Trønder-avisa 14/10 1957
En kan ikke si at Sivert Brækmo tilhører de unevntes saga. Dertil er det skrevet for mye om ham. Mikkjel Fønhus nevner ham i boka ”Under Polarlyset” og Lars Hansen har ham med som en av hovedpersonene i romanen ”De fem ishavsgaster”. Her er han blitt til ishavsskipper Berner. Hele motivet til denne roman er hentet fra Sivert Brækmos ferder.
Det har stått et eventyrets glans over Brækmo. Og fortellingene om ham har vært noe av det første barna i Norge får høre. I den tid han drev på Ishavet har han reddet 39 mennesker 00 russere og 19 nordmenn. Bare dette gjør ham sterkt fortjent til å huskes. For redningen av russerne fikk han den russiske keisers rnedalje.
Foruten det som et nevnt foran av opptegnelser om Brækmo, har jeg fått tak i endel tradisjon nedtegnet av Paul Storvold, Beitstad. Likeså slektsnotater nedtegnet av avdøde lærer Anton Granhus som var søskenbarn til Brækmo. Disse papirer har papirene har jeg fått utlånt av skogssjef Helge Hustad, Steinkjer, som også er en fjernere slektning.
Sivert Brækmos oldefar var Anders Jonsen, første leilending på Kruven i Follafoss Almenning 1702. Hans sønn Jon Andersen født på Kruven og gift med Sofie Kristoffersdatter fra vestre Selen. De hadde 7 barn. Blant dem Johannes Jensen, f. 1821, første gang g.m. Anne Taraldsdatter Granhus, andre gang gift med Anne Martha Jensdatter, Folladal (Brækmo). De bodde en tid i Kastbotn, vest om Selavatnet, senere i Rennemo og lengste tiden i Kilåsen, der Johannes døde.
Dette er foreldrene til Sivert Brækmo, som hadde søskende. En søster av Sivert – Johanne Stamnes, levde til et par år siden. Hun var da nærmere 100 år.
En annen sønn av Jon Andersen Kniven var Sivert Jonsen, f. 14/6 1824 g.m. Karen Gurine Tørresdatter Stamnes. Dette var foreldrene til lærer Anton Granhus.
Slekten stammer altså fra den vegløse fjellgrenda Sela i Malm kommune, Beitstaden prestegjeld. Det synes å ha vært en herdet, sterk slekt. Mange av slekten er blitt svært gammel. Sivert Brækmo stammer fra en husmannsplass ved Folladal. Hans mor, Arme Martha, var antagelig derfra.
I 12 – 13 årsalderen kom Sivert til Klements Glasø på øvre Glasø i Beitstad. Var gjetergutt der. Herfra ble han konfirmert. Han var født 16. september 1853. I ungdomsårene var han mye sammen med en annen ungdom som hette John Holte. Disse tok til med elgjakt og var ikke så nøye med fredningsbestemmelsene. De forsøkte seg også som bjørnejegere. Fikk tak i et gammelt sjølskott. Dette la de ut i Fergeli i Vesterfjellet. Men da var de uheldige. Skogforvalter Martens, som vanka mye i skog og mark, gikk seg bort i avtrekkersnora. Skottet gikk av og snerta nett forbi skogforvalteren. Denne, som hadde forbudt all jakt i allmenningen, kom i fyr og flamme. Satte opp en pengebelønning til de som kunne gi opplysning om synderne. Men de var heldige. Ingen opplysninger kom fram. Så måtte de en natt hente sjølskottet. Så la de det ut i Kviksåshallu i Kvernå Almenning. Men heller ikke her ble det noen bjørn. Derimot var det ei geit som gikk seg bort i avtrekkersnora og skuddet traff geita som dessverre ikke ble stort eldre. Hermed sluttet de bjørnejakten. De var heldigere med elgjakten. Men suttet i rette tid. John reiste til Amerika. Og Sivert reiste til Tromsø. Det var i 1878. Han var da fullvoksen kar – 25 år. Og nå lar vi Gunnar Isachsen fortelle:
”Straks Sivert Brækmo kom til Tromsø forhyret han seg som skytter med skipper G. A. Sørensen, jakt «Aurora» i kvitfiskfangst på vestkysten av Spitsbergen. Siden den tid har han bodd 21 år i Vardø. Nå bor han i Tromsø. Reiste dels på fiske, dels på Ishavet. Bygget 1884 kutter «Vidar» –19 tonns til fiske. Forliste den i Isfjorden 1886, drev i land i Sassen Bay. I 1887 og 88 førte han skonnert «Isosima» for Brotkorb i Vardø, på håkjerringfiske under Spitsbergen Derpå harpuner med Henrik Hansen, slupp «Polarstjernen», og med O. Talberg, jakt «Minerva». I 1892 bygget Brækmo i Hammerfest sluppen «Nordkap» for småfangst og kjøpte senere i Vardø 2 kvitfiskfangstbåter av Joh. Bryde. De lå i Isfjorden. Kjøpte en dekksbåt i Vardø, satte seildukksdekk på den og seilte til Isfjorden i 1893-94 og hadde en meget eventyrlig overvintring i Isfjorden 1893 – 04. I 1895 på småfangst i Hornsund og Storfjorden og kjøpte så utpå høsten engelsk slupp «Nora» Ålesund. Fanget med denne i Østisen til og med 1904, da han i Bodø kjøpte den engelskbygde kutter «Severn». 1905 var Brækmo på Grønlands østkyst med denne. I 1907 var han i Karahavet, ”Hvalrossens hjem” og gjorde full fangst av hvalross, storkobbe og bjørn. 1908, 1909 og 1910 i Østisen. Likeså i 1911 helt til Franz Josefs Land. 1911 var han i Storfjorden – Negro Pynt, for å hente heim en overvintringsekspedisjon. Både i 1912 0g 1913 har Brækmo fanget i Østisen.
«Severn» hadde sine 4 båter – 3 fangstbåter og en gigg. 13 manns besetning i alt.
Når man ser Brækmos vel tømrede skikkelse kommer man til å tenke på at det skal en kule til en i trønder. Til eget bruk har han imidlertid vist ut han kan klare seg med kuler av pokkenholt.”
Dette var altså hva Gunnar Isachsen skriver om Brækmo i sin avhandling ”Folk, fangst og færder”.
Blant ishavsskippere og fangstmenn var Sivert Brækmo en meget kjent skikkelse i Vardø og Tromsø. Det var altså vinteren i 1893- 94 at Brækmo og en ung dekksgutt på grunn av storm og havari ble nødt til å overvintre på Svalbard hvor de et helt år måtte utstå savn, kulde og farer fra pågående isbjørner. Den lange beretning om denne overvintringen er trykt i Folkebladet 1895. Den er både eventyrlig og gripende. Det skulle både mot og omtanke til å klare stabasene. Brensel hadde de nok av, men ingen fyrstikker. Han skaut varme ved å legge vattotter av et sengteppe i børseløpet. Hadde bare 20 kuler til geværet. Så fant han på å lage trekuler av pokkenholt. En gang hadde han et basketak med en isbjørn. Ble for sen til å få patronen i geværet og måtte forsvare seg med en tollekniv. Men han fikk da livet av bjørnen.
Den 12. juli 1894 kom kaptein Edvard Johannessen ham til unnsetning. Han hadde hele tiden trodd at de to var i live og hadde søkt å komme inn i isen uten at dette hadde lyktes før. Av ham fikk de proviant. Så ble det heimreise i godvær, og den 25. august kom de til Tromsø.
Et par av de første år han var i Vardø drev han også fiske med en fembøring. Det var under en av disse fisketurene han reddet et russisk mannskap på 8 mann – utenfor Sebruska. Han landsatt disse på Teeiberka på Murmanskkysten. Det følgende år fikk han sendt en finfin pels fra den reddede skipper. I 1907 reddet han mannskapet, 12 mann, fra et russisk fartøy. De var i meget forkommen tilstand. 1897 berget han utenfor Havningsvær 2 båter og 8 mann i en forrykende sydveststorm.
Sivert Brækmo ble en formuende mann. Men kjøpte i sin tid Tromsø verft. Her satte han til en stor del av sin formue. Han var gift i Tromsø og hadde en sønn. Gårdbruker Martin Hylden, Beitstad, har fortalt at han i 1898 så Brækmo på kaien i Vardø. Han var nettopp kommet fra en ishavstur og gikk og hadde tilsyn med sine folk som spekket kobbe. Han skildrer ham som en grovvokst, svær kar med langt, svart skjegg.
Brækmo døde nyttårsaften 1930 – 77 år gammel. De årene bodde han i Tromsøysund herred.