Jan Rotvold forteller fra sitt liv

Fremover 27/11 1966

Øyene, smilet og de ofte kraftige replikkene står som en livgivende kon­trast til de litt dystre omgivelsene. Han sitter aleine på en spartansk utstyrt hy­bel med kvite vegger. Sykdommen han har overvunnet har satt sitt preg på ham, og håret er grått. Men et syttiårig liv fylt av opplevelser, onde så vel som gode, kaster glans over tilværelsen for Jon Rotvold. Derfor er han ikke ensom selv om han sitter aleine på rommet sitt i helsehuset i Bardu.

Går han ut på balkongen kan han se hele Bardudalen nordover. Nede ved Sponga kan han se de traktene der han hogg tømmer, drev krøtter og gikk på jakt da han var unggutt. Farsgården er fremdeles i hans eie, men sykdommen har tvunget ham til å legge ned drifta. I vinduskarmen sin har han liggende et par steiner han har funnet, likedan no­en amerikanske aviser og et par papirark der han har oversatt latinske setninger, visstnok hentet fra «De bello Gallico», til engelsk.

– Samler De på steiner, Rotvold?

– Ja, til en viss grad. Jeg interesserer meg for naturen. En gang gikk jeg i land på Novaja Zemlja. Der fant jeg en liten stein som jeg puttet i lomma. Den had­de en diameter på ca. 8 cm, og var noe flattrykt. Jeg viste den til bergmesteren i Nordland. Han tok den med seg, og for­talte meg seinere at den var dannet for 100 millioner år siden. Den er nå på Bergmannsmuseet.

– Hva gjorde De på Novaja Zemlja?

– Jeg var ombord på ei ishavsskute, og var gått i land for å samle rekved. Steinen fant jeg i et tørt elveleie. Vi skulle til Karahavet for å fange hvalross. Dit kom vi ikke inn og isteden begynte vi å ta storkobbe. Jeg var på Ishavet i 1916, da var vi til sine tider omgitt av engelske krigsfartøyer som skulle passe på at tyskerne ikke kom til Arkangelsk. Jeg satt i topptønna og observerte disse båtene en dag da de dukket fram av taka og la kloss innpå oss. Det var noe nifst, men heldigvis kunne ikke krigsskipene inn i isen.

– Var De i kast med isbjørnen noen gang?

– Ja, vi skjøt isbjørn. Skipperen vår, Simon Brekmo, var en barsk kar og jeg var med ham som førsteroer en dag vi var ute mellom isflakene. Han skjøt ei binne, men hun hadde to årsunger som kom mot oss for å ta oss alle sammen.  – Nå får vi ta hver vår, sa han. Jeg hogg ned den ene, men han hogg feil. Han begynte å bli gammel da. Hel­digvis var jeg ung enda og jeg klarte å ta livet av den andre rasende isbjørnun­gen også.

– Besøkte dere ikke Svalbard?

– Jeg var på Svalbard året før, i 1915.

– Da deltok jeg i en ekspedisjon som skul­le undersøke noen kullforekomster i Ad­vent Bay. Aksel Kreggenes var leder og Daniel Nøis var skipper. Når jeg tenker på den turen, må jeg si at det er knapt den ting en ikke kan få uvørne unggut­ter med på. En amerikaner hadde okkupert området hvor vi skulle skjerpe, men lederen vår skaut et skremmeskudd for å få ham vekk. Jeg lurer på om vi ikke hadde vært ubetenksomme nok til å fyre løs hvis vi hadde fått ordre om det.

– Men var ikke livet på Ishavet noe uvant for en mann fra innlandet?

– Vi var jo fangstfolk fra vi var små, og vi var vant til å arbeide. Jeg var ombord på ei gammel eikeskute som hette «Severn», og selvsagt måtte en læ­re seg til å se visse farer i øyene når isen skrudde på. Men hvis lykka var god kun­ne vi jo tjene oss noen kroner, det var det som var om å gjøre den tiden. Ma­ten var forresten all right. Vi hadde fisk og sild, brød i tønner, erter kjøtt og flesk hadde vi som regel to ganger i uka. Storkobbekjøttet var godt, jeg foretrakk det nesten fremfor oksekjøtt. Men jeg likte ikke sel. …

– De leser engelsk, Rotvold, det har De vel ikke lært på Ishavet?

– Nei, riktignok var vi en finn fra hver fjerding, som det heter, men en­gelsk lærte jeg nok ikke før jeg kom til Amerika i 1928. Jeg ble der i to år, midt under verste arbeidsløysetida. Jeg hadde arbeid, men det var hardt. Vi hogg slipert i skogene i Nord-Alberta. Jeg var vant med øksa og kunne klare 6-7 dol­lar for dagen, men det var andre som var oppvokst ved sjøkanten som nok hadde en mager fortjeneste. Om sommeren ar­beidet jeg hos en farmer som het Johan Alstad. Han hadde tre kvarter land, alt­så nærmere to tusen dekar. Traktor og treskerigg hadde han, og satt godt i det.

Det var nok mange farmere som sleit atskillig, men de som var utvandret fra Bardu hadde i det fleste tilfelle gjort det bra. Bror til Magnus Steien, Peder, var en av dem som eide mye land og gjorde det godt. Han tok meg med ut på marke­ne sine en gang. Det var kveiteåkrer så langt øyet rakk.

– I begynnelsen kalte de meg fattige Per, men nå kan de bare komme igjen og se, sa han.

– Det var ingen vanskeligheter med språket?

– Jeg lærte jo etter hvert, selv om jeg kunne lite da jeg kom over. I grunnen er det ikke så vanskelig å ta seg fram hvis en kan noen ord. På restauranter f. eks. kunne en bare peke på menykartet. Jeg husker første gangen jeg skulle kjøpe brød. Det var i Edmonton. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, men ved å høre på de andre kundene lærte jeg det, og det satt siden.

– Det var vel endel rare og kanskje farlige mennesker å treffe?

– Ja, en del rare, men sjelden farli­ge. Jeg har aldri hatt det med å være redd mennesker. I skogscampene lå jeg for åpen dør. Men pussige mennesker traff jeg. Bl. a. var det en del russere som drev forskjellig arbeid langs en jernbanelinje. Jeg hadde en gang vært sammen med en russer i Vardø som kun­ne norsk. En gang vi så ei riktig pen, mørk jente, spurte jeg ham hva «min pike» hette på russisk. Det fikk jeg vite og det vet jeg ennå. I Amerika hadde vi ei kokke, riktig et fermt og pent men­neske. Russerne fikk seg en god latter da jeg pekte på henne og de plutselig hørte disse to ordene på sitt eget språk.

– Hva slags aviser er det De har der i vinduet?

– Det er et par amerikanske blad med kristelig innhold. Men det er en lys og livsvennlig kristendom, ingen pietisme. – De skjønner, jeg går om­trent ikke i kirker. Det er for mye bokstavtrelldom og dogmer som blir for­kynt, og så synes jeg det er veldig mye maktsyke og pengegriske folk som kal­ler seg kristne. Jeg har truffet dem når jeg har vært ute i verden. Hykleri er noe av det mest motbydelige jeg vet.

– Men pengene er vel noe vi alle er avhengig av?

– Jo, det er så, og jeg har da selv sørget for at ingen har klart å få penge­ne mine fra meg. Men jeg synes det blir mer og mer slik at folk mister sansen for andre verdier enn de som koster. Le­vestandard forlanger alle, og penger, mye penger må de ha. Noen stjeler, noen tipper, de fleste vil ha mest mulig for minst mulig innsats. — Ja, jeg mener selvsagt ikke at folk flest ikke er ærlige, men dette voldsomme pengeforbruket opptar dem slik at de går glipp av man­ge opplevelser som kan gi dem noe å minnes, og dermed noe å leve på.

– De leser mye?

Ja, en får god tid til både å tenke og lese. Det er jeg glad for. En blir aldri for gammel til å forstå litt mer av men­neskene og det som omgir oss.