunderase som ikke var kjent i Statene den gang. Det ble oppvisning og utstilling mange steder rundt i Statene, blant annet i Madison Square Garden i New York,

Senere dro jeg til New England-statene hvor de var begynt med hundeveddeløp. Tre år i rekke­følge vant jeg det 214 kilometer lange New England løp, Lake Placid-løpet og The Poland Spring-løpet. I 1929 vant jeg også The Eastern International hundeved­deløp i Quebec i Canada og slo den tidligere rekord. Disse løpene beviste at sibirske huskies er best, når det skal kjøres fort.

I Ny England-statene og Øst-Canada brukte de tidligere hunder av blandet rase til veddeløpskjøring. Det var store hunder som vei­de fra 40 til 45 kg. De syntes svært synd på meg med mine små, lette hunder.

Nå, de forandret mening etter løpene og nå bruker de ikke an­net enn sibirske huskies, som alle nedstammer fra mine hunder.

Det ble gjort særdeles meget vesen av at jeg kjørte uten å bru­ke sveipe, og at jeg også beviste at løpene kunne vinnes uten sveipe.

Sibirhuskien har nok vært bruk som sledehund lenge. I en gammelbok i et Boston-bibliotek leste jeg at sibirhundene ble brukt som trekkdyr av handelsmennene som kjørte mammut-elfenben fra Ny Sibir-øyene, for å selge det til Orientens potentater. Elfenbenet var høyt vurdert til ut­smykning av haremene og til smykker.      

I 1820-årene brukte løytnant Wrangel sibirhunder på sine lange sledereiser ved utforskningene i Nord-Sibir. Han var helt avhen­gig av sine hundespann og priste sibirhunden høyt for deres forstand, utholdenhet og gode sinne­lag.

Jeg hører ikke til dem som trakk det store lodd i gullgravingen i Alaska. Det får så være. Når alt kommer til alt, så har det betydd mer for meg at jeg kom over i hundekjøringen, og at jeg lærte å stelle og omgås med polarhunder. Erfaringen har vist meg at man oppnår ikke topp-prestasjoner ved tvang og hard behandling. Go­de hunder som kjenner sin herre, forstår hva som forlanges av dem og er alltid villige til å yte sitt ytterste.