Jan Mayen – En gammel ishavsøy atter til Norge

Jan Mayen

Adresseavisen 11/5 1929

Vi vet ikke med sikkerhet om de gamle nordmenn kjente til Jan Mayen, men det er meget som taler for det. Fire døgrs sigling nord for Island ligger Havsbotn med Svalbard, forteller sa­gaen. Dette kunde passe på Jan Mayen, men det kunde også pas­se på andre steder, f. eks. Øst-Grønland. Og at de gamle nord­menn seilte både på Øst-Grønland og til isbarrieren mellem Sval­bard og Grønland, er der ingen tvil om. Den norske konge Harald Haardraade seilte så langt nord at havet sluttet og blev bare is, skriver Adam av Bremen.

Men en ting er i alle tilfeller sikkert, og det er at Jan Mayen ligger i Norskehavet, det de nor­ske, og senere de norsk-danske, konger betraktet og hevdet som norsk innhav, eller «kongens strømme». Dette omfattet hele havområdet Norge – Shetlandsøyene – Færøyene – Island – Grøn­land – Jan Mayen – Svalbard.

Det er også trolig at den norsk-færøyiske sjøhelt Magnus Heineson i 1581 så Jan Mayen. Han tilbød sig for Kristian II å seile til Grønland, og med mannskap fra Bergen og Færøyene seilte han nord om Island og gikk inn i drivisen der for å ha kjen­ning av Snæfellnes, til han kun­de få landkjenning av Kvitserk på Grønland, et gammelt seilingsmerke. Han kom imidlertid ikke inn til land, og gikk derfor ut i åpen sjø igjen og seilte i flere dager nordover langs iskanten. Efter seilingsbeskrivelsen måtte han utvilsomt være på høide med Jan Mayen, da han atter gikk inn i isen, for påny å drive sør­over like inn til land, uten dog å kunne lande.

Den første vi med sikkerhet vet så Jan Mayen, var engelsk­mannen Hudson i 1607. Men han gikk ikke inn til land. I 1611 kom hollenderen Jan Mayen. Han landet og gav den øde ishavsøy sitt navn.

Hollenderne drev i denne tid stor hvalfangst i det nordlige is­hav, og de oprettet snart stasjo­ner med spekk-kokerier på nordvestsiden av Jan Mayen. Vinte­ren 1633-34 overvintret 7 hol­lendere på Jan for å passe koke­riene. Ut på vinteren blev de imidlertid angrepet av skjørbuk, og de døde den ene efter den annen. Den siste døde i slutten av april. Helt til det siste førte de dagbok, og denne som fremdeles er opbevart, er rørende doku­ment om syv menns lidelser i den arktiske vinternatt på den øde ishavsøy.

Hollenderne hadde fast stasjon på Jan Mayen til omkring 1650, men de besøkte øya flere ganger helt til henimot 1700. Den siste hollender som landet der var visstnok Zorgdrager i 1699. Så gikk der et tidsrum over hundre år, da Jan kun med lange mellemrum blev besøkt av en til­feldig hvalfanger eller fangst­skute. I 1817 besøkte Scoresby den yngre Jan med sin ekspedi­sjon. Så var Lord Dufferin der i 1856, og videnskapsmennene Berna og Vogt i 1861.

Endelig kom Den norske Nord­havsekspedisjon med «Vøringen» og under ledelse av professor Mohn til Jan Mayen i 1877, og denne ekspedisjon foretok den første nøiaktige kartlegning og vitenskapelige undersøkelse av Jan. Efter denne ekspedisjon blev interessen for den enslige og dystre ishavsøy betydelig større i vitenskapelige kretser, og i 1882 utrastet østerrikeren, Witzcek, en overvintringsekspedisjon til Jan Mayen under ledelse av løitnant Wohlgemuth. Ekspedisjonen bygget hus på nordvestsiden av Jan Mayen, og 11 mann overvintret. Under sitt ophold foretok ekspedisjonen en grundig undersøkelse av Jan Mayens geologi, dyreliv, værfor­hold m. v. foruten at den undersøkte havet rundt om og optok nøiaktige karter.

I de følgende år blev Jan Mayen besøkt av franskmannen Charles Rabot 1892, av svensken Nathorst 1899, av Fridjof Nansen, Helland Hansen, Johan Hjort og H. H. Gran med «Michal Sars» i 1902.

Men det var ikke bare videnkapsmennene som nu besøkte Jan. I 1845 begynte Svend Foyn sin hvalfangst- og selfangstvirksomhet under Jan Mayen, og i årene utover var dette havom­råde regelmessig besøkt av norske fangstskuter. I slutten av forrige århundre begynte enkelte fangstmenn fra Nord-Norge å overvintre på Jan, og likeså overvintret fangstmenn fra Sunn­møre. De gjorde som regel bra fangster, og overvintringene vedvarte med få avbrytelser helt til verdenskrigen.

Efter at fangstskutene fikk damp og motor, var ikke fangstferdene som tidligere så avhen­gig av vær og vind, og fangsten blev drevet med større sikkerhet over et videre område. Besøkene på Jan Mayen blev årvisse, og denne ishavsøy blev midtpunktet for fangsten i Vestisen, og delvis også under Øst-Grønland. Allerede før verdenskrigen var der krav oppe om anlegg av en norsk stasjon på Jan, eller iallfall anlegg av et godt forsynt depot. Om skuten blev knust i isen, som ofte har hendt, eller de kun­de fryse inne, vilde et depot på Jan Mayen føre et godt tilflukts­sted for mannskapet. Imidlertid kom verdenskrigen, og den ens­lige ishavsøy blev glemt for en tid. Den blev dog besøkt av Chr. Ruud fra Tønsberg i 1917, og samme år av «Flemesøy» fra Aalesund.

Men allerede i 1919 blev spørs­målet atter aktuelt. I mars dette år erhvervet Danmark eiendomsretten til de østerrikske hus fra 1882 på Jan Mayen. Husene var da meget til nedfalls, men vakt­skibet «Islands Falk» blev om sommeren sendt nordover, og der blev foretatt en foreløbig repa­rasjon av husene og det danske flagg blev malt på dører og veg­ger. Samtidig blev det kunngjort at Danmark var det eneste land som hadde eiendom og interesser på Jan Mayen.

Flere norske ishavsveteraner; med kaptein Johan Olsen i spis­sen, krevet da at Norge ivaretok sine interesser på Jan, og pekte bl. a. på at det var nødvendig av en fast stasjon, muligens også med en regelmessig værvarsling på denne ishavsøy. Men det gikk to år før noget mer blev gjort. Endelig i 1921 reiste ingeniør Eckeroll til Jan Mayen og satte op en norsk værvarslingsstasjon, og denne har senere vært i regel­messig drift. Der overvintrer hvert år minst tre mann, og for­uten å betjene værvarslingsstasjonen og foreta nøiaktige og re­gelmessige meteorologiske obser­vasjoner, driver de også fangst, særlig av blårev, foruten av an­dre arktiske dyr. Værvarslingsstasjonen på Jan skal være av den største betydning for vær­varslingen både i Norge og de andre nordiske land, da den bl. a. viser sig å være den sikreste var­sler for nordvestlige stormer som setter inn mot Norges kyst.

I de siste år er det flere som har optrådt med krav på okkupasjonsrettigheter på Jan Mayen. Således kan nevnes skipper Chr. Ruud fra Tønsberg, ingeniør Eckeroll og nordmannen Birger Jakobsen. Den sistnevnte okku­perte i sin tid også områder på Svalbard som senere blev solgt til engelske grubeselskaper, og de samme selskaper er i det siste blitt tilbudt de påståtte rettighe­ter på Jan Mayen. Eckeroll har underhandlet om sine rettigheter med et amerikansk selskap som i 1927 sendte en jaktekspedisjon nordover. Videre sendte Dan­mark i 1926 et skib nordover til Jan Mayen, med flere statsautoriteter ombord, for å anlegge en seismografstasjon på øya, men dette blev det imidlertid intet av. Fra interessert norsk hold har ­det nu i flere år vært arbeidet energisk for at Norge skulde an­nektere Jan Mayen, og annek­sjonen har også vært ventet av arktiske forskere i utlandet. Så­ledes skrev den kjente franske forsker Charles Rabat i 1926:

”I begynnelsen av mai har Norge notifisert til maktene at det har tatt i besiddelse Jan Maven, en liten isolert øy i Isha­vet nord for Island, øde og med ønskelig adgang på grunn av mangel på gode ankerplasser ved dens kyster. Siden høsten 1921 besidder denne stat nevnte øy på vedvarende måte (d’une namere permanente); den har der op­rettet et meteorologisk observa­torium og en trådløs stasjon for å kunne varsle sin kystbefolk­ning om vestenstormenes ankomst. Den havarm som skiller Island fra Grønland er et meget virksomt centrum for barome­triske lavtrykk, som har stor innflydelse på de atmosfæriske forhold ikke bare i det nordlige Skandinavien, men også i våre land. Den avdøde østerrikske me­teorolog Hann har påvist at tem­peraturen i England, i Belgien, i Nord-Frankrike, i Tyskland og i Østerrike i almidelighet hever sig over normalen i løpet av de perioder, da barometret står me­get lavt på nordøstkysten av Island og at omvendt, hvis mini­mumet ved Island forsvinner, holder været sig koldt i de vest­lige og centrale deler av Europa. Idet den meteorologiske stasjon på Jan Mayen omslutter i nord denne sone av barometriske lav­trykk og derfor gjør at man kan følge dettes variasjoner, yder den værvarslingen meget nyttige vink. I de daglige meddelelser fra vårt nasjonale meteorolo­giske institutt nevnes derfor hyppig observasjonene fra Jan Mayen. Norges anneksjon av denne øy synes derfor å være til det almindelig beste.”

Men det kom til å trekke ut med anneksjonen, og i den aller siste tid har Jan Mayen på en­kelte hold vært gjenstand for den største opmerksomhet. Dette står særlig i forbindelse med hval­fangst i det nordlige hav, samt mulig utnyttelse av fiskebanker. Norske fiskere og fangstmenn opdaget for flere år siden rike fiskebanker ved Jan Mayen, og det er kun et tidsspørsmål når disse vil bli utnyttet. I sommer kommer visstnok to norske hval­fangstselskaper til å stasjonere på Jan Mayen, foruten at flere fangstskuter søket til isen i dette område.

I alle interesserte kretser vil det hilses med glede at Stortinget nu endelig enstemmig har beslut­tet å legge Jan Mayen under Norges overhøihet. Det betyr mer for våre fangst- og fiskeri­interesser enn vi kanskje idag aner. En liten provins er lagt til landet, men det er en betydnings­full provins. Det vil fremtiden Jan Mayen er en 418 kv.km. stor vulkansk ishavsøy pa 70º 49’ – 71° 9’ n. br. og 7° 53 – 9° 5 v. l. Den ligger 1000 km. vest for Svalbard, 550 km. nord for Island og 450 km. fra Grønlands østkyst. Øya er 55 km. lang og fra 3 til 15 km. bred. Den nordøstlige del optas helt av Bee­renberg, et vulkansk fjell på 2545 m. høide, hele året isdekket, og med et utslukket krater på top­pen på 1000 m. diameter. Vul­kanske utbrudd på Jan Mayen er kjent fra 1732 og 1818. Hele øya er forøvrig vulkansk, opbygget av svarte basaltklipper eller av grå lava, og vegetasjonen er meget sparsom.

Jan Mayen har ingen naturlig havn, og det er derfor i almindelighet vanskelig å lande der. På sydsiden er en 16 km. lang og 1 km. bred lagune, adskilt fra ha­vet ved en smal sandbanke, men lagunen er så grunn at den ikke vil egne sig som havn. Derimot er der på nordsiden en lagune som er 36 km. dyp, og ved gjennembrudd av sandbanken som skiller den fra havet, vilde det antagelig bli en utmerket havn. Den er 2½ km. lang og 1½ km. bred.

Om sommeren ruger en meng­de svømmefugler på Jan, og der er da overalt et yrende fugleliv. Forøvrig er dyrelivet ganske sparsomt, med undtagelse av at der finnes en hel del blårev og hvitrev. Enkelte år kan der og­så forekomme isbjørn, og i eldre tid blev der endog skutt rein. Den må ha vandret over isen fra Grønland, og er nu forlengst ut­ryddet. Havet omkring Jan er rikt på sel og forskjellige hvalarter.

Jan Mayen er i almindelighet grå og trøstesløs. Ishavsskodden ligger over øya en stor del av året, og stormene kan være lang­varige og voldsomme. Der er no­tert stormrykker med en hastig­het på 84 sekundmeter. Av årets 365 dager kan øya i de 300 være dekket av skodde eller gråvær. Om høsten kan sandstormene ra­se i dagevis så det er umulig for ­et menneske å komme ut, og om vinteren raser ofte langvarige og voldsomme snestormer. Men en­kelte dager kan det klarne op, og i lyset fra midnattsolen eller un­der nordlysets flammer, kan da den enslige og øde øy lite i Nor­skehavet være betagende vakker.