Alle Menn nr. 43 1964
De første solstrålene flammer i horisonten. Under oss stikker fjelltoppene på Jan Mayen opp gjennom et tett tåketeppe. Høyest av dem alle rager den utdøde vulkanen Beerenberg i 2277 meters høyde. For mindre enn halvannet hundre år siden spydde den glødende lavamasser. I dag er det gigantiske krateret fylt av snø og is. De kolossale breene som omslynger fjellet og strekker seg helt ned til det urolige havet lyser blått i det bleke solskinnet. Beerenberg er i sannhet Ishavets dronning – kald og utilnærmelig i sin glitrende skjønnhet.
Flyet dukker inn i tåkemassene og går inn for landing på den primitive, men høyst brukbare rullebanen som folkene på Forsvarets Loran-stasjon har laget for å bedre kontakten med omverdenen. Maskinen tar bakken fjærlett, og vi befinner oss på Jan Mayen – den dystre forpost til polarverdenen som har vært norsk land siden 1929.
Forsvarets Loran-stasjon
En mer utilgjengelig øy enn Jan Mayen finnes neppe. Med frådende villskap bryter Ishavet inn over svarte lavaklipper og gjør det umulig for noe skip å legge inn til kysten. Men nordmennene på øya, karene ved den meteorologiske stasjonen og Loran-anlegget, har et genialt landingssystem. En diger flåte med aluminiumspontonger og en lettbåt trekkes ut i sjøen og inn på land igjen ved hjelp av skinner og bulldoser forsynt med kraftige vaiere. Slik er kontakten ordnet med skip som må ankre opp et godt stykke fra land.
Mange har gjennom århundrene seilt forbi Jan Mayen uten å gjøre forsøk på å komme i land. Selv i våre dager, med førsteklasses utstyr, kan det koste mennesker livet hvis det ikke utvises den aller største aktsomhet.
For tre år siden var en britisk vitenskapelig ekspedisjon i arbeid på Jan Mayen. Seks unge menn gikk ut med en gummibåt innved kysten. Fem av dem omkom, men den sjette, ekspedisjonslederen Mr. Fitch, klarte å kjempe seg gjennom brenningene og inn til land. Den engelske vitenskapsmannen ledet i fjor en ny ekspedisjon til Jan Mayen.
Klimaet på øya er ikke av de mest helsebringende. Jan Mayen ligger midt i området der Labradorstrømmen og Golfstrømmen tørner sammen, og ikke sjelden kan man oppleve alle slags værtyper i løpet av en formiddag. Derfor er den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen en av de viktigste i verden. Til alle årstider må karene på øya tåle fryktelig uvær, og i de lange vintermånedene holder pakkisen øya i et jerngrep. Men verst av alt er tåka, som kan bli liggende i ukevis.
Allerede i 1921 opprettet Hagbart Ekerold den norske meteorologiske stasjonen i Jamesonbukta, og den var i konstant virksomhet helt til 1940, da allierte styrker ødela anlegget for å hindre værvarslingstjeneste til det okkuperte Norge.
Det skjedde i siste liten. Tyskerne var allerede kommet inn under kysten på Jan Mayen med ekspedisjonsskipet «Herman Brose». Under et dramatisk sammenstøt ble den tyske båten slengt inn på grunna og alle ombord tatt til fange og siden sendt til England.
Værvarslingstjenesten på den lille øya var imidlertid av så vital betydning for skipsfarten i Nord-Atlanteren og for de nord- og vesteuropeiske krigsskueplassene, at frie norske styrker i mars 1941 dro tilbake til Jan Mayen.
Gang på gang ble garnisonen angrepet av tyske fly. Våren 1944 gikk det opptil seks alarmer i døgnet. Men nordmennene bet iltert fra seg med maskingevær og kanoner, og værtjenesten fungerte alltid som den skulle.
Sommeren 1942 kom Nordahl Grieg til øya. Polarveteranen Søren Richter, som selv tjenestegjorde i tre år på Jan Mayen under krigen, kan fortelle at dikteren tilbragte mesteparten av tiden i fullstendig ensomhet i en liten hytte i Jacobsendalen med utsikt til Beerenberg og havet. I dag er Nordahl Grieg-hytta halvveis oppråtnet og falleferdig. Ville naturkrefter har knust vinduer og slått ut planker i veggene. Ved den primitive bordklaffen som henger ut fra veggen skrev Nordahl Grieg sitt dikt om Jan Mayen: ”Øy i Ishavet”. Det begynner slik:
Mørk står en øy av hav,
ensom og kald og bar.
Dette er Norges land.
Dette er alt vi har.
Vinterens svarte storm,
sommerens skoddesus stryker
det øde land …
Øde land, ja. De 30–40 mann fra Forsvarets Fellessamband og Meteorologisk Institutt har ikke mye selskap på øya, bortsett fra sitt eget. I tillegg til Loranstasjonens tre New Foundlendere er polarreven det eneste dyr på Jan Mayen. Den er fredet og er så tam at den spiser av karenes hender. I fjor kom det to bjørner med drivisen. De ble skutt, og isbjørnbiff sto på menyen.
Maten på Jan Mayen er forresten et kapitel for seg. Et hotell i beste klasse kan knapt måle seg med kjøkkenet på Ishavsøya. Sannsynligvis anser man god mat som en rimelig kompensasjon for ensomheten og isolasjonen.
Armand Trønnes foran portrettet av Torstein Raaby
Men til tross for goldhet, tåke og orkaner fins det mennesker som trives på Jan Mayen. Ikke bare på grunn av god mat, avgiftsfrie polvarer og fire prosent skatt – men ganske enkelt fordi det er ensomt. Linge-karen Armand Trønnes, som gjorde en fremragende innsats under krigen, har i årevis vært på Jan Mayen.
Han bor i sin egen hytte et stykke unna de nye, fine byggene, – Det er ingen problemer på Jan Mayen. Vi ligger velsignet langt fra ”sivilisasjonen”. Jeg liker meg best når siste båt er gått om høsten. Da er freden fullkommen. Forkjølet blir vi bare hver gang vi får båteller flybesøk.
Mange artige historier kan Armand fortelle på sin lavmælte, fortrolige måte. En vår kom en tysk turistdamper og ankret opp utenfor kysten. En veltalende og innsatsvillig guide ble satt i land og tok tre av karene fra øya med på besøk ombord. Alle passasjerene ble samlet i den største salongen, og guiden fortalte om de barske og ensomme menn i Ishavet, Dramatisk slo han ut med hånden, pekte på en av nordmennene og spurte med dirrende røst: – Hvor lenge har De vært i isødet? Jensen svarte spontant og ærlig: – Tre da’er. Jensen var nettopp ankommet fra Norge, han.
Selv om tiden på Jan Mayen mange ganger kan falle lang, er det feil å tro at karene ikke har noe å henge fingrene i. At øya har en av de viktigste meteorologiske stasjoner i verden er allerede nevnt. Forsvarets Fellessambands Loran-stasjon, som omfatter navigasjonshjelpemidlene Loran A og C, er av største betydning for navigeringen av NATO’s Atlanterhavsflåte i de nordlige farvann. I sin nåværende form ble stasjonen satt opp for å løse spesielle strategiske navigasjonsoppgaver, men den har senere fått et utvidet virkeområde og er blitt et av nøkkelpunktene for navigasjon i arktiske og berg, men foreløpig er det få som har stått på randen av det kilometerbrede krateret og stirret ned i det snø- og islagte dypet. Så vidt man vet, var den sveitsiske professor i glaceologi, Paul Louis Mercanton, den første som klatret Beerenberg til topps. Det skjedde i 1921.
Men rikelige avkoblingsmuligheter og materiell til tross – det er ikke til å unngå at tilværelsen på denne nakne Ishavsøya blir barsk og hard. Karene på Jan Mayen må lære seg isolasjonens vanskelige teknikk. For til en viss grad å avdempe savnet av sivilisasjon har en del av karene prydet veggene med meterhøye farvebilder av pinups klippet fra utenlandske blader, og blant svært mange er det et ønske å få oppover i alle fall en kvinnelig kokk, uten forkleinelse for stasjonens driftige og meget dyktige kjøkkenpersonell. Men livet på Jan Mayen passer ikke for kvinner. Skjønt. . . På toppen av Eggøya, hvor det fremdeles siver røyk og damp fra en virksom vulkan, fant den britiske vitenskapsmannen Fitch i fjor et primitivt gravsted. Et britisk kvinnenavn var inngravert; men bare navnet, intet årstall, ingen adresse. Hvilken uhyggelig skjebne hadde ført til at en kvinne fikk sitt siste hvilested på toppen av en dampende øy i Ishavet?
I 1558 utkom det i Venezia et skrift som fortalte om reisene til brødrene Nicolo og Antonio Zeno og deres oppdagelser i nordlige strøk. Blant de mange underlige historier nevnes et nonnekloster, St. Thomas Zenobium, som skulle ligge under et flammende fjell. På kartet er klosteret plassert på en øy i samme posisjon som Jan Mayen. Skriftet skal imidlertid være et falsum, og det tror vi så gjerne etter å ha sett Jan Mayen.
Men ett er aldeles sikkert: I dag nytter det lite å plystre etter jenter på Jan Mayen. De nærmeste er eskimoene på Grønland og dit er det noen hundre sjømil. . .