Jul i fangsthytta på Øst-Grønland
Vi menn nr. 52 1966
Polarforfatteren og fangstmannen John Giæver har feiret jul både på Øst-Grønland, Finnmarksvidda og i Antarktis. Han forteller om den gangen han snødde inne i fangsthytta på Øst-Grønland og måtte feire julen mutters alene, med hunden «Storm» som eneste selskap.
Om jeg husker julekvelder langt inne i isødet? Ja, det skal være visst at jeg gjør sier John Giæver. Han har faktisk etablert seg som vår store polarforfatter her hjemme. Enten det gjelder pussige skruer med hjemstavsrett i Troms-distriktet eller dramatisk fangstliv på Øst-Grønland, er Giæver aldri opprådd for stoff for han har selv opplevd alt dette.
– Det er atskillige år tilbake nå, sier han, – Jeg lå oppe på Øst-Grønland mutters alene. Mitt eneste selskap var en hundehvalp. «Storm» het han. Jeg holdt til i en liten hytte på Kapp Herschel. Og så var det blitt lillejulaften. Tre mil lenger inne i fjorden lå fire dansker på Sandodden stasjon i Tyrolerfjorden. De hadde bedt meg feire julen sammen med dem – om været ble så noenlunde lagelig. Det er så sin sak å bo slik alene i en hytte i mørketiden. Er man nødt til det, så går det jo. Men det er noe eget ved julekvelden. Den ville jeg helst tilbringe sammen med andre mennesker. Det er vel noe som stikker dypt i en, dette med julestemningen og høytidsfølelsen som besetter en da. Julen er gledens høytid. Det begynte svært så lovende for mitt vedkommende. En rypeskokk slo seg ned på bislagstaket mitt om morgenen, og ga meg gratis helgekost.
Innesnødd
Jeg hadde belaget meg på tidlig start og satte vekkeruret på full alarm. Det buldret gjennom rommet i nattemørket, og jeg tørnet hutrende ut. Det var ennå lenge før dagslyset begynte å glippe med øyet der nede over Gael-Hamke Bay. Det var nokså mildt inne, bare 16 kuldegrader. Det var blikkstille ute, så det snødde vel akkurat som i går, tenkte jeg. Jeg fikk ild på komfyren og lempet noen isklumper opp i kaffekjelen.
Bislaget var halvfullt av snø. Da jeg hadde måket unna ved døren, lå skavlen selvfølgelig over taket. Hele døråpningen sto foran meg som en hvit flate. Slikt er ikke så ualminnelig på disse trakter. Stormene pakker snøen opp i lesiden av hytten omtrent jevnhøyt med mønet. Da er det bare ett å gjøre: grave seg ut, grave snøen inn i bislaget inntil man har en tunnel ut gjennom fonnen. Så kryper man ut og begynner å lage katakomber innover. Vanligvis tar det formiddagen å få en sjakt i skavlen og snøen ut av bislaget.
Nå gjaldt det først og fremst å få et hull stort nok til at jeg kunne se ut. «Storm» var godt kjent med forholdene. Han var allerede i god gjenge med å grave dørstokken frem. Men i dag var det til liten eller ingen nytte, for jeg måtte hugge meg ut øverst under karmen. Der var snølaget tynnest. Jeg kjørte bredspaden inn i den hvite veggen og brøt løs. «Storm» ble helt begravd under snøen, men karet seg frem. Han var ikke særlig blid, og forklarte meg nøyaktig hva han mente om meg. Så ruslet han inn og la seg.
Snøen dalte fint og stille ned i et tett yr. Luften var full av snø. Det var ingen vits i å grave mer, for alt fyltes til igjen i løpet av kort tid. Nei, det ble nok en ensom julekveld for meg i år. Like sikkert ville det vært at stormen ville komme settende før helgen ble ringt inn. For det er alltid slik her oppe at når snøværet slutter setter stormen inn. Og maken til storm! Jeg var blitt vant til den nå, men i begynnelsen, da jeg kom her var det litt av et sjokk.
Stormen kommer!
Man vet ikke hva uvær er før man har opplevd en virkelig brann-storm på Øst-Grønland. Det var ikke vind i vanlig forstand som raste over den vesle fangsthytta. Den lå nemlig rett under stupbratte fjell, og når uværet spilte opp slo vindrossene ned fra tindene som rene skred. Mellom rossene var det som oftest helt stille. Jeg kunne fornemme storm-kulen som en larm høyt der oppe. Den kom nærmere og nærmere og braket sterkere og sterkere. Så silte det sand over taket, og småstein spratt mot veggen. Det kjentes som et veldig uhyre favnet om hytta og forsøkte å knuse den. Kopper og tallerkener pleide å danse på bordet. Og det hendte at vindusruter sprakk under skakingen. Ofte kunne døren fyke opp, og snøen kom gyvende inn. Ovnen begynte å spy røyk og ildmørje, og lampen dinglet i taket og begynte å sende vemmelig parafinos utover stuen.
Det var ikke å tenke på å dra inn til danskene i dag. Hadde jeg enda gått i går, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men jeg syntes at det snødde for meget. Nå vel, jeg får roe meg hjemme som best jeg kan og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg kokte en tredobbelt porsjon fløtegrøt. Julegrøt måtte jeg jo ha. «Storm» skulle også få merke at det var jul i hytta i dag.
Grøten ble fin. Gul og fet. Smøret drev av den. I tankene søkte jeg langt tilbake over havet – til Norge. Jeg syntes at jeg hørte klokkene ringte langt der borte. Ringte helgen inn. «Storm» lå der under komfyren og gløttet opp på meg, der jeg holdt på med å stelle. Jeg snakket med meg selv av og til, og den lyttet for liksom å få en peiling på hva jeg egentlig mente.
Det ble en merkelig jul. Min første ensomme julekveld på Kapp Herschel. Uværet varte uken ut og først på 3. nyttårsdag klarnet det. Da famlet jeg meg de tre milene innover til danskene. Som jeg fór der og snublet med skituppene i skavlene, tenkte jeg at det var da egentlig ganske tåpelig å dra på julefeiring utpå nyåret. Men litt avveksling trengte jeg etter denne ensomme juleuken. Og langt der fremme i mørket kunne jeg nå se at de holdt på med å sende opp raketter på Sandodden – langt inne i Tyrolerfjorden.
Julefeiring på nyåret
Da jeg ruslet opp mot huset, kom en kar med en lykt i neven mot meg. Han løftet den, og jeg så inn i et skjegget fjes som smilte bredt. Det var Leander Larsen.
Hallo du gamle, ropte han. – Godt nytt år. Ja vi hadde ventet at du kom i dag. Og Jennow sa at vi like godt kunne sende opp disse rakettene. Jaså, du er virkelig i live likevel. I går morges trodde vi at det var du som banket på hos oss. Men så var det tre isbjørner. Nå skal du sannelig få en biff og snaps og et stykke av kaken som min kone har bakt. Og Bøgvad har madeira til deg, og Jensen byr på sigar. Jo, så menn skal vi ha fest. Få av deg skiene og kom inn. Nå er Ålborgeren vår passe avkjølet, skulle jeg tro. Den holder sannelig 35 grader, så vi må visst ta drammen med skje ser det ut til.
Da jeg kom inn sto Jensen og skjenket opp drammene – med vanter på hendene. Julaften hadde han nemlig forfrosset fingertuppene under samme seremonien. Og så var det kake og litt av hvert godt. Jo, det ble da jul likevel, selv om vi var et stykke ute i nyåret.
Men dagen etter måtte jeg hjemover igjen. Jeg hadde låst «Storm» inne i hytta, mens jeg var borte. Da jeg kom frem, satt han og skalv på taket. Hele vinduet var slått inn. Rundt omkring i skavlene var det dype spor etter bjørn. Samme kveld begynte det å snø igjen, og utpå natten ble jeg vekket av stormen …
Jul i fangsthytte
Ja, slik artet altså en av mine polarjuler seg, sier John Giæver med et smil. – Det er alltid så rart å tenke på det etterpå. Avstand forgyller. Jeg har for øvrig feiret jul både i Antarktis og på Finnmarksvidda.
Jeg glemmer forresten ikke et brev jeg fant i en hytte på Øst-Grønland. I det sto noe slikt som: ”Vi går herfra i dag over Bundhuset i Loch Fine. Vi tror det er lille julaften i dag. Det har snødd i to uker, og du får unnskylde at det er så lite mat igjen her etter oss. Vi har spist en rev og en hund”. Sannelig om jeg misunte dem den julekosten.
Og min danske venn, fangstmannen Andreas Hvidberg, førte en dagbok under sitt opphold på Øst-Grønland. Jeg husker noen avsnitt fra juleuken. Der sto omtrent som så: ”Vi er temmelig nedfor begge. Teltet vårt er revnet, og snøen fyker inn, så soveposene er blitt våte og fulle av is. Alt hva vi kan tillate oss, er en kopp sjokolade hver 24. time. Vi har bare en primus full av parafin og et lite stykke sjokolade igjen. Verst av alt er stormen. Stilner den ikke i natt eller i morgen, klarer vi den ikke lenger.” Men de greide den, og de kom også frem til sitt bestemmelsessted og kunne få en jul slik man har det i siviliserte egner. De spiste rypestek med rødkål og hadde eplekake til dessert. Hans overvintringskamerat, Jim, hadde med en grammofon og satte på en plate med orgelmusikk, som snart fylte den vesle hytta med høytidsstemning. Og senere vanket det hjemmebrygget øl, snaps likør og til slutt en romtoddi. Fra klokken 21 til 24 spilte de bridge, og etterpå var det smørbrød. Festen ble avsluttet klokken halv tre, står det i dagboka hans. Jo, det er jul hvor man enn befinner seg i verden, selv Øst-Grønland, slutter Giæver.