Kvinnen som bjørneskytter.
Overvintringsliv på Svalbard. Av Sally Larsen Kræmer. (Norsk Tidend 24/12-41).
Sommeren 1937 fikk jeg et brev fra en venn (Waldemar Kræmer) som lå på fangst etter bjørn og rev på Svalbard. Han spurte meg om jeg ville komme med rutebåten og være der oppe og stelle for ham og en kamerat. Da jeg hadde vært sammen med ham i flere år og også hadde vært i lag med ham på jaktturer i Norge, bestemte jeg meg for å reise. Jeg kjente ham ut og inn, så jeg fryktet ikke for å være sammen med ham oppe i polarørkenen.
Men da folk i Tromsø fikk høre at jeg skulle reise til Svalbard og stelle for fangstmenn, advarte de meg og spurte om jeg var riktig klok. Jeg lot det bare gå inn det ene øret og ut det annet; for jeg visste at det ville gå godt såframt det ikke inntraff sykdom.
Jeg reiste med «Lyngen» da skipet gikk siste tur til Svalbard, og jeg kom til vårt fangstterreng den 1. september. Det ligger på 79 grader 50 minutter nordlig bredde oppe ved Norskeøyene. Med «Lyngen» kom materialer til en ny hovedstasjon, og den ble bygd i en farlig fart av de to fangstmenn jeg skulle dele gleder og sorger med en lang vinter. Stedet ble døpt «Sallyhavn» – etter meg – og det ligger i en liten bukt inne i Fairhamn. Vi holdt til ombord i vår motorbåt til vi flyttet inn den 15. september.
Det ble nå gått i gang med å finne rekved til brensel. Det er masser av ved; den kommer drivende med Golfstrømmen oppover, og enkelte stokker er opptil 40 fot lange. Store trær med røtter kommer helt fra Amerika.
Etter at vi hadde ordnet med provianten til de to bistasjoner som ligger ca 6 nautiske mil lenger sør.
Den 7. oktober ble motorbåten satt på land, og vi drev fangst på ringsel, storkobbe og ærfugl for å kunne ha fersk kjøtt og åte til Mikkel. Rype var det ikke på disse kanter.
Jeg lærte meg å skyte med rifle, og min første ringsel knallet jeg ned den 10. oktober.
Den 1. november begynte vi å fangste rev. Fem – seks rever som holdt hadde holdt seg til huset, gjorde vi snart ende på.
Fra 20. november var det mørkt, natt og dag, men vi hadde ofte måneskinn. Is var det ikke å se enda, bare et og annet isfjell kalvet fra de svære isbreene som ligger i islandet.
Bamsen kommer på besøk
I desember kom en del drivis. Jeg var til å begynne med litt engstelig for å være hjemme alene når de to fangstmenn var ute i terrenget; for de hadde fortalt at når drivisen kom, da ble det bjørn å få. Men jeg trøstet meg med at jeg kunne skyte og at vi hadde en stor og tro kjørehund.
En dag mannfolkene var gått til Røde Bay, hvor vi hadde den andre bistasjonen, hørte jeg det puslet i signalstrengen som gikk til bjørneåta, 20 meter fra huset. Jeg ble litt nervøs og spekulerte på om jeg skulle driste meg ut i sjåen og titte ut gjennom skyteluka. Hunden ble urolig og ville bare ut, og da skjønte jeg at bamsen var tilstede.
Mørkt som i grava var det hver gang månen gikk bak skyene. Alle luker var for vinduene. For det må man nemlig ha, ellers kommer ikke bjørnen til huset. Jeg tok mot til meg og listet meg ut i sjåen. Da jeg fikk opp skyteluka, så jeg omrisset av bamsen borte ved åtet. Men månen var bak en stor sky, så jeg måtte stå lenge og vente. Hunden ble utålmodig og begynte å gnelle. Jeg hysset på den, men den var helt vill da den kjente teften av bjørnen. Bjørnen var imidlertid så opptatt med å rive og slite at den ikke hørte noe.
Jeg la an geværet i luka, men det var umulig å se siktet da månen tittet fram. Jeg holdt løpet rett mot hodet på bjørnen og trykket løs. Bamsen brølte høyt. Jeg smelte skyteluka igjen og satte slåen godt for døra. Og så satt jeg og lyttet, men hørte intet. Jeg torde ikke lukke opp døra og slippe hunden ut; for jeg tenkte at bjørnen var såret, og kom hunden bort til den, ville det være verst for hunden. Jeg besluttet å vente til mannfolkene kom hjem. Tre timer gikk, og da hørte jeg de banket av seg utenfor døra. Jeg kom ut i en farlig fart og berettet hva som var hendt. Hundene og begge mannfolkene satte av sted, og 10 meter fra huset lå bamsen stiv og dau: Den hadde fått kulen rett i brystet. Det var en svær kar som målte 2.80 meter fra snute til halespissen. Jeg var selvfølgelig ikke lite stolt over å ha felt en slik stor bjørn. Bjørnen ble flådd, og vi laget en nydelig bjørnebiff.
Dagene framover gikk fort med bjørne-og revefangst. Jeg var med flere ganger i terrenget for å lære meg å sette opp sakser og feller. Når månen skinte fra klar himmel, var natten like lys som en dag. Hvis det var ruskevær, hadde vi alltid noe å bestille, så tiden faller ikke lang, som mange tror. Da vi har alt innendørs, spiller det liten rolle om vi får en snøstorm som varer en fem-seks dager.
Den 20. januar så vi dagranna etter 70 dagers mørke, og nå visste vi at det gikk mot lysere tider.
Binna skaffer seg festmåltid
Ut i februar fikk jeg se en bjørnebinne med to unger, men de var så langt ute på isen at jeg ikke fikk has på dem. Det var nemlig en åpen råk som gjorde det umulig å komme den på skuddhold. Men det var interessant å stå og se på binna når hun klapsa til ungene sine for at de skulle legge seg ned, mens hun selv lurte seg fram til ringselen som lå på isen. Ringselen har nemlig hull i isen, og ved hullet kunne bjørnen stå og passe på til den kom opp. Da hogde den til og slengte selen langt bortover isen. Og da kom ungene springene for å delta i festmiddagen.
En dag i februar da fangstmennene var tatt til Fuglebayneset, kom hunden farende med en viss fart til døra og begynte å pistre. Da jeg lukket den inn, begynte den å hoppe oppover meg og se på døra. Jeg ante uråd og gikk ut med geværet klart. Hunden ble stående og se utover isen, og så fikk jeg se en bjørn langt ute på isen. Vinden stod mot den, og jeg gjorde hva fangstmennene hadde sagt jeg skulle gjøre: Jeg fikk tak i en svær spekkluns og la den i ovnen. Det var ikke gått mange minuttene før bjørnen luktet spekket. Bamsen reiste seg opp på to og været, og en liten stund etter begynte den å spasere opp mot huset. Jeg gikk da inn og stod med kikkerten i skyteluka og så på hvor forsiktig den nærmet seg. Da den var ca 100 meter fra huset, reiste den seg igjen på to, men jeg ville ikke skyte før jeg var sikker på å treffe den. Den gjorde et hopp rett fram og styrte bent på en storkobbehud som lå på snøen nord for huset. Fra skyteluka kunne jeg ikke lenger følge den, og jeg tok da mot til meg og gikk ut. Da jeg kom forbi sjånåva, stod bjørnen på huden og åt. Jeg la geværet an på en tønne som stod like ved sjånåva og brente av. Med et stønn sank bamsen ned i snøen.
Egg- og dunsanking
Utpå våren ble motorbåten satt ut og vi begynte å drive på ringsel. Jeg skjøt flere stykker, og av disse skal jeg få sydd meg en flott kåpe. I april kom trekkfuglene i store skarer, og da ble det et fugleliv uten like. I juni begynte vi å samle egg og dun. Vi har nemlig 26 holmer som tilhører dette terrenget. Ærfuglen trekker så tett i tett at man enkelte plasser ikke kan sette foten imellom reira. Da vi var ferdig med dunfangsten, gikk vi med motorbåten til Cross Bay og fisket sjøaure, som finnes i store mengder i forskjellige vatn og elvemunninger.
Så kom ikke og si at en overvintring på Svalbard ikke byr på adspredelser.
Sallyhavn 10. juni 1941.
Sally Larsen Kræmer