Ole Jansen – en norsk fangstmann i Yukon
av Nils Parling
Vi Menn nr. 35 1962
Den gamle trønderen vet ikke selv hvor lenge han har bodd ved Kathleen Lake Yukon. – Kanskje førti år eller noe sånt, det spiller jo ikke så stor rolle, sier han. – Tiden går så fort her! Han har alt han trenger til livets opphold, forteller han. Han henter det selv fra skog og fjell og sjø. Men bjørnen lusker rundt husene.
Dypt mellom himmelstrebende fjell, et grøntglinsende smykke av en innsjø, sølvserpentiner av bekker ned fra liene. Utløpet i nordenden, bredt og mektig fossende allerede før flommen setter inn. Rundt sjøen et belte av mørkragget granskog, for det meste urørt. Et par-tre kilometer lenger øst bukter Alcan Highway seg gjennom dalførene mot Haines Junction, og langsmed den løper oljeledningens svarte jernåre i sitt trange leie gjennom berg og bakker mot Fairbanks, hundre mil borte.
Bak et tynt teppe av skog mot stranden ved utløpet finnes flere tegn på menneskets virksomhet i villmarken. En snauhogget, slett rydning. Midt på den et solid tømret hus av granstokker. Truger og jervskinn på veggen, inne i gangen skinn av mår og ekorn og oter. Tømrede uthus: vedskjul, ildhus og en såkalt katscha på høye stolper for oppbevaring av levnetsmidler. I skogkanten en innhegning av netting og en hel liten koloni av hundehus.
Dalen ved Kathleen Lake, i grensefjellene mellom Alaska og British Columbia. Huset på sletten nærmest elven er villmarkshjem for dalens eneste menneskelige innvåner.
Den behøver neppe klynke etter mer livsrom som har fått slike frie villmarksvidder å bevege seg på. Han gjør det vel heller ikke, eneboeren, fangstmannen og fiskeren ved Kathleen Lake.
Ole Jansen er navnet. Gir en antydning om opprinnelsen. Nordmann, ja. Barnefødt i Trondheim. Ingen skårunge akkurat. Hardmeislede, kraftige trekk, vannblå øyne og gulrotnese. Tenner som kunne være en pryd for tannkremreklamen. Hender som er blitt barket harde som tre i kaldvintrers slit over milelange fangstruter. De er benet, og store som årfuglvinger nesten. Drøye seks fot høy er gubben. Rak som en furu, selv med sine åtti år.
Her er han konge i eget rike. Her har han sitt registrerte fangstfelt mellom fjellene – en gang i tiden ervervet for fem dollar, til nytte og bruk så lenge lyst og evne varer. Dertil har han sitt frie fiske i vann og elv. Laksen går tett i Kathleen Lake. Farveskimrende regnbueørret av grov kaliber. Et garnsett ut fra odden kan gi tredve-førti flotte fisker med en gjennomsnittsvekt på omtrent kiloet. Sjøen er ganske stor, og laksen skifter tilholdssted etter vindens retning. Men Ole har sin egenhendig bygde båt med ti hesters motor, og en liten pram for overfart til båtplassen på andre siden av elven, der vannet er dypest. Så beveger han seg like uhindret over vannet som han vandrer omkring i sitt fangstområde eller styrer hundespannet gjennom villmarkene. En liten dyrket jordflekk gir i korte somrer lønn for strev, i form av eggstore poteter. Ikke meget kanskje. Men enda et tilskudd, sprunget frem av egne henders arbeid, og derfor dobbelt tilfredsstillende.
–Hvor lenge han har vært her oppe i fjelldalen?
– Ja, Jasus Christ! Hvordan skal man holde greie på sånt, brummer Ole på sitt brede amerikansk. Med sin klart skandinaviske klang og stort ettertrykk på ordene sladrer den om vanskelighetene med å lære språket og om mangelen på mer utviklet kontakt med engelsktalende mennesker.
Her går årstidene i hverandre, så man knapt klarer å holde seg fast i svingene. Og kjedelig blir det aldri, for man har alltid noe å sysle med. Jeg var i hvert fall her før highwayen kom, og oljeledningen. Fa’n vet, kanskje førti år eller noe sånt. Det spiller jo ikke så stor rolle.
Han flirer litt. Av år og alder. Han gleder seg over besøket, det gir ham anledning til å åpne litt for ensomhetens oppsamlede trang til å snakke. Noe sånt forekommer nok ikke så ofte. En ramsterk velkomstdram renner ned gjennom halsen hans uten at han fortrekker en mine. Bare adamseplet beveger seg grådig et par ganger. Så gjentar han et spørsmål fra gjestene: – Om jeg har vært hjemme i gamlelandet? Åh, jeg har ikke noe der å gjøre. Jeg hadde det vel engang. Da var jeg tyve år og fisker. Hun skulle ha barn, vi var jo gift. Så kom stunden for henne. Det ble den siste. Hun klarte det ikke, fikk ikke frem barnet. Så døde de fra meg, begge to. Selv var jeg ute etter silda. Jeg fikk aldri vite om det ville blitt gutt eller jente…
Den gamle vekkerklokken borte på hjørneskapet harker sekundene ut i stillheten. Gubben trommer med de klumpete fingrene mot bukselåret. Blåblikket dimmes av drivende erindringer.
Det var da jeg dro over, gjenopptar han tråden og retter opp den litt sammensunkne skikkelsen. – Først til New York. Så ble det Whitehorse. En jobb her og en der etter som det falt seg. Så kom jeg hit opp til slutt. Om jeg har gravet gull? Ja, bevars! Dumpet forresten over et riktig skapelig claim engang. Men jeg solgte det for ti tusen daler, og kjøpte en bar med fem søte jenter i en liten by sørpå. En tid gikk det bra, men så ebbet gullrushet ut, byen døde bort, selv satt jeg der med mitt lager og de fem jentene. Den gang var man tørst både på jenter og flaskefôr, så jeg hadde det slett ikke så verst. Men en hel flokk gikk jo ikke. Så da lageret var tomt, gikk jeg bare min vei – og jentene gikk vel sin, antar jeg.
Han ler igjen. Slår de svære nevene mot lårene og knegger som en glad hest.
– Ja, det var tider det. Lattermild fører han håndbaken over vevet av rynker rundt øynene.
– Nå, så kom jeg da hit. Og her har jeg slått meg igjennom. Med jakt og fiske. Jerv og varg, bever og mår og oter, caribou, moose, alt mulig. Syv-åtte tusen daler om året omtrent. Mat så meget man orker å ete, hvis man bare klarer å dra den hjem. Kjøtt, fisk – alt man vil hente fra skog og vann. Ikke noe knussel med jakttidene for den som har et fangstområde. Det er vårt privilegium, vårt og indianernes. Indianerne, forresten…
Han går fra tema til tema – lett i tanken, saftig og treffende i uttrykksmåten.
– De var hyggelige, rødhudene, mener han.
– For på sett og vis kom man jo og trengte seg inn på jaktmarker som hadde vært deres i all tid. Men en gammel tlingithøvding fra Klukshu, et par mils vei sørover herfra, tok seg av meg og lærte meg knepene med snarer og feller, dyrenes veier i skogen, hundekjøring og alt mulig. Jeg ble som en av dem. Kunne vel hatt en squaw, som andre hvite med fangstområde – til hygge og nytte, som man sier – for jentene deres var pene, med kullsvarte øyne og runde former og hett blod. Men det ble ikke til det. Man kunne liksom ikke glemme, ikke feste seg en gang til. Forresten er de fleste av dem temmelig lette på tråden, så hvem vet hvordan det ville gått. Det kommer alltids noen innom, og jeg var jo så ofte ute på jakt.
Han reiser seg. Lemper inn en real pris snus fra dåsen av orebark. Går til døren og åpner den.
– Duschka! Gamle Duschka! Kom her…!
En varglignende, gulgrå skapning smyger seg inn og gnir den lange snuten mot gubbens lår. Skråttstilte, gule øyne, kort og tykk hale som blir hengende rett ned da tispen stanser logringen ved synet av de fremmede. Gubben kjæler med hunden, klør den hardhendt i ragget.
– Duschka, gamle skinn! Ikke uoppdragen, nei! Fremmedfolk fra gamlelandet – fra Sverige, rettere sagt! To svenske loffere som har oppsøkt gamlingen Ole for å få en prat. Skal være her i natt! Hils nå på dem! Hils…!
Seremonien er fort overstått. Halv-ulvinnen gjør en vikende, sky bevegelse. Ragget står halvt på ende fra ører til halespiss. Så kryper den sammen ved gubbens føtter, men hele tiden holder den øye med de fremmede.
– Fin jente, mener gamle Ole Jansen. – Jeg fikk en helsikes blodpropp i vår, og trodde nesten jeg kom til å gå rett vest. Så solgte jeg de andre seks. Men blodproppen løste seg visst opp, og til vinters går gammel-nordmannen igjen sin fangstrute etter jerv og mår og rypekrek. Og hundene kjøper jeg tilbake. Det var forutsetningen. Duschka her skal lede spannet som før. Nå får hun gå løs som hun vil. Jeg er ikke redd for det, hun er gammel og avslepet. Vargen går ikke i flokk nå om sommeren. Jerven løper hun fra. Bjørnen er for sen i vendingen…
Så er samtalen inne på et nytt emne. Nå er det grizzlyen, ødemarkens herre og de svakeres tuktemester. Gamle Ole har skutt nokså mange bjørner i sin tid – her oppe i fjellet er grizzlyen stadig i nærheten. Han har ikke skutt dem så mye for skinnets skyld, for skinnverdien er ikke særlig høy. Heller ikke på grunn av kjøttet, for elg og caribou og fjellsau gir mer delikat stek. Men han har skutt dem for å bli av med bestene i jaktfeltet. Han nærer den dypeste mistro til den lurvete fjellkongen.
Jasus Christ, gutter! Dere må aldri stole på bjørnen! Fire av fem ganger stikker han kanskje av. Men femte gangen stopper han kan hende og slår dere i hjel hvis dere ikke skyter fort og riktig! Jeg vet det, jeg har hatt de svina innpå husnovene siden jeg kom hit. Men han eter dere ikke før dere har surnet passelig, hvis det kan være noen trøst. Bare graver dere ned… En rakker og røver er han. Jeg husker engang…
En etter en kommer historiene om fjellverdenens farlige kjempe. Om øyeblikk da livet hang i en tråd mens kampen pågikk mot en rasende grizzly som han uforvarende hadde skremt opp av hiet, eller som brølende gikk til angrep når han støtte på den i belgmørke. Om flenger og sår etter klørne, om hunder som ofret livet i feide med lynsnare bjørnelabber. Eller andre, lettere episoder, midt i det blodige alvor som det er å ha grizzlyen til nabo.
Det var fuktig i Haines Junction den kvelden! Jasus Christ! Og hjemveien var mørk og usedvanlig slingret. Jeg var omsider kommet omtrent halvveis da jeg merket noe som snuste meg i buksebaken. Men i min glade sinnsstemning antok jeg det var Ray, lederhunden min, som hadde hoppet over nettingen og løpt for å møte sin herre. Så jeg trasket bare videre i bekmørket, med den snøftende kameraten i knehasene. Jeg var salig full og småpratet litt med Ray. Se-så, Ray! Flink gutt, kommer og møter husbonden sin! Ble vel redd for ham! Ble litt sent, forstår du! Måtte vente på tørrlaksen, ser du! Unnskyld husbonden! Flink bisk! Skal få noe godt, skal få noe godt når vi kommer hjem! Sånn holdt jeg på å småsnakke, og Ray han bare fulgte med og snuste meg litt bak på låret. Så kom vi da hjem og inn, og jeg fomlet med lampen og fikk den tent. Omsider snudde jeg meg og sa at nå endelig… Men Jasus Christ, gutter! Jeg ble klink edru på øyeblikket! For hvem tror dere det var som sto der på dørstokken? Ikke Ray, som jeg hadde trodd! Nei, en lys levende grizzly! Sto rett opp og ned med skolten oppunder taket og glante som fanden sjøl på meg og lyset. Den vagget litt frem og tilbake, med tungespissen ut av kjeften! Men den som trev geværet borte i hjørnet, var Ole Jansen, det! Og bjørnen stupte der den sto. Men dægern så redd jeg må ha vært den gangen. Jeg måtte sitte en lang stund før jeg klarte å dra det tunge kadaveret ut på bakken. Det var nok heldig for meg at det var en ung krabat – tre-fire år eller så. Hadde det vært en av gammelkarene så hadde han vel klappet til meg, og
– Man blir trett, mumler han. – Merkelig! Ikke riktig som før i verden. Vi får kanskje legge oss nedpå litt…
Klokken er elleve, og det er tid å sove. I morgen skal vi ut og se til garnene. Gamlingen har et sett ute ved odden.
Et kvarter senere har Ole ryddet bort flasken og kaffekoppene – tegnene på kveldens lille festlighet. Vi ligger på dobbelte bjørneskinnsfeller på den brede brisken ute i kjøkkenet – mykt, varmt, herlig. Inne i kammerset knirker det litt i sengen når gamlingen snur på seg. Så blir det stille. Bare vekkerklokken på skapet tikker og tikker. På sørveggen danner vinduet et kors – står som en kulisse med ragget granskog mot nattklar himmel. Frem bak kulissens svarte konturer stiger juninattens lave fullmåne, mektig og rund…