Print Friendly, PDF & Email

Karene på Bjørnøya

Karene på Bjørnøya

av Valerie Stalder

                 Alle Menn nr. 5 1964

Nylig traff jeg en kar som er kandidat til tittelen “Mannen som ligner mest på de gamle vikinger”.

 Av utseende.  Og av utholdenhet.

Han heter Ola Guldborg Hansen.

Jeg møtte på 74º nord, på ensomme og vindblåste Bjørnøya den sydligste av øyene i Svalbard-gruppen. Bjørnøya ligger omtrent mellom Norge og hovedgruppen av øyene som danner Svalbard, og det hører til sjeldenhetene at skip ankrer opp her. Men når det en sjelden gang hender, så er det en stor dag for Bjørnøya Radio.

Radiostasjonen på nordspissen 176 km² store øya er et livsviktig ledd i radiosambandet i omkring Ishavet, og mannskapet på stasjonen der oppe fortjener all den ros de kan få for den innsatsen de gjør på denne utpost.

 De kommer fra alle kanter av Norge. Noen av dem, som Ola, kommer så langt sørfra som traktene omkring Oslo, fra selve Nordmarka, – og de oppholder seg på den gudsforlatte øya i minst ett år av gangen – enten på radiostasjoner, eller på værvarslingsstasjonen som begge er bemannet året rundt.

 En av karene jeg traff var Jan Jørgensen. Han hadde vært på Bjørnøya i nesten ett år, og nå gledet han seg til å komme tilbake til sivilisasjonen. Jan fortalte meg om isbjørnfangsten på Bjørnøya vinterstid.

Lang tilbake i tida i året, 1596, oppdaget William Barentz og hans hollandske ekspedisjon en hittil øy i Nordishavet og det er der de drepte sin første isbjørn. Til minne om denne bjørnen fikk øya navnet ”Bjørnøya”, og siden den gang har de få som fra den tid til annen har oppholdt seg på øya drevet med fangst av isbjørn om vinteren. Isbjørnen kommer ikke så langt sørvest om sommeren da foretrekker den å holde seg til sørøstkysten av Spitsbergen, rundt Hopen eller ved Kong Karls land.

Welle Urdal fra Tromsø viste meg den selvskuddkassen som karene bruker på Bjørnøya Radio bruker til i fange isbjørn med. Konstruksjonen virket meget primitiv og besto av en trekasse på stativ med åte av selkjøtt. Når bjørnen forsøker å få tak i åten, går selvskuddet av, treffer den i skallen og dreper den øyeblikkelig. På en selvskuddkasse pleier de å få ca. 8 bjørner av vinteren, men siste vinter var fangsten bedre enn vanlig og de fikk ikke mindre enn 17 bjørner. Alt i alt later det til å ha vært et utmerket år for isbjørnfangst.

De fleste av karene jeg traff var nylig kommet til Bjørnøya, og hadde bare vært der et par uker. De hadde så vidt begynt å ”sone sin dom”, om man kan si det slik.

Jeg ble vist rundt i den bekvemme boligen i den koselige stuen hvor velbrukte bøker og magasiner var en viktig del av inventaret. Her skal ingen få komme med den forslitte frasen: ”Jeg får aldri tid til å lese.”

Karene på Bjørnøya har tid – dager og uker av tid–, for det er lite å ta seg til når de ikke er på vakt.

Hva er det så de leser?

På forespørsel fikk jeg opplyst at i de første månedene der oppe leser de bøker, men i de siste månedene sitter de helst og blar i gamle nummer av ”Cocktail”!

Ute med mat og drikke

De kjenner sikkert til disse spørreprogrammene som begynner slik: ”Hvis De var skipbrudden på en øde øy hva ville De helst ha med Dem?”

Personlig har jeg alltid tenkt at det jeg helst ville ha med var en førsteklasses kokk.

Så jeg var spent på hvordan karene på Bjørnøya hadde det i så måte. Boligen har et godt og stort kjøkken, og kokken lot til å kunne sine kunster. De karene som var i hans varetekt, så alle friske og sterke ut og jeg var forbauset over å se at de også hadde fersk melk den dagen jeg var der, – fra Tromsøysund Meieri. Kokken ville gjerne at vi skulle bli for å smake på resultatet av hans anstrengelser, men da han lot til å være opptatt med å lage noe som trengte lang tid, måtte vi dessverre si nei takk da vi skulle videre.

Jeg var med på en såkalt “Arctic Discovery Tour” med «Norsel», og Bjørnøya var den første plassen vår lille gruppe gikk i. Det er ikke mye i se på øya, og de som holder til der oppe må til temmelig lei av i se på det lille som er.

Det ligger et vrak av et tysk fly fra krigens dager. Flykroppen ligger over åtti meter fra det stedet vingene ble slitt av, som ut taust minne om krigens meningsløshet.

Og nede ved klippene hvor bølgene fra et av de kaldeste hav i verden bryter innover – ligger det minste og mest ensomme gravsted jeg noensinne har sett. Et enkelt kors med en hodeskalle foran. Hvem som enn måtte ligge der, var langt hjemmefra da hans time kom.

Fra dette minne om døden ble vi brått vekket til minne om liv, av en måse som forsøkte å beskytte ungene sine. De lå skjult i et rede mellom steinene – så godt skjult at ingen av oss så den før moren begynte å fly lavt over hodene på oss for å jage oss bort. Da først fikk vi øye på måsungene. Moren fløy stadig nærmere over hodene våre, til slutt så lavt at hun til og med pikket en av karene i hodet og sendte ham avsted i en viss fart.

Karene på Bjørnøya har utmerket anledning til å studere fugle- og dyrelivet på nært hold, og de har sjanser, til å gjøre uvanlige og interessante observasjoner som vi andre sjelden får se.

Møte med vikingen

Det var like før vi skulle dra fra Bjørnøya at jeg traff Ola Guldberg Hansen.

Skipet vårt lå for anker utenfor, og kaptein Torgersen var sammen med oss på land. Han hadde allerede signalisert til mannskapet ombord at de skulle sende robåten på land for å hente oss. Han sto nede i fjæra og svingte jakken over hodet, og kort tid etterpå kom robåter, innover. Jeg tenkte på hvor lett det var for oss å forlate øya så mye enklere enn for dem som måtte bli igjen på stasjonen.

Robåten lå allerede i fjærsteinen, og den første gruppen var i ferd med å gå ombord da jeg kom til å se opp, og ble vitne til et selsomt syn.

Langs stranden mellom radiostasjonen og der vi sto, kom en virkelig kjempe av en mann løpende mot oss i fullt firsprang. Da han kom nærmere gispet han ut: ”En jente, en jente –

jeg hører at det er en jente på øya! Hvor er hun?” Jeg trakk ned annorakkhetten som skjulte ansiktet mitt, og sa; “Her er hun”. Det er vanskelig å si om han ble mer forbauset over å se meg enn jeg over å se ham.

Han hadde øyensynlig hatt vakt natten i forveien, og han hadde sovet mens vi var på besøk på stasjonen.

I over et år hadde han vært på en annen gudsforlatt øy, nemlig Jan Mayen utenfor kysten av Øst-Grønland. Nå var han blitt overført til Bjørnøya, for enda et år å være isolert fra utenverdenen. En jente var en sjeldenhet for ham, og det var nesten ikke til å tro at det skulle være en jente på Bjørnøya akkurat nå. Enda verre var det at han hadde sovet mens hun var der.

Så nå sto han der og stirret på meg i største undring, og jeg stirret tilbake på samme måte. Hva som virkelig gjorde inntrykk på meg, var utseendet. På over et år hadde Ola hverken barbert seg eller klippet håret og det var nå vokset til en imponerende lengde. Da håret stadig falt ned i øynene på ham, hadde han bundet det fast på toppen av hodet med hyssing.

Dessuten var Ola omtrent 2 meter høy og nesten like bred, særlig når han strakk ut de lange sterke og muskeløse armene. Jeg tenkte for meg selv: “For en viking: For en nordboer!”

Den første båtlasten var dratt avsted uten meg, og Ola og jeg stod og glodde på hverandre en stund til stor fornøyelse for både hans venner og mine!

Da vi var kommet oss etter vår gjensidig forundring, spurte jeg ham hvor han kom fra og han svarte: “Nordmarka”.

Dette er virkelig en kar som liker et hardt liv. Selv hjemme, fortalte han meg bor han på en plass så langt fra alfarveien at han må gå 18 km til fots til nærmeste bussholdeplass! Han hadde allerede vært 12 måneder på en ensom øy for nå å skulle tilbringe 12 måneder til på en annen. Det er lydelig at han er skåret av samme virke som de gamle vikinger. Han var en meget interessant kar å snakke med, og jeg fikk inntrykk av at vi kunne hatt mange emner å diskutere. Han lot til å tenke på  det samme for han hadde liten lyst til at jeg skulle forlate Bjørnøya.

”Bli her en stund, sa han, ”du kunne ta en masse bilder her av fugler, sel og kanskje til og med isbjørn”

”Når kommer neste båt som jeg skal reise videre med?” spurte jeg.

 – Tja til neste år, skulle jeg tro.

Det var synd.

Dessverre måtte jeg gå ombord i robåten som var kommet for å hente resten av vår gruppe og si farvel til Ola og de andre karene på Bjørnøya Radio.

Møtet med dem hadde gjort et stort inntrykk på oss. Dag ut og dag inn utfører disse karene et hardt og ansvarsfullt arbeid under harde og vanskelige forhold.