av Peder Sefland
(Lofotposten 24/12 1937)
Efter at siste båt var gått til Norge i slutten av oktober, hadde det ikke vært stor forandring for folkene frå dag til dag i den lille, ensomme gruvebyen. Bortsett fra hver helligdag, hadde skiftene i gruven gått sin vante gang. Ett og annet uhell, ikke med tap av menneskeliv denne høst, heldigvis, – men sånne uhell som at en kompressor slo sig vrang, et lokomotiv sporet av, en motor brente sig halvt fordervet, eller storkjelen på kraftstasjonen sprang lekk, uten så meget som å si fra en gang. Kort sagt uhell av den godmodige sorten, som fikk ingeniørene til å fly i øst og vest, formennene til å klø sig bak øret og småskjenne litegrand, arbeiderne til å ta sig en liten pust mens de mest bereiste av dem kunde fortelle om nøiaktig det samme uhell i Sulitjelma, i Syd-Varanger, Bjørkåsen, eller endog i de ærverdige Røros gruver. Men alt slikt var bare småtterier som ingen virkelig avbrytelse gav den daglige, den ukentlige, den månedlige orden. Det var å spise, gå på, arbeide, spise, arbeide, gå av, spise, sove, lappe klær, spise, gå på o.s.v. i denne stadige cirkelgang. Hver eneste dag lød fjellkonvoiens monotone og klagende sang ut i vinterstillheten, taubanen knirket og bar sig som om gikten riktig illherjet de gamle og værslitte tre-bukker, og ”gatelysene” blinket tappert ut i den uhyre natten som gjemte fjell og fjord i sitt urokkelige favntak. Natten hersket fullstendig eneveldig nu. Lenge hadde en liten stripe av dag prøvet å titte opover fjellkanten i syd med sitt lysende smil, men hver dag blev smilet mattere inntil det døde helt bort, Nu var det bare natt.
Så kom julen. Man merket forandringen på flere ting. Telegrafisten satte op opslag om at juletelegrammer måtte innleveres i god tid. Stedets damer fikk det travelt med vasking, stopping og sying. Fra familiehusene begynte det å lukte fattigmanns og smultringer, og på arbeidernes spisemesse løp piker, kokker, og en alle steds nærværende stuert omkring med alle mulige gjøremål. På butikken, byens eneste, blev det livligere dag for dag. Personalet måtte forøkes med en ekstra mann. Og en av de siste dagene før jul blev der sannelig avdekket et utstillingsvindu, som barna aldri blev lei av å se på, – akkurat slik som det pleier å være i enhver skikkelig liten by hjemme i Norge. Lille-lillejulaften kom juletrærne, skal vi si de kom fra storskogen i Adventdalen? Nei, sannheten tro må tro forteller at de kom fra sjø-lageret, hvor de hadde stått og frosset sig stive og høitidelige siden siste båt hadde bragt dem med fra hjemlandet. Barna, som nu hadde skoleferie, frydet sig, ungdommene plystret og sang, og de eldre smilte lunt, helst når ingen så dem, og en og annen forsøkte med en juleplate på grammofonen.
Den kvelden var kirken oplyst. Seks mann arbeidet der. Der blev pyntet med, flagg, guirlandere, og blomster, (kunstige, selvfølgelig). Juletræet blev stelt og pyntet med den største omhu. Julepakkene, som siden siste båt hadde vært opbevart i kirketårnet (fordi man manglet et annet passende og tørt lagerrum) blev nu båret ned og plassert rundt foten på juletræet, under prekestolen, og oppe i koret. Det skal sannelig plass til vel 300 julepakker.
Endelig er juleaften der. Om formiddagen svinger kjørerne rundt til familiene med det resterende av juleproviariten. For underlig hjemlig og høitidsstemt klinger dombjellene ut i det stille mørket.
Kl. 2 eftermiddag begynner høitiden på sykehuset. I den største stuen har søsteren pyntet et festlig kaffebord, og midt på gulvet står sannelig juletræet, For at de skal få høre også i de øvrige rum, står presten ute på korridoren og holder andakten. Forunderlig hvor lett det er å tale det glade budskap, om Ham som kom med solhverv for hjertene bange. Herlig lyder julesangene gjennem stuene og gjennem korridoren.
Kl. 4 eftermiddag er det barnegudstjeneste. Barna og de fleste mødre, å ja, en og annen ellers også som har rukket å trekke i helgepuss så tidlig på kvelden, er møtt frem. De glade barneøine stråler omkapp med lysene i juletræet. Og de sparer sandelig ikke på røsten, de små, når orgelet leder an i: ”Jeg er så glad hver julekveld”. Jeg tør trygt si at jeg aldri har hørt friskere barnesang. Tilslutt får barna gå noen ganger rundt juletræet før de går hjem for å fortsette festen der.
Nu ringes helgen inn, og den lille kirkeklokke formelig jubler sine toner ut over hustakene. Kl. 7 begynner julekvelden for arbeiderne. Kirken er fullsatt, enda leseværelset er tatt i bruk ved siden av. En stille, forventningsfull forsamling av eldre og yngre. Mektig bruser sangen: ”Glade jul, hellige jul”. Kanskje blandes med gleden en vemodig lengsel etter hjemmet der nede i Norge, kanskje minner julesangen og juletræet så altfor sterkt om barna der hjemme, eller om mor og far. Og så hender det selv for den sterkeste at en tåre lister sig frem i øienkroken, Forunderlig stille er det når juleevangeliet lyder, og under talen lytter de alle. Så trekkes juletræet frem, de forreste benker settes til side, og tre ringer begynner sin gang rundt ”det grønne, glitrende træ”, mens sangen lyder sterkt fra ung og gammel: ”Her kommer dine arme små”. Hvor jeg skulde ønske dere her hjemme kunde få være vidner til en slik kveld i verdens nordligste kirke!
Men snart kommer det som vel de fleste har lengtet mest efter: Oplesningen av telegrammene. Over tre hundre telegrammer fra kjære og kjente hjemme i Norge deles den kvelden ut blant disse menn som kanskje i årevis må savne hjemmet, og i 6 til 7 måneder hvert år være avskåret fra endog å korrespondere med sine kjære. De fleste telegrammer inneholder vel bare en ganske kort og enkel julehilsen med et navn eller to under, men hvor meget det allikevel betyr for disse som bor der oppe! Man kan se hvor ansiktene lyses opp etter hvert som telegrammene bli lest. Det hender dessverre også at der er de som ikke får telegram. De lister sig gjerne ut og tyr til brakka for å bli alene med sine tanker.
Ennu en stund går man rundt juletræet, og så kommer turen til pakkene. Det er små kasser med digre merkelapper, vanlige pakker med et kraftig snøre omkring og gjerne forsynt med lakksegl, og der er pakker i det aller fineste julepapir med gullband og små nydelige navnekort, skrevet på med den sirligste ungpikeskrift. Jo, der er noe for alle. Humøret stiger efter hvert. Det er gjerne brev i pakkene også. Riktignok er disse skrevet i begynnelsen av oktober eller endog enda tidligere, men det gjør intet. Det er like fullt bud fra dem der hjemme. Kjærkomne brev!
Nu blir det en liten matpause, og efterpå veksler kveldens program med sang og musikk og gang om juletreet. Først ved midnatt er det slutt. Da prestefolkene går hjem til sig selv, står en mann på veien og venter. ”Jeg vil bare fortelle dere at jeg fikk både telegram og pakke fra ho Anna. Ho er frisk både ho og barn.” Han smiler stort og lykkelig, Anna! Ja visst, ja. Hun var litt syk i høst. Hun er altså helt kjekk igjen nu da? ”Ja, Gud skje lov! Ho sier iallfall det sjøl i telegrammet.” Den lykkeligste mann sier godnatt. Da han er kommet et stykke bort i mørket, roper han tilbake: ”Ja, takk for i kveld, da!” Takk i like måte!
Julen var kommet til gruvebyen.