av Kåre Prytz
Vimenn 4/6 1969
For fem år siden stelte Leif Lundgård med minken sin oppe i Vang på Hedmarken, etter å ha vært skogsarbeider og bygningssnekker. Men høst- og vinterkvelder fant han frem Helge Ingstads bøker og drømte seg til et land der nordlyset jager på himmelen, og der menn er menn. I dag er arbeidsplassen hans nord for nordlyset – for oppe på selve «taket av jorden» ser man nordlyset i sør. Han jobber nemlig som bre- og ismåler på strekningen fra Nordpolen ned til fastlandet i Canada, og er lommekjent i Nordvestpassasjen.
– En kjenning hjalp meg til en tre måneders jobb i arktisk Canada, og da det var unnagjort, kom det en fyr fra det kanadiske geografiske selskap og spurte om jeg ville være hjelpemann for vitenskapsmenn og ekspedisjoner, forteller han. – Og det ville jeg, legger 42-åringen til.
Den faste arbeidstiden er to måneder om våren og to om høsten. Da reiser jeg med fly til en rekke av de arktiske øyene og måler snø- og isdybder. Stengene er boret ned, så det blir nærmest å lese av. Jeg er helt øst til Ellesmere Land og tar en øy hist og her bortover. Noen steder bruker jeg snøscooteren, men helst går jeg på ski etter at flyet har satt meg ned. Av og til kan jeg bli en dag eller to på samme stedet – andre ganger kommer stormene, og da kan jeg bli i ukevis. Finnes det eskimoer i nærheten, tar jeg inn hos dem.
Nei takk til gjæret selkjøtt
– Hvordan står det til med Inuk?
– De gamle her oppe jakter på tradisjonelt vis, og århundregamle skikker holdes vedlike der de ikke er blandet med hvite eller indianere. Mange har fått tak i snøscootere som de bruker til småturer. Men på de lange jaktturene bruker de hundespann – risken for motorstopp i ødemarken er for stor. Ellers avfolkes nå de nordligste boplassene. Jeg har ikke truffet på eskimoer nord for Banksøya. Ungdommene er i syden på skole inntil de blir 16–17 år, men da vil de nordover igjen. I mellomtiden har de ikke lært å leve av landet, og så blir de gående og slenge med trygd. De er nok et alvorlig problem for myndighetene, og de blir neppe industriarbeidere før i neste generasjon.
– Lever du som eskimo selv?
– Jeg må jo ete selkjøttet når jeg bor hos dem i ukevis, og det er bra når det ikke blir for mye spekk. Men gjæret selkjøtt er en delikatesse jeg avstår fra.
– Ingen eskimoiske ekteskapsplaner?
– Jeg tror ikke det, enda det er mange pene jenter. Særlig blir det mye pent av forbindelsen indianer-eskimo.
Filmekspedition til polen
I de åtte månedene Lundgård disponerer som han vil, har han vært med på mange og underlige ekspedisjoner. Blant annet har han vært med på å drive omkring Nordpolen på isflak for å registrere istykkelse, strøm og isens fart.
– Vi flyr oppover med et Bristol bombefly fra siste verdenskrig, og går ned på hjulene. Det er ideelt til slik landing på grunn av lav landingshastighet og store hjul. Da jeg var der sist, hadde vi temperaturer fra null grader og ned til 20 kuldegrader. Et Otterfly hentet oss ned igjen, inne i kabinen hadde vi to bensinfat og satt og pumpet bensin over i vingetankene etter hvert som det minket med beholdningen.
– Hvorfor ikke gå eller kjøre til Nordpolen?
– Det var jeg med på i fjor vinter. Et amerikansk filmselskap skulle lage en film om denne turen. Vi dro med sleder i desember og kom igjen siste vår. Til polen kom vi ikke, og ikke gjør noen andre det heller om vinteren. Snøen blir som sand i slik kulde, så hundene greier ikke å trekke. Nord for Ellesmere Land hadde vi 56-57 kuldegrader. Luften blir full av isnåler, men jeg tror ikke det er farlig. Selv gikk jeg på ski hver eneste dug. For øvrig er jeg kontraktforpliktet til ikke å fortelle noe fra denne turen. Amerikanerne var meget tilfreds, og filmen hadde première i USA i februar.
Det uberørte dyreliv
– Hva gjør du ellers?
– Det dukker stadig opp ekspedisjoner. For tre år siden var jeg med på å grave ut skjelettet av en dinosaurus på Prince Patricks land. Vi varmet opp bakken for å få det ut, og bortsett fra litt skade på hodet var den godt bevart. Lengden kunne være en 6–7 meter, og jeg syntes den var langhalset. Den er nå å se på museet i Ottawa. Noen kommer for å filme moskus, andre skal ha reintrekket eller det høy-arktiske fuglelivet på filmstrimmelen.
– Fotograferer du selv?
– Jeg har et apparat, men det er blitt bare et og annet bilde. Jeg liker ikke å mase med tid og blender og alt det der.
– Du har tellet dyrene på arktiske øyer hvor det aldri er drevet jakt?
– Dyr som ikke har vært skremt av jegere, oppfører seg annerledes enn andre. Jeg kan mate rev med hendene, og moskusflokkene bryr seg ikke noe om meg. Så å si hele året har jeg polarulven som nabo, uten at den generer om den er nærgående. Derimot hender det at isbjørn kan være aggressiv når den får en slags hundegalskap.
Like før jeg reiste hjem til Vang på juleferie ble en eskimogutt slått i hjel av en isbjørn i Frobisher Bay. Men den er i blant bare nysgjerrig også. Ute på havisen lå det to mann i et åpent telt en natt, da det kom en isbjørn. Den tok et solid tak i soveposen til den ene og dro ham med seg. Da mannen forsøkte å gripe etter geværet, bet isbjørnen ham i overarmen. De var kommet nokså langt unna da den andre karen våknet og fikk se hva som foregikk. Han grep rifla og reiste seg opp for å skyte. Isbjørnen slapp øyeblikkelig det første offeret og bykset mot det andre. Men da smalt det.
Polarulven ufarlig for mennesker
– Har du vært i livsfare noen gang?
– Aldri i Arktis. Men jeg var redd en gang: Det var min første sommer der oppe, og jeg skulle gå ned fra en isbre på Ellesmere Land for å hente mat. Etter å ha gått en time ble jeg oppmerksom på en polarulv som fulgte etter meg på en 100 meters avstand. Noe senere var det blitt tre, og de holdt avstanden – eller kom kanskje litt nærmere. Jeg var helt sikker på at de pønsket på noe, og de fem timene til sjøen var lange.
Her lå jeg over til neste morgen. Utover hele kvelden holdt de tre ulvene seg 100 til 150 meter unna teltet, men etter hvert snevret de inn ringen til 50 meter. Utpå morgensiden sovnet jeg, men da jeg våknet var jeg fortsatt i live. Ulvene lå og sov utenfor teltet. Da jeg startet tilbaketuren, brøt de også opp – men de gikk den motsatte veien. Siden har jeg lært meg at polarulven er helt ufarlig for mennesker – selv om man får flokker like innpå seg.
Vi fikk fem polarulver inn i hundespannet vårt et sted ved den magnetiske nordpol og regnet med blodbad. I all hast skjøt vi den ene av ulvene, en svær rusk som satte utover isen etter å ha blitt såret. De andre fulgte etter den, og vi trodde det var for å ete den opp. Men i stedet sto de og så på stakkaren som dro seg rundt i en ring der ute inntil en mann kom ut og fikk gitt den nådeskuddet. Han skjøt enda en til. Hele natten etterpå streifet de tre igjenlevende rundt leiren og hylte og bar seg. Det var nok lederen vi hadde skutt. Noen navigasjonsfolk på en ensom stasjon har forresten filmet en ulv som drepte en moskusokse. Kampen varte i vel to timer.
Pelsjegerliv neste vinter
– Ser du rester etter de mange ekspedisjoner til disse egne på reisene dine?
– Jeg ser ofte varder som er reist, og steinsetninger som røper at mennesker har vært her. Iblant står det også navn. Men jeg har ikke sett spor etter noen av de tragiske forsøkene på å komme gjennom Nordvestpassasjen. Derimot kommer jeg ofte over ting fra Steffansons ekspedisjoner mellom 1910 og 1920. Og for et år siden fant jeg langt ute på havisen kassebord fra Bjørn Staibs forsøk på å kjøre med hunder til Nordpolen. Nylig hørte jeg forresten at de hadde funnet en grav fra den ulykkelige Franklin-ekspedisjonen. Men det er fortsatt mange ekspedisjoner det overhodet ikke er funnet noen spor etter – enda det stadig er ekspedisjoner på farten med fly og helikopter.
– Øker eller minker isbreene du måler?
– Jeg bare registrerer og noterer og ligger og venter til været blir så godt at fotoflyet kan komme. Det er ordentlige vitenskapsmenn som sammenligner resultatene, men for meg ser det ut til at de fleste minker.
– Blir du i Arktis for godt?
– Det kan nok tenkes. Jeg har en morsommere jobb enn jeg i mine villeste drømmer kunne ha tenkt meg – og jeg har det aldri en dag travelt. Og jeg har hverken kone eller barn. Men neste vinter kommer jeg trolig ikke hjem på visitt. Jeg har lyst til å slå meg ned som pelsjeger en vinter mellom Store Slavesjø og Mackenzieelvens utløp i Nordishavet – omtrent der hvor den norske flyversken Ingrid Pedersen nødlandet på polturen i fjor. Her hvor de nordligste utløpene av skogen møter tundraen, er det et eventyrlig land med mye vilt. Så jeg nærer ingen frykt for at det skal bli lite mat.