ved Robin Hunter
Alle Menn nr. 5 1964
Jeg traff ham en klar dag i mai, på Sjømennenes helseheim i Bærum. Bjerketrærne hadde fått et skjær av grønt, og jordene lå som grønne fløyelstepper med jordbrune flekker iblant. Han ventet på meg i vestibylen på den vakre helseheimen som ligger dominerende til høyt oppe i åsen. Det er en glimrende utsikt herfra utover Asker og Bærum. Langt ute kan en se Oslofjorden blåne i disen. Riktig et ønskested for en rekonvalesent, et sted å komme til krefter igjen.
Hilmar Andreas Nilsen Nøis, eller Kongen av Sassenbay, som han er blitt kalt i boken som er skrevet om ham, var rekonvalesent etter en hjerteoperasjon. Han trykket meg i neven med et smil, og jeg ser inn i et par isblå, klare øyne, rammet inn i et nett av smilerynker.
Han er litt over middels størrelse med en tett kraftig kropp. Litt blek i ansiktet etter det lange sykehusoppholdet. Det har tatt vekk en del av brunbarketheten som han har ervervet seg oppe på Svalbard gjennom 30 år som ishavsskipper og overvintrende fangstmann. Vi går inn på hans værelse og han ber meg sitte ned. Det ligger brev fra mange kjente personligheter på bordet hans, og bøker om de arktiske områder på engelsk og norsk. Det denne karen ikke vet om jakt og fangst i disse kalde ugjestmilde strøk av vår klode, er ikke verd å vite.
Han er født i 1891 og har sitt hjemsted i Tranøybotten, Senja i Troms. Så å si halvparten av sitt liv har han altså tilbragt oppe på Svalbard.
Sytten år gammel dro han ut med en onkel, på fangst til Grønfjorden og Kolsbay. Lysten på dette harde livet var vakt, og stadig vendte han tilbake til eventyret oppe under polkalotten, enten som skipper på en fangstskute, eller som overvintrer. Han har satt merker etter seg der oppe, navn som Nøisbåen og Hilmarfjellet vil leve så lenge som menneskene søker opp i isødet.
En gang, forteller han, var han og hans kamerater ute for et snøskred ved Billefjorden. Hele siden løsnet oppe i bratthenget i fjellveggen. De løp for livet, jagde på hundene i kappløp med døden. Snøskredet tar dem igjen, et øyeblikk er alt et hvitt hvirvlende helvete. Nøis fant seg selv igjen i utkanten av raset. Snøen trengte inn i munn og hals, bevisstheten begynte å svinne. Kameratene kommer til hjelp, graver ham ut. Livet er reddet, men utstyr og en del av hundene gikk tapt, Med de sørgelige rester av utstyret og de igjenlevende hundene dro de videre til Sassen bay. De kom forbi en fangsthytte der en nordmann og en svenske kamperte.
Nordmannen ba dem komme inn og få litt mat i livet, men svensken var tyst og stille. Helge Nilsen, så het nordmannen, sa at i Norge var det skikk og bruk å be gjester som kom til gårds inn i stua på mat og forpleining på beste måte. Da sa svensken: ”Da måste Norje væra et luffernas paradis.” Det var nok dem i laget som ikke likte denne bemerkningen, men det gled da over. De fikk mat og husly. Så startet de neste dag på ny frisk. Etter et umenneskelig slit kom de seg frem til Sassen.
Engang i Widje Bay var Nøis hovedrolleinnehaveren i en temmelig spennende bjørnehistorie. Han kom hjem til hytta etter en tur ute i terrenget med hundene. Feller og selvskudd må jo ettersees regelmessig, så sant været tillater.
Han bandt hundene og gikk inn i hytta for å hvile og få seg litt i livet. Han holder på å skifte, da han hører et forferdelig leven ute hos hundene. Han titter ut og får se en stor hannbjørn i nærheten av sleden. Geværet ligger fastsurret på sleden og utenfor rekkevidde.
Resolutt går han sakte og stilt i bare underbukser og strømper bortover mot sleden. Bamse ser på ham hele tiden, men blir endel forstyrret av hundene, som river og sliter i lenkene som gale. Der har Nøis kommet bort til sleden, sakte tar han til å løse surringene som holder geværet fast. Bjørnen nærmer seg sleden. Den stanser et par meter borte og virrer med hodet. Da faller en ski som er surret oppreist på sleden, ned. Bjørnen skvetter en ti – tolv meter bortover, stanser og snur seg igjen. Men nå er geværet løst fra surringen og lynrapt kaster Nøis det til kinnet. Det er litt skumt og dårlig skytelys, men det er en bra stor blink. Rifleskuddet river bikkjelevenet over, og bamsen stuper. Ikke så dårlig i underbukser og 35 graders kulde?
Nøis har en 250 a 300 bjørner på samvittigheten, og da er det rimelig at det blir en del spennende episoder iblant.
I Sassen Bay var det engang begynt med en lei isskruring i fjorden. Nøis går ned til stranden for å dra båten lengre opp i fjæra. Han sliter og drar i båten, den er temmelig tung for en enkelt mann. Med ett føler han at han ikke lenger er alene, han brårsnur seg, og der like bak seg, ser han isens konge. Den syntes å ha en påfallende interesse for hans person, og Nøis fant det rådeligst å fortrekke opp på taket av et skur som sto der. I farten hogg han til seg en båtshakke som lå i båten.
Bjørnen kommer etter og vil opp på taket og leke med mannen, men Nøis holder den fra livet med båtshaken. Bjørnen hylte og gaulet, og det tok til å bli temmelig hett for Nøis. Noen hjelp var ikke å tenke på. Det er temmelig langt mellom husene her oppe. Etter en stund tar han sikte med båtshaken, og renner den av all makt inn i brystet på den hvitgule djevelen foran seg. Bjørnen remjer i og slår hakeskaftet til pinneved, mens blodet renner fra et gapende sår i brystet på den. Den trekker seg langsomt vekk, på skrå ovenfor hytta mot en bakkekam der borte. Nøis betenker seg ikke lenge. I et sprang er han nede på jorden og spurter illsvint mot hytta og geværet. Bamsen har merket denne manøveren og nå kommer han igjen og vil være med i kappløpet. Med blodsmaken i munnen stormer Nøis frem mot hyttedøra og inn gjennom den, noen meter foran sin forfølger. Geværet rives av veg og patron i. I døren møter han bjørnen, det blir heller kort hold.
Med en dumdumkule i hjertet synker den sammen. Det på nære nippet. ”Det ble kort frakt på kjøtt og skinn,” bemerker Nøis lunt, mens han smiler så smått, ”rene lantmannsjobben.”
Rev har han fanget et par tusen av, hvite og blå, mest i feller da. Polarreven er en lite mistenksom herremann i forhold til sin røde verdensberømte lure bror. Fangstfolkene tar den i feller, meget lik en musefelle, bare i større målestokk. Det kan være ganske store svingninger i bestanden, med enkelte kronår eller nesten svarte som det heter. Dette er noe som kan skyldes så meget, sykdom eller andre årsaker. Ikke jegerens etterstrebelse, som tilfellet var med reinen oppe på Svalbard. Den ble skutt ned i hundrevis, mest av turister og enkelte uvettige fangstfolk. Bestanden holdt på å forsvinne fra Svalbards fauna, men ble til sist reddet av lov om fredning etter at Norge overtok suvereniteten der oppe. Før inngikk den som et viktig ledd i overvintrernes spiseseddel.
Engang skjøt Nøis hele 20 stykker i en flokk, det var ca. 500 meters hold. Han benyttet samme metode som gamle drevne reinjegere her til lands i ”forna dar”. Alltid å skyte den rein som vil bryte ut av flokken når den er skremt. Reinen er tilbøyelig til å følge en leder, ellers blir det til at den sviver rundt i ring. En annen gang felte han 7 stykker med 5 skudd. Kulene var gått igjennom kjøttet uten å treffe bein.
Talen kom inn på slompeskudd. En dag hadde han tatt seg opp i et fuglefjell for å få tak i ferskmat.
På hyller i fjellet satt alker tett i tett. Med et sideskudd sopte haglene ned hele 18 stykker, så det var noe av et skudd. Og en dugelig kjøttgryte ble det. Det er et fuglefjell ytterst på pynten ved Hornsund, ”Rotjess Berg”. Rotgjess er alkekonger, noen ganske små fugler som er fæle til å skravle. ”Hammerfestinger” kaller disse fuglene ”Tromsøværinger” og folk fra Tromsø kaller dem for ”Hammerfestinger”. Dette skulle tyde på at det er tungerappe individer på begge steder – hvem vet?
Så var det selen da, den er meget viktig for fangstmannen. Om vinteren kan en få has på den ved å vente ved åndehullene den har i isen. Det samme gjør bjørnen. Den ligger på lur og tar den når den kommer opp for å puste. Det har hendt at bjørn har trukket sel gjennom hull som er så trange at bena er blitt knust i selen. Det er krefter i den karen.
Nøis forteller at terrenget kunne være stort, hele 30 norske mil i runden der han jaget. Det er nødvendig med mange hytter, og han har hele 25 stykker av dem der oppe. Der overnattet han og kameratene eller lå værfast i storm og styggvær. Kulden kunne mange ganger være innmari, hele 52 grader hadde han målt en gang. Det er særlig ett strøk, Svoveldalen. Der går det en kald trekk igjennom, omtrent som i en god peispipe, selv om været kunne være stille andre steder.
I Svoveldalen er stillestående luft et ukjent fenomen. Under sånne forhold gjelder det å ha utstyret i orden. Nytter ikke med blå gabardindress og hvite fingervanter.
Jeg spør om han noen gang har forlist. ”Å ja,” sier han, ”to ganger.” –Engang, det var fredag 13. september i Grønfjorden året 1929. Det røk opp til en svær storm. Kutteren drev ned mot Daumannsøra i drivisen. To båter fikk de ut. Den ene ble halvt vrak, slått i filler av sjø og is. Kutteren gikk ned, bare noen tepper og litt hermetikk fikk de med i båtene. Nådde land etter en dødsseilas mellom flakene. Der inne på land ikke så langt vekk, fant de en av hans egne hytter. Ovnsrøret lå i en haug på ovnen, nedrustet. Ute var det tomme blikkbokser nok. Bunnen ble slått ut av dem, det ble et høvelig rør av dem til slutt. Snart durte det i den gamle rustne ovnsfilla. Karene fikk tørket klærne og varm mat fikk de i seg. Det sto til liv. De var der i tre døgn til været bedret seg. Da rodde de til Grønfjorden telegrafstasjon, og telegraferte til Longyearbyen etter nytt utstyr; som kom etter noen dager.
Jeg ser på den tette karen i stolen foran meg. Det stråler mot og besluttsomhet fra ham. Aldri gi seg var hans valgsprog – en manns valgsprog.
Under krigen ble de som var oppe på Svalbard hentet over til England, og Nøis med dem. Der borte var han sjef for et depot. Det var ikke en jobb etter hans smak. Men krigen sluttet jo omsider og så bar det tilbake til hans kjære Svalbard igjen. De hvite vidders frihet lokket like sterkt som før. Landet hadde fanget ham inn i sin barske nakenhet. Gjerrig og knugende kunne det være, men likeså ofte gavmildt og uendelig vakkert i flommende sol en vårdag. Eller under nordlysets flyktende draperier med en bjørn i urørlig silhuett på et iskoss. Det var hans verden, her hørte han hjemme.
I 1951 ble han syk mens han var alene i en hytte. Tenkte at det går nok over. Det gikk tre og en halv måned. Endelig syntes han at han var syk nok. Han fikk radioforbindelse med Longyearbyen. En Weasel kom og hentet ham. Det ble storm og snø, men på tre timer var de i Longyearbyen. Det hastet. Det var den 21. mars 1951.
Jeg spør om ikke ensomheten tok på i lengden – og mørket. Men nei, sier han, det var så meget å gjøre at en ikke fikk tid til å tenke på det. Passe fellene, flå skrottene, stelle hundene, vøle klær. Noe var det støtt. Folk nordfra er jo vant til at sola blir borte om vinteren. For oss søringer er det som regel en hard påkjenning. En gang hadde Nøis med en kar fra Lierkanten, det var en bra kar og en hardhaus. Det var den eneste søringen som han hadde vært i lag med som fangstmann. Kan hende at det finnes noen fler, men så mange er det ikke.
En sprek kar og flink jeger kunne tjene en 20.000 kr. på et år, forutsatt godt år med viltbestand og folkelig vær. Det kunne kanskje friste noen av oss til å dra dit opp og friste lykken. Det behøves intet jaktkort eller lisens, og ingen grunneier vokter på teiger og grenser. Den eneste kontrollen er når en seiler fra Norge. Proviant og utstyr forøvrig blir nøye siktet. Men dette er jo en foranstaltning til beste for en selv. Er dette i orden er det bare å kaste loss, eventyret vinker i det fjerne. Men det er ikke noe liv for sveklinger det er sikkert.
Det kommer en doktor og banker på døren der vi sitter.
Unnskyld Nøis, det var bare denne sprøyten, sier han. Plutselig er vi i Norge igjen, der det er sykehus, leger og sprøyter. Bevares, det er bra vi har dem, ikke ringeste tvil om det. Men fortryllelsen er brutt. Vi sitter i et rom, som er lyst og vennlig og ser utover fjorden og Skaugumsåsen i sør. Jeg stikker blyanten i lommen og blokken i vesken. Hånden kommer frem til takk og farvel.
Legen der ute venter.