(Morgenbladet 15. oktober 1938)
Vi hadde igår formiddag en samtale med Helge Ingstad om hans eventyrlige oplevelser og startet naturlig nok med å spørre om hvad som gav ham ideen til denne opsiktsvekkende ekspedisjon.
– Jeg drog oprinnelig til Amerika for å holde en rekke foredrag om mine ekspedisjoner til arktisk Canada, Grønland og Svalbard, begynte Ingstad. – men da jeg hadde gjennemstreifet landet på kryss og tvers, blev jeg til slutt lei av å stå på podiet i kjole og hvitt.
Jeg brøt over tvert og søkte nedover til Arizona med dets veldige kaktusørkener og ville fjellkomplekser. Her levet jeg en tid cowboyens slitsomme, men herlige liv og streifet omkring oppe i fjellene sammen med 10–12 cowboys. De er forøvrig en egen fribåren type, disse cowboyene, forskjellige fra amerikanerne østpå. Pionerånden er ennu levende bandt dem.
Da jeg var ferdig med cowboylivet, gikk jeg igang med en plan, som jeg lenge hadde tenkt på, nemlig å studere apache-indianerne i Arizona. Motivet var først og fremst at jeg mente et det måtte være en nøie sammenheng mellem apachene i det solhete Arizona og de indianere jeg levet blandt i 4 år i arktisk Canada, og som gikk under navn av ”villreneterne”. Man visste at begge stammer hørte til samme sproggruppe, men man hadde bare antydningsvis forsøkt et nøiere sammenlignende studium.
Jeg drog derfor over til apachereservasjonen, slog mig til hos dem og blev deres venn. Dette er et overmåte interessant folk, som har bevart meget av sin gamle kultur, selv om de også er påvirket av civilisasjonen. Apachene var sannsynligvis de siste indianere som gav op kampen mot de hvite. De kjempet forbitret mot overmakten inntil absolutt alt var tapt. Deres siste og kanskje mest berømte høvding het Gironimo og som et lite bevis på hans og stammens sluhet og krigskunst, kan jeg nevne at han i siste instans med 36 krigere og 100 kvinner og barn holdt det gående mot en amerikansk arme på 5000 mann i ca. halvannet år. I denne tiden drepte han mange hundre hvite, og hver gang han var særlig hårdt presset søkte han ned til Sierra Madre-fjellene i Mexico. Til slutt ble imidlertid også han fanget og ført i fangenskap til Florida sammen med sine folk. Dette skjedde så sent som i 1886 og under mitt ophold på reservasjonen i Arizona kunde jeg derfor regne som mine venner mange av de gamle krigere, som i sin ungdom kjempet under Gironimos ledelse. Apachenes krigskunst var eminent og de overlot intet til tilfeldighetene. Hvert slag blev forberedt inntil minste detalj og planen gikk som oftest ut på å snike sig inn på fienden og overrumple ham på et strategisk gunstig punkt.
Apachene var i tidligere tider et jeger- og nomadefolk og fikk derfor ikke tid til å utforme en så høi kultur, som den man finner hos de fastboende. Dette betyr imidlertid ikke at de mangler kultur. De har en rik religiøs verden og en like rik sagnverden og mangen en gang når jeg satt foran teltet hos min venn, den gamle medisinmannen, fikk jeg høre de forunderligste ting. Jeg opdaget f. eks. at apachene i gammel tid hadde en uklar opfatning av at det fantes en høiere gud, som stod over alt. Deres sagn og legender var strålende morsomme, og hertil kom fabler, som på mange måter minnet om og var like treffende som Æsops fabler. Medisinmannen hadde forøvrig en fortellerkunst som på mange måter minnet om de gamle norske sagaer.
Apostlenes moral var god inntil de hvite helt fikk hånd over dem. De drepte selvfølgelig under sine mange kamper, men skalperte praktisk talt aldri. Ellers hadde de strenge regler om sitt eget samfund og la spesielt vekt på å fremelske en fysisk sett dyktig slekt. Det var i det hele tatt noget av spartanerånden over dem. Da de hvite kom i forbindelse med dem var det en kjensgjerning at en apache løp fortere enn en hest i kupert terreng. Under mitt ophold deltok jeg også i apachernes mange forskjellige danser, og det pussige var at i de mest almindelige var det alltid damene som engasjerte. Vi menn følte oss omtrent som jeg kan tenke mig de unge piker her hjemme føler det på ball.
Den gamle medisinmannen blev min spesielle venn og jeg fikk derfor innsamlet et rikt materiale om disse folks kultur. Jeg fant også en mengde trekk som i et hvert fall sannsynliggjorde hvad jeg antok, at apachene i gammeltid var et polarfolk, som hadde vandret sydover fra Canadas arktiske områder.
En kveld fortalte medisinmannen om de kamper og kriger han hadde vært med på nede i Mexico og endte sin historie med følgende ord: ”I den siste kampen blev vi fanget og ført hit, men en hel del av oss slapp vekk og blev der nede i Mexicos ville fjell, hvor de fremdeles lever som i gammel tid.” – Dette hørtes fantastisk ut, var det virkelig mulig at det ennu fantes apacher, som levet sitt primitive frie liv? Jeg begynte å undersøke saken. I mange måneder reiste jeg rundt og forhørte mig hos videnskapsmenn og andre, som kunde tenkes å gi oplysninger, men ikke en av dem kunde fortelle noget positivt. Til slutt søkte jeg ned mot Mexico og ved det rene skjære slumpetreff kom jeg bort i en mexikaner som svarte: ”Jovisst eksisterer de ville apacher jeg sloss
selv med dem for 3 år siden og drepte en del av dem. De holder til i Sierra Madrefjellene.”
Nu var jeg klar til å ordne med ekspedisjonen. Det var oplagt at en ekspedisjon av hvite menn ikke vilde ha nogen chanse til å finne den tapte stamme, som efter alt å dømme var ville som ulver. Min plan var derfor å finne apachene ved hjelp av apacher. Jeg søkte samarbeide med den amerikanske regjering, som var sterkt interessert i foretagendet og fikk tillatelse til å velge at de halvciviliserte apacher fra reservasjonen som jeg måtte ha bruk for. Videre engasjerte jeg en meksikansk Yaki-indianer som fører og med 3 indianere og 12 mulesler drog jeg så over grensen til Mexico og Sierra-fjellene. Disse er antagelig det villeste fjellkompleks på det nordamerikanske kontinent og mere utilgjengelige enn jeg har sett dem på Grønland, Svalbard og i Canada. På kryss og tvers gikk det dype canyons, slik at vi om morgenen kunde være oppe i sneen og slå leir blandt palmer om aftenen. Vi måtte stole på muleslene når det bar avsted langs stupene, men disse var da også fabelaktige. Allikevel skjedde ikke så sjelden at bakkene blev så bratte for dem at de simpelthen rullet nedover kast i kast. Vel nede reiste de sig imidlertid bare og rystet sig. Det går næsten ikke an å få livet av et mulesel. En av mine apacher var 76 år og hadde selv kjempet her nede i sin ungdom. Den mexicanske indianer var en hard og grusom kar, som bare for et par år siden hadde skutt ned en hel flokk av de ville indianere. Ja, han. Skjøt til og med barna på morens rygg. Senere forsøkte han også å skyte mig, men inntil da var han en drivende sporhund. Vi var i begynnelsen tilsmilt av hellet. Vi fant en del leirplasser efter de ville og det var fantastisk å se hvordan de levet som jagede dyr. De vet at mexikanerne skyter dem så snart de ser dem og innretter sig derefter. En leir fant vi f. eks. på en 2 meter bred hylle en høide av 3000 meter over havet. Her levet de som ørner. Andre ganger fant vi plasser i huler, men folkene selv så vi intet til. I mange måneder drev vi jakten inntil vi helt tilfeldig dumpet op i 5 stykker inne i skogen. Min tolk hadde en samtale med dem, men så snart de fikk øie på mig og mitt utstyr, bl.a. filmapparat, trakk de sig unda, senere var det ikke mulig å få gjenopptatt forbindelsen. Jeg fikk imidlertid samlet inn en mengde materiale, særlig gjemnem et par apacher, som i de aller siste kamper var blitt fanget av mexikansk indianere. I store trekk kan jeg derfor risse op dette merkelige folks historie i de siste 50 år. På min ferd i Sierra Madre traff jeg også på strålende interessante levninger fra en gammel kultur. En underlig bebyggelse i svære naturlige huler. Husene var laget lerjord og vann og kunde ha 2 etasjer og 100 rum. Andre steder fikk jeg anledning til å filme hirogjyfer og merkelig malerkunst.
Det er forøvrig umulig i et intervju og gi et nogenlunde treffende billede av alt det rare vi kom bort i og av det betagende vakre landet vi gjennemstreifet. Det var historier om en skatt, som indianerne kjente til, om en fattig gutt, som i 80-årene blev fanget av apachene og senere levet helt isolert sammen med de ville inntil han blev drept av en sjalu kriger, om de siste kamper, om den tapte stammes eventyrlige tilværelse i Sierra Madre.