Kristoffer Marø – isens Ulabrand har gått i land

av O. Berset

Magasinet for Alle nr. 31 1960

Hvis du ikke visste bedre, kunne du godt ta ham for en hyggelig stuert i jevn og trygg innenriksfart. Og når den blide fru Marø dek­ker opp med hjemmebakte kaker i den lune storstua, føler du ikke nettopp gufset fra Is­havet. Du har vanskelig for å forestille deg den beskjedne og rolige Kristoffer Marø som en Ulabrand i Kvitsjø-skruinger eller under storm i Vestisen, det er ikke lett å tenke seg ham som mannen i tønna på en ishavsskute ved verdens ende. – Men den runde, avbalan­serte karen med det åpne blikket og det vin­nende smilet er nå like fullt en av de aller fremste blant de mange dugende ishavsskippere som den sunnmørske kyststripen har fostret. Store bragder har han bak seg, både i krig og fred, og den velsignede, helstøpte roen har inn­gått en lykkelig forening med kaldblodighet og evne til å møte faren hvor den kommer.

Det er litt av en kontrast dette å hilse på skipperen hjemme i stua i velpresset, blå dress, når du sist snakket med ham for mange år siden ombord i gamle «Polarbjørn», en av de tall­rike ganger denne navngjetne skuta klappet til kai i Ålesund etter tokt til fjerne farvann.

På veggen henger bilder både av gode, gamle «Polarbjørn» og stålskuten «Polarstar», som han førte noen år etter krigen. Og på veggen ser du fotografier som viser at dette er en fami­lie med ishavet i blodet. Ikke nok med at Kristoffer sjøl har seilt sammenhengende på ishavsfarten i omkring femti år – en bedrift som ble lønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull – han har også sønner som vet å løfte arven.

Kristoffer Marø har ikke sans for å drama­tisere når han beretter om sine mange opplevel­ser i isen. Alle som kjenner ham, vet at han er en modig mann. Men én ting er han iallfall redd. Og det er for mye skryt på prent.

Her er noen minner fra Marøs lange ishavstid: Den første skipperjobben fikk han omkring århundreskiftet på dampkutteren «Admiralen», som var på ca. 70 tonn. I slutten av april lå de i jevnt bra fangst i Vestisen, mellom flakene. Det frisknet på, og snart hadde de full storm. Den sto rett inn mot isen, så de måtte se å komme seg ut. Da de passerte den siste isen, kom en kraftig dønning. En steinhard isknult dundret rett mot skutesiden og slo hull. Flere spanter ble brukket og garneringen fløy i fliser inn i lugaren forut. En kar som lå i køya, akku­rat der knuten traff, ble slengt over på den andre siden av lugaren. Merkelig nok slapp han fra det uten mén. Hver gang skuta satte i sjøen, fosset vannet inn. De måtte ligge på været, slik at sjøen strømmet inn bare når de slingret på det verste. Så ble det å tette med rev og seilduk – de spikret på bordbiter for å holde det på plass. Det ble nesten tett. De hørte bare surklingen hver gang sjøene slo til. Da det ble smulere, klarte de å slå noen planker over såret i ishuden. Dette stivet skroget nokså godt opp. Det første de tenkte på var å komme i gang med fangsten. Men det måtte de oppgi, for det viste seg at reparasjonene innvendig og utenpå ikke var tilstrekkelig solide.

I 1912 lå han med «Admiralen» i Streten på selfangst. I begynnelsen av juli hadde de full last og holdt på å arbeide seg ut av isen, som var stor og tung. De var langt inne i baksen, så det ble litt av en jobb. Omsider fikk de stanget og bauget seg så langt at de så åpent vann. Men nå var uhellet ute igjen: En isfot kom inn i den to-bladede propellen, den ene vingen ble slått av og sto rett ut. Situasjonen var kritisk. Det lå ikke noen skuter i nærheten. De slet verre med å feste en trosse på et is­flak, så langt fram den rakk. Så hivde de på vinsjen, og mannskapet gikk på isen. Tomme for tomme fikk de henne framover. Vinden frisknet på til stiv kuling, som sto langs iskan­ten. De var kommet til en odde og hadde åpent vann i le, omkring en kilometer unna. Det tok til å gå en del dønning gjennom isen. Storseilet og stagfokken ble satt, slik at de drev fortere. Og det gikk bra så lenge de kunne holde unna været. Men så traff de på et digert flak og ble liggende på tvers av vinden – det var fare for at roret ville bli slått i stykker. De gjorde fast i en trosse i luvart og hev akterenden opp mot vinden, til baugen viste rett unna. Da slapp de løs akterut, og lot seilene drive henne framover. Farten var ikke så stor at de fikk styring, men de drev nå av gårde, stykke for stykke, til de lå på tvers igjen. Og så ble det samme leksa om igjen, helt til de kom klar av isen. Roret hadde fått ille medfart. Men det kunne til nød brukes. Vinden hadde økt på. Det var stor sjø. Skuta slingret kraftig. De lå bakk med revede seil og fikk en hard tørn med å sørre og gjøre skuta klar for hjemturen. Snart lå hun fint på seilene. Og nå kunne Marø til slutt tørne inn med god samvittighet.

Tre uker brukte de på overfarten. Propellvingen virket hele tiden som bremse, og reserve­deler fantes ikke ombord. Så det ble til at de gikk til Island for å reparere den gangen. Smått om mat ble det jo etter hvert. Men de kom da fram.

Og de hadde klart seg. Det gjorde ikke alle skutene det året. Før uhellet med propellen inntraff, hadde «Admiralen» holdt lag med «Helga», «Union» og «Brandal». Under stor­men ble alle tre liggende fast i isen. Presset var veldig. Og dønningen gikk svær. «Helga» og «Union» ble knust til pinneved. Men «Brandal» var en ny og solid skute, så hun klarte påkjen­ningen og fikk berget mannskapet på de to som forliste. Alle kom vel hjem.

Den absolutt verste stormen Marø har vært med på? Det har vært så mange, sannelig om han er mann for å si det så sikkert. Men han har ikke glemt en tur med «Admiralen» i 1913. De var på vei til Vestisen. Det røk opp med kuling av sørvest. Mannskapet hadde revet sei­lene. Og de gjorde seg klare til å ri av stormen, som de skjønte måtte komme. De hadde nokså mye overvann, så karene ble søkkvåte og gikk ned for å skifte tøy.

Marø sto alene i rorhuset. Da kom en vel­dig brottsjø veltende – den skylte over hele skuta, slik at bare rorhuset og masten stakk opp av vannmassene. Marø – som er litt av en kjempe – ble tatt av rattet og slengt opp under taket! Heldigvis ble han ikke slått i svi­me, selv om han fikk seg en kraftig trykk. Glassbrott fra knuste vinduer singlet om ørene på ham. Men til alt hell hadde han skinnlua på. Det første han så da han fikk summet seg litt, var baugen som reiste seg. Så kom fangst­båten, som var surret fast på fordekket. Og til slutt steg rekka, langsomt, å så langsomt – opp fra sjøen. Det var som å se en kval kom­me opp for å puste, syntes Marø, der han klorte seg fast i rorhuset og ventet på om hun ville klare det.

Heldigvis var ikke seilet slått i stykker. Det første han gjorde var å se til folkene ombord. Alle forut var under dekk og i god behold. Men lugaren var halvfull av vann. Skylightet var knust. Og kappen var slått i stykker. Døren til lampeskapet – som sto i rundhus på dekk var revet i stykker. Ankerlanternen var slengt ned i lugaren, det var sjøen som hadde tatt den med seg. Nå fløt den mellom benkene. Den øverste halvdøren til maskinrommet sto åpent på le side. Sjøen fosset ned, så fyren under kjelen holdt på å slokne. Maskinisten var søkkvåt og fortumlet. Skylightet akterut var knust. Og skytterne, som sto halvnakne i lugaren, i ferd med å skifte tøy, ble kastet over ende. Glassbiter føk overalt. Sjøsprøyten slo mot klær og køyer. Jo, det var riktig et liv, ishavsliv.

Det kom ikke flere storsjøer: I så fall ville hun nok ha blitt brukket ned. De tok til å lense henne. Og det viste seg at hun var tett. Det ble holdt skipsråd. Hva skulle de gjøre? Gikk de hjem nå, var turen ødelagt. Men ishavsfolk står for harde støyter. De fortsatte til Vestisen.

– – –

I slutten av 20-årene var Marø på fangst i Kvitsjøen med «Ishavet». Dette feltet har jevnt og sikkert slukt mange norske skuter, et lumsk farvann. «Ishavet» ble liggende fast i isen mel­lom grunnene. De seilte med tidevannet – ut og inn – inn og ut. Det knaket og braket i isen. Den var kommet i bevegelse for alvor. Marø forsto at de var nær en grunne, hvor iskosser hadde hopet seg opp. Tidevannstrømmen var kraftig, så isen seilte med stor fart forbi disse grunnisene.

Andre skuter hadde forlist i samme situa­sjonen. Marø var ikke sen om å purre karene. De måtte være klare om noe skulle hende. Det knirket og knaket i skroget. Isen skrudde voldsomt og hivde skuta over. Snart på den ene siden, snart på den andre. Slik gikk det et par timer i vill heksedans, til de drev forbi grunnen. De hadde ikke støtt på. Men skuta var blitt presset inn til en iskoss, som sto på grunn. Som det lå an, var det bare én ting å gjøre. Sjømannssekkene ble pakket med mat og klær, båtene ble gjort klare.

Men under den verste skruingen var det helt uråd å komme seg fra borde, om de aldri så gjerne ville. Isen var et rent eventyr av uro og bevegelse. Den skrudde og brakk overalt. Mye is forsvant etter hvert under skuta, som ble løftet opp. Til slutt sto hun oppe på isen. Svart og mørkt hadde det vært hele tiden. Da demringen kom, oppdaget Marø at «Is­havet» lå tørr på noen svære, sammenhen­gende flak! Det er krefter i isen. Hun lå for­resten ikke. Hun stivet opp av knultet på begge sider, et mirakel. Døgn etter døgn gikk. Da isen endelig slaknet, lå de inne i et svært isflak med omkring 200 meter til nær­meste åpne vann. De prøvde å sprenge med dynamitt. Det hjalp heller lite. Så ble det å grave en kanal for å dele flaket i to. De star­tet fra kanten med å lage en to fots kanal rett mot skuta. Isstykkene kastet de opp på isen etter hvert. Tre døgn i et hardt kav. Så var renna ferdig. Men under skuta lå et storflak, som holdt hele det lokale isområdet sam­men. Så var det fram med dynamitten igjen. Flaket ble sprengt. Skuta kom seg klar, så fint som om hun gled nedover en slipp. Og så jublende glade ble folkene etter å ha vært fanger i isen i mange, tunge og nervepirrende døgn at de gjorde noe som ikke ofte gjøres under disse himmelstrøk: De ropte så det ljomet. Det var en hurra med virkelig mening i.

Skuta og propellen var i orden. Så de kun­ne fortsette fangsten.

Under en annen tur med «Ishavet» – i Stretet – ble propell og aksling ødelagt i isen. Propellen gikk ikke  rundt   i rammen. Men de kom seg ut og seilte til Island, der de satte skuta opp på stranden i en fjord på nordaustkysten på flo tid. Da lavvannet kom, fant de ut at hylsemutteren var slått sund, et stykke av den var brukket løs. Men de var ikke rådløse. De meislet av den ene propellvingen så mye at den gikk rundt i rammen, så forlenget de akslingen ved å fore på i flensene. Slik fikk de den verste bøyen bakom selve hylsen. De besluttet å bruke maskinen på hjemturen – med sakte fart.

Til å begynne med klarte hun bare 3 knop.

Men etter hvert kom hun  opp i 7, det var jo storveies. Da skalv skroget slik at kaffe­koppene danset på bordet.

Hjem kom de. Skuta ble vølt. Og alt glemt.

– – –

Det er nærmere seksti år siden Marø første gang dro på selfangst. Han kjenner utviklingen på nært hold, både når det gjelder skuter, driv­kraft, fangstmetoder og de tekniske hjelpemid­ler som ekkolodd og radiotelefoni.

Den første turen til havs gjorde han like etter konfirmasjonen. Han var med på makrellfiske på Doggerbank. Siden ble det torske- og silde­fiske, helt til Ishavet kalte.

Han kan fortelle om de store stimbarkene fra Tønsberg og Sandefjord. Ishavsnæringen ebbet ut der sør i årene etter 1910. Marø hev­der at de små stimkutterne var mye hendigere i isen enn de store barkene. Skipperen på en slik sværing var en gang ombord hos Marø, og han sa det like ut: ”Vi blir nok akterutseilt.” Og det ble de.

Selvfølgelig er det navngjetne «Polarbjørn» skuta som brente på New Foundlandfeltet etter krigen – som Kristoffer Marøs navn først og fremst er knyttet til. Mange turer har han gjort med henne.

Da krigen kom til Norge i 1940, lå «Polarbjørn» på New Foundlandfeltet. 9. april fant karene ut at etter endt fangst fikk de gå til Nord-Norge. Det var fremdeles fritt område. «Polarbjørn» kom i følge med andre skuter inn til St. Johns med 14 000 dyr, som ble solgt der. I det norske konsulatet lå det telegram fra Nortraship om at skutene skulle avvente nær­mere ordre.

Det ble snart nok å gjøre. Den første jobben var å seile til Nordøst-Grønland med forsynin­ger til de norske fangststasjonene, som man regnet med ville bli uten forbindelse med det besatte Norge. Det ble en tur med atskillige overraskelser. Myggbukta var ”erobret”. Der formelig vrimlet av soldater ved stasjonen. «Fridtjof Nansen», vår berømmelige ishavs-man-ofwar – hadde vært innom en uke før på jakt etter «Veslekari», som var sendt fra det besatte Norge. Langt inne i en av de grønlandske fjor­dene rente «Veslekari» i løvens gap. Dagen etter at «Polarbjørn» droppet anker i Mygg­bukta, kom «Fridtjof Nansen» seilende med «Veslekari» som prise. Der var ikke noe særlig å gjøre for «Polarbjørn», som gikk til Halifax.

Året etter finner vi Marø og «Polarbjørn» i onkel Sams tjeneste. Hun blir armert, får kanonmannskap om­bord og det er svare til greier. Nå blir det mange slags jobber. Uten å skryte forteller Marø fra krigens dager, av og til blir han revet med av minnene. – –

Men dette skal ikke bli noen bok. Vi får nøye oss med å ta med noen av episodene.

En gang – det var i mai 1942 fikk Marø ordre om å seile til Angmagssalik på Øst-Grønland med dynamittlast. Onkel Sams gutter drev store militære anlegg på de kanter. Og det hastet svært. Isen var tett og svær. Marø likte ikke å la skuta agere rambukk med slik last. Han hadde respekt både for isen og dynamitten. Han ga opp, sindig som han er, og seilte til Rey­kjavik for nærmere ordre. Her traff han allestedsnærværende Bernt Bal­chen, som stelte med saker og ting for amerikanerne på Grønland og satt midt oppe i det store spillet. Han ville fly opp for å se på isfor­holdene og ville ha Marø med seg. De skulle starte neste dag. Men det ble tåke og elendig flyvær. Marø fikk ordre om å prøve seg på ny. Denne gangen slo han seg gjennom. Men «Polarbjørn» fikk brynet na­sen litt mer enn hun hadde godt av i storisen.

Under en av Grønlandsturene berget de et amerikansk flymann­skap. Om dem kan man vel si at de hadde verdenshistoriens største flaks. Når så mange tilfeldigheter kan støte sammen for å redde men­neskeliv, kan en nesten bli over­troisk.

«Polarbjørn» var altså på vei til Øst-Grønland. Særlig begeistret var ikke Marø. For det var sent på høsten. Og det kunne bli vrient å ta seg gjennom. Risken var stor. Men ordre er ordre. Så var det denne lasten, som han ikke syntes var så krigsviktig at man skulle ri­sikere folk og båt. Sant å si gikk «Polarbjørn» nordover fullstappet med øl. Øl i bokser og øl i flasker.

En av de ting som bidro til å redde de amerikanske flygerne var at «Polarbjørn», som kom seg fint gjennom isen, først skulle svippe innom en amerikansk værvarslingsstasjon litt sør for Angmagssalik med forsyninger. På veien ut, like utenfor kysten, fikk de maskinstopp. «Polarbjørn» drev for vær og vind en times tid. Det var bra. For fly­gerne.

Borte på en holme så Marø noe som blinket så rart i sollyset. Det kunne naturligvis være signaler i morse. Det kunne også tenkes at det var tyskere. For de rekte rundt i småpartier både her og der på Grønland. Marø konstaterte snart at hvis det var morse, måtte det være en rar kode. Det fortsatte å blinke på holmen. Små, skarpe re­flekser. Nå vel, tyskere eller ikke tyskere. Dette måtte undersøkes. Det kunne være folk som trengte hjelp. Så de fikk heller ta risken. En motorlivbåt ble låret, og de kjørte bort til holmen. Her fant de tre sterkt medtatte, amerikanske flygere. Det var på tiende døgnet etter at flyet hadde falt ned. De hadde kommet seg ut og fikk med seg gummiflåten, hvor det var for­syninger av bl. a. vitamintabletter og nødraketter. Fyrverkeriet hadde de ikke noe igjen av. Flere fly og et skip hadde passert. Men ingen hadde lagt merke til dem, trass i rakettene. De hadde nærmest gitt opp håpet, da «Polarbjørn» hildret fram utenfor kysten som en åpen­baring, verdens skjønneste skute! Og enda en merkelig tilfeldighet, som medvirket til underet: En av ameri­kanerne hadde et lite håndspeil. Det var med dette han hadde sig­nalisert. Men solen var bare fram­me et øyeblikk. Så skyet det over. Hvis ikke solgløttet hadde kommet akkurat da, ville karene på «Polarbjørn» aldri ha oppdaget dem. Han som hadde blinket med speilet, var så utmattet at en av kameratene måtte støtte hånden hans mens han signaliserte. Det var sent på høs­ten og temmelig kaldt. De hadde hatt det vondt. Riktig vondt. Føttene var hovne og forfrosne. En av dem måtte kappe tærne da han kom tilbake til Amerika. Og dit gikk det med amerikansk fart.

«Polarbjørn» gikk inn til stasjo­nen som den var kommet fra og land­satte flygerne der. En av dem – de hadde jo levd på vitamintabletter i mange døgn – erklærte at han aldri mer skulle klage på maten i dette liv!

Det ble telegrafert fra stasjonen. Karene ble hentet av fly, som gikk fra Montreal bare noen timer etter at telegrammet om den mirakuløse redningen var sendt fra Kapp Adeler på Grønlands sørkyst. Det var ikke noe som het sommel i det amerikanske flyvåpen.

– – –

Etter krigen ble Kristoffer Marø skipper på Norges største selfanger bygd av stål – den gangen. «Polarstar» ble bygd i Skottland og inn­ledet en ny epoke i norsk selfangst. Går du Marø på klingen og spør om han foretrekker stål framfor tre i skutene, svarer han at det er at­skillig mer vedlikehold med treskutene. De flises opp og slites ned etter hvert. Når det kommer til stykket, tror han stålskutene er vel så sterke. Og i lengden blir de bil­ligere i drift.

I dag er Marø gått i land. Han er for lengst lykkelig bestefar, og nå vil han nyte sitt otium som er ham vei unt. Har noen fortjent me­daljen sin, så må det vel være han Kristoffer.

Like før dette var skrevet, kom den nye «Polarbjørn» nummer tre i rekken – tilbake til Antarktis.  Der er sønnen Henrik skipper. Etter et par dager hjemme gikk ferden videre. Til selfangst ved New Foundland. Og om en ukes tid går «Eskimo» med sønnen Bernt som skipper til Vestisen.

Marø og ishav. De to begrepene hører sammen.