Jeg møtte nordmenn

AT polarceglonene er blitt noget opreklamert l for¬hold til andre egne l l verdens krets, er vel It

Jeg møtte nordmenn

av Peter Freuchen

(Aftenposten 11/8 1934)

At polarregionene er blitt noget opreklamert i for­hold til andre egne i verdens krets, er vel sant. Men grunnen lig­ger visst deri at det er spesialister som kommer til. at det ikke er hver manns sak å reise, og særlig å ut­rette ting i de arktiske strøk.

Ser man hvad det har kostet av menneskeliv å kartlegge og opdage polarlandene. er det ganske for­svinnende mot hvad der er brukt av folk og materiell f. eks. i de varme land, og dette skyldts visst ikke bare klima, men sikkert at det alltid var folk som visste hvad de hadde å gjøre når de reiste derop.

Folk som Nansen, Amund­sen, Sverdrup og Riiser-Larsen og de mange andre har gjort sin part, tatt så store streknin­ger hver for sig at man i andre deler av kloden slett ikke har noget lig­nende. Og de førte utviklingen frem til efterligning for andre folk. Det var ikke alltid elevene fikk det hell som læremestrene. Det blev ofte utlagt som annet enn mangel på kjennskap til landet og sakene.

Men den store skare av navn­løse, av folk som drog nordpå og skapte den teknikk som gjorde det mulig for de store navn å ferdes i is og øde, dem hører man slett ikke om. Er der skrevet og talt meget om opdagelseshistorien, så er det fordi den dragende makt som fin­nes i den store ensomhet forlener bedriftene med særlig virkninger for fremmede; men hvor mange kjenner de andre helteskikkelser som drog ut og blev alene med sitt slit? Menn hvem ingen reklame virket for, menn som kanskje selv ikke forstod hvad de utrettet.

Og alle de store nordmenn, de som skubbet verden et stykke frem, de begynte på selskuter, på hval­fangst, og så der hvad menneske­lig utholdenhet kunne klare.

Den norske Polarboken 1933 er en meget nyttig bok, akk om slike hadde sett lyset gjennem årene, hvor hadde vi andre kunnet lære av dem. Men best er det for en fremmed å se disse nordmenn i selve virksomhetene, men det er jo de færreste gitt å treffe dem ute i marken.

Jeg var i Alaska i år, og jeg så ikke så få norske menn, ja for den saks skyld, det vilde være umulig ikke å løpe på dem alle steder. Alaska er jo bygget op ved norsk snille (dyktighet) og særlig ved at amerikaner­ne har lært av nordmenn å slite i taushet og tie, når det går galt.

Til Alaska kom jeg med en filmekspedisjon. Skipperen var en kjent sjømann. Karl Hansen er hans navn, og styrmann var han med Amundsen, da «Maud» drev der oppe i den lange, lange tid. Nu traff jeg ham først i Hollywood, og så straks at det var en mann for oss. Innen jeg hadde hørt hans navn, var jeg klar over at han var antatt. Og siden fikk jeg jo beviser for at han holdt hvad hans ansikt og skikkelse lovet.

Styrmannen var også en norsk mann, kaptein Prestrud, bror til den berømte sydpolsfarer, og ikke givende denne noget efter i dyktig­het, og utholdenhet. Og hele mannskapet var nordmenn. Det var norsk som blev talt ombord. Ofte litt van­skelig for amerikanerne, når vi talte for oss selv. Vi seilte med «Nanuk», en gammel ishavsskute, som nu lå oplagt og ventet på sin chance. At den tilhørte Svend­sen Furtraiding Comp., viser bare at eieren var norsk han også. Vi kjøpte den av ham, og vi var vel tjent med den. Den gang visste man jo ikke at der vilde bli forbin­delse med Sibirien igjen, ellers var nok prisen steget. Men nu har kap­tein Hansen kjøpt sin skute tilbake, så den går nok nordover igjen.

Det var en liten fangstskute, dog utstyrt med hvad kapteinen fant var næsten luksuriøst og umo­ralsk. At Hollywood-mennene fant det nedverdigende slett, viser bare en forskjell i opfattelse av bekvemmeligheter. Nå, vi var 42 mann om­bord, og det var litt rikelig. Heldig­vis var der sjøgang og det rullet en del, så der var ofte god plass ved middagsbordet enda.

Herlige mennesker disse sjø­menn! Jeg overvar en fest i Seattle før starten mot nord. Det var ”Søn­ner av Norge” som sang, og en sang som virket som en orkan når de satte kraft i, og som elvenes sakte rislen når de la demper på. Vir­kelige sangere som i toner uttrykte sin stolthet over å være ute i ver­den og vise hvad Norges sønner er.

Dagen efter drog de fleste mot nord, det var kveitefiskeriets tid.

Et helvede av et liv, men en skole for menn. Det er nordmenn som dri­ver dette fiskeri. Lofotens dager er ikke gått i glemme, der strides med elementene like så vilt og fortvilet her nord i Beringshavet og farvan­nene ved Alaska.

Alaska er norsk å se på, og om det ikke også er norsk å høre på! Jeg besøkte den eneste by i Alaska som i disse sørgelige tider gir virke­lig overskudd.

Det er Petersburg, anlagt 1899 av Peter Thams Buschmann, en fisker fra Øvre ved Kri­stiansund. Der høres norsk på ga­tene, der spises norsk i hjemmene og på restaurantene, der får man den velsignede lutefisk, behøver man å si mere?

Peter Buschmann er død, men hans sønner lever. Hver mann i byen eier sitt hus, og et smukt hus er det alltid. Motorbåter farer ut og inn. Byen har ca. 34000 men­nesker, næsten alle norske – ialfall mere enn 80 pct.

Hvad er en nordmann? Er det en mann som er født i Norge? El­ler er det en avstamning av pione­rene som lot alt bak sig og fulgte det gamle kall efter nye land? Dem er der flest av, de husker sin hjem­stavn og de dyrker sin ætt, å være fra Norge fyller dem med stolthet, for de gjør alle sitt land ære.

I Juneau, Alaskas hovedstad, bor William Britt. Hans riktige navn er Wilhelm Fjørtoft, et umulig navn å uttale på engelsk. Hans del i Juneaus og dermed Alaskas utvik­ling skal ikke forklares her. Det er nemlig den del som skapte disse år, hvor det første pionerarbeide skulde føres over til ordnede forhold og regelmessige varige tilstan­der. Og det blev den del som bragte resultatene. Også misunnere og politiske motstandere. Men som en annen nordmann sa, hadde der ikke været noget å misunne, hvad hadde så konsul Britt be­tydd?

Det gikk så langt engang at han blev avsatt som konsul, men det varte ikke lenge; hans dyktighet og hederlighet lå klart i dagen, og hans medvirken kunde ikke undværes.

Men Alaska er stort, og vi kom op til det egentlige arktiske land.

I Nome er vi inne i gullgraveriets eventyr. Men der er eventyret nu slutt, nu er det arbeide og slit, og merkelig er det å se at de samme menn som forstod å klare sig før, de blev sittende som de beste se­nere. I Nome lærte jeg å kjenne en mann som regnes blandt byens støtter, nordmannen Sather. I Norge heter han Sæther, og hans søster, dr. Ingeborg Sæther i Oslo, har naturligvis det gamle navn. Det samme har de andre søsken, seks i alt, som engang var derover også; når de kom hjem blev navnet sta­vet rett. Sather er gullgraver, og udmerker sig ved sitt stadige hell. Det er ikke på lykke og fromme at der rotes i jorden. De praktiske gullgravere har erhvervet sig et visst kjennskap til geologi, kjøpt gjennem skuffelser og tap gjennem lange tider. Sather har et stykke jord som han bearbeider sammen med en ung landsmann, og det gir ham et smukt utbytte. I et pyntelig hus bor han, og en gjestfrihet som gir minner, utviser både han og fru Sather. Akk, hvor vi drakk fin kaffe og spiste kaker som i Skandinavien. Hvem vil tro at ”fattig­mannsbakkels” kunde bringe rø­relse i en gammel ishavsfarer? Det gjorde det.

En sønn av Sather er ansatt i Hammond Company, det store millionforetagende, som graver gull maskinmessig, og tjener dollar i dynger. Samtidig er han kaptein på et av sportslagene i byen. Om vin­teren drives innendørs baseball, som hele byen tar del i. Datteren Kirsti gjestet Nome, mens vi var der. Et under av skjønnhet, dertil hjelpsom og vennlig. Nomes ung­dom var i feber i den tid. Nu er hun ansatt i Washington D. C. ved Alaskastyrelsens kontor. Hun had­de ellers en stilling i Juneau på statens kontorer der, og var kom­met i fly for å se til sine foreldre. Hun sa meget karakteristisk, da hun fortalte om utsikten til å reise til Statenes hovedstad: ”Det blir jo un­derlig å komme så langt bort til et fremmed land.”

For Alaska regnes for hjemme av nordmenn.

Vi lå i telter i vinterkvarter. At stedets kjøbmann var norsk er en selvfølge, men dessuten levet der flere norske damer, en del av omegnens gullgravere var likeledes fra Norge. Det samme gjaldt misjo­næren. Teller er – som bekjent – stedet for Amundsens landing med «Norge». Det fortelles stadig sagn om begivenheten, og relikvier fra det store under selges til reisen­de. At en viss dame har solgt selve Roalds børse ikke så få ganger, be­tyr jo bare at hun kjenner sine folk, og gjerne gjør dem glade over å eie en slik helligdom. Selv kjøpte jeg ballongduk og aluminiumsrør, det var slett ikke så lite som var igjen av originalen.

Det er ikke ganske likegyldig med en slik ekspedisjon. Det norske marked er utvidet gjennem Amund­sens to reiser til Alaska. Kommer man dit og vil kjøpe fruktsaft, står der: Fru Backe, Drammen, på flaskeetiketten, det skyldes efter si­gende Amundsen. Forresten var meget norsk av vår ekspedisjons proviant. Selvfølgelig fiskebokser og ansjos. Likeledes mysost, som jeg hadde foreslått, og annen ost. Der hadde jeg håbet på dansk, men det blev norsk. Kjøttkaker og tyttebærsyltetøi. Selv det svenske knek­kebrød som jeg hadde anbefalt som svenskenes nasjonalrett, var forsynt med en plakat: Made in Norway og het King Haakons Brand.

Der er foretaksomhet i de norske.

Det er ikke bare den gamle tid, som er dem fortrolig. Nye tider, nye skikker. Det vites vel overalt, ellers er det galt at det var Bent Eielson som skapte flyvningen i Alaska. Han var lærer der oppe, men så klart at flyvning her vilde bli Alaskas mulighet, og eneste mulig­het i den tid, som kom.

Så lærte han å flyve, og det til gagns. Nu er de gamle postruter, hvor hunder drog frem i måneder, avløst av flyvere som tar den sam­me strekning i timer. Og ved hjelp av et utstrakt system av telegraf­stasjoner kan maskinene tilkalles hver dag i året. Der er flyvehavner overalt, og i vår tid sendes patienter til hospitaler alle steder i staten. Der foreligger statistikk over den bedring i resultatene som nu fåes fremfor den gang, da man selv hjalp sig hjemme, eller sendte sleder efter en læge, som ofte kom frem alt for sent. At en norsk tannlæge kom flyvende til vår ekspedisjon, nevnes bare for fullstendighetens skyld. Han het Braatflat, og var fra Stavanger. Men dette bare som nogen få av de resultater som kom ut av Eielsons begynnelse. Selv skulde han aldri nå å se meget av det. Han døde som bekjent under forsøket på å undsette en innefros­set skibsbesetning. Han blev drept under landingen. Fantes knust og stivfrossen ca. 200 meter fra sin ma­skin, som var aldeles slått istykker. Den tapre nordmann var avbildet i et legemstort billede i den sal som The Pioneers i Fairbanks hol­der høist i ære. Og selve univer­sitetet hedrer hans minne ved å bygge en hel bygning til hans minne. Bent Eielson Memorial står det på stedet på en sten som skal settes op over døren i den kom­mende bygning. Pengene er ikke riktig tilstede ennu. Men Eielsons navn skal nok bli husket.

Det var den nyeste tid, også den gamle – og den ligger ikke så fjern enda – huskes. At Nome skylder en nordmann, Jafet Lindeberg, hele sin opkomst, kjennes kanskje ikke i almindelighet. Lindeberg var rensavler og lærte eskimoene å holde tamren. Under en drift fant han gull ved elven. Hvad det førte til vet alle. En moderne folkevandring derop!

Amerika betalte Russland 7200000 dollar for hele Alaska i 1867. Lindebergs funn bragte mere for dagen enn dette beløp, meget meget mere.

Og i Fairbanks traff jeg en mann som Norge fostret, Leonhard Seppala, verdens største hundekusk ansees han for. Han er det stadig. Når han gidder, vinner han de før­ste premier i hundeveddeløpene. Seppala er en mann som man skal møte personlig. Han har alle de ytre kjennemerker på en stor mann, og han er det også. Kjent er det kanskje ikke overalt at han i den voldsomme epedemi av spanskesyke bragte medisin til Nome på tre uker. En strekning ellers minst over to måneder lang. Det reddet menne­skers liv, det glemmes ikke der oppe. Seppala har dessuten lagt berøm­melsens glans over sig selv ved mange andre leiligheter. Sygdom og kriminelle uordner har i ham hatt en fiende som virket hvor andre gav op.

Selv hadde vi med på ekspedi­sjonen John Hegness, den mann som vant det store berømte Alaska hundeløp, den gang premien var 10.000 dollar. Det er 40.000 kro­ner, og hans ry døde aldri siden. Han var medlem av vår filmekspedisjon, og jeg fant mig i ham en venn, som i alle de andre nordmenn ombord.

Det var stolthet som fylte mig ved å se alle disse norske folk. In­gen tør ha lov å treffe den slags mennesker uten å lære. Og hvor det er herlig i norden å være fri for politikk og kjevl. Det er hver manns sak å vise sig som den han er, og han estimeres derefter. Vi satt ombord og hørte på dommen i Haag i radio. Om Grønlands nasjo­nalitet efter dommernes skjønn. Da kaptein Hansen:

”Akk ja, om nogen av de dom­merne kom op til Grønland, da vil­de de se at det ikke betyr stort med sproget eller fødestedet, det er i det arktiske mannen og sinnet og ut­holdenheten, som greier det hele. Den rette mann vil få noget ut av landene, og den urette kan aldri få hell med sig, hvad han enn tildøm­mes ved et grønt bord

Og så tok vi oss en grogg og gjorde våre hundeseler i stand. For næste dag var det op over fjellene i snevær.

Jeg er dansk og det vilde være dårlig, om jeg ikke elsket Danmark mest. Men i det arktiske har jeg truffet brødre, mange av dem, og alltid menn av støpning. Det er jo loven i nord at bare de sterke og sunde og sanne får lov å leve, de forsakte og svake og falske sendes ubarmhjertig til døden om ikke de selv opdager i tide at de helst bør trekke hjem.

Dette er sant, og det er derfor man treffer flere nordmenn mot nord enn folk fra andre land.

Bedre sannhet kan jeg ikke si om det folk jeg har lært å beundre og holde av gjennem mange år nor­denfor trafikkpoliti og gatesnakk.